TING BLIR IKKE ALLTID SOM MAN TROR…

Hei alle sammen.

Plutselig er det lørdag kveld, og barna er i seng. I helgene merkes det ekstra godt at jeg er mamma synes jeg – jeg ser på Instagram at de aller fleste på min alder, både venner og ukjente, er ute og koser seg. Jeg for min del storkoser meg her hjemme, og må innrømme jeg er veldig glad jeg ikke våkner fyllesyk i morgen! Hehe. Jeg har en rolig og fin kveld hjemme, og slapper av ettersom barna trolig kommer til å våkne klokken 07:00 i morgen også, og da må jeg som mamma være klar!


Det er ingenting som varer evig, ei heller bloggen. Dette blir jeg påminnet ganske ofte, men jeg er også veldig bevisst på det selv. En dag kommer bloggen til å være historie, og barna kommer til å være store. De blir jo større for hvert år som går, og etter at jeg fikk barn føler jeg at tiden går i et veldig mye raskere tempo enn tidligere. Hva tenker jeg om at barna kan komme til å lese alt jeg har skrevet her på bloggen, hvis det fortsatt skulle være mulig å lese det i fremtiden? Hva kommer de til å synes om alt jeg har delt?

Hva kommer de til å synes om at jeg har skrevet om de tøffe graviditetene? At jeg ble presset til abort av mange rundt meg, som igjen gjorde at jeg nesten ga etter for det andre gangen jeg ble gravid, da jeg hadde blitt presset mye første gangen jeg ble gravid også. Hva kommer de til å synes om at jeg var åpen på bloggen min om at jeg bestilte time til abort, selv om jeg ikke dro på den? Jeg har hørt noen har ment at det kommer til å være svært tøft for barna å lese alt jeg har skrevet og delt om den tøffe tiden da de lå i magen min, deriblant også at barna mine ikke var planlagt og at ingen visstnok ønsket dem da jeg ble gravid.

Jeg håper å kunne oppfostre barna mine til å bli selvstendige, reflekterte mennesker som klarer å se flere sider av samme sak. Som klarer å se at verden ikke er svart hvitt, og at det ikke nødvendigvis bare finnes ett enkelt fasitsvar på alle utfordringene og spørsmålene som vi møter på i løpet av livene våre. Jeg vet at det trolig er veldig mye enklere sagt enn gjort når jeg sitter her nå, men jeg skal virkelig gjøre mitt aller ytterste for å klare det.

Jeg for min del tenker at “Hvor mange barn er egentlig nøye planlagte?” Selv var jeg ikke planlagt, og det har aldri hatt noe å si for meg. Jeg var hjertelig velkommen uansett, så da har det ikke noe å si for meg. Jeg har ikke på noen som helst måte merket det i løpet av oppveksten min. Og noe som er vesentlig er jo om det har hatt noe å si, og det har det ikke. Jeg hadde jo ikke en gang kunne gjettet det om jeg ikke hadde blitt fortalt det da jeg var stor nok.

Det i seg selv betyr jo selvsagt ikke at det er dermed sagt at barna mine ikke vil synes at det gjør noe å høre, men jeg tenker som så at uplanlagt ikke er synonymt med ikke velkomment eller ikke ønsket. Uventede ting kan alltids skje, og det kan skje den beste – alt handler om hvordan man håndterer det. Barna mine er fryktelig høyt elsket og høyt ønsket både i fortiden, i nåtiden og i fremtiden, selv om de kom som et sjokk på meg, og til tross for at det ikke var et enkelt valg å finne ut av om jeg var klar for å bli mamma. For nei, det var ikke en enkel avgjørelse å ta som 16 år-åring og på toppen av det et år senere også, som 17-åring. Jeg var per definisjon et barn selv, og det er ingen vanlig eller ingen enkel situasjon og valg å måtte ta stilling til så ung.

Jeg håper også at jeg klarer å oppdra dem til å forstå at jeg vurderte abort på daværende tidspunkt mye på grunn av et stort press fra alle kanter, som jeg likevel sto i mot. Men også at jeg ikke tror noen ønsket å være slem med mammaen deres – men at mange kanskje trodde at jeg ikke var klar til å bli mamma på grunn av alderen min, og at barna ikke ville ha det noe bra hos meg. Jeg skal forklare dem så godt det lar seg gjøre hvordan unge mødre ble satt i bås, og hvordan det av den grunn ble så enkelt å tro at jeg ikke var en egnet omsorgsperson.

For jeg liker å tro at fordommene jeg møtte kom av uvitenhet, og ikke av ondskap. Jeg liker å tro at barnas beste var i tankene til de som tvilte. Jeg kommer til å forklare barna at jeg likevel bestemte meg for å ta på meg den rollen og å gi dem det livet barna mine fortjente. Fordi jeg visste at jeg kunne klare det, og jeg visste at jeg kunne gi dem det livet de fortjente.

I fremtiden håper jeg også at jeg klarer å få dem til å forstå at de selvfølgelig ikke var et uhell, selv om det ikke var meningen at jeg skulle bli gravid. Noen ganger er det de uforutsette tingene som ender med å være til det beste. Det har jeg virkelig erfart og opplevd! Hadde det ikke vært for at jeg fikk barna mine på akkurat det tidspunktet jeg fikk dem, så hadde de jo aldri vært den de er. Da hadde de jo ikke vært Leo og Noah.

Jeg vil tørre å påstå at kjærligheten en mamma føler for sitt barn er like sterk for meg, som det den er for en mamma som hadde planlagt barna sine i aller høyeste grad og som hadde hatt prøveperioder og som i motsetning til meg – hoppet lykkelig da hun så de to strekene på graviditetstesten.

Det er også noe annet jeg vil legge vekt på når jeg en gang forteller barna om det, den dagen de er klare for det. Fordi for meg er det også viktig å ha fokus på hvilket sjokk det var for en jente som akkurat hadde nådd den seksuelle lavalder at hun var gravid, og at jeg til tross for alle oppfordringer om abort fra mennesker rundt meg og i samfunnet ellers – valgte å ofre mitt liv og å sette alt som hadde med meg å gjøre på pause – alt for å gi barna mine det beste livet de kunne få. Barna mine er ønsket selv om de ikke var planlagt, jeg hadde aldri planlagt et barn i så ung alder og det er heller ikke noe jeg anser som normalt!

14 kommentarer
    1. Jeg tror at uansett hvor reflektert og selvstendig en person er og uansett hvor mye de kan se saker fra flere sider, så gjør det vondt i hjertet å vite at mennesker som står deg så nær og har en så stor rolle i livet ditt, en gang promoterte å abortere deg. Jeg tror at uansett hva så klarer man ikke helt komme over det faktum at de ville faktisk at han ikke skulle være her. At om du ga etter til presset, så ville han ikke vært der, og da ville eventuelt besteforeldre, osv vært dem som gjorde det slik. Jeg tror at om barna kommer i en vanskelig tid senere, så vil de kanskje få større problemer ved å tenke på dette.

    2. Anonym: Du har selvsagt rett til å tro akkurat hva du vil 🙂

      Det viktigste er ikke hva man sa for noen år siden, men hva man sier i dag. Dette handler jo ikke om at eventuelle besteforeldre (for å bruke ditt eksempel) ikke ville at Leo eller Noah spesifikt ikke skulle være her, men at det fantes mennesker rundt meg (Ikke min nærmeste familie, bare til informasjon) som presset til abort fordi de ikke trodde det var til det beste for barnet å få meg som mamma. Sånn sett kan man jo også se det som noe positivt, om man snur på flisa. At disse menneskene kun ville barna det aller beste, og at de ikke trodde jeg var egnet til å kunne gi barna det 🙂

    3. Hverken jeg eller lillesøsteren min var planlagt, mamman min var ung, og alt “passet veldig dårlig”. Vet mange ikke skjønte hvorfor hun ikke “bare tok abort”. Jeg har aldri tenkt over eller vært lei meg for at vi ikke var planlagte. Jeg er bare kjempestolt av mamman min som tok ansvar og ikke hørte på alle runt seg, selv om ting ikke ble som hun hadde trodd. Og det kommer garantert guttene dine også til å være! <3

    4. Dette er grunnen til at jeg leser bloggen din, du skriver så utrolig bra og modent. Alder er bare tall og alder sier ikke noe om hvor moden man er. Du er en flink mamma. Fortsett å gå den stien du ønsker og føler er best. Stor klem 😀

