Jeg har snakket med ei 16 år gammel gravid jente på mail nå i noen uker, og jeg glemmer nok litt at alle ikke er like heldige som jeg var den gangen jeg sto i samme situasjon. Jovisst ble jeg kastet ut i voksenlivet jeg også, men jeg var aldri helt alene. Jeg hadde familien min, jeg hadde kjæresten min, jeg hadde vennene mine og jeg hadde mange mennesker rundt meg. Jovisst var jeg ensom av og til, men jeg trengte aldri å stå helt alene.

Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for akkurat det. At jeg kunne lene meg på familien min og vennene mine, at de kom på besøk, at de ville hjelpe meg, at de viste meg at det ikke endret synet deres på meg. At jeg fortsatt var den samme. At jeg ikke ble utstøtt. Det føles litt sprøtt å si, men det skjer. Og det er ikke første gangen jeg snakker med noen som har blitt utstøtt av familien. Jeg skal ikke gå så veldig i dybden på dette akkurat nå, men jeg ville bare dele det med dere. Jeg måtte bare skrive det ned. Noen tror nemlig at dette ikke skjer i dagens samfunn. Vel, det trodde jeg også i første omgang. Men det gjør det, og det synes jeg vi trenger å vite om.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har så mye medfølelse og tyr så lett til tårene etter at jeg ble mamma at det nesten ikke skulle gått an. Følelsesskalaen min er skrudd opp femti hakk i begge ender, for å si det på den måten. På akkurat dette punktet tror jeg nok jeg aldri vil bli den samme som jeg var før jeg fikk barn. Men det er greit, for det er prisen det koster å elske noen så betingelsesløst.

God klem