Hvor mye kan egentlig skje på ett år? Ett år.
Dagen før termindatoen min dette svangerskapet, er det nøyaktig ett år siden det ble slutt mellom samboeren min og meg. Det var et mareritt uten like, og det har jeg aldri lagt det spor skjul på verken her inne eller andre steder. Gutten vår var bare 7 måneder, og jeg var i den fasen av livet hvor jeg var på mitt mest sårbare. Det var nok Fredrik også. “Akkurat” fått barn.
I tiden etterpå har jeg tenkt mye. Hva om det skjer igjen? Hva gjør jeg?
Hvordan håndterer jeg det? Kommer jeg i det hele tatt til å være i stand til å håndtere det? Jeg er veldig stolt over hvordan jeg håndterte bruddet sist høst. Og ikke minst hvordan jeg håndterte der her på bloggen, hvor det var helt uunngåelig at det ikke skulle komme frem. Jeg tok tidlig et valg om å holde det aller meste innenfor husets fire vegger, og bare det å klare å gjennomføre noe sånt når man er så langt nede, det er jammen ikke lett. Er man så knust som det jeg var så er det ikke det enkleste i verden å skulle tenke og handle rasjonelt.
Jeg skal svare dere på noe mange av dere har lurt på: Ja, selvsagt har det hendt at jeg har blitt redd for å bli alene. Igjen. At kjæresten og pappaen til våre to og jeg ikke holder. At det kommer en dag hvor det bare ikke går lenger, selv om vi har en fremtid sammen som ser veldig lys ut akkurat nå. Er det en ting jeg lærte av det hele så er det at ting kan snu på et nanosekund. Ikke ta ting for gitt.
Selvfølgelig hender det fortsatt at jeg tenker at jeg er redd for å bli alene. Og da blir jeg jo i så fall ikke alene, men alene med mine to barn. Det er uansett ingen ønskesituasjon for meg. Jeg tror ikke det er en situasjonen noen egentlig sitter å ønsker seg, men at livet snur og tar vendinger man ikke alltid kan forutse. Og så gjør man det beste ut av det, for det skylder man seg selv, og det skylder man barna.
Dessuten er det jo faktisk noen ganger til det beste at et kjæresteforhold tar slutt selv om man er foreldre. Skal man virkelig holde sammen for barna for en hver pris? Koste hva det koste vil?
Jeg vet at jeg kan ikke la det som skjedde hjemsøke meg for resten av livet. Jeg kan ikke gå rundt og frykte et brudd når det ikke er noe som tilsier at det skal skje. Jeg kan ikke gå rundt og tenke at forholdet vårt kommer til å ta slutt, og la frykten spise meg opp innvendig – “Bare” fordi jeg selv kjente på kroppen hva det gjorde med meg.
Jeg verdsetter hver eneste dag vi har sammen, tar aldri noe for gitt, og gjør alt jeg kan for at vi har et forhold vi lever godt i. Å ha et forhold er en jobb, og det krever mye av begge parter.
Uforutsette og vonde ting kan skje – Hver eneste dag. Det vil alltid være mye man ikke har makt eller kontroll over. Men det betyr ikke at man skal leve i frykt for at noe fælt skal skje. At man skal leve etter verst tenkelige situasjon.
Jeg har vært redd for å miste Fredrik. Og det kommer jeg nok alltid til å være. Men jeg vet at han er fryktelig redd for å miste meg også. Man kan ikke droppe å ha kjæreste i frykt for at det kan bli slutt. Man kan ikke slutte å leve og bure seg inne i frykt for at noe fælt kan skje.
Man må satse på det man tror på. Det har vi planer om å gjøre sammen!
