I dag innså jeg hvor heldig jeg var. Fredrik og jeg diskuterte julegave til Leo, før vi kom frem til at det faktisk ikke er eneste ting han mangler eller behøver som vi ikke allerede har. Lekegrind skal jeg kjøpe om noen dager, det samme med nytt leketeppe og flere sokker (han river dem nemlig av seg over alt!!)
Han har leker i alle farger og fasonger, han har tonnevis med klær han ikke rakk å bruke når han var mindre, og enda flere som venter på å bli brukt når han er stor nok til det.
Vi vet ikke hva vi skal kjøpe til han, og det er klart ? vi finner jo på noe. Men det at det i det hele tatt er et tema og et problem, sier veldig mye om hvor heldig man er. Hvor heldig Leo er.
Vi har snakket om å feire jul sammen i år, det er jo tross alt Leo’s første jul! ♥ Men så trenger jeg litt hjelp fra dere da… Hva skal vi kjøpe til han?
Nå for tiden er Leo i en fase hvor han hater å sitte alene. Om jeg setter han ned på gulvet på leketeppet sitt, så kan han begynne å hyle på få sekunder. Jeg klarer selvfølgelig ikke å la han gråte, så jeg tar han opp og han får sitte med meg. For det er det han vil, absolutt hele tiden – sitte ved meg. Da skal han få lov til det.
Helt fra dagen han ble født har jeg vært ekstremt opptatt av en ting; det at han aldri skal ligge alene og gråte. Noen vil kanskje si at jeg skjemmer han bort, men… Jeg vil mye heller ha et bortskjemt barn, enn et barn som er utrygt og redd.
Dessuten klarer jeg faktisk ikke å si nei til han når jeg setter han på gulvet og jeg går bort til sofaen for å sette meg ned selv, før han begynner å gråte litt og kommer krypende bort til meg og sier “amma” Herregud, jeg skjønner virkelig ikke hvordan noen klarer å la barnet sitt ligge å gråte. Han sier jo med sitt språk at han trenger nærhet og at han ikke vil sitte alene. Jeg tar det som et tegn på at han allerede er trygg på meg at han søker meg for å få trøst, og da vil jeg jo i hvert fall ikke skuffe han. Han trenger meg jo.
– Et gammelt bilde jeg helt har glemt å vise dere ♥
Akkurat nå skal vi snart trille hjem igjen, for Leo skal ta en liten lur. Fredrik kommer jo også hjem om ikke så lenge, så nå tenker jeg Leo gleder seg til å se pappaen sin igjen. Senere skal vi ut å spise! ♥
Vi har hatt en råbra start på uken så langt! Leo og jeg har kost oss i hele dag og gått lange turer! Vi kom hjem for en liten stund siden fra den siste turen i dag, så vi har mildt sagt fått mye frisk luft i løpet av dagen.
Leo har vært ganske rolig i hele dag! Vi sto opp 08:00, så vi fikk kost oss med litt tv før vi dro ut på den første turen vår. Jeg elsker de rolige morgenene vi har her i huset, selv om de er litt sjeldne. De mindre rolige er det mange av, men jeg klager absolutt ikke! Det er jo fantastisk det også! Det er morsomt med en så aktiv baby, og jeg vet at jeg må nyte hvert sekund før han plutselig springer rundt her!
Uansett. Deretter skjedde det forferdelige? Mobilen min gikk i stykker. Igjen. Jeg tror nesten ikke på det selv, og at jeg klarer det hver bidige gang! Det forklarer i hvert fall fraværet mitt på instagram og snapchat, men jeg kommer selvfølgelig sterkere tilbake om kort tid! Det har for øvrig påvirket bloggingen min også, men det regner jeg med dere har lagt godt merke til.
Leo er som vanlig kjempeblid og stopper ikke å smile før han sovner om kvelden, og det er nesten helt uuumulig å ikke smile selv når man ser på smilet hans. Fikk tatt dette blinkskuddet i stad, selv om det ikke akkurat var vanskelig når han smiler så mye <3
Ellers har jeg fått kjøpt verdens fineste (og første) par med ordentlige sko til Leo! Litt store enda, men fungerer helt fint. Denne uken kommer familien min kommer en tur på torsdag, ellers er det stort sett veldig lite som skjer. Og noen ganger er det faktisk helt OK det også!
Noe jeg har tenkt en del på i det siste er hvor Leo og jeg skal flytte etter hvert. Selv om vi ikke stresser med det, og heller ikke har sagt opp leiligheten (noe vi ikke skal på en god stund) så har jeg fortsatt brukt en del tid på tenke på fremtiden og bosted. Gjøvik?
Gjøvik er kjedelig. Men samtidig, så er det der all familie og venner bor. Jeg vil helst ikke flytte frem og tilbake, så jeg vil bestemme meg for hvor Leo og jeg kan bo i lang tid fremover. Jeg ville jo helst bo her fremover i mange, mange år ? for jeg liker virkelig Larvik skikkelig godt, men livet er uforutsigbart og det er umulig å styre absolutt alt.
Det siste jeg vil er at Leo skal måtte flytte utallige ganger i løpet av de første leveårene sine, og det er noe jeg kommer til å strekke meg langt for å unngå. Han skal vite hvor hjem er, og han skal føle en trygghet i at han vet at vi bor fast et sted. Det, og at han skal ha masse plass til å leke og utfolde seg.
Hvis jeg skulle være egoistisk hadde jeg hatt lyst til å fortsette å bo i Larvik, men det kan jeg ikke være. Jeg ønsker at familien min skal se mer til Leo også. Jeg har sett på Oslo, og det er virkelig noe jeg kunne sett for meg at hadde funket. Men da skulle vi selvfølgelig ha bodd i et ordentlig og barnevennlig område.
Noen lurte på hvem av oss som skulle ha Leo, og det blir meg. Det er mye uvisst enda, men så lenge jeg har Leo ser fremtiden alltid lys ut!
Stor klem herfra, håper tirsdagen deres har vært super!
Dere husket jeg skrev her inne at Leo kom seg litt og litt avgårde her om dagen? Han stoppet opp litt igjen etter det og beveget seg plutselig ingenting, for å så nå plutselig krype avgårde bortover hele gulvet (gjerne under spisestuen et par hundre ganger også!) Nå er det virkelig ingen tvil lenger, han kryper! Fort, i grunn alt for fort. Etter all løpingen i dag har jeg sikkert gått ned 10 kg.
I tillegg har jeg brukt natten på å bære ham rundt og bysse ham på grunn av de nye fortennene hans. Nå ser han ut som en liten mini Fredrik! Haha! Bilder kommer når de er litt mer synlige når han smiler. Gleder meg til dere får se! Han er bare helt nydelig!
Jeg har følt at Leo har vært tidlig ute med mye helt siden han ble født. Han fikk tannfrembrudd i 2,5-måneders alderen, lærte seg å sitte når han var 5 måneder og 2 uker, og sto alene og støttet seg på sofaen når han var 6 måneder, før han nå begynner å krype halvgærn rundt på gulvet når han er 7 måneder og snart 20 dager gammel! Hvor gammel var ditt barn? Morsomt å høre hvor forskjellige barna er ♥
I dag orker jeg ikke flere påminnelser om at «Fredrik og jeg er jo sammen fordi det ser sånn ut på bilder», eller «Hvorfor lager du frokost til Fredrik om dere ikke er sammen?» og tusen andre rett ut teite spørsmål.
Leo er snart 8 måneder gammel, og hele sitt liv har han bodd sammen med mammaen og pappaen sin. Tenk det, hele livet hans. Det er alt han kjenner til. Han liker ikke å være borte fra mammaen og pappaen sin, eller å være borte fra en av oss. Barn merker mer enn vi tror, og jeg kjenner sønnen min inn og ut: Han merker når Fredrik ikke er tilstede. Det ser jeg på det store smilet hans som kommer frem når Fredrik kommer hjem fra jobb, eller når Fredrik kommer tilbake fra et overnattingsbesøk hos noen venner.
Leo trenger at vi tar dette langsomt. Leo trenger å venne seg til at mamma og pappa ikke skal bo sammen i fremtiden. Og da er det ikke til det beste for han at jeg hiver meg på det første toget til Gjøvik av ren egoisme. Det er i grunn ikke så mye å diskutere, ettersom jeg vil si meg rimelig sikker på at jeg vet hva som er best for mitt eget barn i akkurat denne situasjonen. Så hvis du personlig mener at det er rart at jeg spiser ved samme bord som eksen min når vi har et barn sammen, så ja vel. Da får du bare synes at det er rart.
Jeg kan lage frokost til faren til barnet mitt uten at det trenger å bety at vi er sammen igjen.
Jeg kan dra ut å spise med faren til barnet mitt (og Leo da) uten at det trenger å bety at vi er sammen igjen.
Jeg kan til og med være så gærn at jeg kan gi Fredrik en klem uten at det trenger å bety noe som helst.
Husk at man kan skjule mye. Dette er en offentlig blogg, og jeg tenker nøye gjennom hva jeg poster for at ingenting jeg poster her inne skal føre til noe negativt for verken meg selv, Fredrik eller Leo i fremtiden.
Jeg forstår om det blir litt mye brudd-snakk om dagen her inne, og jeg håper at dere ser bort i fra disse innleggene om dere synes det blir litt mye. Jeg tenker det er bra at jeg har bloggen til å få avkreftet alt av rykter og ting som blir sagt, dessuten er det godt for meg å få skrevet ut. Noen ganger føles det veldig nødvendig for meg, slik som i dag.
Jeg håper dere har hatt en fantastisk helg. Jeg gleder meg til den nye uken og alt Leo og jeg skal finne på, og selvfølgelig å få delt alt med dere her inne ♥
I dag har Leo og jeg ordnet til farsdagen for Fredrik! Vi lagde sjokolademelk, halvveis engelsk frokost med egg, bacon og tomatbønner, og hadde kjøpt inn verdens kuleste kort med tilhørende gave. Alt ble selvfølgelig servert på senga! Fredrik ble kjempe fornøyd!
Å være pappa betyr ikke nødvendigvis å være biologisk pappa. Du kan ha biologiske barn men likevel ikke stille opp, og da er du ingen pappa i mine øyne. En pappa stiller opp og er der for barna sine for alltid! Jeg blir litt irritert når jeg ser flere feire farsdagen som aldri før for fedre som stakk av når barnemoren ble gravid. Nei, nei, nei… Hva med å feire de som faktisk gjør en utmerket jobb med barna, og ikke bare av den ene grunnen at de har gjort noen gravide?
En god pappa er det beste forbilde en sønn kan ha! Gratulerer til alle flotte fedre der ute! ♥
I går kveld hadde jeg barnefri! Det var litt deilig, men også veldig kjedelig uten Leo. Han var på overnattingsbesøk hos farfaren sin, og Fredrik var borte hos kompisene sine. Jeg ble sittende helt alene i stuen mens jeg så på en særdeles dårlig episode av norske talenter, og for å være helt ærlig så kjedet jeg meg skikkelig. Men samtidig var jeg alt for sliten til å finne på noe, – trodde jeg.
Det fikk meg igjen til å tenke på hvordan livet hadde vært uten Leo, og det hadde vært helt fryktelig… tomt? Man føler liksom at noe mangler, og det gjør det jo også. Når alt kommer til alt så ser man hva som virkelig betyr noe, og det er absolutt ingenting som kan måle seg med hvilken glede barn gir. Men uansett vet jeg at han har hatt det kjempefint, og man skal unne seg avlastning av og til, det er veldig viktig uansett alder. Jeg dro likevel ut og bort til ei venninne senere på kvelden, så det ble en morsom kveld!
Så dere… I morgen er det jo farsdag! Jeg har planlagt og kjøpt inn, dere vet jo hvordan jeg er! Elsker å styre og ordne med sånt og tar alle sånne dager skikkelig høytidelig. Gleder meg allerede! ♥
Kommer til å vise dere noen fine bilder jeg har tatt av deler av leiligheten senere i dag, så følg med!
Etter jeg avslørte graviditet nummer 1, og bloggen hadde vært oppe å gå en stund – fikk jeg en del reaksjoner på at jeg beholdt til tross for at Fredrik i starten ikke var klar for å bli pappa. Noen mente at jeg «tvang han til å bli pappa» og stilte spørsmålstegn rundt hvorfor kvinner skal kunne bestemme om de vil beholde barnet i magen, om ikke barnefaren kan gjøre det samme.
Disse menneskene mener at mannen som har gjort en kvinne gravid skal kunne bestemme om hun skal ta abort eller ikke, på lik linje med kvinnen selv som bærer barnet – på grunn av likestilling. Jeg sitter kun og lurer på når det ble greit å bruke likestilling som et argument for å kreve å bestemme over andre menneskers kropp…?
Jeg sier ikke at det er 100% rettferdig at man ikke skal kunne bestemme på lik linje, selv om det er begges barn. For hvis vi snur på det, og mannen hadde blitt gravid – så hadde det nok ikke føltes helt rettferdig for meg at jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt om han skulle sette vårt barn til verden. Men det er virkelig få ting i livet som er 100% rettferdig.
Jeg kjenner også et lite snev av irritasjon da jeg ble kritisert for at jeg beholdt babyen når barnefar ikke ville at jeg skulle gjøre det på daværende tidspunkt, helt i starten av graviditeten. Var det rett at jeg skulle ta abort fordi barnefar ville det, til tross for at det var mot min vilje? For hvis han skal kunne bestemme det alene fordi det «også er hans barn» så skal vel jeg også kunne bestemme det motsatte?
Mange mener at man bør høre på hva mannen har å si i dette tilfellet også, og det er jeg fullstendig enig i. Jeg hørte alltid på Fredrik sine tanker og refleksjoner om temaet da vi sto ovenfor dette vanskelige valget sammen. Men det er begrenset hvor mye det hjelper å høre på hverandre, når man er grunnleggende uenig i det man ønsker.
Hvorfor er det feil at barnefar skal kunne bestemme at jeg skal foreta en abort?
Fordi aborten vil skje i min kropp, og ikke hans. Fordi det er mitt sinn, min kropp, min psyke. Og fordi det rammer kvinner hardest å bli tvunget til både det ene og det andre, siden barnet vokser i kvinnens kropp. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er rettferdig. Men det er hva det er.
Og fordi livet er urettferdig, fordi naturen er urettferdig – og fordi det ikke er så mye annet å gjøre med det enn å akseptere at kvinner er det eneste kjønnet som kan bli gravide og bære frem barn.
