KOS I HØSTVÆRET

For en deilig dag vi har hatt ute!

Dagen vår startet rundt åtte. Da var sjefen i huset lys våken, så da var det bare å komme seg opp! Leo er faktisk ganske rolig om morgnen, og det setter jeg uendelig stor pris på slik at jeg kan våkne skikkelig mens jeg sitter halvveis borte-vekk i sofaen når han sitter og koser seg i vippestolen sin.

Vi er ute og går hver dag, og i dag var intet unntak. I dag var det skikkelig kaldt, men det stopper ikke oss. Koselig med en ordentlig høstdag! 

 

 

Før jeg ble gravid og fikk Leo hatet jeg å bevege meg. Kunne egentlig leve på jenterommet mitt med ostepop, tven, og senga som nærmeste nabo. Nå må jeg jo strengt tatt ut på tur på grunn av Leo, han trenger frisk luft og det er godt for han – så da er valget egentlig allerede tatt for meg. Og det er ganske greit egentlig, for da slipper jeg å ta stilling til om jeg har lyst eller ikke. Ikke misforstå altså, jeg elsker å gå turer med Leo! Alene derimot? Heh…

Så nå skal Leo ta en lur mens Fredrik og jeg skal krype inn i sofaen for å drikke varm kakao med marshmallows. Håper dere hadde en god start på uken ♥

HVORDAN ER DET Å VÆRE UNG PAPPA?

Det er ikke sjeldent det tikker inn spørsmål på mail eller innboksen min på Facebook fra dere, og jeg prøver selvsagt å svare alle så godt det lar seg gjøre! I dag kom det noen spørsmål fra en yngre gutt som hadde noen spørsmål til Fredrik, og i og med at dette kanskje kan være aktuelle spørsmål tenkte jeg å høre med Fredrik om det var greit jeg la ut svarene og spørsmålene som denne gangen var til han. Det fikk jeg heldigvis lov til å dele med dere!


 

Hvordan er det å være ung pappa?

  • Jeg synes det er helt konge. Slitsomt men konge.

Føler du selv at du er en god pappa?

  • Ja, det gjør jeg. Jeg føler at jeg mestrer farsrollen godt og at jeg er veldig flink med Leo!

Har du noen gode råd til meg som skal bli ung pappa selv?

  • Nyt hvert eneste sekund med ungen… 

Føler du at andre ser ned på deg fordi du er ung far? Sånn som unge mødre ofte gjør?

  • Nei, det føler jeg ikke i det hele tatt. Jeg tror det er veldig mye fokus på unge mødre fordi fedrene ofte ikke er der, så da blir de på en måte litt «glemt»

Skal du skrive flere gjesteinnlegg på bloggen til Jessica?

  • Ja, selvfølgelig skal jeg det!

Vil du lage deg egen blogg noen gang?

  • Nei, det skal Jessica få holde på med alene. Det er morsomt å skrive på Jessica sin blogg noen ganger, men det er aldri noe jeg kunne gjort fast.

Hvordan er Jessica som mamma, og hvordan er du som pappa?

  • Jeg synes Jessica er den beste mammaen i hele verden. Hun er veldig ansvarsfull og det er jeg og. Vi er veldig gode foreldre på hver vår måte. Jeg er avslappet og Jessica er ofte mer bekymret enn jeg er.

Hvem ligner Leo og Noah mest på? 

  • Leo ligner mest på meg, han har mange av mine trekk og det har han hatt siden han ble født. Men han har øynene til Jessica. Noah ligner mest på Jessica syntes jeg, men mange synes han ligner mest på meg.:)

Er du glad du ble ung pappa?

  • Det er det beste som har hendt meg. Nå som jeg er ung pappa ville jeg aldri ventet ellers. (Jessica redigerer: Jeg tror det Fredrik prøver å si er at han ville ikke ventet ellers fordi han ser hvor bra det går for oss nå. Ikke bare fordi vi er gode foreldre, men at han ser hvordan vi har hatt ting på stell tross alderen)

Ha en kjempefin mandagskveld videre, dere!

LEO SITT ANTREKK #3

 

God søndag alle sammen ♥

Jeg synes det er så koselig å vise dere hva Leo har på seg om dagen, så derfor måtte jeg bare gjøre det i dag også! Han er selvsagt like blid som alltid i dag. Det er så fantastisk hvordan han lyser opp alle dagene for oss! Livet er så kjedelig uten barn.

Det har aldri skjedd at jeg har gått i byen eller ute på gaten uten at fremmede har påpekt hvor blid han er, og at de stopper for å hilse på han! Jeg synes det er så koselig å vise ham frem, så det er midt i blinken for meg også. Det er skikkelig rart hvordan det har blitt så enkelt å komme i kontakt med andre mennesker, spesielt med barn selv, etter at Leo kom. Leo smiler sånn til alle han møter, så jeg skjønner jo at det blir vanskelig å gå rett forbi uten å si noe når han er så utrolig skjønn.

Så, helgen har som vanlig gått umåtelig fort – og i morgen er det mandag igjen. Og den blir ikke kjip, for etter at jeg gikk ut i mammapermisjon er aldri mandager kjipe lenger. Gleder meg til ny uke ♥

Nyt kvelden! Vi snakkes senere i dag 🙂

ET BEVISST VALG

Som forelder er jeg klar over at jeg kommer til å møte nye utfordringer med tiden. Kanskje ikke nå, kanskje ikke i morgen – men en dag.

Og det vet nettstedene om barn og barneoppdragelse veldig godt. “Slik får du barn som ikke maser” og “slik får du barn som gjør ditt, slik får du barn som gjør datt”

Eller for eksempel : “Slik får du barnet ditt til å bli sånn og sånn” og “Gjør barnet ditt dette? HER er løsningen!”

Og for ikke å glemme, den gode gamle “slik unngår du at barna dine gjør dette!”

Alle forskerne er alltid enig i at den aktuelle barneoppdragelses-metoden eller metoden for å unngå situasjoner med barn er den aller beste. Merkelig, ja, kanskje. Men det er ikke poenget.

Det er mange snarveier til alt i dagens samfunn, og vi vil stadig ha flere. Men jeg vil ikke ta snarveien med barna mine. Jeg har lyst til å møte på situasjoner hvor jeg kan reflektere over ting, tenke. Situasjoner hvor jeg kan spørre meg selv og tenke over “Okei, hva skal jeg gjøre nå?” uten å faktisk ha fått svaret servert gratis fra en eller annen babynettside.

For jeg vil ikke ha hjelp til hvordan jeg unngår alle situasjoner, eller hvordan jeg glir gjennom barneoppdragelsen knirke- og smertefritt. Det tar vekk all moroa.

Jeg vil kjenne på alle situasjonene ved å være mamma. De morsomme stundene, de mindre morsomme stundene, og alt som følger med. Jeg vil ikke ha masse hjelp til alt med barneoppdragelsen, ikke fordi jeg tror jeg er en bedreviter som kan alt og vet alt mye bedre enn andre, men fordi jeg ikke vil slippe å tenke.

Jeg vil måtte tenke for å svare på det barna mine spør om, og jeg vil måtte reflektere over hvordan jeg skal løse problemene som oppstår under barneoppdragelsen. Jeg vil ikke at noen allerede skal ha funnet løsningen for meg. 

Det blir litt som å sitte med fasiten når man har matteprøve på skolen. Ja, man får svarene og du får kanskje full score på prøven, men når alt kommer til alt har du ikke lært stort.

Hva tenker dere?

NEI, DET ER IKKE SLUTT

Nå var det virkelig på tide at dere fikk se litt til Fredrik her igjen på bloggen!

I skrivende stund er det fem dager siden sist jeg postet bilder av eller med Fredrik her på bloggen, men enda det bildet var et gammelt ett jeg fant på minnekortet mitt. Med en gang Fredrik ikke er på bloggen på noen dager spekulerer folk i om at det er blitt slutt, og skriver gjerne “hva var det jeg sa” til meg på facebook med fullt navn og flere spydige utsagn. 

Men det er ikke slutt, selvfølgelig ikke! Han har bare mye å gjøre på jobben sin, og han er sliten når han kommer hjem. Han står virkelig på, og selv om han er sliten så bruker han alt av resterende energi og krefter på å leke og kose med sønnen vår, og da vil jeg ikke akkurat mase om bilder til bloggen – selv om det selvfølgelig hadde vært fint.

Så nå setter jeg en stopper på disse spekulasjonene som tikker inn innboksen min og som jeg ser andre steder. Jeg forstår godt at folk er nysgjerrige, så da var det like greit at jeg skrev litt om det her. Han sitter for øyeblikket og prøver å få Leo til å si “pappa”, faktisk! ♥

Dessuten så ville jeg legge til en liten alvorsprat.

Jeg vet at det er mange som leser bloggen min for å lete etter mangler, skrive stygge ting om meg og min familie, og det skal alle som vil få lov til. For hvis du virkelig vil det, så skal ingen stoppe deg. Verken jeg eller et stengt kommentarfelt.

Jeg vet at det er mange som nærmest sitter og venter på at det skal bli slutt, slik at de kan skrive “Hva var det jeg sa!!” eller “Haha, alenemor du også ja..” 

Men det er litt å tenke over hva slags person man er som tenker slikt om andre, og andre fremmede menneskers forhold. Hva skjedde med å ønske andre det godt? Hvorfor fryder man seg over at andre har det vondt? For man har det jo vondt om man gjør det slutt med samboeren sin og det er barn inne i bildet. Det er jo faktisk bare trist.

Det er litt å tenke over hvilket menneske man ønsker å være også. Vil du være det mennesket som fryder seg over at det går dårlig for andre? Eller vil du være det mennesket som gjerne sender støtte? 

Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror at det kommer til å bli slutt, ei heller fordi jeg vil gjøre det slutt i fremtiden – men fordi det er litt å tenke over. Nei, det er ikke slutt, og du kan skrive hundre ganger i kommentarfeltet at det kommer til å bli slutt innen jul – for selv om du gjør det så påvirker ikke det oss eller forholdet. Det påvirker faktisk bare kommentarfeltet.

Håper lørdagen har vært flott for dere. Klem fra oss ♥

DET ER SÅ TYPISK!

Det har skjedd igjen. Jeg våknet med nærmere 40 i feber og bare det å starte dagen med å hive inn på paracet gjør ikke akkurat underverker på humøret. Men det gjorde heldigvis Leo! Jeg tror egentlig jeg glemmer hvor forferdelig det er å være skikkelig syk, når jeg ikke er det. Og det skjer alltid på verst tenkelige tidspunkt, men sånn er vel livet av og til, haha! Skikkelig typisk..

Til tross for det har vi faktisk hatt en flott dag. Jeg skulle vel egentlig holdt meg inne, men jeg fikk feberen ned og pakket meg godt inn i klær for å møte oldemoren til Leo ute i det fine været likeså. Burde nok aldri gjort det, men det hadde blitt mer styr med Leo om han skulle vært inne hele dagen! Han skal og vil nemlig underholdes omtrent hele tiden, så i dag var det rett og slett lettere å gå en trilletur slik at det fikk være underholdningen i dag. Han liker det jo dessuten så utrolig godt! 

Men jeg må bare si det altså.. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om Fredrik ikke hadde kommet hjem klokken 15! Veldig glad jeg slipper å ha Leo alene når jeg er så dårlig ♥

 

Så nå skal jeg spare dere for klagingen over at jeg er blitt syk! Prøve, i hvert fall. Litt vanskelig når det begrenser hva jeg får gjort i løpet av dagen, men blogging skal det bli uansett!

Det var i hvert fall suupert vær, og en skikkelig fin høstdag! Leo hadde på seg et skikkelig fint antrekk i dag også, og han har altså blitt såå stor! Vi spiste deilig lunsj og gikk litt rundt for å kikke, veldig glad for at jeg har noe familie her i Larvik som jeg (vi) kan tilbringe tid med!

Nå skal jeg hive meg ned i sengen og få meg litt søvn. Fredagen er endelig her, og vi får besøk i kveld! Gleder oss ♥ God helg!!

ET LITE ØNSKE

Leo eelsker dyr! Han koser seg sånn og er veldig nysgjerrig på dem. Når vi var hjemme hos foreldrene mine i Gjøvik for eksempel, han strakte de små hendene sine ut til katteungene og ble kjempeglad. Det samme gjorde han med hunden til tanta mi som dere ser på bildene ♥

Så hjelper det ikke akkurat på at Fredrik gjerne vil at vi skal skaffe oss hund! Men det ansvaret har jeg ikke sjans i havet til å ta akkurat nå, så vi får se når vi blir eldre. Man må ikke glemme at det faktisk er et veldig stort ansvar det også, og at man ikke burde skaffe seg dyr og barn i hytt og pine hvis man ikke har muligheten til å følge dem skikkelig opp. Jeg mener selvfølgelig ikke at det å ha et dyr og det å ha et barn er samme sak, men dere skjønner sikkert hva jeg mener 🙂

For jeg vil jo veldig gjerne at Leo skal vokse opp med dyr, jeg gjorde det selv og det var veldig koselig. Det er jo veldig mye selskap i dem!  Så enn så lenge kan vi besøke foreldrene mine og tanta mi, og så må vi selvfølgelig på masse dyreparker til sommeren igjen! Tenker det blir supert for lille Leo!

