DET GÅR JO FAKTISK IKKE AN!

Her om dagen skrev jeg et blogginnlegg om ca hvordan en vanlig dag ser ut for meg, hva jeg gjør i løpet av de ulike timene om dagen. Det var det et par-tre blogglesere som fant svært provoserende.

Et par av dem dukket opp i innboks, og lød noe ala: “Jeg ser flere skriver i kommentarfeltet ditt at du må ha det hektisk osv… Jeg har tvillinger som er 5 måneder gamle, er alene og har så dårlig råd at jeg må jobbe ved siden av og ha barna hos dagmamma enda de er så små. Synes ikke du skal klage akkurat!”

“Ene barnet mitt er langtidssyk og har masse ekstra utfordringer.. Vær glad barne dine og du er friske. Synes ikke du skal klage på at du har det travelt i hverdagen din!”

Jeg synes alltid det er vondt å høre om de som har ekstra utfordringer i hverdagen med barn. Selvfølgelig kjenner jeg at det stikker litt når jeg får slike meldinger fra andre mødre og foreldre. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg tenker på at jeg er heldig som ikke trenger å bekymre meg for at jeg må jobbe ekstra ved siden av skolen, og for at jeg ikke måtte det da barna var små – slik at de hadde vært nødt til å være hos dagmamma da de var 5 måneder gamle.

På samme tid, så tenker jeg at jeg gjerne klager litt likevel. For hvis vi alle skal la være å utrykke glede over ting (og muligheter, for så vidt) som ikke alle andre har, så kan vi jo egentlig bare sette oss ned og holde kjeft alle sammen?

Jeg skjønner i hovedsak hva som forsøkes formidlet – da jeg sto midt oppe i forferdelig svangerskapskvalme første gang jeg var gravid hvor jeg, unnskyld ordbruken, spydde dag inn og dag ut halve svangerskapet – så kunne jeg også oppleve det smålig provoserende når noen fortalte meg at «de var litt småkvalme og synes det var litt ubehagelig nå i starten av svangerskapet»

Men ærlig talt, vi opplever alle utfordringer i ulik grad i løpet av livet eller i hverdagen. Det at din utfordring er større enn min rent objektivt, gjør ikke min utfordring noe mindre virkelig for meg og livet jeg lever. Selvfølgelig, jeg takker Gud og høyere makter hver dag for at barna mine er friske, for at jeg ikke trenger å bekymre meg for alt jeg kan se for meg at mødre med langtidssyke barn må gjøre – og som skjærer i hjertet mitt å tenke på. Men det fratar meg da ikke retten til å si noe om at jeg synes det er slitsomt om mine ikke-langtidssyke barn får omgangssyke med seg hjem fra barnehagen når det eventuelt skulle skje.

At man er bevisst på at verden rundt seg ikke bare er rosa skyer og lykke – er selvfølgelig viktig. Jeg kan ofte finne på å skru av tven når det dukker opp nyheter om grusomme ulykker eller krig hvor barn blir drept, og bite tennene mine sammen før jeg rekker å få tankene over på noe annet, og deretter klemmer barna mine tett inntil meg. Samtidig som jeg tar meg litt tid til det å bare være takknemlig, og kjenner på at jeg er heldig.

Likevel tror jeg det er sunt å tillate seg å klage litt en gang i blant. Å anerkjenne for seg selv og kanskje til og med ytre at dette synes jeg er slitsomt/tøft/vanskelig, jeg håper det blir lettere med tiden. For er det ikke egentlig det klaging er, et ønske om bedring eller at ting skal føles lettere? Kanskje det for noen også føles greit at jeg klager litt om enkelte ting – så lenge det skjer i moderate mengder selvfølgelig – fordi andre mødre muligens kan oppleve og tenke at “Dette synes jeg også er slitsomt/vanskelig, så fint å se at jeg ikke er alene”.

Skal vi virkelig slutte å ytre egne opplevelser og tanker om hvordan vi har det fordi noen kan ha større utfordringer enn oss selv? Det går jo faktisk ikke an, all den tid det alltid vil være noen som har det verre.

6 kommentarer
    1. Fekk lyst å skrive noken gode ord til deg 🙂 Det første eg vil seie er; fyttikatta (!!!) så reflektert du er over ting. Du sette så godt ord på forskjellige saker og temaer du tar opp på bloggen din. Eg sjølv er 25 år, har tre barn, og eg må berre få sagt at eg sitter titt og ofte å lese bloggen din, og eg beundra jobben du gjer! Du virka så reflektert, og ikkje minst som ei fantastisk mamma! Det at du gjere ein så god jobb med bloggen din, er du sjølvsagt ekstremt heldig med – MEN ein får ikkje slike muligheter som du har, rekende på eit sølvfat! Tviler ikkje eit sekund på at det er hardt arbeid og mykje planlegging. Håper du ikkje lar det negative gå inn på deg, og at du står på videre! Og ja, vi har alle lov å klage litt innimellom vel? 😉 Det kan plutselig føles mykje bedre med ein gong, så lenge ein berre får klage til noken 😉
      Stor klem 🙂

    2. Er så enig med deg! Min tyngste sorg er akkurat like vond for meg som din tyngste sorg er for deg for eksempel, selv om den ene kanske anses som mer «alvorlig» enn den andre. Man kan ikke sammenligne konkrete ting!

    3. Ung 3: Wow, nå ble jeg litt målløs! Tusen hjertelig takk for så mange fine ord, vet nesten ikke hva jeg skal svare annet enn at jeg må takke så utrolig mye. Kjempehyggelig at du tok deg tid til å skrive en kommentar, jeg satte stor pris på den 🙂

      Stor klem!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg