HER KOMMER FASITEN!

Nå kommer fasiten på “Fleip eller fakta” – leserquizen jeg hadde i går. Det var faktisk ingen som klarte å gjette seg til å få alt rett, men det var flere som var nære! Jeg gjorde den kanskje litt vanskelig også, med vilje da 🙂 

Påstand nummer 1:

Jeg har tatt en abort tidligere da jeg var 15 år gammel.

= FLEIP. Jeg har aldri tatt abort tidligere.

Påstand nummer 2: 

Jeg spiser ikke svinekjøtt og har ikke gjort det på 4 år. 

= FAKTA. Dette trodde jeg faktisk alle leserne mine visste siden jeg har nevnt det flere ganger, men den gang ei! Skjønner selvfølgelig at jeg har fått en del nye lesere etter det også, så 🙂 Jeg bestemte meg for å slutte å spise svinekjøtt på grunn av mange ting, mye på grunn av hvor urent kjøttet. Blant annet har svin en anatomisk og biologisk oppbygning som er svært lik menneskets. I tillegg til faktorer som at svin ikke svetter, at det inneholder mye histaminer, og så videre. I starten var tanken på at jeg aldri skulle spise bacon igjen ganske kjip, men kalkunbacon er faktisk mye bedre og jeg lever godt uten.

Den dag i dag blir jeg kvalm av tanken på å spise svin, så selv om det var en utfordring i starten har det gått helt fint og jeg er veldig glad for at jeg valgte å avstå fra svinekjøtt. (Har ingenting i mot de som selv spiser svinekjøtt, det får være deres valg. Jeg ønsker heller ikke å presse mitt valg på andre, men tenkte bare å opplyse kort og godt om hvorfor jeg har valgt å ikke spise svin)

Påstand nummer 3: 

Når jeg var omtrent 13 år var jeg mildt sagt ute å kjøre (bokstavelig talt) og fant ut at min daværende venninne og jeg skulle sitte på med noen eldre gutter som jeg kjente, dette var midt på natten. Det jeg ikke visste var at mamma og pappa hadde funnet ut dette, og når de skulle kjøre oss hjem til venninnen min på svarte natten løp foreldrene mine frem til dem for å så skjelle dem ut for at de lot oss sitte på.

= FAKTA. Noe av det flaueste jeg har vært med på i mine tidlige ungdomsår, men som jeg fint kan le av i dag!

Påstand nummer 4: 

I åttende klasse skulket jeg skolen en del for å dra på Burger king med vennene mine istedenfor.

= FAKTA. Anbefales overhode ikke, er ikke veldig stolt av dette. Heldigvis fikk jeg skjerpet meg før jeg begynte i 10’ende klasse, og jeg gikk ut av ungdomsskolen med et veldig godt snitt karaktermessig, selv om fraværet fra 8’ende klasse sto igjen.

Påstand nummer 5:

Fredrik var og er min første ordentlige kjæreste!

= FLEIP. 

Påstand nummer 6:

Noe av det beste jeg får er tunfisk på boks og jeg kunne spist det hver eneste dag fordi jeg synes det er så utrolig godt!

= FAKTA. Haha, denne var det ikke mange av dere som trodde på! Jeg elsker tunfisk på boks, Fredrik gjør litt narr av meg for det og sier gjerne at jeg skal “Gå unna med kattematen” mens han ler hver gang jeg sitter i nærheten av ham og spiser det. Haha!

Påstand nummer 7: 

Jeg tok en tatovering i nakken på et ganske skummelt og utrygt tatoveringsstudio året før jeg fylte 16 og jeg angrer og har angret hver bidige dag siden jeg gjorde det.

= FLEIP. Jeg har ingen tatoveringer og heldigvis fikk jeg ikke lov til å ta det av mamma når jeg hadde sååå lyst på når jeg var 14. Håper mine yngre lesere får med seg dette, vent heller noen år og se om det er noe du vil ha like mye etter hvert! Kjipt å skulle angre på en tatovering som i utgangspunktet sitter på kroppen resten av livet.

Påstand nummer 8:

Jeg fikk karakteren 3 svak på tentamen i norsk i 9’ende klasse på ungdomsskolen, og synes selv at karakteren var ufortjent dårlig. Læreren mente jeg slet med rettskrivning.

= FAKTA. Nå var det selvfølgelig noen som måtte påpeke at siden jeg hadde hatt noen slurve/skrivefeil av og til så måtte bare denne påstanden være sann. Etter min mening er det en ganske stor forskjell på det å ha noen skrivefeil en gang i blant, og det å slite med å få til rettskrivning. Jeg vil tørre å påstå at jeg er en av de som får til dette rimelig bra, og det har jeg vel stort sett gjort ganske lenge.

Selvsagt har skrivingen min forbedret seg siden niende klasse, men jeg fortjente bedre enn den svake 3’eren til og med den gang. Haha!

Påstand nummer 9:

Jeg var ute og festet med venner og kjente hver eneste helg før jeg fikk barn, og det gikk aldri en helg uten fest.

= FLEIP. Jeg skal ikke nekte for at jeg i perioder (Hvert fall i starten av ungdomstiden) var mye ute med venner, men før jeg fikk barn var jeg ikke på fest hver bidige helg. Det hadde jeg aldri i verden orket verken da eller nå!

Påstand nummer 10:

Når jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg utvist 1 dag fra skolen fordi jeg lagde så mye støy i klasserommet og ikke gjorde som jeg skulle. Mamma og pappa var ikke særlig fornøyde med det.

=FLEIP.


Fasiten er altså: 

Fakta: 2, 3, 4, 6, og 8.

Fleip: 1, 5, 7, 9 og 10.

God klem! 

ALT VAR HELDIGVIS BRA!

I dag var jeg enda en liten tur hos jordmor, bare for å utelukke andre grunner til at jeg har så mye vondt rundt keisersnitt-arret. Det var ingenting som lå til grunn for at jeg skulle ha så vondt i arret mitt som det jeg har hatt, altså ingen andre grunner, så derfor ringte hun sykehuset og hørte, og de ville at jeg skulle komme innom på dagen for å sjekke at alt var bra med arret og at ingenting hadde skjedd, siden jeg har hatt så vondt. Selv på så utrolig kort varsel kunne heldigvis moren til Fredrik kjøre meg til sykehuset i Tønsberg for en sjekk. 

Og…. Alt var heldigvis bra! Jeg tror ikke jeg har vært så lettet på helt sinnssykt lenge. Jeg har jo slitt veldig med smertene rundt og på arret, så det var bare den deiligste følelsen i hele verden å få bekreftet at alt var fint, og vi fikk til og med kikket litt på babyen siden legen uansett måtte foreta en ultralydundersøkelse med tanke på arret. Den lille sprellet og hadde det helt topp, og ingenting var galt med verken den lille eller arret mitt. Men at det strakte seg veldig på grunn av kort tid siden keisersnittet med Leo var det ingen tvil om, og jeg er forberedt på at det kommer til å gjøre vondt fremover også – men fra nå av kan jeg i hvert fall betrygge med meg at det ikke er noe galt selv om det gjør fryktelig vondt.

Jeg fikk også ny ultralyd om 3 uker på sykehuset!

Og jeg ble satt frem noen dager og er nå over 15 uker på vei med den lille!


Stakkar Fredrik ble jo kjemperedd for meg. Jeg skulle ønske at Fredrik kunne være med, men det kunne han ikke ettersom han var på jobb og jeg ikke en gang fikk tak i han før vi var på vei til Tønsberg. Men neste uke blir det jo ultralyd og første ordentlig møte for oss begge med den lille, så nå kan vi slappe av og bare glede oss til det ♥

FLEIP ELLER FAKTA?

Hei dere! I dag fant jeg noe supermorsomt på bloggen til Marthe Borge (Som noen av dere tipset meg om, forresten! Tusen takk, utrolig fin blogg!) og tenkte at dette måtte jeg bare prøve å ha med mine lesere også. All cred for ideen går altså til henne!

Dette er altså en type leserquiz, så kan vi se hvor godt dere kjenner meg. Jeg kommer med 10 ulike påstander, hvor fem av dem er fleip og 5 av dem er fakta – Og så kan dere gjette i kommentarfeltet hvilke som er fakta, og hvilke som bare er oppspinn.

Påstand nummer 1:

Jeg har tatt en abort tidligere da jeg var 15 år gammel.

Påstand nummer 2: 

Jeg spiser ikke svinekjøtt og har ikke gjort det på 4 år. 

Bilde fra sommeren 2015 

Påstand nummer 3: 

Når jeg var omtrent 13 år var jeg mildt sagt ute å kjøre (bokstavelig talt) og fant ut at min daværende venninne og jeg skulle sitte på med noen eldre gutter som jeg kjente, dette var midt på natten. Det jeg ikke visste var at mamma og pappa hadde funnet ut dette, og når de skulle kjøre oss hjem til venninnen min på svarte natten løp foreldrene mine frem til dem for å så skjelle dem ut for at de lot oss sitte på.

Påstand nummer 4: 

I åttende klasse skulket jeg skolen en del for å dra på Burger king med vennene mine istedenfor.

Påstand nummer 5:

Fredrik var og er min første ordentlige kjæreste!

Påstand nummer 6:

Noe av det beste jeg får er tunfisk på boks og jeg kunne spist det hver eneste dag fordi jeg synes det er så utrolig godt!

Påstand nummer 7: 

Jeg tok en tatovering i nakken på et ganske skummelt og utrygt tatoveringsstudio året før jeg fylte 16 og jeg angrer og har angret hver bidige dag siden jeg gjorde det.

Påstand nummer 8:

Jeg fikk karakteren 3 svak på tentamen i norsk i 9’ende klasse på ungdomsskolen, og synes selv at karakteren var ufortjent dårlig. Læreren mente jeg slet med rettskrivning.

Påstand nummer 9:

Jeg var ute og festet med venner og kjente hver eneste helg før jeg fikk barn, og det gikk aldri en helg uten fest.

Påstand nummer 10:

Når jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg utvist 1 dag fra skolen fordi jeg lagde så mye støy i klasserommet og ikke gjorde som jeg skulle. Mamma og pappa var ikke særlig fornøyde med det.

Okei! Dette blir gøy, gleder meg til å se om det er noen av dere som får alt rett. Jeg kommer selvfølgelig med et blogginnlegg hvor jeg forteller dere hvilke 5 ting som er fakta, og hvilke 5 som er fleip.

Klem!

DET BLIR NOK IKKE LETT

…. Men vi skal klare det uansett hva det krever!

På samme måte som jeg følte det sist, føler jeg også denne gangen at det er mange som tviler på meg og hvordan jeg skal klare mammarollen på grunn av alderen min. Dette til tross for at jeg har vist en gang tidligere at jeg klarer det utmerket godt. Selv om jeg den gang var 16.

Denne gangen vet jeg litt av hva jeg går til, og det er den store forskjellen for meg. Jeg har en liten anelse av hva som venter, selv om det selvfølgelig blir noe helt annet med to barn – Så skal vi jo gjennom mye av det samme med den nye babyen som vi har vært gjennom med Leo. Vi vet ikke om babyen vil være annerledes og kreve mer, eller kanskje kreve mindre. Men vi vet noe av det som venter oss. Både av tunge våkenetter, tiden på sykehuset, og utfordringene som oppstår med tiden når man har kommet hjem med den lille. Det gjør det kanskje ikke så veldig mye lettere at jeg vet hvor tøff den første tiden med nyfødt kan være, men det gjør meg i hvert fall veldig mye tryggere på hva vi skal igjennom og hvordan vi skal både takle og håndtere det.

Men selvfølgelig, jeg understreker – To barn blir selvfølgelig noe annet enn ett, og det er vanskelig for meg å se for meg hvordan det skal bli. For akkurat det aner jeg ikke. Ikke Fredrik heller, for den saks skyld. 

Men likevel er vi 100% trygge på at vi vet at vi kommer til å klare det. Jeg har sett hva vi har vært i stand til tidligere, og jeg vet at forholdet vårt nå er sterkere enn noen gang – etter alt vi har vært gjennom de siste månedene. For meg er det ingen tvil om at jeg vi kommer til å klare det, uansett hva som skjer, og uansett hvordan det skjer. Og jeg gleder meg veldig til å dele alle stundene med dere på veien.


Håper dere alle har hatt en god start på den nye uken. Jeg har vært på andre kontroll hos jordmor i dag og alt så ut til å være veldig fint med den lille i magen! Hun så tydelig at magen hadde vokst veldig mye på disse ukene, og vi hørte hjertelyden i dag også. Kjempekoselig! Håper Fredrik har mulighet til å bli med en gang, men det får vi bare ta som det kommer! 

God mandag til dere alle sammen!

DET ER SÅ URETTFERDIG

Jeg får ofte meldinger fra leserne mine, og det setter jeg bare så stor pris på, noe jeg håper dere vet. Bare det at noen ønsker å bruke litt av sin tid i hverdagen og ellers på å skrive noe personlig til meg, det gjør meg så fryktelig glad og jeg gjør virkelig så godt jeg kan for å svare alle sammen.

Men jeg har kjent på mye annet enn glede også når jeg har lest meldinger. Av og til blir jeg skikkelig rørt, andre ganger blir jeg trist, stolt, og andre ganger får jeg en skikkelig “wake up call” hvor jeg forstår hvor heldig jeg er. Og at jeg aldri må ta noe for gitt.

For når jeg får meldinger fra noen som forteller sin historie, etter de har rost meg opp i skyene, om hvordan de har slitt med å bli gravide i årevis og mistet utallige ganger, og at de enda ikke er gravide i voksen alder nå – Og jeg sitter på andre siden av skjermen og leser dette, og vet godt med meg selv at jeg har blitt gravid på prevensjon ikke bare en, men to ganger – da kjenner jeg virkelig på kontrastene i livet. Livet er så forbanna urettferdig, og selv om jeg vet det, og selv om jeg har visst i lang tid hvor urettferdig livet kan være, så blir det aldri greit.

Man får bare ikke gjort noe med det.

Jeg har vært åpen med dere om at jeg aldri hadde valgt å bli gravid nå. Men det sier jo egentlig seg selv når jeg brukte prevensjon, man bruker jo ikke prevensjon fordi man ønsker å bli gravid. Men når vi er kommet dit vi er kommet i svangerskapet og vi vet at det kommer en liten til, så er det jo det vi er innstilte på og vi gleder oss jo like mye som vi gjorde med Leo når alt hadde roet seg og vi visste at beslutningen hadde blitt tatt. Et hvert barn er et mirakel og når alt kommer til alt så føler jeg meg heldig som får enda et lite herlig barn i familien vår. 

Og jeg skulle selvfølgelig ønske at alle var like heldige som meg og at alle fikk bli gravide akkurat når de ønsket det, for det er ikke noe man skal ta for gitt når man vet at det sitter så mange på sidelinjen som ikke blir gravide uansett hvor mye de vil. ♥

DENNE UKENS..

BILDE:

Dette jeg tok i dag tidlig når jeg hadde våknet! Plutselig så man ganske tydelig babykulen. Morsomt å se! Spesielt med tanke på hvor liten den er nå og hvor stor den kommer til å bli!

Og ja, selvfølgelig har jeg på meg undertøy – men det ville jeg jo naturligvis ikke ha med på bildet, og magen skulle jo være i fokus 🙂 Ville bare si i fra siden jeg så selv at det kanskje ikke ser ut som jeg har på meg noe, haha!

UKENS HØYDEPUNKT:

Foruten at jeg gikk inn i svangerskapsuke 14 denne uken, var det et stort høydepunkt å dra på prøveinnspilling! Moren min, søsteren min, Leo og jeg dro ut etterpå for å spise på Døgnvill, og der tegnet Leo sin aller første tegning! Så flink som han er!

CRAVINGS:

Har hatt skikkelig lyst på te hele uken, men har selvfølgelig begrenset det med tanke på innholdet av koffein. Favorittene er forest fruit og vanlig grønn te med litt sukker og sitron eller lime.

UKENS MEST LESTE BLOGGINNLEGG:

Fredrik sitt gjesteinnlegg som han skrev i går var nok ukens mest leste blogginnlegg! Et utrolig fint blogginnlegg han skrev, anbefaler dere å lese det! Les det ved å klikke HER.

Fredrik er den beste pappaen Leo kunne ha fått, og jeg er så heldig som har han i livet mitt!

Ønsker dere en fin søndagskveld! Ny uke i morgen, og jeg skal på kontroll hos jordmoren min. Gleder meg!

GJESTEINNLEGG AV FREDRIK

Hei, en stund siden sist jeg skrev noe her. Har ikke tenkt til å komme med noe store greier, bare en liten oppdatering på hva som skjer.

Har både hørt og lest at mange tror at Jessica kun beholdt barnet for å holde på meg. Det er ikke akkurat helt riktig, hahaha. Det at Jessica ble gravid var ingen ønskesituasjon for oss nå ass. Igjen så beskyttet vi oss og vi, eller jeg hvert fall hadde begynt å tenke fremover. Men ting går ikke akkurat alltid som man håper, og livet har en tendens til å ta en annen vending enn det man ser for seg.

Jessica sitt store ønske var ikke akkurat å få baby nummer to nå, men hun hadde enda mindre lyst til å ta abort. Og jeg som også er ansvarlig for det som har skjedd, og må bare stille opp.

Det at hun har valgt å beholde det, gjør ikke at jeg blir tvunget til å bli. Jeg hadde blitt igjen uansett. Grunnen er ganske enkel. :

Jeg elsker henne.

Håper dere alle har en fin lørdag. <3

DET ER SÅ VONDT..

Nå er det en stund siden dere har hørt fra meg, men vi har akkurat kommet inn døren etter et kjempekoselig besøk hos mormoren og morfaren til Fredrik, det vil si oldemoren og oldefaren til Leo! Herlig med en tur ut og samtidig få besøkt familie, Leo koser seg sånn når vi er på besøk også, så det er midt i blinken for oss alle.

Jeg har slitt veldig den siste uken med fryktelig vondt i keisersnitt-arret mitt. Hvilket egentlig ikke er så fryktelig rart, ettersom jeg faktisk ble gravid før Leo i det hele tatt var 10 måneder gammel. Det river og sliter veldig i arret, og igjen føler jeg meg veldig begrenset. Kan ikke løfte så tungt og må være forsiktig med hvor fort jeg reiser meg og så videre. Det er en fryktelig stor ulempe og egentlig et ganske stort hinder for tiden, ettersom det i tillegg blir så vondt – så blir det verre må jeg få det sjekket for å se at alt faktisk er helt bra.

Jeg er ingen lege og vet ikke med sikkerhet, men slik jeg har forstått det er det anbefalt å vente 2 år før man går på nestemann etter et keisersnitt (Jeg tror anbefalingene er litt forskjellig fra sykehus til sykehus) men det er i hvert fall det jeg har fått beskjed om. Og da er det jo i grunn ikke så rart at det gjør så vondt som det gjør. De har jo faktisk skåret opp helt inn til livmoren for å hente ut Leo når han skulle komme til verden, så det er klart jeg vil kjenne det når livmoren begynner å vokse så mye som den gjør nå og i tiden fremover – spesielt når det er såpass “kort” tid siden snittet.

Fredrik er veldig forståelsesfull og hjelper meg så godt han kan. I går fikk jeg gå tidlig i seng siden det ble veldig ille, og han tok seg av lillegutt slik at jeg fikk roet ned og slappet helt av. Snille kjæresten min ♥


Jeg “angrer” ikke på at det ble keisersnitt med Leo (misforstå meg rett, man kan jo ikke velge KS sånn sett), men det handler jo mest om det psykiske. Kjedelig er det jo uansett at det skal prege hverdagen min slik i ettertid!

God klem

DET VAR IKKE DETTE JEG SÅ FOR MEG –

Da jeg var yngre lurte jeg alltid på hvordan livet mitt skulle se ut når jeg kom til denne alderen jeg er i nå.

Hva kom jeg til å drive med? Kom jeg til å ha kjæreste? Kom jeg fortsatt til å bo hjemme på jenterommet? Kom jeg til å være i gang med å planlegge russetiden? Hvem kom til å være min nærmeste venninne?

Ingen av alternativene fra scenarioer jeg så for meg i hodet mitt var noen gang “Boende i Larvik med to barn og en samboer. En baby i magen og en ettåring”

Det er mye man kan styre i løpet av livet sitt. Mange muligheter man kan velge å ta eller ikke ta, som alle er med på å forme livet ditt sammen med en hel haug av tilfeldigheter. Godt er det at man ikke har styring på alt.

Jeg liker å tro på skjebnen. At alt skjer for en grunn og at det er en plan for oss alle og hele den pakka der. Jeg skriver at jeg liker å tro det, fordi jeg egentlig ikke vet. 

Jeg kunne ha valgt å ta abort når jeg ble gravid første gang, og vipps! Så hadde livet mitt garantert sett veldig annerledes ut enn det gjør i dag. Men likevel er det langt fra alt man kan styre. Noen ting skjer bare, og så blir det som det blir. Akkurat som at det “bare skjedde” at jeg var pålogget på Facebook i de to minuttene Fredrik facerapet kusina mi han gikk i klasse med, slik at vi begynte å snakke sammen og ha kontakt gjennom hennes profil akkurat da. Ene og alene på grunn av at jeg satt på mobilen min akkurat da, i akkurat de to minuttene – Og hadde jeg bare ventet to minutter til, så er det ikke sikkert Fredrik og jeg noen gang ville fått kontakt.

Skummelt? Ja, kanskje litt. Når man tenker sånn og innser at det er sånn livet utarter seg, så blir i hvert fall jeg litt redd for alle mulighetene jeg kanskje har gått glipp av. Alle de gangene jeg ikke har fått dratt på ting jeg egentlig skulle dra på, fordi noe kom i veien. Og for ikke å glemme alle de gangene jeg ikke har vært pålogget på Facebook når jeg egentlig tenkte at jeg skulle, siden alt fra kjempestore til så små ting som å være pålogget på diverse sosiale medier tydeligvis kan utgjøre en så stor forskjell. Man vet jo aldri hvilke muligheter som egentlig kan være med på å endre livet ditt for alltid. 

En ting skal i hvert fall være helt sikkert: Livet mitt har blitt alt annet enn hva jeg så for meg.

Men at ting ikke alltid blir som man tror trenger absolutt ikke være noe negativt. Noen ganger kanskje snarere tvert i mot ♥

DE FØRSTE SPARKENE

Nå har vi veldig snart kommet til det tidspunktet hvor jeg kjente de første sparkene i sist svangerskap!  Det er så morsomt å tenke på, og jeg gleder meg sånn til å kjenne de første bevegelsene. Jeg ligger hver kveld og kjenner etter, men kjenner ingenting foreløpig! Og dere kjenner jo meg som blir dødsens utålmodig og nesten litt bekymret. Jeg husker sist svangerskap på denne tiden når jeg hadde begynt å kjenne det, og så kunne man jo ikke kjenne noe fra utsiden av magen enda, så jeg ble så irritert fordi jeg ønsket så veldig at Fredrik også skulle kjenne det. Det gjorde han jo etterhvert også, en herlig følelse!

Det er nok sparkene og bevegelsene jeg har savnet mest fra jeg gikk gravid sist, det er så merkelig, fantastisk, koselig og rart på samme tid. Litt sånn Alien-aktig, i mangel på et bedre ord. Det er i grunn så utrolig rart at man kan skape et eget lite menneske og at man går med det i magen sin i 9 måneder før det kommer til verden. Og at man underveis kan kjenne at den beveger seg og at den lille babyen blir større og større for hver uke som går. 

Det er et privilegium å ha muligheten til å gå gravid og å sette et nytt barn til verden, og jeg er heldig som er en av dem som får oppleve det!