DET MÅ TA EN SLUTT

For en dag! Denne mandagen har virkelig vært bra. Jeg synes ikke en gang mandager er så tunge og har ikke syntes det på rimelig lenge – tirsdager derimot, er nok den dagen i uken hvor jeg er trøttest og mest sliten. Jeg tenker alltid mandag kveld at denne uken skal jeg legge meg megatidlig hver kveld, lage sunn frokost og lunsj dagen i forveien til hver dag, og sprette opp om morgenen klokken 6. Okei da – utrolig nok spretter jeg faktisk opp om morgenen klokken 06.00 (nei, jeg aner heller ikke hvordan jeg klarer) men når det kommer til å legge meg tidlig og den biten der har jeg litt å gå på altså!

I dag tenkte jeg å dele noe med dere som jeg egentlig har tenkt på i ganske lang tid allerede. Det er litt vanskelig å ordlegge seg rett – og det er ironisk nok noe av hva hele greia handler om også. Jeg synes det er vanskelig å åpne meg på bloggen slik jeg gjorde før, og jeg merker at jeg ofte føler at jeg må trå så vanvittig varsomt uansett hva jeg skriver om eller nevner her på bloggen. Og det dreper helt ærlig blogglysten min, og akkurat det gjør faktisk vondt å innrømme så uendelig glad som jeg er i jobben min. Problemet ligger i det store og det hele i meg selv som føler på dette, og nå kjenner jeg bare at jeg er nødt til å sette en stopper for det en gang for alle. Man kan ikke få alle til å like seg, og det har tatt lang tid for meg å komme dit at jeg klarer å akseptere det fullt og helt. Jeg tror ikke en gang det egentlig handler om at jeg ønsker at alle skal like meg – for det går enkelt og greit ikke an, men at jeg skal kunne si og skrive det jeg mener og tror på, uten at jeg føler at jeg må forsvare, forklare og «bevise» at jeg er oppegående.

For vet dere hva – det er så vondt og trist å sitte med en konstant følelse av at man må bevise noe for noen. Jeg har ikke noe lyst til å gjøre det, jeg har ikke en gang lyst til å tenke på det.

Jeg vil alltid være en person som har mange refleksjoner, tanker og meninger. Nå kjenner jeg at jeg er kommet dit at det er nødt til å ta en slutt at jeg bryr meg så mye om hva dere lesere skal tenke om hver minste ting jeg gjør. For ikke å snakke om at jeg hele tiden skal ta hensyn på forhånd med å forsvare meg selv i alt jeg skriver – ved at jeg ikke kan gjøre enkelte ting, si enkelte ting eller kle meg på en annen måte fordi det er “feil”. Å føle at jeg må unnskylde, forklare, eller ta hensyn til hva “alle andre” synes. Når det først er sånn at jeg skriver en blogg, så må den jo kunne gjenspeile hvem jeg er – hvis ikke er vel hele poenget borte..?

Å holde på slik jeg har holdt på alt for lenge nå, ved å alltid skulle ta hensyn til hva andre tenker istedenfor å bare være meg selv, er urettferdig ovenfor for meg selv. Men også litt ovenfor dere. Det blir som å si “Unnskyld for at jeg er ekte”. Jeg driter meg ut og jeg gjør ting rett. Noen ganger skriver jeg noe feil og har dårlig samvittighet i et halvt år etterpå. Det er sånn jeg er. Jeg vil ikke ende opp med å være bare nok en person med nok en upersonlig blogg. Der havner jeg garantert om jeg ikke bare gir meg selv litt slækk snart.

I dag turte jeg å skrive dette, uten å være redd for kommentarene jeg kunne komme til å få – og for meg er det stort, enda så latterlig det kan høres ut. Jeg tror ting vil bli mye bedre fremover nå!

7 kommentarer
    1. Det er nøyaktig slik jeg føler det om blogging! Synes det er utrolig skummelt, men man må jo rett og slett skrive det man føler for selv. Jeg har fulgt deg siden før Leo ble født og har alltid likt bloggen din. Du virker som et veldig godt menneske og ikke minst en god mor! Det er din blogg, og den skal være fylt av dine meninger og ord. Det står stor respekt av at du har fått to barn i så ung alder, bor alene og i tillegg går på skole. Vær stolt av deg selv.

    2. Fint å lese dette, synes det har skint gjennom at du har tenkt mye slik, fordi du ofte har “forsvart deg” før kritikken en gang har kommet. Jeg har nesten blitt litt stresset på dine vegne over hvordan det må føles å forsvare seg mot angrep allerede før man legger ut et innlegg. Jeg forstår behovet og hadde nok kjent på det selv, altså, men det er nok godt for deg å forsøke å senke skuldrene og tenke at du ikke kan please alle, heller enn å ta forholdsregler for hvert eneste potensielle lille “angrep”. Tror innleggene også vil oppleves mer “rolige” for oss som leser da.
      PS: Jeg mener ikke at man alltid skal gi faen, og det er viktig å ikke gå i “bloggerfella” og se på all kritikk som hets og bare slette konstruktivt kritiske kommentarer over en lav sko – men den fella er du ikke engang i nærheten av etter min mening, snarere tvert imot synes jeg du er et forbilde på denne fronten, så i ditt tilfelle tror jeg det er bra å bare senke skuldrene.

    3. Hvorfor har du følt at du må passe på hva du skriver? Jeg skriver alt. Men det finnes ting jeg ville skrevet annerledes for hånd, på papir, for eksempel fordi jeg syns det betyr noe annet å skrive det på papir..

    4. Syns du må forsvare deg unødvendig mye og som du skriver så merkes det på innleggene dine. De beste innleggene er de mest åpne og ærlig hvor du som alle andre har rett til å ha en mening eller et standpunkt. Har fulgt deg en stund og syns du er veldig reflektert og oppegående. Prøv og drit i mammapolisen og andre usakligheter. In the end of the day, betyr disse kommentarene så utrolig lite. Stå på videre, Jessica!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg