Hei, og riktig god ettermiddag til dere ♥

Håper dagen har vært grei frem til nå. Her er det fortsatt ingen tegn til babyen, og jeg tok meg selv i å nesten bli litt skuffet over å våkne opp uten babyen i dag, ettersom jeg drømte at han kom i natt. Men men! Han må jo komme når han er klar, så derfor venter vi fortsatt i spenning og nyter de siste dagene (forhåpentligvis timene?)

Jeg og Fredrik kom nylig hjem fra en tur på kjøpesenter, hvor vi koste oss med litt mat og kjøpte det aller siste til ham før han er her. Fant nemlig ut at jeg til tross for innkjøp av enorme mengder klær har glemt litt å kjøpe slike bodyer man ikke trenger å tre over hodet, og fikk tips om at disse var så greie å ha. Vi har jo handlet ting til ham med jevne mellomrom siden uke 12 i svangerskapet, dermed var det litt rart å innse at dette er det siste vi kjøper for han er her. 

Ellers prøver vi å fatte det store som snart skal skje. Fredrik gleder seg så masse, og det er ingenting jeg ser mer frem til enn å se dem sammen. Jeg vet at Fredrik vil bli en kjempeflott pappa, og jeg føler meg så heldig som har han oppe i det hele. 

Jeg har ellers brukt dagen på å slappe av og lade opp, og har tenkt til å bruke de resterende timene av dagen på det samme. De neste dagene skal jeg prøve å forberede meg litt mentalt, og selvfølgelig å få absolutt alt her hjemme i orden. Eller, alt er i grunn i orden – det er bare redebygge-instinktene som har tatt over kroppen min, og dermed får jeg plutselig lyst til å vaske og rydde gjentatte ganger på de samme stedene. Men jaja, det er vel slik det skal være!

Tja, ellers er formen grei – det å gå opp trappen har for meg blitt rene maratonet, og bare det å komme seg inn i dusjen (dere skulle sett meg) har nå blitt en større utfordring enn hva jeg var klar over, men sier meg fornøyd. Jeg er jo tross alt snart i uke 40? Selv om magen stadigere er i veien er humøret hvert fall på topp!

Håper alle får en strålende kveld ♥

….For dere har så rett.

At jeg er 16 år gjør meg automatisk til umoden. Absolutt alle 16-åringer er umodne, og absolutt alle over 25 er modne. For det er sånn det er, ikke sant? Verden er totalt svart-hvitt, og unntak er et begrep som ikke eksisterer. Det finnes ikke. 

Ei heller finnes det mennesker som har taklet dette tidligere enn meg. Folk finnes jo ikke forskjellige, så om det er noen som ikke har klart rollen som ung mor tidligere enn meg sier jo det alt om hvordan jeg vil klare den. Jeg eier heller ikke skam i livet fordi jeg tok dette valget. Jeg vil samfunnet vondt fordi jeg ung gravid, og jeg snylter selvsagt på staten i samme slengen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg fatter i grunn ikke hvordan jeg klarer å sove om natta. Jeg vil jo tross alt faktisk motta penger fra lånekassen fordi jeg som gravid student har rettigheter? Det er jo helt vilt. Norge får se til å gjøre noe med systemet sitt, for å motta støtte for å gå på skole å utdanne seg til tross for barn henger jo ikke på grep.

Ødelagt livet mitt har jeg også, og det i aller høyeste grad. Jeg har jo tross alt valgt å gjøre det vi mennesker i hovedsak er skapt for (til tross for min unge alder) så hvem pokker er det som ikke ser at jeg har gjort det?

Ikke kommer jeg til å få meg jobb. Om jeg har ambisjoner eller ikke hjelper jo ikke, siden det finnes jo tross alt unge mødre som ikke får seg jobb og sitter på ræva hele livet, og da er det jo en selvfølge at dette også gjelder meg.  Jeg vil høyst sannsynlig havne på gaten, og vil nok være å se i filler jeg har funnet i søppel-containere bak diverse dagligvarebutikker i en storby. Å si noe annet vil være naivt og godtroende.

