HAN VIL ALLTID VÆRE FAR TIL MINE BARN

Nå sitter jeg hjemme i sofaen med en søvnig Noah på fanget. Han er litt sliten etter uken og det samme er jeg. Fredrik startet ikke på jobb før klokken 15.00 i dag, så vi fikk litt tid sammen med barna før den tid. Noe jeg legger merke til med Fredrik er at de dagene han får ha litt ekstra tid med dem, så ser han alltid så lykkelig ut. Papparollen er så naturlig for han. Når han pakker Noah inn i et pledd og holder ham tett inntil seg før han smiler, eller når Leo har sovnet på fanget hans og han legger Leo forsiktig ned i sengen sin og pakker ham inn i dynen hans.

 Uansett hva som skjer i fremtiden, så vil han alltid være pappa til barna mine. Barna våre. De er 50% meg og 50% pappaen deres. Jeg ser at han ville gjort alt for dem. Og ikke minst så er det så utrolig vakkert for meg å se at han elsker barna så utrolig høyt. Like høyt som det jeg gjør!

Jeg leste et leserinnlegg i Telemarksavisa nylig, og det satte ord på noe jeg har tenkt veldig lenge på. Dette med at det faktisk finnes mødre der ute som nekter far samvær med barnet sitt etter et stygt samlivsbrudd og gjør pappaen til syndebukk. Jeg forstår at det kan være mange gode grunner til at både en eventuell mor eller far ikke skal ha samvær med barnet sitt og det er ikke disse tilfellene jeg snakker om, for jeg vet at det finnes mange av dem. Og de skal selvsagt ikke forveksles med det jeg snakker om nå. For det skjer også at enkelte mødre bevisst holder igjen og bruker barna for å straffe eks-samboer, ekskjæreste eller eksmann. Og det klarer jeg ikke å forstå.

Det kan gjøre ordentlig vondt å tenke på om jeg ikke skal være sammen med pappaen til barna mine lenger, og om vi finner ut etter denne tøffe perioden at dette rett og slett bare ikke fungerer lenger og at vi må gå hvert til vårt.

Men det ville da ikke falt meg inn i min villeste fantasi en gang å nekte han samvær med barna sine av den grunn! Forhold kan ryke, og det er grusomt. Og det er trist. Ting ble ikke som man ønsket, og det er trist for alle parter involvert. Når det i tillegg er barn involvert kan jeg ikke en gang forestille meg hvor forferdelig det kan føles. Men man har fortsatt vært to om å sette et barn til verden og jeg som mor har ikke noen større rett til å ha barna enn det pappaen til barna mine har. Greit, så trenger kanskje 1-åringen min mamma litt mer enn pappa akkurat nå på grunn av en rekke årsaker, deriblant ammingen – men jeg tror at de fleste barn trenger begge foreldrene sine like mye. 

Men man må ikke glemme at man ikke bare straffer far, men også et helt uskyldig barn som fortjener å ha begge foreldrene sine og som før eller siden kommer til å lure på hvor pappa er.

14 kommentarer
    1. Man kan faktisk ikke nekte far samvær? De har like mye rett som mor, av lov. Så ingen kan nekte. Når man går gjennom et samlvsbrudd, må man ha møte på familievernkontoret/prest for å få penger fra nav som hovedforsørger, blandt annet. Vet ikke hvordan mor kan nekte samvær, hvorfor kan da ikke far nekte mor? Det er jo ikke automatikk i at det er mor som skal ha barna/ha barna mest? Kanskje det er mor som kun får samvær?

    2. Monica: Det vet jeg 🙂

      Hentet fra leserinnlegget jeg nevner i blogginnlegget: “Jeg har venner i lignende situasjoner. Men jeg har også flere venner som er fedre, som blir «straffet» og nektet både omsorg, samvær og medstemmerett. Jeg kjenner fedre som blir beskyldt for vold mot barnet, bare for at mor skal få retten på sin side til og nekte far samvær. Ene og alene fordi hatet er så stort ovenfor denne ekskjæresten.”

      Jeg har også sett levende bevis på dette i nært hold. Og det er nesten ikke til å tro.

      Har selv snakket med noen på familievernkontoret som sa rett ut at det er alt for enkelt for mødre å nekte fedre samvær, at de “alltid” har retten på sin side.

    3. Det er trist. En burde aldri straffe barna. Veit om et tilfelle der far nektet og ha samvær med barnet fordi han ville straffe mor og ikkje ha noko med ho og gjere. Det tenker eg er egoistisk og eit tap både for han sjølv og barnet. Men har og en venn som fikk hovedomsorg for barnet, fint og sjå at systemet er byrja og snu og at fedrene blir meir likestilt 🙂

    4. Desverre mange som har det sånn :/ iknludert min kjære (som ikke av noen som helst grunn ikke skulle få hatt sønn sin).. men moren en faktisk psykisk syk og takler ikke og dele sønnen «sin» ..
      Finnes mange rare mødre (og fedre) i denne verden desverre. Ikke alle som tenker barnas beste, men sitt eget egos beste

    5. Eh,selvfølgelig vil han være det 🙄 Og det er da ikke du som bestemmer.Han har da like mye rett til sine barn som deg. Du får det til å høres ut som han ikke har noe han skulle ha sagt. Dere er jo så unge, men forstår vel mer av livet etterhvert.

    6. Mina: Hæ? Hvordan i alle dager klarte du å tolke det ut i fra dette blogginnlegget? At han har like mye rett til barna våre som det jeg har, er jo NØYAKTIG det jeg skriver????

      Nå er jeg mildt sagt forvirret.

    7. Godt og reflektert skrevet! Mange som kan lære mye av dette 🙂
      Min samboer har et barn fra et tidligere forhold, og mor der gjør samvær med deres felles barn svært vanskelig. Beskylder ham for dårlig behandling av barnet, og stikker stadig kjepper i hjulene for deres samvær. Han er en fantastisk pappa, som vil gjøre alt for barnet sitt, men av en eller annen grunn er det alltid mor som blir “støttet” av det offentlige.
      Synes dere er flotte eksempler på foreldre, og beundrer dere for hvordan dere takler en vanskelig situasjon!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg