17 og mislykka

Jeg trenger ikke flere påminnelser om at jeg ikke har utdanning utover ungdomsskolen når jeg har dårlig samvittighet hver bidige dag for at jeg ikke bare prøvde enda mer når jeg gikk på første skoledag her i Larvik. Gravid og dødsdårlig.

Selvfølgelig skal jeg få meg en utdanning. Det må jeg før eller siden. Men utdanning definerer ingen som person. Og at det at jeg per nå ikke har utdannelse utover ungdomsskolen definerer dermed heller ikke meg som person. Jeg er ikke mer enn 17 år gammel, jeg har så mange år på meg! 

Livet er så mye mer enn utdannelse. Selv om utdannelse definitivt er veldig viktig, så er den ikke viktigere enn absolutt alt i livet. Det er ikke kjempemange gode unnskyldninger for å sette utdanningen på pause over flere år, men å få et barn vel være en av dem?..

Jeg lover dere at pappa aldri hadde godtatt at datteren hans ikke hadde fått seg en skikkelig utdannelse! Det har vært viktig i familien min, og tro det eller ei: det kan fortsatt være viktig for meg selv om sønnen min blir prioritert aller først.

 Kan jeg ikke bare få nyte mammapermisjonen uten mas om utdanning med min lille jeg også, som alle andre mødre?

God bedring, lille venn

Såå.. i dag har det vært minimalt med blogging. 

Som jeg nevnte i går er Leo i dårlig form, hvilket er grunnen til at jeg har sovet 2 timer i natt. Får så vondt av ham, stakkars! Det er så fryktelig når de små blir syke. Spesielt ettersom man vet at de ikke får sagt i fra på andre måter enn ved å gråte og prøve å si ting som “mamma” får så vondt langt inne i hjertet mitt av han.

Jeg er overbekymret og overbeskyttende (i hvert fall til en viss grad) og er livredd for at det skal skje den lille gutten min noe, så derfor er det ekstra ille for meg i og med at dette er første gangen han er ordentlig syk.. Jeg må seriøst prøve å roe meg ned. Det går jo bra, men man føler seg så hjelpesløs som mamma!

 

Derfor skal Leo få ekstra opp med alt i dag. Han har allerede fått et deilig bad og skal snart prøve å legge seg litt. God bedring til lille gutten min!

Klem til deg

 

Lett å være rebell i kjellerleiligheten

Det har vært ekstremt rart og uvant for meg å se at vilt fremmede mennesker ønsker å bruke tiden sin på å diskutere og kritisere meg. Det er jo åpenbart en del av pakken man bare må tåle når man utleverer seg offentlig, men likevel. Det er nok ikke noe jeg kommer til å bli vant med.

Jeg leser ikke tråder om meg selv. Om jeg har lest noe tidligere? Ja, klart det. Men det har jeg stoppet med. Om noen ønsker å gi meg konstruktiv kritikk for å gi meg noe å jobbe videre på gjennom bloggen så er det selvsagt helt supert, men jeg skjønner ikke helt hva jeg skal med kritikk som jeg ikke får noe ut av. Skjønner dere hva jeg mener? Kritikk som er godt ment, og som ikke blir skrevet for å skape negativitet og dårlig stemning.

Dessverre har jeg veldig mange som minner meg på at det finnes voksne mennesker som skriver om meg på for eksempel kvinneguiden. Det gidder jeg ikke vie et sekund engang å sjekke. Det krever ingen karakter og ingen ryggrad å sitte hjemme i kjellerleiligheten å spy ut kritiske syn på absolutt alt som er mulig å kritisere. Det er noe alle kan gjøre. Jeg kan opprette meg en brukerkonto på nettforum, du kan, naboen kan. Hva som faktisk krever noe er å stå for det man skriver. Noe ingen av disse menneskene egentlig kan skryte på seg, og da er det kanskje like greit at noen har ordnet en anonym plattform for dem hele gjengen.

Jeg ser at dere sender meg meldinger om dette, jeg ser støtten dere gir meg, og dere må vite at jeg setter veldig stor pris på det. Men greia er, at jeg klarer bare ikke bry meg om utsagn til mennesker som ikke har baller nok til å stå for det de skriver en gang. Det blir bare så fryktelig dumt. Så ja, jeg får med meg at voksne snakker stygt om meg i åpne, offentlige forum – jeg bare bryr meg ikke.

Når du faktisk må stå for det du skriver så krever det noe mer av deg. Alle kan være rebell i leiligheten sin, det er så utrolig lett. Det er så enkelt.

