Jeg våkner av Fredrik og hans alarm som går av på mobilen hans mens han allerede har hoppet ut av sengen klar til å kle på seg til jobb. På vei ut av soveromsdørene våre svinger han rundt sengen etter å ha kledd på seg for å gi meg en hadeklem, og så sier jeg i halvsøvne med tidenes trøtteste stemme at han må ha en fin dag på jobb, og han ler litt av meg mens jeg ligger og ynker meg fordi jeg er så trøtt og fordi han vet så altfor godt hvilket b-menneske jeg er. Og så forsvinner han ut av soveromsdøren vår.
Brått kommer Fredrik tilbake, og han har med seg Leo som ikke skulle i barnehagen akkurat denne dagen. Noah ligger og sover i sin egen seng, så Fredrik bærer Leo inn på soverommet vårt og legger han ned på hans side av sengen, før han brer dynen hans over han – og så forsvinner han for godt ut av døren på vei til jobb.
Nå vet jeg at det er like før barna og jeg vanligvis står opp, men akkurat denne tidlige morgenen ville jeg drøye det litt. For som oftest er Leo lys våken (og blid som en sol!) når Fredrik kommer inn for å hente ham på rommet hans om morgenen, men denne morgenen var han enda inne i drømmeverden. Vi hadde uansett litt ekstra tid til overs, så jeg satte på alarm på mobilen, slik at vi kunne ligge og sove i omtrent tyve minutter i sengen vår som alltid er ekstra god om morgenen.
Bare Leo og jeg. Det er ikke ofte vi ligger og drar oss på morgenen, men herlighet så deilig det kan være en gang i blant. Vanligvis er det jo minstemann som får plassen i sengen når Fredrik drar på jobb og Leo i barnehagen. De lille, få, men så viktige øyeblikkene som jeg får med Leo betyr så himla mye.
Etter omtrentlige 15 minutter våkner jeg av det aller beste jeg kan våkne til. En “liten” Leo som kryper seg lenger og lenger vekk fra Fredrik sin side av sengen hvor han egentlig ligger, og nærmere og nærmere meg. Han kryper helt bort til meg, før han legger seg tett inntil meg med øynene fortsatt lukket. Beina hans er ikke så små som de en gang var. Ikke hendene hans heller. Jeg ser på ham. Kan bare ligge å kikke på han i evigheter med håret til alle kanter.
Jeg skrudde av alarmen på mobilen min. Og så ble vi liggende. Bare Leo og jeg. Men jeg lå våken hele tiden denne morgenen. For noen ganger føles det litt ut som om at hvis jeg lukker øynene bare litt for lenge, så vokser han fra meg.
Hei, er så enig i at tiden går for fort av og til.
Dette er litt off akkurat dette innlegget, men vill bare fortelle en ting som har hjulpet meg mye når det kommer til kjæreste livet. Siden du egentlig har vært litt åpen om at du å Fredrik ikke har det super fint hele tiden( noe som er heeelt normalt i småbarns tiden). Man føler at den andre ikke gjør noe for å hjelpe, åsså blir man sinte fordi at man ikke ser de tingene de faktisk gjør. Nå vet ikke jeg hva som er hoved problemet for dere, men det som har hjulpet meg da. Er å ikke fokusere så mye på hva den andre gjør feil hele tiden, å heller rette fokuset mot meg selv. Gå inn i meg selv litt å tenke på hva jeg selv kan gjøre for å gjøre situasjonen bedre, å ikke være bitter mot kjæresten. For jeg har jo faktisk valgt han, med alt han er så valgte jeg til og med å få barn med han. Jeg vet hvem han er, å han vet hvem jeg er. Å alikevel har vi valgt å bruke livene våre med hverandre, og å oppdra barn sammen. Da må ikke jeg gå rundt å være sur på grunn av at jeg har valgt nettopp han. For det er jo faktisk det valget jeg har tatt, å jeg står fortsatt ved det.. vet ikke om dette gir mening for deg/dere, men ville bare dele denne tanken, siden det har hjulpet meg en masse.
<3
Mamma til 2 tette: Tusen takk for kommentaren din <3 Setter stor pris på at du tok deg tid til å skrive dette til meg.