    5. Gode refleksjoner, men hva tenker du om at babytiden med guttene dine var så ulike? Du har jo skrever et innlegg om hvor “vanskelig” Noah var i forhold til Leo, og mange ganger skrevet om hvor vanskelig Noah har vært. Tror du ikke det er noe som kan “plage” Noah når han blir eldre? Altså å vite at han var mye mer slitsom enn broren? Sier ikke at det blir sånn, bare lurer på hva du tenker om det 🙂

    6. Anette: Hei Anette!

      Akkurat dette har jeg skrevet et blogginnlegg om, det kan du lese ved og klippe og kopiere ut denne linken for å så lime den inn i browseren din: http://mammasom16.blogg.no/1488038112_det_var_et_sjokk_for_meg.html

      Noah i seg selv har ikke vært vanskelig (Tror heller ordet jeg har brukt har vært krevende), men han har krevd mye mer enn broren sin. Han fikk jo ikke kolikk med vilje, og han har jo ikke bevisst vært mer krevende. Han har jo bare vært seg selv – og det er det som er viktig å huske på med barn, de kan være så utrolig forskjellige. Selv når de kommer fra samme mamma og pappa, og er oppvokst i akkurat samme miljø.

      Jeg har hatt mye fokus på at jeg elsker begge guttene mine akkurat like høyt – og barn er som allerede skrevet like forskjellige som de vi voksne er. Noen krever mye, andre krever kanskje ikke fullt så mye. Et viktig poeng her er at jo det ikke er et bevisst valg å være krevende eller ei når man er baby. Jeg tror det på en måte kan være godt for Noah å vite at selv når han fikk kolikk og krevde mye fra oss begge, så gjorde vi alt vi kunne for ham – det synes jeg kommer veldig tydelig frem i bloggen, hvor godt han alltid har hatt det i våre hender selv når vi var utslitte.

      Jeg håper virkelig ikke at han vil føle det som byrde at han har vært slitsom når han var liten, det er det jo faktisk ingenting han kunne noe for. Da tenker jeg at det heller vil være bra at han vet at selv om de som babyer var veldig forskjellige, så er de blitt behandlet på helt samme måte av mammaen og pappaen sin, og at vi alltid har elsket dem akkurat like mye – til tross for ulikheter.

    7. Herlighet, hvor mange av oss er egentlig helt planlagt? Jeg tenker at det er vel egentlig de færreste av oss. Det viktige er jo at barnet er elsket og velkommen. Og hvem orker å bruke energi på ting som kanskje skulle skje for 20 år siden? Jessica valgte å få guttene fremfor abort, det er vel bevis nok på at de var ønsket.
      Alle barn er forskjellige, og noen mer krevende enn andre. Dette vet man jo uansett om det står på en blogg eller ikke. At Noah fikk kolikk er jo ikke hans feil, og det har jo selvfølgelig ikke påvirket forholdet Jessica og Fredrik har til Noah? Om han var mer krevende enn storebror i 3 måneder har vel ingenting å si?

    8. Må bare svare til kommentaren til Anette over her. S TROR du må ha misforstått litt. Jeg har ei søster som er tre år eldre enn meg. Og jeg hvir tøft mamma hadde det med meg når jeg kom til i forhold til søsteren min..fordi jeg hadde kolikk å skrek i 4mnd i strekk. Men jeg har da aldri følt meg ni mindre elsket fordi. Det er jo to forskjellige ting å få et barn med og uten kolikk. Så det har da ingen verdens ting med at den andre er mer elsket osv.

    9. Takk for svar, Jessica!
      Til deg, anonym. Tror du har missforstått litt. Jeg mente ikke at det har noe å si om barnet har kolikk eller ei forom man er elsket, men Jessica har skrevet en open blogg om at det har vært tøft, og skrevet om motsetninger mellom Noah og Leo. Nå kan ikke jeg vite da, men rekner ikke med moren din har brett ut over internett at du var mye mer krevende enn dine søsken?! Noah kan ingenting for at han fikk kolikk. Det vet jeg. Det handler om prinsippet om hvordan man fremstiller barna sine, og jeg er ikke begeistret over å samenligne barn, kolikk eller ei. Når det er sagt synest jeg at du, Jessica viser at dette er noe du har tenkt gjennom, og det er bra! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg