JEG KOMMER ALDRI TIL Å NEKTE MINE BARN EN FAR

Jeg har merket det av og på helt siden samlivsbruddet var et faktum i mars i år. Folk har blitt overrasket over at vi samarbeider så godt om barna våre. Når forholdet tok slutt, var vi raskt i gang med å snakke om hvilket samarbeid vi ønsket oss videre. Vi skal feire julaften sammen med barna våre, og når et av barna har hatt bursdag så har vi jammen feiret den sammen også. For vi ser at det gjør barna våre lykkelige, og vårt felles ønske er åpenbart at barna skal ha det så godt som mulig.

Om det er noe spesielt som skjer i byen eller nærområdet som pappaen til barna mine ønsker å ta dem med på, kan han selvfølgelig gjøre det til tross for at de i utgangspunktet er hos meg den aktuelle dagen. Det handler om å sette egne behov til side. Skal jeg liksom si at nei, det kan du ikke – fordi nå er barna hos meg, punktum. Enda vi ikke hadde lagt noen planer en gang, og jeg innerst inne vet at barna gjerne vil bli med? Selvfølgelig ville jeg aller helst hatt barna mine hos meg hele tiden. Men allerede her er det noen som glemmer det vesentlige – det handler ikke om meg eller mine egoistiske behov for å se barna hele tiden. Det handler om at barn skal ha både mor og far, og at min tid med barna ikke er mer verdt enn fars.

Den gangen vi tok valget om å bli foreldre og sette barna våre til verden, så fikk vi med det tildelt en like stor rolle begge to. Barn trenger begge foreldrene sine, måtte det være to mødre, to fedre, eller i vårt tilfelle: Både mammaen og pappaen sin. Hvorfor er det noen som tenker at det er en automatikk i at mødre er bedre og mer egnede omsorgspersoner enn fedre? Det finnes mange udugelige mennesker der ute, og jeg kan love dere at de finnes totalt uavhengig av kjønn.

Jeg vet godt at det dessverre finnes mennesker der ute som ikke ønsker å vite av noe særlig om barna sine, eller som av ulike grunner ikke kan eller får tillatelse av utenforstående instanser til å ha noe med barna sine å gjøre. Jeg tror for øvrig at det jevnt over finnes flest oppegående foreldre som kun ønsker barnas beste, men i enkelte tilfeller er jeg usikker på om de forstår hvor ødeleggende det er for et barn å vokse opp med noen som snakker nedlatende om den andre forelderen, eller som er vanskelig når det kommer til samvær. 

Uansett om du er mor eller far, så eier du ikke barnet ditt.

Så hvorfor er det så mange som reagerer sånn på at vi samarbeider. Er det ikke normalt? Er normen å være egoistisk, å sette seg på bakbeina og være vanskelig? De eneste det hadde gått utover dersom jeg hadde valgt å være egoistisk, er jo faktisk barna mine.

Ikke bli overrasket over at vi samarbeider godt når alt ligger til rette for det. Det skulle ærlig talt bare mangle!

    1. Fantastisk holdning, og bra jobbet 🙂 Men hvorfor har dere ikke 50/50 fordeling da? Vet at de er små, men du har jo ikke mer rett på dem enn hva far har (som du nevner flere ganger). Uansett så virker dere som veldig fine og gode foreldre!! Er bare nysgjerrig på fordelingen deres.

    2. Utrolig bra skrevet 🙂 Jeg syntes du skriver på en bra og voksen måte, og du har mange gode tanker rundt ting! Jeg heier på deg 🙂

    3. Dette er utrolig godt å lese, en veldig moden løsning på det. Det er jo mellom deg og faren problemene ligger, har man fått barn er det mye mer ansvarsfullt å gjøre slik du gjør. Stå på! Du er utrolig flink, og kanskje en av de flinkeste unge mødrene noen gang. Du har jobbet hardt, og fått betalt for det! Hyller mennesker som deg
      Jaevelungene

    4. Respekt!!
      – Dette er oppskriften på foreldreansvar, folkens! Dere som måtte syntes fred, fordragelighet & til og med nære vennskap etter brudd er ‘rart; Les & lær! For om dere tror/handler etter noe annet mønster, er det dere som gjør feil, og disse som gjør rett <3

    5. veldig bra skrevet! samboeren min har en sønn som han ikke får se i det hele tatt av moren.. det er så sykt dårlig gjort! hun ødelegger jo bare for barnet..

    6. Fyfaen for et bra innlegg jessica. Er helt enig i det du skriver, har tenkt på det mange ganger. Du er kjempeflink. Et barn er ikke 100% moren sitt bare fordi at hun bærer det frem, det er 50% mamma og 50% pappa. Men moren fikk oppgave i og være det frem. Stå på<3

    7. Hva tror du barna dine kommer til å mene om at du selger hele deres private barndom på internett? Det er DU som har et ekstremt eksponeringsbehov og barna dine er helt uskyldige og uvitende om alt du du publiserer av dem. Til fremmede som meg. Internett er et skummelt sted og ikke alle vil deg og barna dine godt. Datatilsynet og politiet advarer mot denne ukritiske utleveringen. Du er en dårlig mamma fordi du selger barna dine, og fordi du kaster dem til ulvene på internett. Inkludert pedofile. Som du selv skrev så EIER du ikke barna dine! Så hvorfor behandler du dem som viljeløse eiendeler da? Barn og deres privatliv har ingenting på internett å gjøre…

    8. Leonora: Hei Leonora 🙂 Jeg regner med at jeg har rett i mine antakelser når jeg tipper at du bare ramlet innom bloggen, og at du ikke har fulgt med de siste månedene?

      I april/starten av mai sluttet jeg å eksponere barna mine på bloggen. Ergo har jeg sluttet å legge ut nye bilder av dem, er i dialog med Google mtp å slette en del av bildene som ligger ute (har allerede fått fjernet noen)

      Tvert i mot, er jeg vel en av foreldrebloggerne som er flinkest til å skjerme – så skal du komme med noen moralpreken om eksponering av barn, har du kommet til feil sted – etter min mening.

      Å påstå at situasjonen rundt eksponeringen av barn på bloggen min ikke er blitt bedre, blir for meg bare en bekreftelse på at vedkommende ikke har fulgt med siden start. Det var bloggoppdateringer som inneholdt relativt detaljert informasjon fra for eksempel kontroller hos helsesøster med barna, veldig mange ansiktsbilder, samt generelt en mye mer jevn strøm av detaljert informasjon om dem. Jeg publiserer ikke ansiktsbilder av barna mine. Blar man tilbake i arkivet siden jeg sluttet å eksponere i april/mai i år, ser man jo helt tydelig at det ikke har vært et ansiktsbilde siden.

      Når det er sagt er ikke mitt mål å forbedre meg, men å holde meg til de retningslinjene jeg satt for meg selv da jeg sluttet å eksponere dem på den måten jeg gjorde før: Og det har jeg absolutt gjort.

      Så da vil jeg spørre deg (jeg vil jo gjerne gå ut i fra at du er 100% klar over hva jeg deler og ikke deler, siden du mener jeg er en dårlig mamma pga bloggingen min) konkret HVA er det jeg deler som er så utleverende eller eksponerende? Jeg lurer oppriktig altså.

      Jeg har skrevet tekster om at de forteller meg at de elsker meg, jeg klarer ikke å se at dette er unikt. Ei heller utleverende. Ei heller når jeg har skrevet om at “vi har vært på kafe i dag” – det er så generell informasjon. Men jeg holder det veldig generelt, og det er jo et bevisst valg for å skjerme dem. Det finnes ikke privat informasjon om barna på bloggen min lenger, selv om jeg unektelig nå ser at jeg befant meg i grenseland slik jeg drev bloggen min tidligere. I hvert fall etter hva jeg ser nå – men det er selvfølgelig lett å være etterpåklok.

      Fakta er jo at jeg skriver en blogg om hverdagen min: og når barna mine er en så stor av hverdagen min når jeg er alenemamma, så ville det ikke vært min blogg om de aldri var nevnt. Jeg er for øvrig helt for å skjerme dem!

      Om du hadde hatt noen konkrete eksempler på hva du mener jeg skriver om barna mine som er galt og utleverende, så hadde jeg satt pris på å få høre det.

      Jeg tar mer enn gjerne i mot konstruktive tilbakemeldinger hva angår alt av innholdet på bloggen min, også eksponering av barn.

    9. Dere har en fordeling som ikke gir pappaen mye alene tid med barna, virker iallefall som han har noen helger i mnd (ofte med bare 1 barn om gangen?), samt noen timer her og der (ofte sammen med deg?). Dette ville ikke vært nok for de fleste pappaer, og det er ingen forskning som tilsier at en slik fordeling er best for barna (selv når de er små). Eneste som gjør at dere har et bra samarbeid, er at pappaen er fornøyd med denne fordelingen, og det er nok mye fordi han er så ung. Så jeg mener at dere på ingen måte representerer et normalt par som har gått fra hverandre, og blir enige om barnefordeling. Dere kan ikke sammenlignes med så mange andre. I tillegg er det mye som tyder på at dere er sammen igjen, og hvis det stemmer, så det iallefall et bra utgangspunkt for samarbeid. Men flott at dere samarbeider altså.

    10. Nekte DINE barn en far? Nå har vel du ikke mulighet til å nekte barna en far, han har vel skrevet under på farskapet.
      Beklager å si det, og jeg vet du kommer med kritikk av svaret mitt, men hele dette innlegget oser av selvskryt.
      Dine barn, du nekter ikke barnas far å få ta med dine unger selv om det ikke er hans dag. Nekter han deg å ta med hans unger noen gang? Er det ikke deres unger? Nå er det vel bare et av barna som har hatt bursdag etter at Fredrik flyttet? Og jeg trur ikke han heller vil nekte SINE barn en mor.
      De foreldre jeg kjenner samarbeider veldig godt, mitt inntrykk er at det er mer regelen enn unntaket.
      Og er det som jeg og flere med antar, men som du tydeligvis overser å svare på, nemlig at dere er sammen igjen, så fremstår dette innlegget enda mer merkelig.
      Du eksponerer barna dine fortsatt. Du ber goggle fjerne bilder, så starter du på ny med å legge ut gamle gravidebilder, bilder fra baby-/småbarnstid. Du skriver om barna. At du synes ting er morsomt betyr ikke at de vil synes det når de blir større.

    11. Anonym: Anonym: Jeg synes du starter kommentaren din med mye flisespikkeri. Ærlig talt, du skjønner da hva jeg prøver å formidle når jeg skriver at jeg aldri kommer til å nekte barna mine en far?

      Du har rett til å mene akkurat hva du vil, så dersom du sitter med følelsen av at dette blogginnlegget er selvskryt, så får du bare gjøre det altså. Synd at det er oppfattelsen din i og med at det ikke var ment sånn, men det er ikke akkurat sånn at det er så mye jeg får gjort med det.

      Å påstå at situasjonen rundt eksponeringen av barn på bloggen min ikke er blitt bedre, blir for meg bare en bekreftelse på at du ikke har fulgt med siden start. Det var bloggoppdateringer som inneholdt relativt detaljert informasjon fra for eksempel kontroller hos helsesøster med barna, veldig mange ansiktsbilder, samt generelt en mye mer jevn strøm av detaljert informasjon om dem. Jeg publiserer ikke ansiktsbilder av barna mine eller annet enn overfladisk informasjon, dvs «i dag har barna kost seg o barnehagen» eller «i dag har vi vært på lekeplassen» osv. Blar man tilbake i arkivet siden jeg sluttet å eksponere i april/mai i år, ser man jo helt tydelig at det har skjedd markante endringer.

      Når det er sagt er ikke mitt mål å forbedre meg, men å holde meg til de retningslinjene jeg satt for meg selv da jeg sluttet å eksponere dem på den måten jeg gjorde før: Og det har jeg absolutt gjort 🙂

      Vi får bare være enige om å være uenige. At jeg skriver om barna er jo uunngåelig i og med at jeg er alenemor, hadde jo ikke vært min blogg dersom de aldri hadde vært nevnt i og med at de er en så stor del av livet og hverdagen min. Likevel er jeg ganske sikker på at man kan skrive om barna sine, eller nevne dem da – uten at det nødvendigvis trenger å være utleverende eller eksponerende. Du kan jo spørre deg selv hvor utleverende du synes det er at jeg skriver om at de har kost seg i barnehagen samme dag, når det er i underkant av 300 000 barn som går i barnehagen i Norge. Minnes at jeg leste tallet 271 000, for å være helt nøyaktig.

      Gravidbilder er ikke eksponerende i min verden. Jeg kan heller ikke fatte hvilken blogg du har lest når du her påstår at jeg legger ut mange gamle bilder av barna. Det kan ikke vært min i så fall, for jeg har kun lagt ut ett gammelt bilde hvor man kunne se eldstemann kikke mot siden. Uansett mener jeg det er mer hensiktsmessig å se på summen av eksponering, og der vil jeg si min er rimelig lav etter jeg la om bloggen 🙂 Noe jeg er veldig glad for, fordi det føles veldig riktig <3

      At jeg ikke ønsker å fronte min nye kjæreste er nok bare noe du er nødt til å akseptere hvis du skal lese bloggen min. Med all respekt, det er mitt valg når jeg eventuelt ønsker å dele noe mer om det.

    12. altså,dette innlegget er litt teit, du vet ALDRI hvorfor en mor eller far holder tilbake. her for eksempel ser min store gutt far 1 dag i uka i 6 timer, fordi far er sammens med en som er veldig psyskisk syk, og som har vert innlagt og prøvd og ta livet sitt flere ganger, og dessuten har han null kontroll på økonomien, så hadde jeg sendt han til far over flere dager, hadde ikke jeg hatt det noe bra med meg selv og vert redd hele tiden hva han skal oppleve og om han får mat

    13. Anonym: Jeg har ikke sagt at jeg vet hvorfor noen holder tilbake. Tvert i mot skriver jeg jo følgende: “Jeg vet godt at det dessverre finnes mennesker der ute som ikke ønsker å vite av noe særlig om barna sine, eller som av ulike grunner ikke kan eller får tillatelse av utenforstående instanser til å ha noe med barna sine å gjøre.”

      Her vedkjenner jeg jo faktisk akkurat det du skriver. At i enkelte tilfeller, finnes det foreldreparter som ikke bør eller skal ha noe særlig med barnet sitt å gjøre.

      I dette blogginnlegget skriver jeg, som også poengtert tydelig: at det er snakk om alle de andre tilfellene, “normale” mødre og fedre som ikke har noe de sliter med.

    14. Jeg mener å huske at ingen mor eller far kan nektes lik omgang med felles barn så lenge det ikke er en grunn for det.Så det at noen skriver at mor nekter far omgang ikke skal gå an…..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg