FAMILIEFORØKELSE?

God kveld alle sammen!

Aller først, nei, det er ikke en baby til på vei (Enda) 

Men, Fredrik og jeg har snakket om at vi ønsker at Leo skal vokse opp med dyr, ettersom vi selv gjorde dette begge to, men nå som vi leier har vi ikke muligheten til å skaffe oss noen, og det er jo uansett veldig tidlig. Når jeg enda bodde hjemme hos mamma og pappa hadde vi to katter, og jeg synes faktisk det er utrolig mye selskap i dyr. Det er vel noe av det jeg har savnet mest etter jeg flyttet hjemmefra!

Fredrik vokste opp med hunder, og vil derfor ha hund, men jeg synes hund virker som så utrolig mye mer ansvar enn hva en katt gjør. Vi var vel egentlig enige om at vi ville ha en katt som skulle hete lunsj, men fungerer katter og babyer godt sammen? Æh, jeg har så mange spørsmål. Det blir vel uansett en stund til, så det meste slipper jeg å tenke på! Men tenk det da, enda et lite familiemedlem! Da hadde jo familien vært komplett. Neida, mangler nok en liten lillesøster også.

Vi skal selvsagt tenke oss veldig godt om før vi eventuelt tar denne avgjørelsen, for et dyr er mye ansvar uansett.

Uansett, i dag har vi hatt det kjempekoselig! Dere fikk jo tidligere høre om morgenen min, og i dag tidlig regnet det helt sinnssykt. Det første jeg tenkte er at dagen måtte bli en innedag, og det ble det jo også. Vi har riktig nok vært ute en liten tur på butikken, men ellers har vi holdt oss inne på grunn av været, og det har vært veldig greit! 

Ettersom vi nå flytter om 2 uker har jeg begynt å tenke litt på å pakke, så jeg får se om jeg starter i løpet av kvelden. Alltids bedre å være litt tidligere ute, enn litt for sent! Ønsker dere en kjempefin kveld videre, og håper dere har hatt en fin dag!

VIS LITT RESPEKT!

I dag startet dagen vinduderlig. 

Jeg våknet opp av at Leo våknet (ikke egentlig så rart) og løftet han over fra vuggen hans til sengen vår. Han er alltid så blid om morgenen, så vi lå og koste en stund før jeg startet å rydde i leiligheten. Så satte jeg meg ned for å sjekke bloggen.

 


Jeg kikker søvnig over på bloggforsiden min og nyter headerbildet av Lille Leo og jeg. “Fredrik, du er egentlig ikke en såå fryktelig fotograf som jeg fortalte deg forrige uke!” roper jeg ut til Fredrik på kjøkkenet, etter jeg har stirret på bildet i noen minutter. Responsen er like fortryllende som alltid. “Takk.”

Plutselig ser jeg det. Bannerne på siden min, de fine reklamebannerne, som pleier å bestå av søte babyer med liberopakker i hendene og med gigantiske glis i de, søte, små ansiktene sine. Andre ganger er det compeed gnagsårplaster, men det synes jeg ikke er like fullt så koselig. Uansett. Jeg blir sittende litt forskrekket å stirre. Jeg leser høyt. “Ella… EH” Prøver igjen. “Ellaone? Nødprevensjon?” Men hva med de søte babyene med liberobleier? Hvor ble de av, liksom?

“Fredrik!!! Deternødprevensjonsreklamepåbloggenmin!!!” 

“Atte hæ?” Er det eneste han sier før han bryter sammen i latter. Herregud, hva skjedde med å vise litt respekt Fredrik?! Nå synes jeg ikke du skal bli overrasket om jeg hiver deg på dør her.

“Karma Jessica. Karma” utbryter han når han omsider slutter å le. Jeg smiler.

MAMMATID

Hei dere! 

Nå kom Leo og jeg nesten akkurat inn døren etter å ha vært på stranda noen timer. Fredrik var ute med noen venner, så derfor tenkte jeg at Leo og jeg kunne ha litt kvalitetstid sammen.

Det var veldig koselig, og med en gang vi kom dit var det fryktelig varmt! Etter hvert ble det bare kaldere og kaldere, men heldigvis hadde jeg pakket med den fine newbie-dressen til Leo. Han koste seg så masse mens han lå på teppet vårt! Han smilte og lo og har nå begynt å nesten holde ting litt selv i de bittesmå hendene sine. I stad fant jeg han liggende i nestet sitt mens han holdt en leke! Herregud, har aldri vært så stolt i hele mitt liv. Hvordan i alle dager skal det gå når han begynner å snakke…

Ellers gikk vi litt ved strandkanten og Leo var ekstremt fascinert av bølgene som slo inn på stranden. Og måkene! Kjære vene, han bablet og smilet om hverandre når de skrek. Det var en god del barn der, og de ville gjerne komme bort for å se på den lille søte babyen som jeg hadde i armene. I dag var det faktisk ganske mange! Barn er så skjønne, for de er så dønn ærlige! Jeg snakket med ei jente (jeg er elendig på å tippe alder, men kanskje rundt 5-6 år) som kom bort å ville se på Leo, og etter hvert spurte hun hvorfor jeg hadde baby, jeg lo litt og spurte om hun synes jeg så ung ut, og hun bare “ja, men babyen har det fint da” og rett etter det smilte Leo som bare det!

Nå skal jeg starte på pasta bolognese til den snille samboeren min, vi snakkes igjen i morgen!

10 TING DU IKKE MÅ SI TIL GRAVIDE DEL 2

Husker dere innlegget mitt “10 ting du ikke må si til gravide”? Tenkte å kjøre på med del 2!

1. “Er du egentlig sammen med barnefaren?” Og så da? Har det noe å si om jeg ikke skulle vært det?

2. “Har du ikke lest den artikkelen på VG om at du ikke skal spise for to?” Det verste jeg visste under svangerskapet mitt var at noen prøvde å begrense spisingen min. Du våger ikke å fortelle meg at jeg ikke kan sitte innklemt nede i sofaen med to isbokser, sjokoladesaus, marshamallows og spaghetti bolognese til dessert, altså.

3. “Hva skal den lille hete sa du? Er det et navn!?” Uansett hvor pokkers stygt du synes navnet som den gravide har valgt ut til barnet sitt er, hold det for deg selv. Jeg vet ikke med dere, men det siste jeg vil er å fornærme en gravid kvinne. – Og det med gooood grunn!


4. “Om den kjolen får rumpa di til å se stor ut? Eh…” Denne taler for seg selv. Nå har ikke jeg noe spesielt i mot store rumper (faktisk vil jeg gjerne ha det selv) men dere skjønner tegninga. Det er vanlig å gå opp i vekt, tror den gravide er fullt klar over det om hun har gått opp mye.

5. “Men hvem er egentlig pappaen?” Åh, dette fikk til og med jeg under svangerskapet. Neeei, du vet. Ikke kjæresten min hvert fall!

6. “Skal du beholde eller blir det abort?” Jeg tenkte bare å fortelle deg (og alle venninnene mine og skrive det på facebook) før jeg bestemmer meg for å ta abort jeg! Hva tror du!?

7. “Nå er det bare å vente.. Du kommer til å få masse strekkmerker, revne under fødselen, og kroppen din blir aldri den samme igjen!!” Snakk om å krisemaksimere så til de grader. Ta det litt med ro, da. 

8. “Herregud, skal du ikke føde naturlig? Pyse” Tro det eller ei, men denne fikk jeg også servert i og med at jeg hadde planlagt keisersnitt. Klapp igjen om ting du ikke aner noe om.

9. “Husk at du fortsatt kan miste da.” Godt du sa det, for den tanken har virkelig aldri slått meg!

10. “Er ikke magen skikkelig i veien når dere skal ha sex??” Ehh…. Er ikke det litt vel personlig å spørre om?

MIN NYE KROPP

Kropp er viktig for oss. De stadig økende tallene på plastiske operasjoner som buk-plastikk og silikon viser dette tydelig. For ikke å snakke om antallet slanke-reklamer på tv og i media.

Og kropp har også vært viktig for meg. Det skal jeg ærlig innrømme. Når jeg hadde blitt gravid og ting hadde sunket litt inn, så kom den tanken som jeg tror ytterst få snakker høyt om. Hvordan kommer kroppen min til å se ut? Kommer den, som mange påstår, til å bli ødelagt? 

Etter hvert som svangerskapet gikk, kom jeg frem til at uansett hvordan kroppen min kommer til å se ut når jeg er ferdig, så er det ikke noe å gjøre med. Det er jo sånn jeg ser ut, og sånn er det bare. Det får jeg bare akseptere. Dessuten, så vil barnet ditt uansett veie opp for hvordan du ser ut. Man har jo tross alt båret frem et helt nytt menneske!

Nei, det er ikke sånn det ser ut til. Bikinitrusen er bare litt stor der!

Nå har det gått (så og si) 3 måneder, og jeg føler at den nye kroppen min begynner å ligne på den jeg hadde tidligere. Jeg bestemte meg egentlig helt for å ikke poste flere bilder av kroppen min, fordi jeg fikk så mye pepper sist gang jeg gjorde det, nettopp fordi jeg kanskje ikke ser ut som gjennomsnittskvinnen 3 måneder etter en fødsel. Men jeg leste gjennom arkivet mitt, og fant et innlegg jeg tror jeg hadde godt av å lese igjen.

“For vi må jo ha rom for alle typer kropper” Og det synes jeg faktisk er veldig sant. Kan vi ikke bare akseptere at alle ser forskjellige ut? Vi må ha rom for alle, og ikke bare gjennomsnittskvinnen.

Jeg ønsker heller ikke å støte eller provosere noen ved å vise hvordan jeg ser ut. Som dere vet la jeg på meg 25 kg i graviditeten, så jeg vet hvordan det er å føle seg stor. Jeg følte meg uvel dagene etter fødsel, og følte at alle så mye bedre ut enn meg. Men så slo det meg at jeg akkurat hadde båret frem et barn, og plutselig føltes det ikke så ille ut allikevel.

Med en gang jeg stoppet opp ammingen med Leo begynte jeg å jogge. Jeg jogger annenhver dag, (Nei, jeg skjønner heller ikke hvordan jeg har tid til det) og det blir ofte veldig, veldig sent. Jeg spiser ikke godteri, heller ikke annen junkfood, og drikker ikke brus. Jeg har sett tilbake på hvor mye dritt jeg spiste under graviditeten, og rister på hodet bare av å tenke på det. Det samme gjorde jeg før jeg ble gravid. Selv om jeg var tynn, betyr ikke det at jeg nødvendigvis var sunn. Nå er jeg sunn, og det føles veldig mye bedre.

Jeg kan ikke love dere at jeg ikke poster flere bilder i fremtiden, men jeg kan love dere at jeg aldri skal poste retusjerte bilder. Det skal være ekte.

JEG ER ET DÅRLIG MENNESKE

Har helt glemt å fortelle dere om en episode som hendte for en stund siden, og nå kjenner jeg at måå dele det med dere. 

Jeg er jo fryktelig åpen, og det har jeg vært siden dag 1, jeg fortalte dere jo til og med at jeg ble gravid på prevensjon med Leo. Dermed ville jeg unektelig havne i den situasjonen som sist, at jeg finner det ut senere på et legekontor med moren min, og tar derfor regelmessige graviditetstester for sikkerthetsskyld. Ikke at jeg fant det ut sent sist gang, men jo fortere du finner det ut, jo bedre er det. 

Fredrik er (som jeg har nevnt et par ganger) ikke fryktelig interessert i å få en lillesøster på en god stund, for å si det sånn. Faktisk, så er han veldig uinteressert i akkurat det der. Rare greier.. Uansett. Jeg tenkte derfor å lure ham litt. Mamma har alltid sagt at jeg er en god skuespiller, så hvorfor ikke.

Jeg går ut av badet etter å ha tatt testen, og han sitter i stuen så han kan ikke se meg. “Freedriiiik?” sier jeg med en stemme preget av liksom-gråting og snufsing. Det blir helt stille. Etter litt tid hører jeg “Ja?” Og han er like rolig som alltid, jeg kan høre hvor nervøs han er. “Jeg er.. Jeg er gravid” sier jeg med enda mer liksom-gråt i stemmen. Plutselig hører jeg noen som reiser seg rolig fra sofaen og er på vei mot den lille gangen hvor jeg står. Han kommer rundt hjørnet og jeg utbryter “HAHA, JEG TULLA!!”

Han synes ikke det var like morsomt som det jeg kanskje synes, men etter å ha fått ut at han synes jeg var ganske slem og et dårlig menneske et par hundre ganger, så lo han litt han òg. Får håpe jeg ikke blir gravid på en stund, for da tror han vel ikke på meg!

ET ORDENTLIG SVAR

For en ukes tid siden postet jeg feil innlegg, nemlig utkastet av dette i stedenfor det egentlige innlegget. Jeg slettet derfor det egentlige innlegget, istedenfor utkastet, og jeg tok ikke med meg mobilen min når jeg dro ut, og fant det derfor ikke ut før jeg var hjemme kvart over 11 om kvelden. 

