KJÆRLIGHETSSORG..

Jeg har fått en del forespørsler om å skrive et blogginnlegg om kjærlighetssorg helt fra jeg startet å blogge, og nå føler jeg meg klar for å gjøre det.

Jeg har hatt kjærlighetssorg flere ganger. Når det føles ut som verden raser sammen og man gleder seg til å sove fordi man kan få en ørliten pause fra det evige tankekjøret. De som har opplevd kjærlighetssorg selv vet at det føles så jævlig bedritent at man helst ikke vil tenke på morgendagen, eller på hvordan man skal komme seg gjennom det helvete som venter.

Sist gang jeg hadde skikkelig kjærlighetssorg, noen år siden nå, lovde jeg meg selv at jeg aldri skulle gi meg selv så hen til noen igjen. For da jeg hadde kjærlighetssorg var jeg så langt nede som jeg aldri hadde trodd at var mulig, og dit skulle jeg ikke tilbake. For tenk om jeg endte opp med å bli så ødelagt igjen – den tanken orket jeg rett og slett ikke. Det kunne jeg ikke risikere. Jeg tror det er problemet mange har, for man ønsker et forhold. Derfor gir man litt av seg selv, men ikke i nærheten av alt.

Man åpner seg opp nok, men ikke så mye at man setter seg selv på spill. Du vil ha noen som holder deg, men du vil ikke at de skal ha muligheten til å såre deg.  Man vil ha hva det koster, men man er ikke villig til å betale for det.

Jeg vet så inderlig godt hvordan det føles å være så ødelagt av kjærlighetssorg, likevel gikk jeg inn i et nytt forhold med det som skulle bli mine barns far etter en stund. Det tok lang tid før jeg klarte å gi litt slipp og la han komme ordentlig inn på meg – og vi hadde en runde med et brudd i desember 2015 hvor jeg var helt knust. Etter hvert gikk det som det måtte gå, og det ble slutt for godt. Det valget var det jeg som tok, men det betyr ikke at det var lett eller at det ikke gjorde vondt. På mange måter hadde det vært slutt en stund allerede. Mange ganger tenkte jeg at jeg hadde gitt alt for mye av meg selv til at jeg noen gang kunne klare å gå. Men jeg sitter her nå, singel og vet at valget jeg tok var rett. Det ødela meg dessuten ikke.

Jeg vet at jeg i fremtiden trolig alltid kommer til å være redd for å bli så ødelagt igjen, som det jeg en gang var. Men sannheten er at man aldri har noen garantier. Det er prisen man kan komme til og måtte betale for å elske noen, ikke halvveis, ikke mens man prøver å unngå å bli såret, eller når man holder en viss avstand.

Men fullstendig.

    1. Vet det sikkert virker veldig fjernt nå, men hvordan tenker du å forholde deg til prevensjon når du møter en ny mann? Mtp at du jo blir gravid til tross for prevensjon, kommer du til å ta sjansen på å bli gravid med en du ikke er sammen med/nettopp blitt sammen med?
      Og hvordan TROR du at du vil forholde deg til den nye kjæresten til Fredrik når han får det?:) (selvom det sikkert også er fjernt nå :p)

    2. Heilt enig. Hatt kjærlighetssorg sjøl, helt jævlig. Eg som valgte å gjøre slutt men like tøft og vondt for det.

    3. Takk. Tusen hjertelig takk for dette innlegget. Ligger nå i senga og gråter og gråter fordi jeg har en helt jævlig kjærlighetssorg. Ble dumpet nå mulig og det er rett og slett så forferdelig vondt. Tenker ikke på annet enn at det er han jeg vil ha, han jeg har vært vandt med å være rundt hele tiden, bo med. Og at jeg plutselig nå er helt alene er så vondt. Vondt å tenke på han med noen andre… Kjærlighetssorg er så vondt og brutalt… Jeg kommer bare dypere og dypere nå for hver dag, ser ingen ende eller gode dager…

    4. Du er en av de få bloggerne jeg liker godt, fordi du er så ærlig. Går igjennom et helvete nå siden mannen nettopp erklærte at han ville skilles. Helt utrolig lang historie, men har jobbet som en idiot, flyttet land 2 ganger og prøvd alt jeg kan for at vi kan få være sammen ( han ble deportert hjem til Albania da vi fikk avslag på familiegjenforening), og nå da jeg har kommet til et nytt land og ting ser litt lysere ut har han mistet troen på meg og at jeg skal klare å fikse det slik at vi kan bo sammen igjen. Som sagt,pisselang historie, men føler meg helt shait nå.

