Dette er et blogginnlegg jeg har tenkt fryktelig mye på å publisere, men så har jeg gang på gang endt opp med å la være. Mest fordi det har vært en del av livet mitt som jeg ikke har vært klar for å snakke om med egentlig noen i det hele tatt, og at da har det i hvert fall vært fjernt å skulle stå frem med det på bloggen min. Jeg har for lengst kommet meg videre, men nå er jeg klar til å snakke om det – og for å nå ut til alle de som befinner seg i samme situasjon. Jeg har sett flere ganger, enda hvor surrealistisk det er for meg som kun anser meg selv som en vanlig 21-åring, at jeg har en stemme, og at det jeg skriver når ut til mange, mange mennesker. Det ønsker jeg å bruke på riktig måte.

Bloggen min kommer aldri til å bli en arena for uthenging, og det er overhode ikke min intensjon med dette blogginnlegget. Jeg er ikke ute etter å “ta” enkelte mennesker fra fortiden min, til tross for at alle ikke har behandlet meg like bra. Jeg er ikke en bitter eller hevngjerrig person, jeg har kommet meg videre, og nå ønsker jeg bare at andre skal slippe å måtte gå gjennom det samme. Jeg skriver dette fordi jeg skulle ønske jeg hadde lest et slik blogginnlegg når jeg satt i den situasjonen selv. Jeg skulle ønske jeg visste at det ikke var normalt, for det ser jeg så alt for tydelig den dag i dag.

Jeg har hele tiden vært helt ærlig med dere om at Fredrik ikke var min først kjæreste. Jeg har hatt flere kjærester før Fredrik, og fikk min første kjæreste alt for tidlig. Men det er ikke det jeg skal ha fokus på i dette blogginnlegget.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Å være i et forhold med noen som er sykelig sjalu. Det er fryktelig tabubelagt, og det er vel kanskje noe av grunnen til at jeg trodde det var “sånn det skulle være” å ha kjæreste når jeg opplevde dette selv i et forhold. Hadde aldri tenkt på at sjalusi kunne være skadelig. Trodde sjalusi kun betydde at partneren var glad i meg og redd for å miste meg. Men når det går så langt som det jeg har opplevd i et tidligere forhold, så er det ikke noe annet enn skadelig. Å ikke få lov til å ha på seg de klærne man vil, og ikke få lov til å snakke med de man vil, og ikke få lov til å godta venneforespørsler man mottar på Facebook av det motsatte kjønn. At du blir indirekte kontrollert av det mennesket som skal være din nærmeste, uten å skjønne at det er det du blir.

Å oppleve at partneren blir forbanna av sjalusi på grunn av ting du ikke kan noe for: At noen av det motsatte kjønn snakker til deg. At noen av det motsatte kjønn liker bildet ditt på Instagram. Det var fryktelig ødeleggende for meg. Jeg vil kanskje til og med beskrive det som litt selvutslettende, siden du skylder på deg selv og tror du selv er problemet som ikke innfrir partnerens forventninger til deg.

Jeg endte opp med å miste mye av meg selv når jeg var i forholdet. Plutselig husket jeg ikke når jeg smilte ordentlig sist lenger. Klærne jeg brukte, var ikke klær jeg egentlig likte selv. Jeg ble sittende mye inne i frykt for å bli “tatt” for å gjøre noe jeg ikke fikk lov til å gjøre av kjæresten min.

Forholdet påførte meg mye vondt psykisk. Jeg slet i ettertid, skyldte på meg selv, og ble vel i en eller annen grad manipulert til å tro at alt som ikke var bra i forholdet vårt, var min feil.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt meg selv at jeg skulle løpe i motsatt retning. At jeg skulle komme meg unna så fort som overhode mulig. Men det får jeg ikke gjort. Fortid er fortid, og det er fryktelig lite å gjøre med det nå. Klart er det vondt å tenke tilbake på at jeg ble, og ikke minst lot meg behandle på den måten. Derfor ber jeg dere som måtte finne dere i samme situasjon om å komme dere unna. Ikke gjør samme feil som meg.

Ikke bli hos noen som sakte men sikkert ødelegger deg. Du er verdt så mye mer.