Det er tydeligvis en del som ikke har forstått denne greien med  blogg, så jeg skal forsøke å forklare. Eller opplyse, om du vil.

Spør hvilken som helst topplogger om hvor mye tid de bruker på bloggen hver eneste dag. Spør hvilken som helst toppblogger om blogg er en jobb eller ikke, så skal du få svar fra de som faktisk vet hva de snakker om.


Hva er egentlig avgjørende for om du har en jobb eller ikke? Er det om du får lønn eller ei? Om du har arbeidskontrakt eller ikke? Er det om det er et slit av og til? At det er slitsomt? I så fall kan jeg undertegne med et gedigent svart kryss under alle disse “kravene”.

Jeg husker jeg var utplassert på en klesbutikk når jeg gikk i 9ende klasse, og det var fryktelig slitsomt. Jeg tror kanskje det er den mest slitsomme uken i mitt liv. Mulig det er fordi jeg jobbet gratis i forbindelse med skolen, og at daglig leder da utnyttet dette så mye som overhode mulig, men allikevel. Jeg husker til og med at jeg sovnet når jeg kom hjem fra utplasseringen hver eneste dag, uten å overdrive. Men jeg synes allikevel at bloggen er mer jobb. Og nei, det er ikke slik at jeg blir sliten av å sitte å skrive i seg selv, men heller det å ha nye ting å skrive om hver dag. Det er ikke bare å sette seg i sofaen å skrive om pålegget på brødskiven min hver dag, hvis det faktisk er noen som tror det. Jeg nevnte tidligere at når jeg skriver innleggene mine, så “bare skriver jeg”. Dette tror jeg mange misforsto! Ja, så klart “skriver jeg bare” når jeg først har funnet noe å skrive om. 

Ikke bare det. Det er også mail som må svares på. regnskap, fotografering, etc. Jeg har full forståelse for at ikke alle forstår hvor mye jobb det er, men jeg forteller ikke deg at jobben din ikke er en jobb bare fordi jeg ikke har prøvd den selv, så hvorfor skal du?


En vanlig jobb har jo også faktisk (stort sett) ferie, men det har ikke jeg. “Men du kan jo ta deg ferie” Joda, jeg kan det. Og du kan også drite i å møte opp på jobb, men det vil jo få konsekvenser for deg i en eller annen form. Nå er det ikke slik at jeg får sparken om jeg ikke gidder å skrive på bloggen noen dager, men det vil få konsekvenser for meg i forhold til for eksempel inntekt.  Så kan man jo bare svare at “Ja, men du har valgt dette” men mennesker med en “vanlig” jobb velger også sin egen jobb.

Jeg plasserer ikke varer i butikkhyllene på coop extra. Jeg tar ikke i mot bestillinger, og serverer mat på mcdonalds, burger king eller en eller annen restaurant. Nei, jeg blogger. Det ligger masse tid bak innleggene mine, og det er mye jobb. Jeg elsker virkelig det jeg driver med, så jeg håper dere ikke misforstår. Jeg prøver bare å få frem at det faktisk er mye jobb, selv om det kanskje ikke ser sånn ut. 

BABYSHOWER

God kveld alle flotte lesere ♥

I dag har jeg vært med på å overraske flotteste Marthe (du kan lese bloggen hennes HER) med babyshower, og det var utrolig koselig. Jeg kjente ikke så mange av de andre vennene hennes, men de virket som en utrolig herlig gjeng!

Jeg fikk vite om babyshoweren for noen uker siden, og jeg må innrømme at det har vært litt vanskelig å holde det skjult. Heldigvis hadde ingen røpt seg, så hun ble utrolig overrasket og såå glad!

Fra meg fikk hun en lekker ammepute, rosa mykt fleeceteppe, en tights med blonder, og en karusell-spilledåse, som jeg har i blå til Leo.

Jeg var ikke helt fotogen i dag, men det tåler dere! Forhåpentligvis 🙂

Ville så gjerne vise dere det jeg hadde kjøpt tidligere, men kunne ikke det når jeg vet at Marthe leser bloggen min! Det ble litt grilling, masse brus, kjempegode kaker og selvsagt en del fotografering! Hun fikk såå mye fint til Olivia som kommer i september.

Jeg kom akkurat inn døren, og er egentlig veldig sliten! Fredrik er borte med Leo hos noen kompiser for å se fotball, og jeg tror de har kost seg minst like mye som det jeg har i dag. Når han og Leo kommer hjem blir det litt mammakos før jeg skal ut å jogge, som jeg nå gjør annenhver dag. 

Ellers er det mandag og helsestasjonen i morgen, Leo 12!!! uker, ikke 11 uker som jeg først skrev i forrige innlegg. Nå har jeg jo sluttet å amme, så hva skal jeg egentlig skylde på? Kan jo ikke skylde på ammetåken nå lenger.. Er det mulig.. Jaja, godt dere følger med bedre enn jeg gjør selv! ♥

Håper alle har hatt en strålende lørdag hittil!

EDIT: mente selvsagt søndag…

LEO ER 12 UKER GAMMEL

.. Riktig nok i morgen, men allikevel!

Nå har den lille, store gutten vår rukket å bli 11 uker om veldig kort tid, og det er utrolig morsomt å se tilbake på hvordan han har utviklet seg. I starten var han så og si rolig og stille hele tiden, og det har forandret seg litt. Han er veldig bestemt, sta, og vet godt hva han vil og hvordan han vil ha ting. Mye har forandret seg på disse 11 ukene!

Han smiler når vi snakker til ham, ler når vi leker litt med ham, og elsker å bli kost og dullet med. I starten sov og spiste han jo nesten bare, men nå er han veldig mye våken og ekstremt nysgjerrig på tingene rundt seg. Han elsker oppmerksomhet, trilleturer, uroen hans som henger over sengen, og det han kanskje elsker aller mest; å sove på brystet til pappa.

Jeg har også nevnt at Leo begynner å få tenner, så det vet dere jo. Han har begynt å miste hår, så dere kan tro jeg skvatt når jeg så nede i dagsengen hans i går tidlig! Vekten hans er jeg litt usikker på nå, dette skal jeg sjekke på i morgen på helsestasjonen, men jeg vil tippe 6500 gram. Ellers bruker han nå fortsatt 62 i klær, jeg har kjøpt inn en del i 68 til når han begynner å bruke det, og 56 passer definitivt ikke lenger.

Han svarer med masse babling når man snakker til ham, og de små øynene hans lyser opp av nysgjerrighet når man lager forskjellige lyder. Han vil gjerne utforske alle omgivelsene. Han er blitt utrolig sterk i både nakke og ben, og vil aller helst stå på sine egne bein mens vi holder ham, noe vi er forsiktige med. Men om vi gleder oss til den dagen han faktisk reiser seg opp på egenhånd? Jepp!

Han har for alvor begynt å likne litt mer på mammaen sin, og ikke bare Fredrik. Jeg synes for så vidt fortsatt at han absolutt ligner mest på Fredrik, men jeg ser godt at han har mine blå øyne!

Han nærmer seg 3 måneder med storsmskritt, og vi er selvsagt stoltere enn noen gang ♥ Fineste Leo!

BAK FASADEN

Føler dere at dere kjenner meg?

Jeg synes det er ekstremt overveldende hvor mange som er innom bloggen min hver dag. Når jeg klikker meg inn på statestikken er det for meg fryktelig høye tall, og jeg glemmer kanskje litt at det ikke bare er tall, men mange mennesker.

Jeg viser kanskje ikke så mye av hvordan det er bak bloggen, deriblant bilder dere aldri får se, og tenkte derfor å vise litt av det i dag ♥

“Nei, mamma! I dag er jeg for trøtt for bloggbilder!”

I dag og…

Ikke helt min bildedag dette…

“JEG KOMMER TIL Å SKRU AV FIFA FREDRIK!! GI DEG”

“NEI NEI NEI DET ER IKKE SÅNN DU SKAL TA BILDENE FREDRIK”


Og helt til slutt, et bilde av meg tatt 2 uker etter fødsel. Her var strekkmerkene ekstra synlige, jeg var ikke sylslank (LANGT der i fra) og jeg følte meg rimelig ille. Enda hvor mye jeg oppfordrer til at man skal like seg selv uansett, så er det vanskelig å faktisk å gjøre det.

Nå, to måneder senere (jeg lar være å poste bilde av dette, og ikke bare fordi det er veldig lite relevant for innlegget, men også fordi jeg vet selv at jeg ser veldig veltrent ut til å ha født for nesten 3 måneder siden) har jeg nesten kroppen min tilbake. Er det ikke utrolig hva som skjer på kort tid?