EN OPPFORDRING!

Hei dere!

Da har jeg fått av mange cm av håret mitt, og det var faktisk veldig deilig! Jeg gjorde det egentlig fordi jeg ville gi hår til Little princess trust, en organisasjon som lager parykker til jenter og gutter som har mistet hår i kampen mot kreft. Dette gjør de av hår som blir sendt inn, og jeg ville jo selvsagt bidra med det jeg kunne, så da klippet jeg håret mitt hjemme, rett av!

Det var ikke før senere at jeg så på nettsiden at de ikke tok ikke mot hår med splittede tupper! Som dere vet var håret mitt ikke klipt på over ett år, og det var veeeldig slitt. Det gjorde meg jo selvsagt veldig trist, så derfor kom jeg på at jeg kunne tipse dere lesere om dette!

Du kan sende inn hår så lenge håret ditt er sunt (altså ikke veldig slitt), så lenge håret ditt er lenger enn 17 cm alt i alt, og at det ikke er i en crazy farge (typ blå, lilla, rosa osv) 

Du vasker håret ditt, tørker det(!!), fletter det, og klipper rett av. Jeg skal love deg at det er veldig befriende! Og det finnes vel ikke en bedre følelse enn å hjelpe noen i kampen mot kreft! 

Dette er ikke et sponset innlegg, da hadde det vært merket. Jeg synes bare det er så fint å kunne bidra med å spre budskapet da jeg sterkt ønsket å hjelpe selv, men ikke hadde muligheten. Så fort håret mitt har vokst ut igjen og er sunt skal jeg jammen meg sende en god del med hår selv!

Trykk gjerne på “liker” knappen under dette innlegget så vi kan spre budskapet videre slik at så mange som mulig kan få informasjon nok til å hjelpe.

Stor klem, nyt fredagskvelden!

GUTT? JENTE? SAMMA DET!

Kjønnsroller som allerede er plassert ved fosterstadiet er (Dessverre) veldig vanlig i dagens samfunn. Her skal gutter bli administrerende direktører, og jenter skal aller helst bare sitte på sidelinjen og være pene.

Jeg skroller meg nedover diverse nettfora som inneholder meninger om kjønnsroller. I en diskusjon rundt hvorvidt man skal godta eller ikke godta at sønnen sin vil ha på seg kjole går forumbrukerne helt berserk på. De debatterer som bare rakkern med både nebb og klør, og gjerne med noen skjellsord innimellom også.

“Jeg ville aldri latt min sønn gå i kjole, for da kommer han nok til å bli mobbet når han starter på skolen” skriver en. “Helt enig med deg! Jeg vet ikke med dere, men jeg vil hvert fall ikke at sønnen min skal bli mobbet” svarer en annen.

Det blir litt som å be datteren sin om å kle seg så hun ikke blir voldtatt, istedenfor å lære barna sine å ikke voldta. Problemet ligger åpenbart ikke hos sønnen som ønsker seg kjole, men hos holdningene som eventuelt vil møte ham.

“Nei, gutten min, du kan ikke få krone. Krone er nemlig for JENTER det skjønner du!…”

Og hva har det egentlig å si hva jeg tenker om at sønnen min skal ha på seg kjole? Hvis jeg lærer barna mine at mine meninger og tanker er fakta, og alt annet er galt – Hvordan i alle dager skal de da tørre å ta selvstendige valg og tørre å gå egne veier senere i livet?

Det vil alltid være forskjeller på kjønnene. Jente og gutt. Mann og dame. Det kommer vi nok ikke unna, og det handler om hvordan vi er oppbygget biologisk og at det alltid vil forekomme enkelte forskjeller, nettopp fordi vi er forskjellige fra naturens side.

Men klær er bare et stykke stoff du har utenpå kroppen din. Det bør og skal ikke definere deg på noen som helst måte

Hva er det verste som kan skje? At sønnen eller datteren din får påpekt at plagget de går med hovedsaklig er ment for det motsatte kjønnet?…

Skal ikke barn få utforske og utfolde seg, og med det også finne seg selv, fordi du som forelder mener at kjole er for jenter og dress er for gutter?

Så hvis sønnen min noen gang skulle få lyst på kjole – Ja, da skal han gledelig få en kjole. Og knallrosa blinkesko med glitter på i samme slengen, dersom han har lyst på det også. Jeg vil nemlig lære sønnen min at han skal kunne gå og være akkurat slik han selv vil og ønsker, uten innblanding fra samfunnets kjønnspress.

 

FORELSKET I TO GUTTER

Helt siden Leo kom til verden har jeg kjent på en følelse av å elske noen like høyt som jeg elsker samboeren min. Det er så rart hvordan det kan komme så raskt. Er jeg rar om jeg sier at jeg føler meg betatt og småforelsket i babyen min? Når han har lagt seg så savner jeg han, og når han ser bort på ham så undres jeg ofte om hva han tenker på. Hjertet mitt synker litt når jeg kommer på at han ikke kommer til å huske alle de øyeblikkene som vi har sammen i hverdagen nå når han er baby.

Jeg kjenner det så godt når han har vært borte fra meg, og det å se hvor glad han blir når han ser meg kan virkelig ikke beskrives. Tenk at noen kan være så glad for å se meg, liksom? Det er jo bare meg. Ikke en gang Fredrik spreller med alle armer og ben når han ser jeg kommer hjem fra byen på ettermiddagen.

Når jeg setter Leo hos Fredrik og er på vei ut av rommet, så snur Leo seg etter meg og kikker etter meg. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes det er så himla fint, men jeg tror bare det er godt å vite at noen trenger deg og behøver deg mer enn noe annet.

Det er så sterke følelser som settes i sving når man får babyen sin. Eller, for meg var det i hvert fall sånn. Jeg gråt fra øyeblikket Leo var født til magen min var ferdig sydd sammen etter keisersnittet. Og for å si det sånn, – det tok sin tid.

Med en gang han gjør noe nytt, så vil jeg egentlig bare rope det ut til alle jeg ser og fortelle dem hvor stolt jeg er over den lille gutten min. Jeg har virkelig fått kjenne på at klisjeene ikke bare er klisjeer, men så mye mer enn det. Det var ikke før jeg møtte babyen min jeg faktisk forsto det.

Og ingenting, og da mener jeg absolutt ingenting, slår å se Leo med pappaen sin. Det er så fantastisk å ha noen å dele alle gledene og alle de store øyeblikkene med. Jeg vet at veldig, veldig mange velger å få barn i løpet av livet sitt og at det er relativt “vanlig” (misforstå meg rett her) Men allikevel føles det så unikt.

Så på en måte kan jeg si at jeg er forelsket i to gutter, bare på forskjellige måter. Min kjære lille sønn, og min flotte kjæreste ♥

TING JEG IKKE VISSTE FØR JEG FIKK BARN!

– At det gikk an å gå hele dagen uten å spise, men at man likevel ikke synes at det gjør noe når man ser bort på den lille bylten som smiler i armene dine.

 – At babyer lukter så himla godt! Kan ikke noen lage en parfyme?


– At jeg er mye flinkere til å multitaske enn hva jeg trodde. Amming, å snakke i telefonen, og delvis skrive på pcen og spise samtidig var null problem. Enn så lenge, hvert fall..

– At det var fysisk mulig å få strekkmerker bak på leggene! Really?!?! 

– At legging skulle være SÅ vanskelig. Det ser jo så lett ut når foreldrene bare legger babyen på film før de lager seg romantisk middag og hører på musikk og kvalitetstid og Gudene vet hva resten av kvelden. I natt, for eksempel, sang jeg en eller annen gammel nattasang 5 ganger før Noah sovnet. 5 minutter senere våknet han, igjen! Så sovnet han igjen.. 2 timer senere.

– At dusjing og alenetid med samboeren kom til å bli luksus. For ikke å snakke om å sitte på toalettet helt i ro og fred!

– At jeg kom til å gjøre ting som jeg sa jeg aaaldri i liiiivet skulle gjøre når jeg kom til å få barn. For eksempel.. Ja, gi morsmelkerstatning. Hvorfor skulle jeg behøve det?! Jeg skulle jo amme! Og det tok jeg som en selvfølge at jeg kom til å få til, hvilket jeg med Leo ikke gjorde. Jeg skulle heller aaldri begynne å gi barna ketchup på maten, for DET var unødvendig det. Gjett hvem som spiste nuggets med Ketchup i går til middag? Jepp, Leo! Jeg skulle heller ikke gi smokk (det ville ikke noen av barna ta da, selvfølgelig, men jeg gav opp til slutt og prøvde å gi)


 

– Klisje, men at det gikk an å bli så glad i et annet lite menneske. Dette var spesielt rart under graviditeten, for da har man jo ikke møtt den lille en gang! Likevel blir man så grusomt redd om man får mistanke om noe skulle være galt, og man gleder seg så til å møte noen man allerede vet man elsker. Jeg leste et sted at fødsel er den eneste blind-daten hvor du vet du kommer til å møte den store kjærligheten, og det synes jeg stemte så bra ♥

– At man faktisk kan leve på 3 timer med (usammenhengende) søvn i perioder men likevel være i live (selv om det til tider ikke har føltes slik)

– At ammingen skulle være så vanskelig! Det hadde aldri streifet tankene mine før vi fikk Leo at det var en av tingene som jeg ikke kom til å få til. Det ser jo så forbanna enkelt ut!

– At tid er det mest verdifulle vi har. Hva i alle dager gjorde jeg egentlig før jeg fikk barn uansett? 

– At guttebabyer gjerne begynner å tisse med en gang de får av seg bleien på stellebordet. For å si det sånn, når jeg hadde vært mamma i en ukes tid oppdaget jeg det.

Likte du innlegget? Trykk på liker-knappen under!

KOM IKKE OG FORTELL MEG…

«Fordommer mot unge mødre er på vikende front»

HANNE HAAVIND

– Ja, og det var jammen meg på tide!

Jeg opplever å bli litt provosert når jeg ser en godt voksen dame snakke om at unge mødre ikke møter fordommer. Utsagn som “Unge mødre møter respekt, ikke fordommer” får meg til å ville ha lyst til å stille spørsmål som “Du har ikke lyst til å ta en titt i kommentarfeltet mitt på bloggen min, har du?”

Jeg skal love deg at det siste jeg følte når jeg gikk på kjøpesenteret høygravid, med en gjeng som lo av meg i det jeg kom inn døren, er massevis av respekt.

Videre hevder denne professoren i psykologi at vi har kommet langt i kampen mot fordommer. Her må jeg si meg sterkt uenig. Jeg skulle allikevel virkelig ønsket at vi faktisk hadde det, og at jeg hadde sett lite til fordommer når jeg selv gikk gravid som tenåring, men hadde jeg sagt det, da ville jeg nok løyet.

Det kommer også frem at hun mener at  “fordommene er blitt erstattet med anerkjennelse og støtte fra tenåringsmorens egne foreldre” Jeg snakker ukentlig med unge gravide som blir kastet ut eller skjelt ut av foreldrene sine fordi de er gravide, hvor befinner disse jentene seg i dine beregninger?

Det er absolutt mulig det var mye, mye verre før i tiden. Men det rettferdiggjør ikke at det fortsatt er mye fordommer ute å går. Vi har fortsatt en lang vei å gå før de fleste av oss klarer å akseptere at andre ønsker å leve livene sine annerledes enn det vanlige A4. Med vennlig hilsen 17 år gammel mamma.

 

Les også: Jeg legger meg flat

Og: Har jeg ødelagt livet mitt?

IKKE SÅ LITEN LENGER!

Hvordan har dere hatt det i dag? ♥

Mamma, Leo og jeg tok turen til Sandefjord på formiddagen i dag, og vi storkoste oss i sentrum alle tre! Vi ble egentlig relativt lenge, for jeg måtte finne nye klær til Leo som plutselig er blitt så stor gutt. Tror du jeg fikk litt småsjokk når jeg så at vi skulle bort på “baby” avdelingen og ikke nyfødt avdeling for å kjøpe klær eller?

Jeg fant også to pysjer i nydelig blå og turkisfarger, og en kosebukse som vi faktisk måtte ha i størrelse 74. Ja, dere leste riktig, 74!! Jeg tenkte med en gang at vi skulle ha 68, som han bruker i bukser, men den ble plutselig så kort når vi satte buksen vedsiden av ham. Mulig det bare er fordi klærne er litt mindre i størrelsen på hm? Det var uansett veldig rart å kjøpe 74!

Vi spiste lunsj, gikk rundt, og jeg så på litt klær til meg selv. Men det ble bare til lillemann, er jo så mye morsommere å kjøpe klær til de små! 

Ellers har jeg endelig fått bestilt dåpskake, og den blir helt utrolig flott. Gleder meg helt vilt til å vise dere på den store dagen!

Nyt tirsdagskvelden!

PYSETE MENN SOM IKKE ER MED PÅ FØDSEL?

 Jeg leser over alt at menn er så jævlig pysete om de ikke er med på fødsel. For en stund siden var det til og med en mann som gikk offentlig ut med at han ikke ønsket å være med på konas neste fødsel, siden han synes det var så traumatisk sist gang. For å si det sånn, så har jeg aldri sett maken til hvor sinte og provoserte mennesker ble som under denne saken i media.

På den ene siden så bør man jo respektere partneren sitt ønske. Angst er jo én ting, at man ikke orker fordi det kan oppstå at man ser blod og gørr er en annen ting. Er man traumatisert og redd, så er man traumatisert og redd. Det er jo ikke noe hyggelig å måtte overtale noen til å bli med på sin egen fødsel.

Men det skal sies, jeg hadde nok blitt litt snurt om jeg ble fortalt av pappaen til babyen i magen min at han ikke ville være med på fødselen av en eller annen grunn. For hvis jeg ikke har noe valg, hvorfor skal han ha? Fordi han er mann?

Men samtidig så tenker jeg at om han virkelig ikke hadde hatt lyst til å bli med under fødselen, så er det jo ikke så mye å gjøre med det, er det vel? Man kan jo liksom ikke tvinge med ham inn og binde ham fast i stolen ved siden av deg. Til syvende og sist må man jo egentlig bare godta det.

Jeg vet i hvert fall at jeg ikke hadde hadde ønsket at noen som i utgangspunktet ikke ville være der, skulle være der. Det er jo noe av det største man opplever, å se barnet sitt komme til verden! 

LIVET MITT FØR VS NÅ

 

 Før:

“Fredrik, mamma lurer på hva vi vil ha til middag, hva har du lyst på?”

Nå:

“Fredrik, skal du eller jeg løpe bort på dagligvaren for å kjøpe frossenpizza når barna sovner?”

Før:

“Hvor lenge tror du rommet mitt må være rotete før mamma rydder det?”

Nå:

“Fredrik, hvor lenge tror du vi kan bruke barna som en unnskyldning for at det er rotete i leiligheten vår?”

Før:

“Mamma, jeg drar en spontan tur til oslo jeg. På veien hjem svinger jeg innom Lillehammer og Tønsberg, deretter Gardermoen og London, Ayia napa og Magaluf, og så sees vi om et par dager”

Nå:

“I dag skal jeg ha barnefri og bare ligge rolig på sofaen og kjenne at jeg faktisk er i live”

 

 Nå

“Jeg går bort på kjøpesenteret for å kjøpe en genser jeg, alle jeg har er gulpet ned og jeg har ikke hatt tid til å ta klesvasken”

Før:

“Jeg går bort på kjøpesenteret for å kjøpe meg enda flere klær jeg ikke trenger, jeg”

Før:

“Jeg kommer ALDRI til å bevege meg uten døren uten å føle meg fresh og nysminket”

Nå:

“Oida Leo, mamma får visst ikke tid til å sminke seg i dag heller, gitt”


 

 

Før: (Når jeg bodde hjemme)

“Mamma, hvorfor låser vi egentlig døren om natten?”

Nå:

“Fredrik? Selv om absolutt alle vinduer og dører er låst, tror du noen klarer å bryte seg inn for å kidnappe sønnene våre? “

 

♥ FØLG MAMMASOM16 PÅ INSTAGRAM VED Å KLIKKE HER ♥

SOM JEG GLEDER MEG!

Hei alle sammen!

I dag har vi vært for å handle inn til dåpen til Leo, og jeg kjenner at jeg bare blir mer gira for hver dag som går nå. Jeg gleder meg så masse at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg!

Jeg har begynt å se for meg hvordan ting skal være, og jeg håper vi klarer å få det akkurat slik vi vil ha det! Kaken skal bestilles imorgen, og resten må kjøpes inn så fort jeg mulighet og tid til det. Vi skal ha dåpen i veldig gamle lokaler, og jeg tror det vil gjøre det lille ekstra!

Som dere sikkert ser har jeg kjøpt enda en spilledåse-karusell til å bruke som pynt på bordet! Etter dåpen har jeg ikke behov for to lenger, så kanskje jeg har noen guttemammaer som leser bloggen min som kunne tenke seg den? 

Jeg gleder meg såååå til den store dagen, kun 13 dager igjen ♥

JO, BABYEN DIN FØLER SMERTE!

 Det har blitt hverdags at man kan møte på babyer med hull i ørene i samfunnet vårt. Babyer, som ikke en gang får lov til å være med å bestemme om dette skal skje eller ikke.

Mange foreldre som tar hull i ørene på babyene sine gjemmer seg bak utsagn som “Det er en del av kulturen vår!” eller “Det er jo ikke vondt når de er så små”

Nei, nei, nei. Du som forelder kan ikke snakke på vegne av barnet ditt, og i hvert fall ikke om hvorvidt enkelte ting er smertefulle eller ikke! 

Vi kan ikke bruke kultur som en unnskyldning til å påføre spedbarn smerter i det hele tatt, mener jeg. Ja, det er blitt gjort i hundrevis av år, men det gjør ikke selve handlingen noe mer riktig å gjennomføre.

Jeg har aldri forstått meg på hvorfor babyer trenger hull i ørene i utgangspunktet. Er det riktig å la babyen ha unødvendige smerter på grunn av foreldrenes forfengelighet? 

Andre argumenter som “Dette handler om tradisjoner!” holder heller ikke mål hos meg. I noen kulturer er det tradisjon å kjønnslemleste unge jenter også, det betyr ikke at det er rett av den grunn.

Foto @ Istockphoto.com

 

Altså, for all del – man må gjøre som man selv vil. Men jeg forstår bare virkelig ikke hvorfor noen ønsker å påføre babyen sin smerter barnet i utgangspunktet ikke trenger å ha…?