Jeg fikk kanskje ikke ammet deg så lenge, men jeg lover deg at jeg gjorde alt jeg kunne for at du fikk i deg nok morsmelkerstatning hver dag. Jeg lover at jeg gjorde det jeg kunne før jeg måtte avslutte ammingen.
Jeg fikk kanskje ikke født deg på den naturlige måten, men jeg lover at jeg skal gjøre og at jeg har gjort alt hittil for at det ikke skal påvirke deg negativt i fremtiden. Jeg lover at jeg har hatt min del av dårlig samvittighet.
Vi eier kanskje ikke leiligheten vi bor i, men jeg lover deg at vi har funnet et sted hvor vi har en huseier som er ordentlig, og vi er sikre på at vi aldri ville fått en “sjokkbeskjed” hvor huseieren vår plutselig hadde bestemt seg over natten for å selge hjemmet «vårt». Jeg vet at du ikke merker det, men jeg merker den dårlige samvittigheten hver dag.
Vi har kanskje ikke bil, men pappaen din jobber med lappen selv om det tar sin tid på grunn av det du krever og at hverdagen går i ett. Jeg lover at du aldri kommer til å lide for at vi ikke hadde bil når du var under året. Og jeg lover at vi skal skaffe oss bil så fort vi har fått spart opp nok til en trygg og god familiebil. Jeg lover at vi har mange rundt oss som kan kjøre oss og deg når vi trenger det.
Jeg er ikke ferdig med utdanningen min, men jeg har en jobb og en stabil inntekt. Pappaen din er snart ferdig med sin utdanning, og han har virkelig stått på. Snart er det min tur til å stå på for deg og utdanningen.
Til tross for mangelen på dette, vet jeg at du har det best hos oss. Før du kom til verden bestemte jeg meg for å gi deg det beste livet du kunne få, og det har du fått. Jeg vet at livet ditt hadde vært akkurat like bra i dag, som det hadde vært om jeg hadde ventet 15 år ♥
For selv om en baby ikke kan leve på luft og kjærlighet, så vet jeg at det har aller mest å si om du får nok kjærlighet. Å eie en leilighet hadde ikke snudd på det.
Åh, da er det årets prisutdeling for bloggere i kveld da, dere!!
Jeg er ikke nominert i år og det forventet jeg heller ikke første året jeg blogget, men skulle likevel egentlig dit i kveld med ei venninne (Regner med noen av dere vet hvem Celina er?) men det ble ikke noe av likevel.. Men det er kanskje like greit, jeg har jo uansett en lang tur foran meg i morgen når jeg skal til Gjøvik oppe i det hele!
Jeg skal uansett følge med så godt jeg bare kan, jeg synes jo dette er så spennende og heier på alle mine blogg-kollegaer! Blir utrolig morsomt å se hvem som stikker av med de forskjellige prisene! Håper dere har stemt på favorittene deres, det har i hvert fall jeg fått gjort 🙂
Og hvem vet, kanskje det blir min tur neste år? Må innrømme at det hadde vært en stor ære å bli nominert en gang! Men nok om det, jeg holder en knapp på styleconnection, sophie elise, annebrith, gilmakeup, rockstarcharlie, og selvfølgelig pappahjerte! Casa kaos er vel også nominert? Heier på henne også. Hva med dere?
Håper dere får tidenes fredag, her skal kose oss til vi stuper ♥ God helg!!
Først skal jeg bare få oppmerksomheten din, for det vet jeg at jeg får. Så skal jeg gå bort til varmepumpa å slå på den så hardt jeg bare kan. Det bråker jo ikke i det heele tatt, heldigvis”
Før du rekker å sette deg ned på stolen din for å jobbe igjen, mamma, så skal jeg krype som et lyn bort til tv-bordet for å rive ned alle dvd og blu-ray cdene! Det er jo bare fjerde gangen i dag, mamma. Håper det ikke bråker eller forstyrrer deg” Etter det skal jeg henge etter beina dine, bokstavelig talt.
Jeg rekker å sette meg igjen før jeg innser at Leo ikke befinner seg i samme rom som oss lenger. “Eh, Fredrik? Hvor er egentlig Leo? Du skulle jo se til ham når jeg jobbet” får jeg sagt samtidig som jeg er på vei til å forlate stuen. Og jeg finner han, jeg… I dusjen. ???????
Nå forsikret jeg meg en siste gang om at Fredrik holdt et øye med ham. Jada, han gjorde det.
Men like etter er han borte. Igjen. Jeg fatter ikke hvordan den lille ungen der med de små beina klarer å komme seg så raskt bort fra oss, men han klarer det tydeligvis veldig bra. Jeg går forbi kjøkkenet før jeg får øye på noe inne på soverommet vårt. I en diger kleshaug han har revet ut fra klesskapet vårt. Der sitter han, og kikker seg i speilet! Haha!
Så det ble ikke så mye jobb på mamma i dag. Med andre ord.
“ÆÆÆÆÆÆÆ! Jessica, hjelp meg!!” Jeg hører Fredrik gauler fra stuen
“Hva skjer nå da?” Tenker jeg for meg selv før jeg trasker ut av soverommet og ut i stuen. Jeg kommer ikke langt før jeg skvetter av synet som møter meg på veien. Det er Fredrik, men av en eller annen grunn ser jeg ikke ansiktet hans.
For det er nemlig dekket i gulp. Jeg ser bort på Leo som ler i armene hans, akkurat som at han skjønner hva som foregår. Han smiler og gaper til meg, og jeg klarer ikke annet enn å le selv!
Får dette spørsmålet så innmari ofte både av kjente og ukjente og selv om jeg forstår at mange fortsatt er nysgjerrig, så vil jeg bare si i fra om en ting.
Selv om jeg er fullt klar over at “jeg har lagt opp til det selv” til en viss grad når jeg utleverer livet (og noen ganger også privatlivet) i det offentlige rom, men det er ikke dermed sagt at det er fritt frem og spørre meg om alt mulig. Det bør, etter min mening, gå en grense for alle mennesker. En grense for hva som er høflig, og hva som er nødvendig å spørre om – spesielt om du har sett eller lest at jeg har gitt beskjed om at det er ett eller flere spørsmål jeg ønsker meg frabedt.
“Men du må jo nesten regne med det når du er toppblogger”
Tja, det kan du jo mene. For meg er jeg bare Jessica. Og selv om jeg elsker å skrive om hverdagen min, tanker og livet vårt sammen på en mammablogg – så betyr ikke det at alle har rett til å spørre meg om alt, uavhengig av hvor personlig det er.
Det blir jo klart noe annet med venner og familie, og de aller nærmeste har jo selvfølgelig vite hva som har skjedd. Ikke fordi jeg har følt at jeg måtte ha si det til dem, og heller ikke fordi noen har noe krav på å vite noe, men fordi jeg har følt det har blitt mest riktig når det kom veldig brått på alle sammen.
Jeg vil bare at alle skal vite at selv om du selvfølgelig har muligheten til å spørre meg, i og med at kommentarfeltet er oppe hele tiden og ingenting blir slettet, så ber jeg dere om å vær så snill la være. Jeg synes egentlig det skulle være ganske unødvendig å si i fra om dette, men det ser ut til at jeg blir nødt til det når det kommer inn så mye og jeg begynner å kjenne meg litt lei av det, selv om jeg selvfølgelig forstår nysgjerrigheten og at dere synes det er kjipt at jeg ikke deler det.
Og vær så snill, ikke legg meg til på facebook for å så snakke til meg som en venn i flere minutter før du spør om «Hva som egentlig skjedde med meg og Fredrik?» Det skinner veldig igjennom hvorfor du begynte å snakke til meg i utgangspunktet og det føles veldig leit for meg at noen «bruker» meg på den måten. Hvis dere skjønner?
Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men jeg gleder meg til å finne det ut.
Leo og jeg var hos helsesøster i går! Dere som følger meg på snapchat (mammasom16) vet nok allerede det. En litt sen 9 måneders kontroll, men likevel. Veldig koselig å se henne igjen!
Er utrolig vi har den helsesøsteren vi har. Hun er så dyktig, profesjonell og åpen. Leo er i hvert fall veldig glad i henne!
Han skulle i kjent stil utforske alt som var inne på kontoret hennes når vi var der, så han falt to hele ganger og slo seg litt, men jeg merker at han er veldig tøff. Han gråter i noen sekunder før ting er bra igjen og han vil ned fra fanget for å fortsette å utforske. Mye tøffere enn mammaen sin, i hvert fall!
Han fikk også vist seg litt, og vill prøve å stå litt på egenhånd mens vi var der, men gulvet var ganske glatt så han slet litt. Han krabbet i hvert fall masse, både under benken hennes og bort til speilet, han elsker nemlig speil!
Se hvor stor han har blitt i forhold til “lille” meg! Haha!
Leo veier nå 9650 gram, og er 75,2 centimeter lang – om jeg husker riktig! Jeg hadde faktisk glemt igjen timekortet hjemme, så jeg fikk ikke fylt det på, men det ligger jo inne i systemet deres. Jeg trodde han kom til å veie hvert fall 10 kg nå, fordi jeg trodde at han veide ca det samme sist gang vi var hos helsesøster, men jeg husket tydeligvis helt feil. Han hadde lagt på seg kjempefint og var helt vanlig for alderen.
Nå gleder meg meg bare skikkelig til han tar sitt første skritt, kan nesten ikke vente ♥
Og jeg har faktisk begynt å planlegge ettårsdagen.. Haha! Her er vi tidlig ute, gitt.
Alltid når jeg får spørsmålet om hva som er viktig når man er to som venter barn, så svarer jeg “At dere begge er forberedt på at det kommer til å bli tøft” Men det alene er egentlig ikke nok, for uansett hvilke ord jeg hadde brukt, uansett hvor gode formuleringer og hvilket bredt vokabular jeg hadde hatt – Så er det ikke slik at jeg hadde klart å forklare dere det likevel, for det er en sånn ting man må oppleve selv for å kunne forstå.
Det er ikke lett å bevare kjæresteforholdet når man får barn, og her spiller alder ingen rolle. Man oppdager plutselig sider av hverandre man aldri har sett før. Du kan trygt si at Fredrik så mindre pene sider av meg (Hint: ekstremt lite søvn, joggebukse, melkeflekker, babysikkel, håret mitt som bokstavelig talt sto opp mot taket, og et forferdelig temperament på grunn av dette) og jeg fikk også se sider av han som ikke var fullt så fine.
Men så er det også litt fint å møte på alt dette, tro det eller ei. Før det er da du faktisk forstår hvor sterkt forholdet er, eventuelt ikke er. Du ser om du er villig til å kjempe uansett pokker hvor tøft det er, for det er det.
Jeg kan gjerne innrømme noe jeg aldri tror jeg har hørt noen har innrømmet før: Men selvfølgelig kan det bli så fryktelig slitsomt at man tenker at man bare vil bort og vekk til helvete og lenger. Slike stunder kan komme. Men det er faktisk greit.
Så lenge du vet at du aldri ville gjort det når alt kommer til alt.
Og kjære alle dere. Når dere krangler så mye og føler at ingenting går veien, når alt føles som verst, vit dette.
I ALLE forhold møter man på utfordringer. Det er ikke til å unngå! Det kommer til en punkt hvor nyforelskelsen går over, og man innser at ingen er perfekte. Ingen kjæresteforhold er heller ikke perfekt. Men hvis man alltid skal gi opp når ting blir vanskelig, så kan man faktisk ikke ha kjæreste. Man må jobbe for å få det til å fungere.
For hvis du tror at kjæresten din og du er de eneste som krangler så og så mye, så tar du feil. Man vil alltid møte på utfordringer, og hvis du velger å gå bort i fra de utfodringene du allerede har, så kommer det til et punkt hvor du møter på nye – den eneste forskjellen er at du møter de med en annen partner.
Du kommer ikke unna krangling og uenigheter uansett. Så hvis du gir opp og tror du har vunnet, så har du faktisk egentlig tapt.
Haha, herregud. Jeg må bare dele en morsom hendelse med dere som hendte for noen år siden, den hjalp meg skikkelig i dag tidlig når jeg kom på den. Holdte på å le meg i hjel i sengen!!
For noen år siden når jeg var sånn omkring 10 år hadde jeg akkurat oppdaget at det gikk an å lage sugemerker på seg selv. Ja, allerede her ser dere hvordan denne episoden utarter seg.
Søsteren min synes dette var forferdelig morsomt, og fant ut at hun skulle lage sugemerke på meg (!!) når jeg sov (!!) Det er jo ganske vondt, så jeg våknet i halvsøvne og ble kjempesint på henne! Tenkte egentlig ikke noe mer over det (Gud så fint og bekymringsfritt det livet var) og med halsbetennelse og det hele la jeg meg til å sove igjen med hylende latter i bakgrunnen. Som jeg etter hvert kom til å forstå, var med goood grunn..
For det var liksom ikke ille nok at jeg måtte gå med bandana-skjerf rundt halsen på skolen som et eller annet gang-member som skulle vært i fengsel, men hvordan jeg hadde fått beskjed av mamma at jeg måtte fortelle vennene mine (Hvis de tross bandana-skjerfet) skulle få øye på sugemerket på halsen min, «At jeg hadde falt på støvsugeren»
For å si det sånn, når læreren overhørte den samtalen skjønner jeg den dag i dag hvorfor han smilte. Han kjøpte ikke den, vettu.
Uansett.
For sugemerket det var på halsen.. Halsen.
Og jeg hadde halsbetennelse, som sagt. Den var faktisk ganske ille husker jeg. En sterk 6er i terningkast.
Så gjett hva? Dagen etter fikk jeg beskjed om at jeg endelig hadde fått time til LEGEN. Ja, legen. For å sjekke halsen min? Siden jeg hadde halsbetennelse.
Så da måtte jeg jo til legen da. Med DET sugemerket på halsen, som 10 åring? Fordi han måtte sjekke halsen min.
Dette er et innlegg som handler om kropp/trening og siden dette har en tendens til få folk til å gå helt bananas t i kommentarfeltet ber jeg dere om å la være å i det hele tatt lese innlegget om det ikke er noe du finner interessant eller om du kjenner at du ikke klarer å se bilder av en kropp uten å måtte seksualisere den eller skrive stygge gloser til meg personlig. Jeg ber dere vennligst scrolle forbi eller klikke dere ut om dere kjenner at dette treffer dere. Dere er herved advart.
Jeg ønsker ikke å oppfordre til vektreduksjon hos mine yngre lesere. Dette innlegget blir skrevet fordi mange mødre som har fått et eller flere barn lurer på hvordan jeg klarte å få min kropp tilbake etter svangerskapet med Leo hvor jeg gikk opp 25 kg til sammen. Etterspørselen har vært såpass stor at jeg har valgt å lytte til hva leserne mine vil ha. (Understreker at jeg ikke er en kostholdsekspert og at jeg heller ikke tror det selv; Men at jeg har gjort mye research i forbindelse med min egen vektnedgang og at jeg har egne erfaringer innenfor dette)
Jeg har blitt skikkelig OBS på skjulte kalorier i matvarer etter perioden hvor jeg gikk ned omtrentlig 15 kg.
Jeg kan først skrive litt om hvorfor jeg valgte å gå ned når jeg enda hadde en liten baby å ta vare på. Når jeg enda ammet var ikke vektnedgang en gang et tema, og jeg råder på ingen måte til å slanke seg når man ammer. Det er ikke bra og bør unngås! Når det var 2-3 måneder siden fødsel hadde jeg “bare” gått ned 10 kilo. Prøvde å ikke tenke noe på det, for alle rundt meg sa at “Det kom til å gå seg til, du må bare gi det litt tid!” når jeg uttrykket min “bekymring”. Jada, jeg kommer jo til å gå ned, jeg trenger ikke å bekymre meg.
Men så gjorde jeg ikke det. Og når du er vant til å veie 45 kg, så er det ikke så morsomt å ikke kjenne igjen seg selv når man ser seg i speilet når det har gått noen måneder siden fødsel. Jeg følte meg uvel og ekkel. Det var utrolig skremmende og ukjent for meg å se slik ut. Så da bestemte jeg meg for at det var nok, og jeg fant den motivasjonen jeg trengte. I starten unnet jeg meg ting, jeg utelukket ikke helt matvarer (fordi det for meg handlet om mengde og begrensninger), men i de verste og lengste periodene levde jeg på streng diett og det var hardt. Men når jeg ser tilbake på det nå, og hvordan jeg føler meg kroppslig i dag, så var det absolutt verdt det for meg.
Når jeg nå i ettertid har fått spørsmålet “Hva gjorde du for å klare det?” Så har jeg lurt litt på hva jeg burde svare. Burde jeg pynte på det, slik at ingen føler jeg “oppfordrer” noen til å gå ned i vekt? Burde jeg ikke heller stå på at ingen av dere trenger det, og at alle er fine som de er?
Jeg har kommet til at alle er fine som de er, selvfølgelig. Men også at det ikke hjalp meg det spor når jeg uttrykket hvor fryktelig jeg følte meg i “den gamle kroppen min”. Det hjelper ikke hvor mange det er som forteller deg at du er fin nok som du er, hvis du føler deg helt jævlig og blir smålig deprimert hver gang du ser deg i speilet. Det handler ikke om hva andre sier, men hva man synes selv. Og sånn er det rett og slett bare.
FØR OG ETTER. Bildet til venstre er fra mai, det andre bildet er tatt i dag. Denne gangen valgte jeg å beskjære vekk puppene fordi jeg får så innmari mye tyn. Jeg vil kun vise hva jeg har oppnådd og forhåpentligvis være en inspirasjon for andre.
Mitt råd til de som ønsker å gå veien jeg har gjort er følgende:
– Sett deg ett mål av gangen. Hvis du er fryktelig avhengig av lettbrus eller godteri så ikke kutt ut fullstendig i starten, men kutt ned gradvis – da er det større sannsynlig at du klarer å holde deg uten å sprekke. Og noe som virkelig har vært avgjørende for meg: Ikke spis bare for å spise. Jeg elsker mat og kunne spist hver time i løpet av døgnet om jeg hadde mulighet, men det kunne jeg ikke gjøre når jeg skulle nå målet mitt.
– Ikke vei deg hver dag. Det kan bare føre til at du blir skikkelig opphengt i selve vekten, og det er egentlig ikke nødvendig i det hele tatt. For meg hadde ikke selve tallet som kom frem på vekten så mye å si, men hvordan jeg følte meg når jeg så meg i speilet.
– Motivasjon – Denne kan jeg egentlig ikke hjelpe dere så mye med, for det er noe du må finne selv. Du MÅ ha nok av motivasjon. Mange mister motivasjonen etter en stund, fordi vektnedgangen kan stoppe opp etter en stund selv om du ikke endrer de gode vanene dine. Holder du på lenge nok og kommer deg forbi denne “knerka” kan jeg love deg at du kommer lenger.
– Du kommer ikke til å se resultater med en gang, og det må man bare akseptere først som sist.
– Kosthold er viktigst. Dette overrasket faktisk meg skikkelig når jeg leste et utfyllende innlegg om det på nett, men vektnedgang havner faktisk aller mest om hva du spiser, og ikke hvor mye du trener.
Og noe ganske viktig! Du må ikke leve på treningssenter for å kunne gå ned i vekt. Jeg har aldri satt min fot inne på et treningssenter, men jeg elsker derimot jogging og gjør gjerne hjemmetrening med Leo! Han gjør det tusen ganger morsommere. Det finnes også utrolig mange fine hjemmetreningsvideoer på youtube, og jentene som er i dem er motivasjon bare i seg selv! Haha!
Hvis dere har noen spørsmål er det bare å stille dem. Håper at alle kan holde en saklig tone i dette kommentarfeltet, selv om jeg ser for meg at det blir fryktelig vanskelig.
PS: Hvis du ikke liker å se bilder av kropp/kroppen min så forstår jeg egentlig ikke hvorfor du klikket deg inn, men jeg gjentar: Klikk deg ut eller scroll forbi. Det er ingen som tvinger deg inn på denne bloggen for å se bilder av meg, det velger du helt frivillig.
I går ettermiddag kom faren til Fredrik og hans samboer for å hente Leo for å gi oss litt avlastning. Det har vært en tøff periode med en del nattevåk og døgnrytmen min som jeg allerede har nevnt har vært helt på tryne. Jeg har våknet på natten for å ikke kunne sove igjen før i 6 tiden og jeg har ligget våken hele natten når jeg har prøvd å sove.
Det er i grunn en stund siden sist vi har hatt noe avlastning over natten, så det var fryktelig godt å få det igjen. Jeg dro til kusina mi og Fredrik hadde noen venner på besøk, og jeg var ikke hjemme før senere på natten. Det første jeg sa når jeg kom inn døren til Fredrik var “Jeg savner Leo så mye nå” og Fredrik sa det samme i neste sekund. Det er så tomt uten han her hjemme!
Jeg tror jeg tenkte det ca tusen ganger når jeg var bortreist også.. “Åh, jeg savner ham så…” Og “Gleder meg til han kommer hjem i morgen” blandet med “Hva hvis det skjer han noe? Neida, de passer jo så godt på ham så det kommer til å gå bra”
Men aller mest kjente jeg på savnet! Tror aldri jeg har savnet han så mye som det jeg gjorde i natt/går kveld og i dag tidlig. Når jeg gikk og la meg var det så rart at sengen hans var tom, og jeg gledet meg enda mer til han skulle komme hjem igjen.
Så når han endelig gjorde det var han i så fryktelig godt humør at det var nesten ikke til å tro! Han lo av nesten alt jeg gjorde, og når vi satt i sofaen alle tre satt han bare å vekslet på å snu seg til meg og Fredrik for å så smile det største smilet han kunne. Han var helt i hundre!
