Hun kikker på meg med store øyne. Som den høflige sekstenåringen jeg var, nikker jeg.

“Jeg prøver å forberede meg veldig på at det blir tøft” svarer jeg mens jeg smiler.

Det er nok den kommentaren jeg fikk flest ganger de gangene jeg gikk gravid. “Oi, dette kommer til å bli tøft for deg!”

Jeg tror ikke at det er en enkel sak å bli mamma uansett. Det er en helomvendig om man ikke har barn fra før (Og kanskje til og med da også), som det tar tid til å bli vant til. Livet blir snudd på hodet. Når jeg gjorde mitt aller første intervju i forbindelse med bloggen en måned før termin i 2015, så uttalte jeg faktisk at jeg skulle fortsette livet mitt som før, så lang det lot seg gjøre. Akkurat som at det kom til å bli en enkel sak, liksom. Jeg føler meg ganske naiv når jeg tenker tilbake på det, for livet blir jo ikke det samme igjen. Mitt ble ikke det. Det betyr ikke at livet ikke kan bli like bra som før, for jeg kan med hånden på hjertet si at å bli mamma har gjort meg til et lykkeligere og bedre menneske.

Likevel jeg vet at mitt tilfelle var ganske unikt, for det er jo hvert fall ingen enkel sak for noen som akkurat har nådd den seksuelle lavalder. Uavhengig av det føler jeg kanskje at jeg ble mye undervurdert når jeg tenker tilbake. Jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik, kanskje fordi det faller mange naturlig å sammenligne seg selv med andre, og når de visste at de ikke selv var i stand til å få barn tidlig, så tenkte de at det samme gjaldt andre også. Og i det tilfellet så var det meg. For meg blir det for enkelt å skjære alle over en kam, litt som å si at alle gutter er drittsekker.

Det at jeg føler jeg ble undervurdert kan jeg ikke skylde på andre. Jeg må heller ha fokus på å gjøre alt jeg kan for å få alle til å se at å få barn tidlig ikke er noen verdens undergang, og at det ikke er noen vei til å få livet sitt ødelagt. For skal man forandre noe, så må man starte med seg selv.

Opp til flere ganger så har jeg tenkt at jeg skulle så gjerne visst hvordan alt kom til å ende. At jeg ikke kom til å sitte en liten hybelleilighet på 20 kvadratmeter for alltid, og at ting ikke alltid kom til å føles like håpløst. At jeg kom til å sitte her med to nydelige barn, et flott bosted, og et utrolig fint liv. Det koster ingenting å følge strømmen, og det kan kreve alt av deg å stå alene i et valg du har tatt.

Samtidig, så er jeg glad jeg ikke gjorde det. For da ville jeg ikke ha vært så utrygg, og med det kanskje ikke blitt så sterk som det jeg er i dag!