God mandag! Her har vi omsider kommet oss avgårde på miniferie til hjembyen min noen dager, vi har reist siden klokken 16:30 i dag – så jeg må innrømme at jeg begynner å kjenne meg veldig klar for å komme frem. Det er nesten uunngåelig å ikke tenke på forskjellen fra før da jeg hadde ikke barn og reiste, og nå som jeg stort sett alltid har med meg ett eller begge barna. Pakking, bagger, sekker, bilseter.. Ja – det vil ingen ende ta hvor mye som skal med. Enda jeg denne gangen tenkte at jeg bare skulle ha med meg det som er mest nødvendig.
Turen hittil har gått fint, tross at vi har måtte bytte fra tog til buss, videre til en annen buss og så tilbake til tog igjen. Skal ikke være lett, altså! Men det er faktisk ingen problem å ha med eldstemann på reise, så rent bort sett fra at vi kunne overlevd i villmarka i 3 uker i strekk på bagasjen og mat/drikke vi har med oss – så har turen hittil gått strålende.
Nå føler jeg meg så trygg på det å være mamma uansett hvor vi er hen, reise eller ikke reise – at det noen ganger føles helt fjernt å tenke tilbake på da jeg akkurat hadde kommet hjem fra sykehuset med mitt første barn. Det var mange morgener da jeg omsider klarte å åpne de tunge øynene mine og så verdens snilleste øynene som kikket på meg et intenst blikk, hvor alt jeg klarte å tenke var “Hva i alle dager er det jeg har gjort?”
Gutten min var vel 2 uker gammel, før den slitne hjernen min sakte men sikkert begynte å forstå at Leo faktisk tilhørte oss, og at vi ikke skulle levere han tilbake noen sted. Ikke skulle han tilbake på sykehuset, og ikke skulle han tilbake i magen. Han skulle jo faktisk bo hos oss – i Gudene vet hvor mange år fremover. Men det tok litt tid før det gikk opp for meg altså.
Og spør du meg i dag, så synes jeg fortsatt det er litt sprøtt å tenke på at jeg har fått to egne barn. Enda jeg klemmer dem og sier god natt på sengen deres hver kveld, og enda jeg tilbringer så og si hver eneste dag med dem. Forstå det den som kan!
<3
Ønsker deg og gutta en strålende mini-ferie!
Føler på det samme selv – selv etter 7 mnd med kvalme, stor mage, lang fødsel, amming, etc synes jeg fortsatt det er rart at barnet mitt faktisk er mitt! Og det flere år etter fødsel!
Men et spørsmål, enten til spalten eller her: hvorfor har du ikke førerkort? Har du tenkt til å ta det? (Ikke ment som kritikk – kun ren nysgjerrighet)
Mette: Tusen takk! Er bare eldstemann som er på denne mini-ferien da – men skjønner at bildet jeg la ved i blogginnlegget kunne gjøre det litt forvirrende, hehe 🙂
Hvem er det som tar bildene dine til bloggen når du er ute og sånn?
Gleder meg sånn til min egne lille baby kommer sånn at jeg kan føle på en så sterk og god kjærlighet. Er nå halvveis i svangerskapet og har nylig blitt dumpet av barnefar. Sliter veldig psysisk nå, og klarer egentlig ikke å glede meg over noen ting. Har alltid hatt lyst på barn, men nå har det vært mange ganger jeg har vært lei meg for å ha kommet for langt til å ta abort.. Ganske sykt at jeg har sånne tanker. Men jeg er ganske sikker på at de forsvinner etter barnet kommer, så håper tiden går raskt.. Lei av å grine hver dag og lei av å være alene..