DE SKAL IKKE VOKSE OPP MED 10 ULIKE STEFEDRE

De gangene vennene mine snakker til meg om bloggen min, sier de alltid at jeg er så veldig forsiktig når jeg skriver om meningene mine. Egentlig er jeg litt glad for det, for det viser jo at jeg ikke er spesielt bastant på bloggen. Jeg er nok bare blitt mer forsiktig på bloggen fordi jeg ikke ønsker at noe jeg skriver skal mistolkes – så da har jeg ofte valgt å kjøre det “safe”.

En ting jeg ikke er redd for å skrive akkurat hva jeg synes om, er det å introdusere barna for en ny partner veldig tidlig. Når vi først er i gang med å ta den debatten, så er jeg faktisk nysgjerrig på å høre hva dere synes også.

Når man har fått barn, så mener jeg at man har et ansvar for at barnas liv skal være og føles stabilt. Grunnen til at jeg ønsker at det skal gå rimelig lang tid før en eventuell ny kjæreste møter barna mine, er som jeg har skrevet tidligere fordi man ikke har noen garantier for at et nytt forhold skal vare.

La oss si at jeg hadde fått en ny kjæreste. Når man er inne i et nytt forhold er det lett å tenke at man skal være sammen med vedkommende for alltid – at man virkelig tror at det er akkurat han eller hun man ønsker å leve med. Til tross for at begge partene i et nytt forhold føler det på den måten, vet jeg utmerket godt at det likevel kan ta slutt. Tar det slutt, og man møter noen ny – og tenker det samme med vedkommende – og dermed satser på å introdusere han for barna også, så kan det jo fort bli en del nye menn i barnas og ditt liv før man kanskje finner noen man virkelig ønsker å dele hverdagen med. 

Noen er heldige og finner kanskje noen de passer med på første forsøk etter at man har gått fra barnas far – og da kan jeg jo ikke si at det er feil å ha introdusert tidlig. Men det vet man jo ikke, og har man planer og et ønske om å leve sammen i mange år så ser jeg likevel ingen grunn til å ha noen hastverk.

Andre er kanskje ikke like heldige, og må treffe en del menn før man finner en som passer seg godt. Det er urettferdig og dessverre lite å gjøre med, men jeg mener fremdeles at det riktige er å ta ansvar for at barna ikke har 10 ulike stefedre i løpet av oppveksten sin – fordi man går alt for fort frem og introduserer barna veldig tidlig. Jeg mener at man har et ansvar for å skåne barna. Barn knytter seg raskt til nye mennesker, kanskje især mennesker som de også ser at mammaen deres, tryggheten deres, står nær og tilbringer mye tid med. 

Noen påpeker også at det slett ikke er sikkert at barna går overens med den nye mannen, og at man av den grunn burde introdusere tidligere. Når man møter noen og man velger å vente med å introdusere barn, vil man naturligvis lære å kjenne vedkommende ganske godt. Det gjelder også verdiene vedkommende har og personligheten deres. Jeg tror at man ut i fra dette, vil kunne få en viss anelse om vedkommende passer inn i livet til barna dine og deg eller ikke. Det er aldri noen garanti for at barna kommer kjempegodt overens med den nye kjæresten din heller selvfølgelig – men det er en risiko jeg er mer villig til å ta, enn å risikere å introdusere flerfoldige menn for barna mine.

Andre sier at man bare kan introdusere en ny partner på samme måte som man gjør når venner skal treffe barna dine, for de har man jo gjerne av begge kjønn uansett. Men venner beholder man jo gjerne gjennom tidene, kjærester kan komme og gå. Det er en forskjell på venner og kjæreste uansett om man introduserer kjæresten sin som en «venn»

Processed with VSCO with a5 preset

Hva tenker dere?

21 kommentarer
    1. Veldig god tanke og jeg er enig. Men skjønner ikke hvorfor du fokuserer på dette nå? Det ble akkurat slutt og du skal starte på skole til høsten igjen. Burde du ikke fokusere på unger og utdannelse? Ikke menn?

    2. Det er ikke det at hun har fokus på menn nå, men hun tar det opp pga av at flere trodde hun hadde introdusert ny parter (som ikke var ny partner, men eksen) for barna. Jeg er enig med Jessica med at man burde vente med å introdusere en ny partner. Spesielt dersom brudd med barnefar eller brudd med parter som barna har fått en tilknytning til, har skjedd nylig. Det er ingen grunn til å ha hastverk med å introdusere og man må prøve å skåne barna så mye man klarer, for et brudd på et parforhold påvirker også barna og ikke kun en selv.

    3. Veldig enig med deg, Jessica! Tror det kan være greit å ha tenkt gjennom disse tingene før man er i situasjonen. De er små og må få slippe å være en del av det før det er klart for deg at dette er en mulig bonuspappa i tillegg til å være din kjæreste. For selv om de har sin pappa, vil din mann bli en veldig viktig person i deres liv og gjøre ‘pappaoppgaver’ når dere er sammen. Når du så har introdusert dem for hverandre vil det bli spennende og helt avgjørende hvordan han er sammen med barna dine, først da kan du bli sikker på om dette er noe du vil satse på. Sånn tror jeg det er for de fleste ansvarsfulle foreldre som skal finne ny kjæreste. Og det er du virkelig, en kjærlig, god og ansvarsfull mor!