Håper torsdagen deres har vært herlig! Jeg ligger rett ut med feber så Leo er hos farmoren sin i et par timer så jeg kan lade opp litt til helgen. Stor klem!

 

JEG FØLER MEG TRUFFET

I dag leste jeg et blogginnlegg som traff meg ganske hardt. Les innlegget HER.

bloggeren Femhjerter har skrevet et innlegg på bloggen sin om hvordan hun føler det veldig sårt at andre er lykkelige med sine barn, at de er lykkelige fordi de er gravide, og at noen velger senabort fordi de ikke ønsker å bære frem barnet.

Hun nevner gravide 16-åringer og mennesker som har 10 barn og som ønsker flere, 4barnsmødre som er gravide med nummer 5 og ber dem alle holde kjeft. Hvorfor? Jo, fordi hun selv mistet sitt barn for to år siden, for tidlig født. 

Hun skriver videre at hun føler det som at noen prøver å gni det inn at hun mistet et barn denne måneden for to år siden, og at hun i oktober “spyr av alt babypratet”

Til slutt skriver hun at hun ikke ønsker at noen skal ta dette personlig, men det blir nå litt vanskelig når man tydelig ser hvem hun sikter til innledningsvis. 

Ord kan ikke beskrive hvilken smerte jeg følte når jeg så bildene hun hadde postet av en bitteliten kiste. Det stakk i meg. Jeg setter pris på hver eneste dag jeg får med sønnen min, noe jeg er veldig opptatt – fordi jeg tar rett og slett ikke slike ting for gitt.

Det er forferdelig, forferdelig urettferdig at dette skjer med noen av oss. Jeg skal ikke skrive at jeg forstår hvordan denne mammaen har det, for helt ærlig gjør jeg ikke det – og jeg tror ikke noen av andre mødre som ikke har mistet et barn kan forstå heller. Det er bare veldig, veldig grusomt og ubeskrivelig fælt. Ord strekker rett og slett bare ikke til.

All respekt til denne mammaen som deler dette offentlig. Det er tøft å stå frem og vise seg så sårbar ved å fortelle om at man har mistet et barn. Respekt for det.

Men – det er et men.

Jeg forstår godt at hun føler det er urettferdig at noen går gjennom et svangerskap problemfritt, og at hun (sammen med flere) mister barnet sitt. Det er urettferdig, og jeg er fullstendig enig med henne. Forferdelig urettferdig, rett og slett.

Og livet er urettferdig. Dessverre. På godt og vondt.

Etter å ha lest innlegget sitter jeg igjen med en skyldfølelse fordi jeg er lykkelig med sønnen min. Fordi jeg poster bilder av oss to på bloggen min, og at vi elsker hverdagen sammen. Og det burde jeg jo ikke ha, selv om det finnes andre der ute som ikke er like heldige som meg.

Det blir litt som å si at jeg ikke kan ha det vondt, fordi det er noen der ute som har det verre. Litt som å si at andre ikke skal kunne nyte tiden med sin bestefar, fordi jeg selv ikke har en bestefar. Og det er jo ikke helt rett, er det?

Det siste jeg vil er å tråkke noen på tærne. Vi er alle helt enige om at livet er grusomt urettferdig av og til, for det er det.

Jeg skal kunne poste bilder av hjemmet mitt, uten å få skyldfølelse for de som ikke har et hjem. Og når gutten min sovner i armene mine om kvelden og jeg poster bilder av det på bloggen min – så skal jeg ikke ha skyldfølelse fordi noen der ute har mistet sin lille, selv om tanken på det er helt ubeskrivelig vond.

Vi må stå sammen, dra hverandre opp, ønske hverandre lykke. Forferdelige ting skjer hver dag, med så utrolig mange mennesker, og skulle vi tatt hensyn til alt hadde vi ikke kunne gjort noen ting. Brutalt, men sant.

Jeg ønsker ikke å fremstå som et lite empatisk individ, – for det er jeg ikke. Men i dag måtte jeg bare skrive det jeg tror veldig mange tenker, selv om få sier det høyt.