    5. Tonje: Det er så vondt at man tror egentlig at man kommer til å dø. Slik følte jeg det hvert fall.

      Jeg skjønner at det er helt bunnen for deg nå. Ingen kan vite hvor lang tid det tar, men en dag vil du kunne se på vedkommende og ikke føle noen ting. Vet ikke om det er til hjelp for deg akkurat nå, men vit det <3

      Klem fra noen som vet hvordan det er

    6. Jeg har hatt kjærlighetssorg i 1 1/2 år nå and still going….Det er som du sier, man ser faktisk ikke noen ende på det og at noen skal kunne gi deg den tryggheten igjen. Hlet jævlig, og det hjelper ikke hvor mange tinder-dates man skulle dra på, man sitter med den samme følelsen etterpå, at “Det er ikke som han”…

    7. Jeg har slåss for min aller kjæreste i 6 uker nå. Vi hadde det ufattelig bra helt til siste sekund. Vi sa begge vi var perfekte for hverandre. Vi snakket godt sammen, og ingen gjorde hverandre noen form for vondt mot den andre. Hun forandret mitt hjem, og sa det kriblet i magen ved tanken på videre fremtid med oss. Vi virkelig elsket hverandre. Men plutselig som lyn fra klar himmel gjorde hun slutt med en melding, og nektet å svare, og blokkerte meg fra ALT. Jeg har skrevet brev, forsøkt å komme hjem til henne…uten hell. Hun tar litt kontakt igjen, men bare for å fortelle at vi ikke skal ha noen form for kontakt. Jeg får ikke vite hvorfor, og hva som skjedde. Hun har gjort meg mye vondt, men jeg elsker henne like høyt. Nå har jeg blitt veldig syk, både psykisk og fysisk. Jeg sover lite, kroppen tar ikke til seg næring, og jeg har selv fått depresjoner og veldig dårlig selvbilde. Har gått med 12 kg på 6 uker. Og kroppen har begynt å få kraftige reaksjoner. Nå har jeg igjen snakket med henne, etter å ha møtt henne tilfeldig, og hun sier vi kan begynne igjen som venner. Men hun blokkerer meg fortsatt. Hun har nå operert ryggen, og ligger på sykehuset. Jeg ga faen, dro dit, og ba henne å kutte ut å være så slem, og fjerne blokkeringene. Da sa hun at hun ikke er så lettlurt. HÆ? Jeg skjønner ingenting. Jeg slåss virkelig for den jeg elsker, selv om jeg vet hun ikke er bra for meg og mine barn. Men kjærligheten er så sterk til henne, at det kan bli min død. Man fortjener ikke dårlige mennesker, men hva om man ikke klarer å gå videre? Tror dette er en av de verste måtene å forlate sin kjæreste på. Men forstår det MÅ ligge noe psykisk bak. Jeg må fortelle at vi har hatt følge i 1 år, og at hun har gjort det slutt 4 andre ganger også, men da fikk jeg komme og løftet henne opp, ved å fortelle hva hun betyr for meg, og hvor fin hun er. Og da var alt bra igjen. Dette er ikke mulig å få gjort lenger, og hun mener jeg manipulerte henne. Jeg blir så lei meg. Hun har også stilt forskjellige diagnoser på seg selv. Siste natten kikket hun på meg, og sa: “Tenk om jeg er bipolar” Hun har ei venninne som var med henne når jeg fikk den vonde meldingen, pluss en masse andre stygge meldinger. Vet ikke om hun styrer. Og da, hvorfor? Andre av hennes venner, og hennes sønn, har også fjernet meg som venn, og vil ikke svare meg. Jeg skjønner ingenting. Jeg lover, jeg har et godt hjerte, og mye kjærlighet, og har ALDRI under noen omstendigheter gjort henne noe galt. …jeg skulle gjerne kunne flyktet, eller legge meg død

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg