Tidligere i dag lå Noah og jeg i sengen. Vi hadde egentlig vært oppe i mange timer allerede, men la oss i sengen til å slappe av litt senere. Jeg kikket lenge på han, han smilte så hele det trøtte ansiktet hans lyste opp, før han helt plutselig ble gravalvorlig. Jeg begynner å le av han, og når han ser det smiler han så bredt at de fire bittesmå tennene hans kommer helt til syne. 

Tenk det at det ikke er lenge siden han ikke eksisterte en gang. For 1,5 år tilbake var det ingen Noah. Det var ikke en gang en antydning til lille Noah. Han fantes ikke. Er det ikke helt merkelig hvordan et nytt menneske kan bli til på egentlig så kort tid? Altså, jeg må innrømme at det kjentes fryktelig, nei, uendelig lenge ut da jeg gikk gravid, men likevel. Ser man stort på det er ikke 9 måneder spesielt lang tid, spesielt ikke på å skape et helt nytt liv!

Noah fortsetter smilingen, men starter nå å bable som bare det i tillegg. Lurer egentlig litt på hva han prøver å fortelle meg. “Mamma, jeg gidder ikke ligge her lenger nå, flytt meg da! eller kanskje “Herregud, melk nå igjen?!”

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Av og til undrer jeg litt over hva han tenker på også. Merker han på noen vis at jeg er ung? Hva drømmer han om når han sover? Hva har han mareritt om når han våkner av det om nettene, og jeg trøster ham tilbake i søvn?

Fredrik kommer endelig inn døren fra jobben. Han kommer ruslende inn dørene til soverommet, og setter seg på sengen med oss. Leo kommer springende etter, mens han overivrig sier hei, og kommer bort for å gi klem til Noah. Noah koser seg tydelig og blir umiddelbart glad når Fredrik og Leo kommer inn i rommet. Det slår meg igjen hvor ekstremt mye de faktisk ligner, og jeg blir sittende litt forbauset over det et par sekunder. Noah smiler som aldri før når vi sitter og kikker på ham begge alle tre, og nå går det nesten over til gaping.

“Jepp. Jeg valgte definitivt rett” tenker jeg for meg selv, og ser bort på den lille familien min.