 

For hvis du må gjemme deg for å tørre å si meningen din.. Ja, da har vi nok ikke så mye å snakke om uansett.

LEO ER 8 MÅNEDER GAMMEL!

I dag er det 8 måneder siden Leo kom til verden ♥

 

– Her var han omkring 6 måneder! Tiden har flydd!

Nå er, som helsesøster har nevnt til oss flere ganger, Leo kommet til en fase hvor han utvikler og lærer veldig mye på svært kort tid. Det har vi fått merke skikkelig godt, ettersom han kryper, reiser seg med støtte, reiser seg på alle fire uten støtte, og en hel masse som han ikke kunne for en liten måned siden. Det er utrolig gøy å se!

Han vil gjerne smake på absolutt alt, om det er mat eller ikke stopper ikke han, så det har blitt en lang måned med å babysikre hjemmet vårt! Det har vært en ny tid for oss, men samtidig har vi lært mye om Leo og ser stadig mer av hvordan personligheten hans er. Han er dessverre like glad i å få viljen sin som det jeg er 🙂

Han lærer oss så mye, enda han er så liten. Og ja, det er dager hvor jeg enda ikke kan tro det når han kryper bort og prøver å si «mamma» til meg. Det må jeg bare innrømme. Det synker sakte men sikkert inn, men jeg skvetter fortsatt litt av tanken på at jeg er mammaen hans. Selv om det faller meg helt naturlig, så er det veldig rart å venne seg til det.

Det at han er 8 måneder.. Det er egentlig litt utenkelig. Klarer bare ikke skjønne hvor all tiden har blitt av! Enda mindre klarer jeg å tro at det er 4 måneder igjen til ettårsdagen hans.. Herregud, nei, jeg må bare stoppe å tenke på det. Får heller bare nyte tiden ♥

DAGEN VÅR I BILDER

Åh, det har vært en lang dag!

Leo gull har vært dårlig i går, og det merket eg godt i dag tidlig – derfor fikk han lov til å sove ekstra i dag, ettersom vi vanligvis står opp klokken 8. Han trengte den ekstra hvilen og var lys våken og kjempeblid når han sto opp med meg litt senere! Det er faktisk første gangen han er “ordentlig” syk, selv om han ikke egentlig er så veldig dårlig. Mye vondt i tennene gjør ikke akkurat ting bedre heller da, stakkars. Vi satser på at feberen blir mindre og mindre etter hvert som dagen går mot slutten.

Søsteren min kom hit i går kveld! Hun savnet Leo så fælt, og ettersom hun også har en jobb hvor hun kan styre litt som hun vil gikk det helt fint at hun kunne komme hit for å bli her til tirsdag. Er kjempekoselig å ha henne her! Jeg skal få henne til å logge inn på snapchatten min (@Mammasom16) slik at hun også kan oppdatere dere inne! Følger dere med oss på snapchat?

Resten av dagen har gått til småshopping og innekos. Det er så kaldt ute at det er helt vilt, så nå som Leo er dårlig blir det litt innetid i frykt for at han skulle bli verre. Det blir godt å bruke resten av dagen med leking, kakao, og pledd. Nyt mandagen!

Klem

TING JEG SKULLE GJORT FØR JEG FIKK BARN

“Angrer du ikke på at du ventet? Det er jo så mye du går glipp av. Hadde ikke livet vært enklere uten barn?” Livet hadde absolutt vært mye enklere uten barn, det er det ingen tvil om og det er heller ikke noe jeg kommer til å lyve om. Det folk kanskje ikke tenker på er at «enklere» ikke er synonymt med bedre.

 Klart er det mye lettere å feste, leve livet, reise uten barn enn med. Men aldri om jeg angrer på gutten min. Her er likevel en liten liste på hva jeg skulle ønske at jeg gjorde før jeg fikk barn!

– Spist meg mer fordervet på sjokolade, burger king, og annen usunn (men fantastisk god) mat! Før jeg ble gravid var jeg en av de fryktelig irriterende jentene som aldri la på seg et gram uansett hvor mye dritt de spiste. Nå? Nå spiser jeg en burger og legger på meg 2 kg før jeg rekker å fullføre den.

– Jeg skulle ønske jeg sa mer ja. Ikke at jeg ikke sa mye ja, for det gjorde jeg – men det er gjerne sånn man ser på ting i ettertid. At man gjerne skulle gjort enda mer av det man egentlig allerede gjorde mye av. Jeg startet fryktelig tidlig med ungdomstiden min, så det er ikke den jeg i utgangspunktet tenkte på, men det å bare dra ut og ikke tenke på at man må være hjemme innen da og da.

– Sett flere triste filmer om historie eller babyer/barn inne i bildet. Nå gråter jeg bare av tanken, og det funker bare ikke lenger! Haha!

– Spart penger fra jeg var veldig liten slik at jeg kunne kjøpt meg noe helt eget når jeg ble gravid.

– SOVET mye mer. Helst i flere uker, dag og natt.

God søndag til deg ♥

GJESTEINNLEGG

God lørdag til alle dere! 

Jeg har hatt en strålende start på helgen, og det håper jeg dere også har hatt. Faktisk har denne vært en av mine virkelig gode. Jeg fikk en mail i går og den rørte meg skikkelig. Jeg ble egentlig ganske målløs. Derfor måtte jeg bare spørre om jeg kunne dele den med dere, noe jeg fikk lov til, så her er den. Jeg gjorde den til et lite “gjesteinnlegg” i og med at det ikke er jeg som har skrevet det.

Jeg er så utrolig takknemlig. ♥


 

Hei!

Først av alt – du har en fin blogg. Jeg synes du balanserer godt det du deler og ikke deler, så du beholder integriteten og privatlivet ditt, samtidig som du lar leserene bli kjent med deg.

Jeg har lest blogger i blant, og har det med å snuble forbi blogger til mødre med barn på alderen baby til 2-3 år. Selv har jeg en jente på 16 måneder, og jeg tror det er litt naturlig å søke etter andres tanker og erfaringer. 

Jeg er nesten dobbelt så gammel som deg (Eller ikke helt. Jeg er 32). Jeg ble førstegangsmamma et knapt halvår før deg. Jeg var syk i svangerskapet. Det endte med keisersnitt. Det tok meg flere uker før jeg innså at babyen var der for å bli. Jeg klarte ikke å få tid til å spise/sove og talte ned timer til mannen min kom hjem fra jobb. Jeg fikk ikke til å amme. Jeg har grindsengen hennes på vårt soverom fortsatt, til tross for at vi eier et stort hus med flere tomme rom. De tankene du hadde i starten om at dette går aldri i verden å gjøre alene – jeg delte de tankene. Ære være avlastning. Og disse tankene ble da gjerne etterfulgt av dårlig samvittighet fordi jeg ikke fikk til husarbeid, sminke, søvn, middager fra bunnen av og litt scrapbooking med babyen på armen. 

Det er helt sikkert mange som har delt dette med deg allerede, men jeg tenkte at det trenger ikke stoppe meg i å dele dette med deg:

Jeg er dobbelt så gammel som deg. Jeg har universitetsutdannelse. Jeg eier hus, dobbel garasje, to biler. Jeg er gift. Barnet var planlagt (flere år i forveien faktisk). Jeg har høy inntekt – så høy inntekt at mannen min kunne ta et ulønnet år hjemme, så jeg er karrierekvinne med husfar og et barn som ikke skal i barnehagen før hun er to år. Også dette planlagt. Vi hadde alt på stell. Ressurssterke. Vi hadde levd i mange år med “når skal dere ha små, da”?-spørsmålet hengende over oss i flere sammenhenger. 

Og jeg sleit med alt det du sleit med. Jeg sleit meg gjennom graviditeten. Jeg sleit med tårer. Jeg sleit med tanker om at jeg ikke var bra nok, at jeg ikke skal lære henne opp godt nok. Jeg sleit med tanker om hva andre synes (er jeg for gammel? Burde jeg ikke ha høye hæler på når vi går tur? Synes de jeg tar for mange bilder? Utvikler hun seg riktig? Burde vi øve på noe?). Jeg synes barseltiden var fin – men slitsom. Jeg ble mentalt utmattet. 

Men jeg ble fortalt at dette var normalt. Jeg fikk avlastning, forståelse, folk delte historier om egne svakheter. Ingen sa at jeg var for gammel, for ung, en hore, at barnet mitt burde vært abortert, at jeg ikke hadde ting på stell… Min baby hadde bare to dyner. Ingen dagseng. Hun ble født for tidlig, veide omtrent 1500 gram når hun kom til verden. Jeg kostet skattebetaleren i Norge trolig over 2 millioner kroner i operasjon og tre ukers sykehusopphold for meg og datteren min – og ALDRI har noen stilt meg til veggs med dette og anklaget meg for noe annet enn å gjøre mitt beste.

Jeg håper du kan lese dette på en dårlig dag, og at det hjelper på å lette litt på dagen din. Du er en god mor, du er hjertevarm. At du er usikker på om du gjør alt rett, er et tegn på at du er moden og reflektert – ikke arrogant og selvsikker. At du søker informasjon og tips betyr at du utvikler deg. Du lærer. Og du lærer like godt og fort som andre mødre. Du er en god person. Du er ikke din alder. Du er ikke ditt barn. Du er ikke din utdanning eller din jobb. Du er ikke bankkontoen din. Du er ikke pantedokumentet på huset ditt. Du er deg. Du er følelser, du er latter, du er smil. Du er ditt barns omfavnelse og du er deg selv. Du er i stadig endring. Og du er god nok. Du er sterk. Du er svak.

En seksårig utdannelse på universitetsnivå, en karriere omringet av slipstvang – det hadde ikke gjort deg til en bedre mor. Det hadde ikke gjort deg mer selvsikker. Jeg lurer fortsatt på om jeg gjør ting riktig, burde vi dra ut oftere, burde jeg jobbet mindre, burde vi få en til, burde vi flytte for å komme nærmere besteforeldrene, lider hun over å se meg i tre timer før leggetid hver kveld og kun bruke dagene med faren sin… når det var jeg som var hele hennes liv til hun fylte et år?

Penger og eiendom, utdannelse…. hva hjelper det når tenner verker? Når de har slått seg, fått mareritt? Når de lærer seg å reise seg opp, sette ting sammen, drikke selv av glass, gå, klatre opp i sofaen og opp i sengen uten hjelp? Klatre ned trapper og kaste ball? Hva betyr det når de ler, når de ellers er trygge og har det godt?

Du viser mye sunt bondevett. Tanker rundt alkohol, at folk må kunne ta egne valg, vedrørende mobilbruk, at dere ikke røsker alt opp med rota ved et brudd, at du setter sønnen din først men samtidig prøver å beholde litt identitet. Det er ikke alderen din. Det er deg. Og jeg kjenner meg igjen, selv om vi er fra forskjellige stadier i livet så er vi kanskje likevel litt like. 

Jeg skriver mye og kanskje litt alvorlig nå. Jeg er ikke så gravalvorlig av meg. Om du noensinne føler for å maile med noen andre som er et par måneder lengre i løypa enn deg selv, enten for råd, meningsutveksling eller hva som helst, så si gjerne i fra.

Jeg håper at mine ord kan veien opp minst tre “Du er for ung!”-kommentarer du måtte få. Helst fire.

 

En liten oppklaring

Hei alle sammen, og håper fredagen deres er kjempefin hittil ♥

Jeg tenkte bare å dele litt med dere angående hvordan ting er her hjemme. Mange spør om hvor vi skal feire jul, om vi skal feire jul sammen i år eller ikke, og det vet jeg ikke hvordan blir enda. Men i og med at jeg lovde familien at vi skulle feire Leo sin første jul I Gjøvik, så holder jeg det uansett om Fredrik og jeg ikke er kjærester lenger. Han er selvsagt hjertelig velkommen, og det er bare koselig om han vil være med, men vi har ikke bestemt det helt enda. Jeg vil jo veldig gjerne for Leo sin skyld at vi skal feire hans første jul sammen. Avtalen var egentlig at vi skulle feire jul hos foreldrene våre annenhvert år, men hvem vet hvordan det blir nå.

Jeg gleder meg i hvert fall veldig til jul uansett hvordan det blir. Jeg skal gjøre alt for at Leo sin første jul blir flott.

– Slik feiret jeg jul i fjor ♥

Og så er det litt angående med flere som ønsker at Fredrik vil skrive et innlegg her inne for å skrive “sin side av saken” når det kommer til bruddet. Når jeg spør om han vil skrive et innlegg på bloggen min, så pleier han å spøke litt med hvis han skal gjøre min jobb, så må jeg bli med ham dagen etter for å gjøre hans jobb. Haha! Neida, men helt alvorlig. Jeg føler ikke at jeg har delt så mye at det synes å være to sider av denne saken. Det er slutt, og sånn er det. Ferdig med den saken, så om jeg hadde spurt han om han ville skrive et innlegg på bloggen min om hans side av saken er jeg ganske sikker på at han bare ville sett rart på meg. Han har sett alt jeg har lagt ut om dette før jeg har postet det, og vi har vært enige om hva vi ønsker å dele omkring det og ikke. 

Jeg har det faktisk ganske bra om dagen. Det vil jeg at dere skal vite fordi bildene av at jeg poster her inne av at jeg smiler bare ikke er falskt og tull, men at det faktisk er ekte. Det er kanskje mange bloggere som klarer å gjøre slikt, – jeg er ikke en av dem. Jeg kan ikke bare ta på meg en maske og late som at alt er fint og flott når det egentlig ikke er det – og jeg tror ikke at det er sunt å gjøre det heller.

Jeg vil egentlig ikke skrive så mye mer om dette nå, så det er veldig fint om vi bare kan la det ligge alle sammen. Jeg blir veldig glad om jeg slipper å få kommentarer omkring det hver dag, selv om jeg egentlig ikke forventer noe annet når jeg har gått ut med dette offentlig.

Jeg kan ikke se inn i fremtiden og fortelle dere hva som skal skje dag for dag fremover, men vi gjør så godt vi kan og jeg er glad for at jeg har han som støtte. (For ordens skyld: Vi er ikke sammen igjen)

Klem til deg!

DAGER SOM DETTE

Jeg hadde den sykeste drømmen i natt. Jeg drømte at jeg plutselig var gravid igjen og at jeg skulle få en jente! Jeg husker til og med at jeg skulle ha keisersnitt igjen (det inkluderer at jeg drømte om selve operasjonen) og at jeg fikk hun i armene mine. Det må være noe av det mest livaktige og rareste jeg har vært med på, herregud så snodig.

Men jeg må innrømme noe… Akkurat nå, og delvis tidligere i dag, skulle jeg ønske jeg hadde to barn! Da kunne de lekt sammen på stuegulvet og ledd sammen mens jeg hadde ryddet leiligheten som har fått lide for at jeg har vært skikkelig lat i det siste. 

De kunne ha underholdt hverandre. Jeg kunne ha gått på kjøkkenet og laget middag uten at den brenner seg og blir ødelagt fordi det sitter en ensom liten gutt i stuen med Disney junior på skjermen som ikke skjønner hvor mamma er. Eller at han løper febrilsk rundt på kjøkkengulvet med meg rett etter fordi han er på leting etter noe morsomt å leke med. Men det får bli med tanken 🙂

– Mimrer tilbake til den tiden han faktisk lå eller satt i ro i mer enn 2 minutter av gangen! Haha!

Men i natt, når vi ikke sovnet før fryktelig, fryktelig sent og vi var fryktelig, fryktelig slitne, så var jeg egentlig veldig glad for at jeg “bare” har ett ♥ Å bli mamma er tross alt det beste som har hendt meg.

God fredag og god helg til dere!! Lov meg at dere nyter den like mye som vi ♥

INNEDAG MED LILLEMANN!

I dag kom snøen!

Fredrik vekte meg i det han sto opp og skulle dra på jobb. Han romsterte ute i stuen før jeg hørte at han var på vei inn på soverommet hvor Leo og jeg sov. “Jessica, det er snø ute!” husker jeg at han sa. Og så husker jeg så vidt at jeg så noe som “Mhm, så fint” i halvsøvne før jeg sovnet med lillemann i sengen med meg igjen. 

Jeg sto i verandadøren tidligere i dag med Leo på armen. Vi så ut på snøen og han synes det var kjempespennende. Om han synes det var det fordi han synes nesten alle ting er spennende om dagen, eller om det var spennende fordi det faktisk var snø, – det vet jeg ikke. Men samme kan det være. Det var likevel superkos! Vi har for første gang på lenge tilbrakt dagen inne med levende lys, pepperkaker, leking, tv-titting, og fin musikk. Leo har krabbet etter meg rundt i hele huset når jeg har gjort husarbeid og strekt seg etter meg mens han har sagt “amma” så… For å si det på den måten, det er fortsatt en del husarbeid igjen ♥

Nå kom nesten akkurat Fredrik inn døren, like glad for å se Leo som alltid! Vi skal spise middag alle tre og senere skal Leo få et lite bad!

Håper dagen deres blir super 🙂 Og håper dere satt pris på at jeg sto opp grytidlig for å ta bilder til dere, mørketiden er helt fryktelig som blogger! Haha!

Klem! Og lik gjerne siden min på Facebook for å bli oppdatert med nye innlegg aller først! HER ♥