For vi må jo heller ikke glemme at siden jeg per definisjon er et barn som får barn, er det definitivt avgjørende når det kommer til hvordan jeg vil takle morsrollen og om jeg vil være en god nok mor. Alder er alt. Vi har jo aldri sett at unge jenter har taklet det å bli ung forelder tidligere heller.

Og jeg kan umulig ha ting på stell. Jeg kan heller ikke ha et optimalt leve og -boforhold for et barn. Det hjelper ikke om økonomien faktisk er god, det hjelper ikke om jeg er sammen med barnefar eller ei, og det hjelper ikke om jeg er en relativt oppegående 16-åring. Det går jo bare ikke uansett. Hvorfor? Nei, det går bare ikke. Alle skal legges under samme kam, og unge foreldre er alltid synonymt med dårlige foreldre. Ingen unntak.

Det finnes jo tross alt ikke mennesker over 25 som ikke klarer å ta hånd om barna sine. Det ser vi jo aldri, sant?

Og herregud, hvorfor tok jeg ikke bare abort? Det er jo ikke så ille det? Jeg står i hvert fall i null posisjon til å si om det er ille eller ikke for meg, for dette vet allerede de som har vært gjennom det selv. Som sagt, vi mennesker finnes jo ikke forskjellige, – og dermed ville det jo gått greit for meg også, dersom det har gått greit for andre tidligere. 

For ikke å snakke om hvor mye jeg kommer til å angre. For hvem i all verden er det som ikke har møtt mødre som angrer bittert over sine egne barn?

I det jeg våknet opp i dag tidlig var det en eneste ting som sto i tankene mine. SJOKOLADE.

Jeg snublet nesten ut av sengen før jeg vugget som en pingvin ut på kjøkkenet på en desperat jakt etter noe som inneholdt sjokolade. Og da snakker vi hva som helst altså.

Så oppstår det jeg ser på som mitt livs tristeste øyeblikk. På Fredrik sitt nattbord ligger det nemlig det jeg tror er en japp-sjokolade. La oss si det sånn, når jeg sakte men sikkert forsto at det var papiret som lå igjen etter at fredrik hadde kost seg med sjokolade, og ikke sjokoladen selv, ja, da følte jeg meg rimelig nedbrutt og hjelpeløs.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter et par runder med tårer (og dårlig samvittighet over at jeg hadde glemt å ta multivitaminen min i går) fikk jeg tvunget meg selv på butikken for å ikke krepere over mine egne lyster. I det jeg kommer inn døren hjemme innser jeg at jeg har glemt å kjøpe frosne erter. Verden raser selvsagt sammen (igjen) og jeg gråter et par minutter før jeg omsider innser hvor ekstremt dumt det hele er. Jeg ler litt for meg selv, og før tårene i det hele tatt har rukket å tørke dukker tv reklamen om redd barna opp på tv skjermen, og jeg hulker som en liten unge. Igjen.

6 dager til termin, dere. I will survive ♥

Heihei, og riktig god kveld til dere alle sammen ♥

Etter at jeg satt å så igjennom bilder fra tidligere i svangerskapet, fant jeg ut at jeg til tross for tapet av min Iphone i desember har rimelig mange bilder av magen fra utrolig mange uker tilbake, og ønsket derfor å dele disse bildene med dere. Alle er ikke i like god kvalitet (Dessverre) og det ser faktisk ikke ut som jeg har børstet håret mitt på år og dag på disse bildene, men tro meg – det har jeg altså!

Det er så ufattelig rart, fint, og en smule merkelig å se hvordan magen har vokst i løpet av disse månedene. For ekstremt hormonelle meg er dette veldig rørende å se tilbake på. Det er i grunn litt surrealistisk å tenke på at jeg har båret frem et lite menneske! Og det blir så godt å endelig få møte ham etter alle disse månedene med spenning og forventninger. 

uke 17 ♥ uke 18 ♥ uke 19 ♥ uke 20 ♥

uke 21 ♥ uke 22 ♥ uke 23 ♥ uke 24 ♥

uke 25 ♥ uke 26 ♥ uke 27 ♥ uke 28 ♥

uke 31 ♥ uke 33 ♥ uke 34 ♥ uke 35 ♥

uke 36 ♥ uke 37 ♥ uke 38 ♥ uke 39 ♥

Hvis jeg har noen gravide lesere vil jeg oppfordre alle til å ta bilder av magen hver uke! Jeg angrer meg så ufattelig mye for at jeg ikke gjorde dette oftere (dette er også grunnen til at noen uker mangler her). Og at jeg ikke tok slike “ordentlige” bilder slik jeg gjorde her på slutten, for da er det så mye tydeligere hvordan magen vokser.

Håper i hvert fall alle får en kjempe fin kveld videre, så snakkes vi igjen imorgen!

Mandag 16 mars, og en uke igjen til termindatoen min ♥ Det var tydeligvis noen som misforsto og trodde at jeg hadde røpt datoen her på bloggen for det planlagte keisersnittet, men det har jeg altså ikke. Jeg synes bare det er fint å gå ut i fra termindatoen her på bloggen, ettersom datoen for keisersnittet er hemmelig!

Håper alle har hatt en strålende mandag hittil! Okei da, hvem er det jeg prøver å lure? Mandager er grusomme! Eller, jeg synes i hvert fall det når jeg gikk på skolen. Nå som jeg er ute i permisjon går dagene stort sett i ett, og alle hverdagene er for meg helt like. 

Jeg våknet av meg selv og de fantastisk herlige leggkrampene mine i dag tidlig klokken 6, men fikk heldigvis sove igjen etter det. Etter hvert fikk jeg omsider tvunget meg en tur til byen, og når jeg endelig kom frem ringte Fredrik som var hjemme fra skolen, men som hadde glemt nøkkelen inne. Dermed ble det en relativt kort bytur, men det gjør egentlig ingenting! 

Ettersom datoen til vi får møte babyen nærmer seg med stormskritt, melder også bekymringene seg stadigere. Jeg føler i grunn at jeg har vært veldig lite bekymret i løpet av hele svangerskapet, men det er i så fall frem til nå for noen uker siden. Plutselig angrer jeg på å ha lest så mange skrekkhistorier om babyer som dør i magen sent, og andre ting som får det til å grøsse langt nedover ryggen på meg. Jeg innser at det faktisk er mye som kan gå galt, selv om sannsynligheten er svært liten for at noe skulle skje når jeg nå kun har en uke igjen til termindatoen. Men jeg prøver alt jeg kan å fokusere på det positive, for det er jo ingen ting som spesifikt tyder på at noe skulle gå galt, når alt har gått så bra hittil.

Og er det noe jeg har lært, så er det at å bekymre seg ikke hjelper stort. Det er jo noen ting man rett og slett bare ikke kan styre, uansett hvor mye man ønsker at man kan. Jeg leste en gang om ei dame som var så redd og bekymret for å dø at hun holdt seg inne, for det var det eneste stedet hun kunne føle seg trygg. Noen år senere døde hun av en trailer som kjørte inn i huset hennes. Så for all del, man kan ikke leve i skyggen av sine egne bekymringer heller. 

Noen ganger tenker jeg at det er en grunn til at en hver ting skjer, at det er meningen. Andre ganger tenker jeg at hele livet er en stor tilfeldighet i seg selv. Men hvem vet..

Jeg får ofte meldinger fra mennesker som lurer på når det planlagte keisersnittet er, og jeg forstår godt at noen av dere er nysgjerrige! Selv om datoen fortsatt vil bli holdt hemmelig, kan jeg love dere at vi innen 10 dager har blitt foreldre! 

Mange lurer også på om jeg har planer om å poste et bilde av ham når han er blitt født, og det har jeg og Fredrik blitt enige om at vi skal. Og da kommer sikkert noen til å reagere siden jeg tidligere har uttalt at jeg stiller meg veldig kritisk til å eksponere barnet mitt gjennom bloggen, men jeg føler også at det er en vesentlig forskjell på det å overeksponere ham, og det å poste ett enkelt bilde hvor ansiktet er synlig. Dette er jo en blogg om tilværelsen som ung mor, og dermed er det jo naturlig at han også vil bli inkludert i bloggen i en viss grad, men aldri i den graden at jeg selv føler jeg risikerer å legge ut/poste noe som han ville ha reagert på når han blir eldre. Jeg vil jo skjerme ham og beskytte han på den måten jeg tror er best, fordi det er det jeg ville ønsket at min mor ville gjort dersom jeg var i hans sko.

Og da kommer det gjerne noen “Åh, så kjedelig med ingen bilder av barnet når du har en mammablogg” -kommentarer. Og nei, det tror jeg nok faktisk ikke. Bilder kan være minst like koselige selv om ansiktet til barnet ikke er langt oppi kameralinsen til enhver tid. Noen vil selvsagt være svært uenige med meg når det kommer til dette, og noen vil være ekstremt enige. Jeg kan ikke tilfredsstille alle, og føler at jeg som mor er pliktig til å sette barnets beste først, og dette tror jeg er til det beste for barnet mitt. Håper dere har forståelse for dette, og jeg kan love dere at fine bilder vil det bli uansett ♥

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Tenk at jeg startet denne bloggen når jeg kun var 17 uker på vei? Tankene mine har forandret seg stort siden første gang jeg postet noe her inne, og jeg gleder meg til å se tilbake på alt når vi endelig har fått vår etterlengtede lille. Jeg gleder meg så til å blogge for dere i tiden fremover, og kan nesten ikke vente med å poste innlegget hvor jeg røper at han har kommet til verden!

Det er en del som lurer på om jeg kan lage blogg-snap, og har kommet frem til at dere mye heller bare må kontakte meg på min vanlige hvor jeg heter Jessicae! Håper alle nyter søndagen fullt ut, og ikke glem at det kun er 15 dager igjen til påskeferie! Snakkes ♥

God dag alle sammen ♥

Nok en helg går mot slutten, og det føles i grunn litt trist! Det er så koselig å ha Fredrik hjemme hele dagen, men det skal allikevel bli godt med en ny uke, og selvfølgelig enda noen dager nærmere termindatoen. Denne søndagen har hittil vært rolig og avslappende, selv om jeg sliter mye med sterke kynnere og forsåvidt andre plager som er relativt vanlige på slutten av graviditeten. Jeg sitter i grunn og håper på at det er noe som skjer så vi bare kan dra rett til sykehuset å møte ham. Neida, jeg sitter egentlig å veksler mellom å være ekstremt lei, og det å synes at det er helt OK at det enda er noen dager til termin. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Takk til deg som minnet meg på å si ifra til Fredrik at han også måtte huske å pakke med seg en liten bag til sykehuset! Min og Leo sin har jo vært i orden en god stund nå, men det er nok lurt å ha Fredrik sin i orden også snart, hvert fall sånn i tilfelle.

Selv om jeg trolig kommer til å være ganske dritt lei (unnskyld uttrykket) når det kun er timer igjen til vi får møte han, har jeg som tidligere nevnt også på følelsen av at jeg kommer til å savne det å gå gravid når det har gått noen dager. Kanskje til og med ønske at jeg kunne gå gravid igjen med en eneste gang! Det høres jo rimelig sykt ut, gjør det ikke? Merkelig hvordan kroppen får oss til å fortrenge alt det mildt sagt mindre positive man går igjennom når man er gravid, for tro meg; hadde du spurt om jeg noen gang skulle bli gravid igjen når jeg lå rett ut med alle mulige svangerskaps plager i uke 15, ja, da hadde jeg nok hikstet frem et hysterisk forsøk på å si “aldri i verden” 

Av og til pleier jeg å tulle med Fredrik ved å spørre han om Leo ikke skal få en lillesøster om noen år, men han rister febrilsk på hodet og jeg forstår han så fryktelig godt. Han må jo tross alt få noen år på seg til å fortrenge graviditeten han også, for han har virkelig fått dosen sin av hormoner og gud vet hva i løpet av de siste snart 9 månedene. Haha, uff! Snille, gode Fredrik ♥

Håper dere hadde en like flott helg som meg. Vi snakkes om ikke så alt for lenge!

1. “Åh, jeg har så innmari vondt i halsen” Aha, du har det du ja. Det må virkelig være helt fryktelig! Ja, altså, siden du nevner det; jeg har det utrolig bra sittende her med en 3-kilos unge hengende over mine edle deler og urinblære altså. Tro ikke noe annet.

2. “Vi skal ikke kjøpe et månedskort på treningstudioet til deg da?” Det skal vi så aldeles ikke.

3. “Herregud, blir du aldri mett eller?” Nei, vet du at det blir jeg faktisk ikke. Og godt er det!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

4. “Åh, du ser helt fantastisk ut!” NEI, NEI NEI. Og atter nei. Her sitter jeg, hvit som snøen etter 9 måneder uten solarium (og forsåvidt annen form for sol, da jeg kreperer i varmen som gravid) uten sminke, i den største joggebuksa jeg fant i skapet mitt, og med håret satt opp i en diger ball. Det siste jeg trenger å høre er hvor “Fantastisk” jeg ser ut. Jeg har nok med å holde meg i live, jeg.

5. “Graviditet er ingen sykdom” Mulig, jeg vet ikke hva du kaller det å spy konstant 5 måneder i strekk, og deretter ha smerter på steder i kroppen du ikke trodde det var mulig å føle smerter. Men men, for all del.

6. “Du er sikker på at det ikke er to der inne, da?” Nei, jeg er ikke sikker; men jeg har ikke annet valg enn å stole på jordmoren min. Har jeg ikke følt meg stor før, kan du vedde på at jeg hvert fall gjør det nå!!

7. “Var det planlagt eller?” Jaja, klart det. Begynner å dra på åra når man har passert 16, altså. Følte virkelig det begynte å haste litt..

8. “Er du ikke redd for at det skal skje deg noe under fødselen?” TAKK, da har jeg enda en bekymring. Den trengte jeg!

9. “Oi, du er gravid” Hæ, er jeg det? Og jeg som trodde jeg bare hadde spist litt mye dessert de siste månedene.. Virkelig, takk for opplysningen!

10. “Skal du ha flere eller?” Men i alle dager, den første er ikke en gang ute enda, og du vil vite om jeg skal ha flere?…

God lørdagsmorgen, dere!

Humør: SLITEN. Jeg la meg klokken litt før elleve i går fordi jeg var så trøtt og utslitt som jeg aldri har vært før. Våknet allikevel klokken 4 og var oppe en halvtimes tid for å spise litt nattmat før jeg gikk rett å la meg igjen. 

Endelig lørdag. I dag har vi egentlig ingen planer, bare det å slappe av. På grunn av været håper jeg at jeg får tvunget med meg Fredrik en tur ned på bryggen senere, jeg tviler dessverre sterkt ettersom lørdag for han ofte betyr sitt-inne-å-se-på-fotball-til-du-spyr-dagen. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Alt er så slitsomt nå på slutten! Å ta på sokker har lenge vært utfordrende, men nå er det faktisk en liten (stor) kamp mot meg selv og de alt for korte beina (og forsåvidt armene) mine. Å plukke opp ting på gulvet kan jeg i grunn bare glemme, da må jeg i så fall sette meg ned – og når jeg først sitter på gulvet er jeg ikke opp igjen på en stund, for å si det sånn. Å kle på seg er et kapittel i seg selv, og hvis jeg kunne velge ville jeg gått i undertøy hele dagen. De store, åpne vinduene våre ut mot alle naboene både i stuen og på soverommet vårt er ikke helt enig i den. Dermed går det mye i joggebukser, som forøvrig har vært min beste venn gjennom hele svangerskapet. Ja, og morgenkåpen da.

Været er helt fantastisk, og til tross for at det fortsatt er mars må vi rett og slett bare skru av alt som kan bidra til at det blir varmere her i leiligheten. Får en skikkelig vårfølelse og det er så herlig! Dette er jo, som mange tidligere har fortalt oss, en fantastisk tid på året å få barn!

Lille har bare i løpet av tiden jeg har brukt på dette innlegget rukket å sparke meg godt inn i ribbeina flerfoldige ganger, men er ellers veldig rolig og stille. Ikke i den graden at det bekymrer meg, men jeg merker jo selv hvor trangt det er for han inne i magen nå. Nå skal jeg spise god frokost og drikke iskaffe, håper alle får en strålende start på lørdagen ♥

Senest i dag fikk jeg høre av ukjente at jeg var så heldig (og muligens flink) fordi jeg kun hadde fått gravidmagen, og at jeg var så slank og fin. Lite visste disse menneskene at vekten har økt betraktelig de siste månedene, og at jeg snart veier 70 kg fordelt på de tidligere nevnt 160 centimeterene mine.

Så hvordan kan jeg etter andre menneskers mening se så slank og “fin” ut? Næh. Jeg vet ikke jeg, altså. Kroppen min er i grunn ekstremt liten og nett, og det har den alltid vært, hvert fall frem til jeg ble gravid. Jeg har jo hele livet (sett bort i fra mine tidligste år i barndommen) vært vand til å se kroppen min tynn og slank. Til tross for det, tenkte jeg aldri at å legge på meg mer enn gjennomsnittet under svangerskapet ville være et nederlag.

Tidligere i dag leste jeg nemlig et blogginnlegg som heter “Et nederlag å legge på seg for mye?” Og da i forbindelse med graviditet. Jeg, som siden dagen jeg fant ut at jeg var gravid har lagt på meg godt gjennom hele graviditeten, også over gjennomsnittet, (ja, faktisk over det dobbelte) satt igjen litt sjokkert over at noen faktisk så på det slik.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg synes det er teit at det i det hele tatt blir målt hva gjennomsnittlig vektøkning i løpet av et svangerskapet er. Vi mennesker er så forskjellige at det å legge opp til at vi skal sammenligne oss selv med andre i grunn blir for dumt. Og uavhengig av det, hvis vi ikke skal kunne klare å gå opp noen skarve kilo (eller titalls, for den saks skyld) for vårt eget barn, når skal vi egentlig klare det da?

Jeg har vært ekstremt dårlig på å trene i løpet av svangerskapet. Mulig det er fordi jeg lå og spydde konsekvent de 5 første månedene? Mulig det er fordi jeg har følt at jeg har hatt mer enn nok med bare det å holde meg i live med alle de andre svangerskaps-plagene når spyinga først tok slutt? Ikke vet jeg. 

Det er oppriktig trist at kroppsfikseringen har tatt så av at det skal gå utover gravide. Men jeg er i hvert fall glad jeg aldri lot noe kropps press styre eller påvirke meg under graviditeten. Jeg spiser nøyaktig når jeg er sulten, og nøyaktig hvor mye jeg orker. Eller som Fredrik pleier å si, “du spiser oss ut av huset” Så får jeg bare dra med meg den svære, feite ræva mi på treningsstudioet når det hele er over, for èn ting er helt sikkert; det skal ikke gå utover mitt ufødte barn at samfunnet vårt har et forvrengt kropps syn.