    4. På et vis enig med å vente lenge, men samtidig ikke for lenge slik at du er så inn i personen at du ikke ser “skuespillet” til barna når de sier de liner han.
      Barn viser en enorm lojalitet ovenfor foreldre, ser de at du har det fint med en person vil de i mange tilfeller late som at de også har det.
      Derfor mener jeg at du burde gjøre det før du er blitt blind av kjærlighet. (Selvfølgelig skjer dette i alle til feller)
      Til skrekk og advarsel så har jeg et nesten ikke eksisterende forhold til min mor den dag i dag. Hun introduserte den nye mannen sent for oss. Når hun spurte hva vi syntes om han løyv vi, når hun spurte om de var ok at de giftet seg løyv vi for vi så jo at ho hadde det fint. Hun var blit for blind til å se det og han ovenfor sine barn.
      Ingen av ungene 4 til samen har no serlig forrhold til de i dag. Det ligger for mye vondt og slit der til at vi får til å få et bra forrhold selv nå som vi alle barna er blitt voksne, 19, 22, 22 og 26. (Vil poengtere at det aldri skjedde noe form for fysisk eller psykisk vold, det var “bare” totalt kræsje i personligheter og for stor forandring i regler ol. )

    5. Her finnes nok ingen fasitsvar, man bør ikkje gjøre det for tidlig, men geller ikke for sent. Kan være en tanke å forberede barna på at man har møtt noen så de får tid til å venne seg til tanken uten å presse dem inn i et møte. Kansje de da etterhvert ønsker å møte den nye personen og ting vil gå lettere. Man skal ta hensyn til barna men det skal ikkje være slik at barna får bestemme hvordan ting blir.

    6. 10 stefedre? Det var da voldsomt hvor mange du skal gjennom.
      Hvor lenge tenker du det er greit å vente med å presentere dem for hverandre?
      Et halvt år? Ett år?
      Med tanke på at du er alene med barna mesteparten av tiden så vil det ta lang tid før du selv kjenner denne personen såpass godt, (og da mener jeg ikke at du bare snakker med han på telefon, meldinger, treffer han i frihelger, og kun har de “herlige stundene”, men i dagliglivet) vil du antalelig måtte vente både ett og to år.
      Som jeg skrev i min kommentar, som jeg ser du har bygget dette innlegget på, så mener jeg fortsatt at det kan være greit at de møtes utafor hjemmet, uten at du presenterer han som kjæreste.
      Dine barn er såpass små og åpne for nye mennesker (du/dere møter vel innimellom mennesker som ikke forblir i livet, eller er det de samme vennene som du har hatt siden du var liten?) at de vil på ingen måte reagere om en person de har møtt et par ganger forsvinner like fort som han kom. Du ser nemlig fort om han takler barn eller ikke. Barn er de beste menneskekjennere, Du kan være så smilende og hyggelig som bare det, men barnet avslører fort om smilet er falskt eller ikke. Da vet du at han ikke er noe å satse på. Og jeg mener ikke t du skal presentere han etter en måned, men etter du er blitt litt kjent med han, men før du er gått helt inn i rosaskyene.
      De møter vel og mennesker som ikke blir i livet når de er sammen med pappaen?
      Jeg synes mye mer synd i de barna der mor ikke presenterer den nye før de omtrent har bestemt seg for å flytte sammen, de er helt sikker på forholdet og han flytter inn kort tid etter presentasjonen. Så går det ikke likevel, han flytter ut etter et år og barna mister enda en omsorgsperson. Sånne tap gjør noe med et barnesinn. Tru meg, jeg har sett det noen ganger.
      Hyggelig å være til inspirasjon til innlegget..

    7. Anonym: Hei!

      Først av alt: Jeg vet ikke hvilken kommentar du mener at du har skrevet som er inspirasjonen til blogginnlegget, men dette blogginnlegget begynte jeg å skrive på 17. mai.
      10 var bare et antall jeg skrev, og jeg overdriver selvfølgelig litt. Dette for å tydeliggjøre et poeng – et fenomen som jeg vil si er ganske vanlig 🙂

      Du skriver at ” du synes mye mer synd i de barna der mor ikke presenterer den nye før de omtrent har bestemt seg for å flytte sammen, de er helt sikker på forholdet og han flytter inn kort tid etter presentasjonen.” men det er vel ikke enten eller? Jeg hadde aldri latt en eventuell ny mann flytte inn rett etter at jeg hadde presentert han for barna. Å flytte inn er for øvrig et steg for meg som er veldig stort, så det hadde ikke vært aktuelt før noen år inn i forholdet. Da føler man jo seg ganske sikker – men som du også sier, så kan man aldri være 100% sikker og man har ingen garantier. Jeg mener bare at jeg vil heller vil risikere at det blir slutt med en mann jeg har vært sammen med lenge, som jeg føler meg trygg på og som etter noen år flyttet inn sammen med meg og barna – enn å prensentere barna for flerfoldige menn. Som jeg nevner innledningsvis, så tror jeg at når man først har begynt å introdusere nye menn for barna – så kan det være lett å fortsette i samme spor fordi man tenker at “dette vil vare” i nyforelskelses-fasen, når i hvert fall jeg vil tenke at det er logisk at det er større sannsynlighet for at det blir slutt eller at man avslutter tidlig i “forholdet” og bli-kjent fasen, enn flere år inn i et forhold.

      Når det er sagt ser jeg selvfølgelig synspunktet ditt, men jeg er nok ikke 100% enig. Vi får bare bli enige om å være uenige 🙂

    8. M: Hei! Som anonym som har kommentert under skriver, så handler det ikke om at jeg har fokus på menn nå – men at jeg tar det opp når flere blogglesere trodde jeg hadde introdusert en ny partner, som ikke var en partner, for barna mine. 🙂

      Synes for øvrig det er en interessant problemstilling og jeg har også noen meninger om saken, så da ble det et blogginnlegg. Forstår spørsmålet ditt siden jeg har nevnt det i et blogginnlegg her om dagen også, da 🙂

    9. Anonym: Ja, også glemte jeg å svare på spørsmålet ditt om hvor lenge jeg ville ha ventet. Det kommer selvfølgelig en del an på omstendighetene, men la oss si at jeg har møtt noen som jeg virkelig føler at jeg kan se en fremtid med, som har livet sitt på stell, som jeg har blitt godt kjent med og som jeg har vært sammen med såpass lenge at jeg kan merke at vi ikke er helt i skyene lenger (sånn at man ikke er helt “blind”) så tenker jeg 1 år. Muligens mer.

    10. Hei! Du skriver så flott og jeg synes det er riktig så artig å følge bloggen din. Jeg jobber selv i barnehage, og er såå glad for den innstillingen din. Barn skjønner ofte ikke riktig hvem som kommer for å bli og hvorfor ting tar slutt. Barn har også godt av å vite hvem som er de faste og gode «bautaene» før de ofte introduseres for nye mennesker. Synes innstillingen din er flott, du kjenner dine barn best, så gjør det spm passer aller best for din familie. Jeg mener utfra hva jeg selv har sett, at det er lite heldig for barn med mennesker som kommer og går. Jeg støtter valget ditt 110% og vil bare si stå på! Du er fantastisk!

    11. Tenker du da å treffe kjæresten din annenhver helg når barna er hos fredrik? Skjønner ikke helt hvordan du skal bli godt kjent med et menneske ved å kun treffes når du har barnefri. Jeg er veldig for å beskytte barna mot nye kjærester, men har veldig vanskelig for å se for meg å kunne skjule en kjæreste i et helt år 🙈

    12. Jeg er så enig med deg i det du skriver. Jeg har funnet meg en ny mann etter jeg gikk fra barnefar til mi datter. Men vi har kjent hverandre i over 3 år før vi ble sammen for ca 2-3 måneder siden. Så mi datter kjenner til han fra før av å har ett veldig godt forhold til han så derfor har jeg ikke skjult han for henne. Å vi vet at vi kommer til å holde sammen veldig veldig lenge.
      Men jeg er enig i det du skriver. 🙂 <3

    13. En bør vente litt med å introdusere en ny partner for barna, ellers kan det i verste fall bli mange ut og inn av livene deres. En annen ting som vi syntes var viktig når det kom så langt at ungene skulle få hilse på den nye kjæresten som vi foreldrene fikk etter hvert var at jeg f.eks fikk hilse på den nye partneren til min eks. Da visste jeg hvem hun var og slapp å gå der å lure hvem er nå denne damen ungene mine er sammen med når de er hos pappan sin. Det ga oss en trygghet når vi også fikk bli litt kjent med den nye stemora/stefaren som kom inn i livene deres.

    14. jeg er selv alenemor til en gutt på 5 år. her og ikke nye personer i livet mitt møtt han med mindre jeg selv synes det er seriøst, men det er aldri et fasit svar på dette

    15. Jeg kunne ikke vært mer enig med deg! Alle må få gjøre det de mener er til det beste for sine barn og vi er alle forskjellige. Men for mitt barn og min egen del kunne det ikke falt meg inn å introdusere en ny mann etter kun et par måneder. Som forelder mener jeg man må legge mange av sine behov til side og fokusere på barnet sitt, deres følelser og behov. Det overrasker meg alltid når noen med barn raser inn i nye forhold og etablerer seg “på nytt”. Et brudd mellom foreldre er en stor hendelse for barn og de trenger tid på å fordøye dette og finne ro i den nye tilværelsen. Som forelder burde dette være fokuset, ikke det å måtte finne en ny partner.. er min mening 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg