JEG VIL IKKE LYVE FOR DERE

Veldig mange spør hvordan det går med Fredrik og meg, og jeg skulle ønske jeg kunne si at alt var helt bra igjen, men da hadde jeg løyet. Og jeg vil ikke lyve for dere.

Fine Leo som ville prøve å trille lillebroren sin hjem fra barnehagen i dag ♥

Men noe jeg har lagt godt merke til etter Fredrik skrev det første blogginnlegget om at forholdet vårt ikke akkurat er så greit akkurat nå, og at vi har tenkt tanken på å flytte fra hverandre, er at da bryr plutselig “alle” seg. Mennesker jeg ikke har snakket med på veldig lenge finner ut at de vil snakke med meg, og etter den vanlige “hvordan går det med deg”-regla kommer tilfeldigvis spørsmålet om hva som har skjedd med Fredrik og meg. Men det må ikke være mennesker som kjenner meg heller, ukjente spør og graver om hva som har skjedd de også. Og jeg er helt sikker på at mange genuint bryr seg også, og ønsker å vise støtte i en vanskelig og vond tid. 

For jeg liker å tro det beste om folk. Men alle bryr seg ikke, mange er kun ute etter å vite hva som egentlig har skjedd mellom Fredrik og meg. Og det er tungt for meg å i det hele tatt skrive, fordi jeg etter flere år som det sikkert mest naive og godtroende mennesket som finnes har måtte lære det på den harde måten.

Det var mange som mente at man ikke skal gå fra hverandre med så små barn. Eller at man burde vente til det yngste barnet er blitt minst 1 år. I mange tilfeller tror jeg det kan være en god “regel” å forholde seg til, men kanskje ikke i alle tilfeller. Det tenker jeg at kommer helt an på hva som har skjedd. Enkelte ting kan man som par komme seg gjennom om begge er villig til å jobbe for å få alt i forholdet til å fungere, enkelte ting går over når den “verste” småbarnsperideb er over (for det ER tøft med små barn) og enkelte ting er utilgivelig.

God klem.

18 kommentarer
    1. Altså jeg skjønner meg ikke på dere nordmenn eller generelt alle veste europearane -.- dere drar ifra hverandre bare fordi dere kjærestepar ikke får nok tid sammen?!!!!!?????? Det er ikke rart skilsmisse statistikken er så høy i Norge. skjerp dere, tenk litt bedre så barnslig unnskyldning dere har.

    2. ^det var jo litt generaliserende av deg å skrive. Du har ikke peiling hva som har skjedd mellom dem, så da trenger du heller ikke å uttale deg på verken deres vegne, eller alle nordmenn og vest europeere, som du så fint skrev. Jeg pleier aldri å kommentere på blogger, men kjenner jeg blir provosert når mennesker som deg skal hakke og dømme mennesker og situasjoner du ikke har noe kjennskap til.
      Jeg ønsker deg alt godt Jessica! Jeg synes du er en sterk og fin jente. Lykke til på veien videre! Varme klemmer fra meg

    3. Unnskyld meg, til deg over!
      Du vet da ingenting om HVA som er grunnen til at de har det tøft.
      For alt vi vet er det utroskap inn i bildet. Og som jessica skriver: ikke alt er mulig å tilgi. Skal man holde sammen hvis den ene parten konstant er utro? Skal man holde sammen hvis man krangler hver eneste dag? Det er faktisk ikke sunt for barna.
      Barna kommer først, og det er ikke alltid det er det beste for barna at foreldrene er sammen.
      Ja, jeg er enig med deg om at hvis det er tøft å ha to små så tett og man får lite tid sammen, at det er tullete å gå fra hverandre, men hadde du satt pris på å ha en mamma og pappa boende sammen om alt de gjør er å krangle? Det kan jeg svare på. NEI! Som barn opplevde jeg mamma å pappa krangle fra jeg var 5-10år, og jeg har faktisk fortrengt store deler av barndommen min pga dette. Jeg husker masse av den perioden, men det er KUN de vonde minnene. Ingen gode!
      Jeg unner INGEN å ha det sånn!
      Dessuten er jeg alenemor til en jente på to år. Barnefar og jeg gikk fra hverandre i fjor, og mitt barn har ikke tatt skade av dette. Så lenge mor og far samarbeider, går alt bra!
      Så slutt å vær frekk og heller ikke kommenter før du vet grunnen til at de vurderer å gå fra hverandre.

    4. Dere finner nok ut av det. Men ikke være sammen bare fordi dere tenker på barnas beste, du må tenke på ditt eget beste også! Barna har det bra når forelder er lykkelig enn triste.
      Jeg er alenemor til to barna og det er fint.

    5. Du er en virkelig flott jente, kjære Jessica ❤ Livet er ikke alltid på topp eller like lett, men jeg er sikker på at du og de to vakre guttene dine klarer dere veldig godt fremover. Størst av alt er morskjærligheten, spør du meg ❤ lykke til på veien, livet blir desidert til mens man går, og etter tøffe tider går det oppover 😊

    6. uansett hva som skjer videre er jeg helt sikker på at dere velger å gjøre det som er best for guttene. lytt til hjertet og gjør det som er best for dere- ikke hør på hva alle andre mener og ikke mener! kun dere vet hva dere står oppi, og ingen andre har noe med deres beslutninger å gjøre. folk i dag skal ha en mening om absolutt alt og alle, og det er ganske skremmende hvor mange man aldri har møtt som allikevel mener de kjenner deg bedre og vet hva som er best for deg. har alltid vært så imponert over hvor sterk du er, det er en såå god egenskap og du må bare fortsette å være det!
      sender en god klem i en vanskelig tid <3

    7. Dette høres veldig vondt ut. Du (og dere) er utrolig sterke og flotte som virker så gjennomtenkte oppi det hele. Uansett hva som har skjedd og hva dere finner ut at ting skal være videre, så ønsker jeg deg og din fine familie masse styrke og alt godt 🙂

    8. Først må jeg bare si til den over som ikke forstår seg på nordmenn: Nei vel.
      Men til deg Jessica: Håper det ordner seg for dere, kjære deg! Før jeg selv fikk barn var det en kamerat som en gang sa “jeg syns det er så synd med de som velger å gå fra hverandre i løpet av det første leveåret, for det er jo det som er det tøffeste”. Da han sa det tenkte jeg bare “ok”, men det brant seg fast likevel. Det er jo det samme som du har fått høre, men det var liksom noe med måten han sa det på, det var så oppriktig og inderlig. Nå sitter jeg her med yngste som blir to år til sommeren, og eldste 16 mnd eldre enn det og kan si jeg absolutt forstår hva han mente med det han sa den gangen. Og har takket ham for det inni meg selv i ny og ne, på et vis. Nå kan det, som du sier, være uendelige grunner til at dere har det som dere har det og tenker som dere gjør. Men jeg tar meg friheten til å si noen ord likevel – i tilfelle det kan være til hjelp på noen som helst måte. Bytt litt på hvem som gjør hva. Da får begge innsikt i hva den andre står i. Nå har dere en ekstra utfordring med at dere har veldig forskjellige jobber og du har hjemmet som arbeidsplass, men så langt det går: prøv. Om du er hjemme og legger begge alene en ettermiddag/kveld, bytt en dag i nærmeste fremtid. Dere har vært gode på å ta ansvaret dere har fått med to små barn. Rollene dere har fått. Mulig vært litt _for_ gode til å ta alt ansvar – stort sett alltid. Vi har mange rundt oss som gjerne har barna og vi har jobbet mye med å gi barna andre trygghetspersoner enn oss selv (og der ligger også øving i å selv gi slipp). Nettopp fordi: Tid for oss selv, mor og far, eeeer sååå VIKTIG, kanskje aller mest når vi egentlig ikke har lyst selv. Om det så er for å legge beina høyt og sove lenge eller for å ta seg en skikkelig fest sammen – begge deler gjør at man får være seg selv og ikke _må_ noen verdens ting. Det kommer i enden barna til gode, gjennom at mor og far får tenkt på litt annet enn hverdag og holder stand. Får snakket sammen på en litt annen måte enn til vanlig, luftet ut, eller hva det måtte være. Spør om noen kan være i leiligheten med “sovende” barn og dra på kino på en tirsdag. Selv om man ikke har megalyst, det gjør godt likevel. Men til slutt: Det blir ikke enkelt fra den dagen minsten er ett år, altså, men det blir bedre, med litt andre utfordringer å sette seg inn i. Men uansett vanskeligere hver for seg.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg