Nå er mamma endelig kommet frem på besøk her hos oss, og Leo er overlykkelig over å få sett bestemoren sin igjen! Her delte han ut velkomstklemmer og hele pakka i det hun kom inn dørene. Haha!
Fadderen til Leo, som bor i Gjøvik, har forresten strikket så utrolig mye fint til lillebror som mamma tok med til oss i dag. Tidligere har vi fått så mye fint hjemmestrikk til Leo fra henne også, så de klærne som ikke passer ham lenger har jeg tatt vare på slik at lillebror også kan bruke de. Jeg elsker jo hjemmestrikket tøy og synes det er noe av det aller fineste man kan få tak i til de små, men jeg har jo dessverre ikke kommet dit at jeg klarer å strikke selv.. Enda! Så gjett om jeg ble superfornøyd når hun hadde strikket et nydelig hentesett til Noah! SE så fint ♥
Og ikke nok med det! Vi fikk også en hel del annet tøy, hjemmestrikket og helt nydelig det også ♥
Vi er så fryktelig takknemlige for å få så mye fint til guttene våre. Det varmer så enormt! Jeg kan jo bare tenke meg hvor mye arbeid som ligger bak hvert eneste plagg her. Og alt dette bare til minstemann!
Nå skal Fredrik, Leo og jeg bare kose oss masse de neste timene med moren min! Er jo ikke kjempelenge før det er sengetid for Leo heller, så vi må utnytte den tiden før han skal i seng og det plutselig er ny dag i barnehagen for han i morgen. Vi har hatt en skikkelig fin start på uken, og jeg håper for all del at dere har hatt det samme!
Er blogginnlegget hvor jeg forteller om at vi har fått vite datoen gutten vår skal komme til verden. Du kan lese det HER! Det er UNDER en måned til nå. Kan nesten ikke tro det. Etter vi fikk datoen denne uken har jeg virkelig fått merke hvor mye Fredrik gleder seg! Det gjør meg så lykkelig å se hvor utrolig mye han gleder seg til å bli pappa igjen. Det betyr så ubeskrivelig mye å se, han viser det på så mange fine måter. Og nå er det faktisk bare et par uker til vi skal på forundersøkelse på sykehuset også, det blir siste besøket på sykehuset før vi skal dra dit med fødebagen!
Ingen tvil om at det er uroen til babyen! FOR et godt kjøp det var. Jeg har fått masser av spørsmål om hvor jeg har kjøpt den, og den har jeg bestilt på etsy.com – Er rett og slett dødsfornøyd! Det var 6 ukers leveringstid, men definitivt verdt å vente på.
UKENS GLEDER SEG TIL:
Jeg føler jeg stadig vekk skriver at jeg gleder meg til den samme tingen, men sånn er det når moren min har en del muligheter til å besøke barnebarnet sitt i Larvik! Mamma kommer igjen i morgen, nå er det jo riktig nok noen uker siden sist. Det går gjerne noen uker mellom hver gang, men hun prioriterer virkelig å få tilbrakt tid med barnebarnet sitt. Min pappa har dessverre ikke de samme mulighetene til det, men han skulle også få til en tur hit før lillebror kommer. Vi finner på så mye gøy når hun er her! Gleder oss veldig ♥
UKENS TANKE:
Hvordan i alle dager er det å ikke være gravid? Nei, helt alvorlig talt: Nå mener jeg det faktisk. Jeg tror jeg har glemt hvordan det er å ikke være gravid. Kroppen må jo føles helt utrolig.. Lett? Denne uken fant jeg igjen det aller første magebildet tatt dette svangerskapet, fra graviduke 9/10. Kjente meg skikkelig oppblåst i starten av svangerskapet, det har jeg gjort i starten av begge graviditetene. Bare jeg har spist et rundstykke har magen sett helt enorm ut!
Noen dager følte jeg at jeg så skikkelig synlig gravid ut – Men det ser jeg jo nå at jeg absolutt ikke var! Hvordan skal det bli å ikke ha mage lenger? Bare tanken er rar!
UKENS ØYEBLIKK:
I dag tidlig klarte jeg å sovne på sofaen her i stuen.. Fredrik og Leo herjet rundt meg, men trøttheten tok meg igjen og jeg ble liggende rett ut på sofaen og så sovnet jeg plutselig. Fredrik hadde ikke samvittighet til å vekke meg, og lot meg sove – men jeg tror jeg gikk glipp av et øyeblikk jeg virkelig hadde likt å få med meg! Når jeg sov på sofaen hadde Leo nemlig kommet krypende bort til meg, satt seg foran meg, for å så si “A mamma”? i en spørrende tone. Så hadde han strøket meg på kinnet, før han hadde veltet seg ut av sofaen bort til lekene sine igjen. Haha, Fredrik hadde bare sittet igjen helt forfjamset!
Det har virkelig vært en fin uke, og vi har vært så heldige med været! Det har ikke føltes ut som september i det hele tatt. Nesten litt sommer! Nå håper vi på en ny enda bedre uke – jeg gleder meg så mye allerede nå til å dele den med dere. God klem!
Leo nærmer seg 1,5 år med stormskritt nå! Det er faktisk kun et par uker igjen til han er 1,5 år. Og når jeg ser hvilken fantastisk og godhjertet gutt han er blitt – klarer jeg ikke å la være å tenke: Vi MÅ jo ha gjort noe riktig?!
Å være mammaen hans er noe jeg er utrolig trygg på. Jeg vet at jeg ikke er en perfekt og feilfri mamma, men likevel er jeg den perfekte mammaen for han. Jeg forstår han på en helt spesiell måte, og han forstår meg på samme måte. Og jeg vet at han har fått med seg at det er noe rart som foregår nå som det går mot lillebrors ankomst, det har jeg merket spesielt nå de siste ukene. Jeg tror han skjønner at det er _et_eller_annet på ferde – men ikke nøyaktig hva..
Det er en enorm forskjell på Leo nå, og på Leo når vi fant ut at jeg var gravid og like over 2 måneder på vei igjen i mars, noen uker før ettårsdagen hans. I dag fikk jeg bekreftet at han skjønner så uendelig mye mer, og får med seg mye mer enn det vi tror. Jeg synes nesten det er litt skummelt!
Jeg har akkurat kommet ut av dusjen og fått kledd på meg. Jeg har mye vonde kynnere for tiden, så plutselig sitter jeg i sofaen litt i min egen verden og synes synd på meg selv mens Leo leker fint på stuegulvet foran meg. Jeg får omsider kommet meg opp, og lager deretter en flaske med litt vann til han før jeg setter meg ned igjen. Så da sitter han på lekebilen sin på stuegulvet vårt og drikker vann, og jeg i sofaen. Noen minutter går, og vannflasken ligger plutselig under tv benken vår, og det renner vann ut av den. Leo ser på flasken, før han ser bort på meg igjen. Jeg kommer meg fort på beina, og får plukket den opp.
Merker rimelig kjapt at jeg må reise meg ASAP fordi jeg får grusomt vondt av å ligge på alle fire på gulvet for å plukket den opp – Og tenker bare at vannsølet får vente til Fredrik kommer og kan tørke det opp. Føler meg litt lat som må la søl ligge igjen, men ja ja. Jeg går mot sofaen igjen, og setter meg rolig ned. Og da skjer det: Leo løper forbi meg – rett til tørkestativet som også står i stuen vår, før han plukker med seg en tørr klut og går rolig bort til tv benken og vannsølet. Han setter seg ned ved den, og strekker seg under tv benken med kluten for å tørke opp.
Jeg tror nok mammaen og pappaen din har undervurdert hvor “med” du faktisk er. Lille, store venn ♥ Kanskje skjønner du enda mer enn det vi aner?
♥ På vei: 35 uker og 0 dager i dag. Jeg har med andre ord gått gravid i 35 fulle uker, og er med det inne i min svangerskapsuke 36.
♥ Igjen til termin: 5 uker og 3 dager. Men godt under 5 uker igjen av svangerskapet 😉
♥ Kjønn: Lille gutten min <3
♥ Navn: Noah Johannessen Enerberg.
♥ Aktivitet innenfra: Varierende! Han er ganske aktiv om kveldene, men kan ha “rolige bevegelser” hvis det gir mening for dere. Haha!
♥ Babyenes søvnmønster: Våken tidlig om morgenen, formiddagen, og sent på kvelden. Ellers våkner han fort hvis jeg blir sittende på sofaen for lenge!
♥ Leie: Hodeleie. Hodet hans ligger veeeldig langt nede. Sånn skikkelig langt nede.
♥ Vann i kroppen/hevelser: Nope. Har fått tidenes dobbelthake fordi jeg har lagt på meg så mye da, hvis det teller? Haha!
♥ Søvn: Våkner vanligvis en gang hver natt, gjerne i 5-6 tiden. Sånn helt uten videre! Ellers sover jeg ikke særlig godt, nei.
♥ Humør: Glad og fornøyd! Spent, og avslappet. Men tar VELDIG lett til tårene!
♥ Utstyr: Dagseng, babynest x2, egen stellematte, haugevis av kluter og håndklær, rikelig med klær i alle størrelser og materialer (Primært ull og bomull, riktig nok) bilstol, godt med sengetøy, uroer, tepper, dundyne, vognpose, vogn, stelleveske, salver og kremer, Lammeskinn, tåteflaske, badebalje, ammepute vippestol.. Ja, som dere skjønner – vi har det meste!
♥ Utstyr som mangler: Ordentlig babyseng som etter hvert skal inn på samme rom som Leo. Herregud, for et styr det har vært! Bestilte først den jeg viste dere fra USA – Fikk da dagen etter beskjed om at jeg måtte ut med 60 000 kroner (!) i frakt i tillegg til 12 000,- for selve sengen. Altså? Tror ikke det, nei! Dermed fikk jeg pengene returnert, og hastet med å få tak i ny. I midten av juli fant jeg endelig en super erstatter til drømme-babysengen, og bestilte den med en gang – denne gangen fra en norsk nettside, for å være sikker på at den skulle komme frem i tide og for at frakten ikke skulle være like latterlig dyr.
Fikk så, tre uker etter jeg hadde bestilt den, beskjed om at firmaet ikke visste når sengen ville bli sendt til meg, og at de ikke hadde kontakt med de som produserte babysengen. Jeg var tålmodig og tenkte at jeg enda hadde en del tid, når det nå var starten av august. Så jeg ga det noen uker mens de endelig fikk kontakt med dem. Så…. For 10 dager siden fikk jeg beskjed om at det var gjort endringer på designet på sengen, og at den dermed ikke var helt lik som den jeg bestilte, og at den ikke ville være klar til levering før i slutten av oktober! Tålmodigheten min tok slutt og jeg ba om å få pengene tilbake. Så får jeg begynne å lete igjen…. Utrolig kjipt!
♥ Vektøkning: I overkant av 20 kg
♥ Neste kontroll: 20 september hos jordmor. Ultralyd 16 september på sykehuset for oppfølging.
♥ Melk i brystene: Litt.
♥ Plager: Bekkenløsningen har blitt utrolig mye bedre! Men da dukker det selvfølgelig opp andre ting, haha – Jeg plages av kynnere, vondt i KS-arret, og halsbrann.
♥ Strekkmerker: Noen av de jeg fikk bak på leggene sist svangerskap har blusset litt opp igjen. Ellers ingen nye.
♥ Kynnere: Ja!
♥ Barnerom: Babyen skal sove hos oss hvert fall de første månedene!
♥ Om fødselen: Gleder meg veldig til keisersnittet. Okei, da – jeg gleder meg veldig til å få møte den etterlengtede lille sønnen vår. Gruer meg litt til operasjonen og smertene i etterkant, og gruer meg veldig til etterrier som var så vondt sist gang at jeg nesten blir svimmel bare av tanken på det.
♥ Sulten: Tja. Mer sulten nå enn hva jeg har vært tidligere, i hvert fall! Spiser for øvrig ikke store porsjoner, men småspiser en del. Det går mye i speltbrød med kyllingfilet-pålegg, frosne erter, druer, pink lady-epler, og ukokt pasta.
♥ Dilla på: Melange stekesmør. Og frosne erter.
♥ Høygravid: Jepp!
♥ Utålmodig: Begynner å kjenne på det nå, ja!
♥ Hode festet: Jeg er veldig sikker på at det er festet nå – men skal høre med jordmoren min på neste kontroll siden det tydeligvis ikke er vanlig blant andregangsgravide at det er festet.
♥ Sykehusbaggen: Er ferdigpakket og står klar her i stuen vår. Fredrik skal få pakket sin også nå, jeg må nok mase litt på ham.
♥ Tungt: Ja, nå er det ganske tungt altså. Vondt å reise seg opp fra både sofa og seng, og tungt å skulle få på seg sko (Fredrik har begynt å hjelpe meg med akkurat den delen, og det gjør ting en del lettere!)
Gleder oss over den siste ventetiden. Ikke lenge igjen nå!
Som dere vet er skole veldig viktig for meg. Tryggheten i det å skaffe seg en skikkelig utdanning – det er viktig for meg. Og det ble enda viktigere for meg etter jeg fikk barn.
Jeg har hatt et stort dilemma som jeg har tenkt mye på den siste tiden. Skal jeg starte på skolen til neste høst, eller skal jeg ikke? Minstemann vil da være like under året, og jeg ønsket å undersøke mulighetene for at Fredrik kunne få et par måneder i permisjon – Slik at lille Noah ikke må starte i barnehagen når han er 8 måneder i august, når jeg må begynne mitt første år på videregående.
Videregående med to små barn ved siden av… Det blir nok helt vanvittig tøft, på alle mulige måter. Men jeg vil være et forbilde for andre i samme situasjon som meg, ved å vise at man fint kan få seg en utdannelse selv om man får barn tidlig. Det er klart det er mye tøffere å få seg en utdannelse med et eller flere barn på slep, men jeg vil være med å fjerne det stemplet unge mødre ofte får med at det bare blir antatt at man aldri kommer til å skaffe seg utdanning, og at unge mødre derfor «ikke kommer noen vei her i livet»
Noen må være en inspirasjon for de som ikke har motivasjonen selv. Og jeg vet veldig godt med meg selv at jeg kan få til det. Jeg har masser av viljestyrke og VET at jeg kan klare det. Jeg ønsker å få det til.
Men for noen uker siden mistet jeg mye av motivasjonen. Det å begynne på skolen igjen til neste høst eller ikke, ble plutselig et stort dilemma – grunnet den nye fraværsgrensen.
Jeg ser at denne fraværsgrensen kommer til å ramme meg hardt. Videregående skole kan være tøft nok i seg selv – Det krever mye jobb å opprettholde gode karakterer. Vi ser jo hvor mange som dropper ut av videregående selv før denne grensen ble et faktum. Det er en krevende jobb å gjøre det bra på skolen. Oppe i dette har jeg i tillegg, i motsetning til de fleste andre elever som denne fraværsgrensen også gjelder for, ansvaret for to små barn. Med alt som garantert følger med av våkennetter og påfølgende barnehagestart. Å ha barn er krevende, utmattende, og heldigvis helt fantastisk.
Jeg skulle likt og sett vår kjære kunnskapsminister måtte forholde seg til fraværsgrensen på samme måte som jeg må nå om jeg skal ha en sjanse for å få meg en utdannelse. Jeg skulle likt og sett han føle seg så hjelpeløs og oppgitt som det jeg er akkurat nå. Jeg skulle likt og sett hvordan han hadde taklet tanken på videregående slik jeg må nå. Hvor bare det at jeg må stå i alle fag kan bli en utfordring. Vel viten om at fraværsgrensen er på 10%, og også om at man ikke alltid kan dokumentere at man er så sliten at man nesten kaster opp. For så slitsomt er det faktisk å være forelder av og til. Og det kan jeg dessverre ikke dokumentere.
For ikke å snakke om hvor forbanna urettferdig denne regelen er for de som sliter med mer enn å bare være slitne etter våkennetter med to barn: Psykiske lidelser, angst, depresjon. Noen som har forslag til hvordan man kan dokumentere eksempelvis et angstanfall, anyone?
Og jada – jeg har valgt å få barn selv. Det var mitt valg, og jeg visste at utdanning ville bli tøffere i det jeg tok dette valget, to ganger på to år. Nå er noe som i mitt utgangspunktet var tøft, er nå blitt enda tøffere. Jeg ønsker det minst like mye som andre elever ved videregående skole som denne regelen også rammer på urettferdig vis.
Jeg driter egentlig i hva grensen er på, om det er 10 eller 15% – det utgjør ikke den store forskjellen. Er jeg borte fra en skoledag hvor det er fagdag, og jeg vet at jeg ikke kan dokumentere at jeg har sovet 2 timer på 5 netter – Så kan det i noen fag være nok til at jeg får advarsel om stryk i faget.
For all del – jeg har full forståelse for at noe må gjøres for å forhindre skulk, når dette (tydeligvis) er et så svært problem blant elever ved videregående at kunnskapsministeren og stortinget ser seg nødt til å innføre en fraværsgrense som rammer alle, og ikke bare kjernen av problemet: Skulkerne.
Jeg forstår hvilken intensjon denne grensen i utgangspunktet skal ha: Senke fraværet på grunn av skulk blant enkelte elever. Og gratulerer, det klarer dere helt sikkert nå.
Det som er så forbanna synd, er å sitte å se på hvor mange ikke-skulkere som må betale prisen.
Så og si 1 måned igjen av svangerskapet. Fredag. Leo og pappaen hans som leker og løper rundt meg. Latter. Klar for familiekos. God mat. Og et fantastisk sommervær, av alle ting. I september, faktisk! Ja, greit – jeg er fortsatt forkjølet og litt syk, og soverommet vårt hadde ikke hatt vondt av å få en liten opprydning – men akkurat i dag betyr ikke det så mye, egentlig. Jeg kjenner bare så sterkt på følelsen av ting ikke kunne blitt bedre ♥
Jeg tror for øvrig babyen i magen snart har klart å brekke noen av ribbeina mine så mye som han sparker i dem – Men ja ja! Nok om det – det er ikke bare jeg som har en skikkelig god fredag i hvert fall, for Leo fikk litt nytt høst-tøy i går og var så stolt og fornøyd i det nye antrekket sitt i dag. Se så fin!
Hvis ikke denne helgen blir fin, så vet ikke jeg. Jeg skal snart i gang med å kose meg med å sortere klær til begge guttene, og rydde i Leo sitt klesskap. Det trengs nå som det egentlig går mot kaldere tider – selv om det har vært et sinnssykt deilig og fint vær her i Larvik både i dag og de siste dagene. Nei, nå tror jeg Leo og Fredrik venter veldig på meg, så gleder jeg meg til å oppdatere dere senere i dag. Håper alle får en nydelig start på helgen!
September for nøyaktig tre år siden, ble vi enige om å ta et skritt videre. Vi ble sammen. Jeg bodde i hjembyen min, og du bodde her i Larvik, i din.
Jeg må nesten le når jeg tenker tilbake på alt vi har måtte gjennom, og hvor herlig det er å tenke på at vi står her sammen i dag. Vi har vært gjennom både avstandsforhold og barn – Og vi har, mot alle odds, hittil kommet oss helskinnet ut av det. Tross alderen vår. Vi falt en gang i fjor høst, men klarte å reise oss. For oss er det det som betyr noe nå i ettertid.
Er det kanskje litt tidlig å juble over at vi fortsatt er sammen? Mulig.
Betyr det at vi ikke skal kunne glede oss over å kommet hele veien hit, sammen? Nei!
Vi er enda veldig unge. Men vi har forstått at det ikke betyr noe hva andre mener og tror om forholdet vårt, så lenge vi er enige. Vi ønsker å oppleve fremtiden sammen. Vi ønsker å leve sammen. Så får fremtiden bare komme, og så tar vi det derfra.
Jeg trodde jeg elsket deg før vi fikk barn. Men nå vet jeg hvor feil jeg tok! I dag vet jeg at jeg elsker deg. Jeg elsker oss. Vårt rare, morsomme, og givende forhold.
Du får meg til å føle meg som verdens fineste på de dagene jeg føler meg jævligst. De dagene jeg sitter i joggebukse og hettegenser, helt uten sminke når jeg ligger med influensa på sofaen. Og jeg aner ikke hvordan du har klart, eller hvordan du fortsatt klarer det. Men jeg vet at det ikke er noe man møter hver dag.
Vi har ikke et perfekt forhold. Hva er “perfekt” sånn egentlig, uansett? Vi har et godt fungerende et, og akkurat det betyr mer for oss enn at ting må være plettfritt og perfekt. Du har sett meg på mitt verste, og jeg har sett deg på ditt verste. Vi vet akkurat hvilke knapper vi skal trykke på for å irritere hverandre, og jeg føler jeg kjenner deg så godt som det er mulig å kjenne noen. Jeg har jo faktisk kjent deg siden 2012 – i 4 år. Hva som har skjedd, både med livene våre separat underveis, og hvordan vi begge har vokst og blitt noen helt andre enn hvem vi var for 4 år siden, når vi først traff hverandre.
Vi har nok uendelig mange kamper igjen. Det at «Det garantert kommer til å bli slutt mellom oss en dag» er nok ikke noe vi kommer til å slutte å få høre med det første. Men det er greit, og det er fullt forståelig. Jeg vet veldig godt hva tallene på statistikken sier om unge foreldre – for det blir jeg stadig påminnet hver gang jeg ytrer at jeg håper at vi kan holde sammen selv om vi fikk barn tidlig. For selv om statistikken viser at det blir slutt for de fleste, vet jeg også at noen få, unge foreldre, klarer å holde sammen. Jeg håper at vi er en av dem!
For ettersom tiden har gått – har jeg innsett en veldig viktig ting: Jeg er ikke lenger redd for fremtiden. Jeg er kun redd for en fremtid uten deg.
Ja, og nå som muligheten byr seg…. Sokkene dine du alltid kaster på gulvet ved sengen på soverommet vårt skal i SKITTENTØYSKURVEN 😉 Den som står på badet, vet du. Det er ikke vanskelig, jeg lover!
Takk for noen givende år, på alle mulige måter. Måtte vi klare oss gjennom alt som venter i tiden fremover. For tøft har det vært, og tøffere blir det nok. ♥
Fredrik ser spørrende bort på meg med Leo sittende på fanget.
“Jeg har…” Jeg begynner å le når jeg innser hvor lite jeg egentlig har gjort før jeg får svart ham. “Spist frokost, og gjort litt her hjemme.. og..”
Hva har jeg egentlig gjort i dag, og hvor blir det av tiden jeg hadde? Jeg har jo ikke noe svar! Ikke noe ordentlig svar, i hvert fall. Leo er i barnehagen i fem timer om dagen. Fem! Det høres så forbaska mye ut, men egentlig føles det ut som om jeg bare blunker, og så er jeg plutselig på vei til dagens viktigste møte: Å hente Leo i barnehagen, og klokken nærmer seg faretruende 15:00.
“Ja, og så har jeg vært en tur på butikken da” legger jeg til i siste sekund. Og så sov jeg litt.. Okei da, jeg sov mye. Akkurat sånn var det.
Og så kommer jeg på at det var et spørsmål jeg hørte mye i starten av mammapermisjonen med Leo også. Og da som nå – hadde jeg ikke et sånn ordentlig, skikkelig svar på hva jeg hadde brukt alle timene på. De bare fløy avgårde, og jeg satt igjen på ettermiddagen og hadde ikke en gang fått laget middag. Når jeg tenker meg om, synes jeg egentlig ikke at «permisjon fra jobben» er helt riktig å si. For du slutter jo i grunn ikke å jobbe, du får bare en ny jobb! ♥ Bare at den “jobben” ikke har noen lunsjpause eller feriedager 😉
Det var i hvert fall en veldig lykkelig Leo som satt i vognen sin på vei hjem fra barnehagen i dag! Se så blid! Han bablet i vei og blir flinkere og flinkere med ord for hver dag som går nå. En lykkelig Leo gjør meg lykkelig også, og han har hatt nok en strålende uke i barnehagen. Nå gleder vi oss stort til fri og helg i morgen alle mann her hjemme – så mye at vi nesten ikke kan vente! ♥
Jeg elsker rolige morgener! Her om dagen hadde vi en av dem.
Jeg våkner av Fredrik og hans alarm som går av på mobilen hans mens han allerede har hoppet ut av sengen klar til å kle på seg til jobb. På vei ut av soveromsdørene våre svinger han rundt sengen etter å ha kledd på seg for å gi meg et hadekyss, og så sier jeg i halvsøvne med tidenes trøtteste stemme hvor glad jeg er i ham, og han ler litt av meg mens jeg ligger og ynker meg med den svære magen som er i veien i absolutt alle sove-stillinger som eksisterer. Og så forsvinner han ut av soveromsdøren vår.
Brått kommer Fredrik tilbake, og han har med seg Leo. Fredrik bærer ham inn på soverommet vårt og legger Leo ned på hans side av sengen, før han brer dynen hans over han – Og så forsvinner han for godt ut av døren på vei til jobb.
Nå vet jeg at det er like før Leo og jeg vanligvis står opp, men akkurat denne tidlige morgenen ville jeg drøye det litt. For som oftest er Leo lys våken (og blid som en sol!) når Fredrik kommer inn for å hente ham på rommet hans om morgenen, men denne morgenen var han enda inne i drømmeverdenen. Vi hadde uansett litt ekstra tid til over, så jeg satte på alarm på mobilen, slik at vi kunne ligge og sove i omtrent tyve minutter i den gode sengen vår, sammen.
Bare Leo og jeg! Det er ikke ofte vi ligger og drar oss på morgenen, men herlighet så deilig det kan være en gang i blant.
Etter omtrentlige 15 minutter våkner jeg av det aller beste jeg kan våkne til. En “liten” Leo som kryper seg lenger og lenger vekk fra Fredrik sin side av sengen hvor han egentlig ligger, og nærmere og nærmere meg. Han kryper helt bort til meg, før han legger seg tett inntil meg med øynene fortsatt lukket. Beina hans er ikke så små som de en gang var. Ikke hendene hans heller. Tenk så fort tiden har flydd, tenk så mye som har skjedd på så kort tid! Jeg ser på ham. Kan bare ligge å kikke på han i evigheter med håret til alle kanter, en nattkjole på halv tolv, og et ansikt som er helt ugjenkjennelig etter kronisk søvnmangel i Gudene vet hvor lang tid.
Jeg skrudde av alarmen på mobilen min, jeg. Og så ble vi liggende. Bare Leo og jeg. Men jeg lå våken hele tiden denne morgenen. For noen ganger føles det faktisk ut som om at hvis jeg lukker øynene bare litt for lenge, så vokser han fra meg!
Hei alle sammen, og håper dere har hatt en strålende dag så langt! Det har i hvert fall jeg, selv om kroppen er litt sliten nå 🙂
Jeg har ikke akkurat lagt skjul på at jeg de siste dagene har blitt litt mer utålmodig enn tidligere. Det er jo heller ikke så rart, med tanke på hvor mange måneder av graviditeten som er gått. Men nok om det, i dag er endelig dagen kommet: I dag er jeg offisielt høygravid! Jeg er med det 34 uker og 4 dager på vei, og det føles ufattelig deilig. Jeg tenker tilbake på svangerskapet med Leo når jeg var høygravid, og hvor fort det gikk fra dagen jeg var høygravid til vi hadde han i armene våre. Den siste tiden nå fremover nå er så dyrebar, jeg skal gjøre alt jeg kan for å forberede meg til den store dagen.
Og ikke nok med det, men dagsengen til lillebror er også endelig klar, så nå kan jeg endelig vise dere den også ♥ Snakk om perfekt timing! Jeg er kjempefornøyd, og tanken på at han skal ligge i den lille vuggen er egentlig litt surrealistisk akkurat nå. Uroen kom på plass i dag, og Leo var kjempenysgjerrig på hva i alle dager det var for noe, og ble litt småfrustrert når han skjønte at han ikke kom seg opp til den. Han er veldig opptatt av at lillebror skal sove i vuggen, og peker tydelig oppe i vuggen når han blir spurt om hvor lillebror skal sove. Det er herlig å se!
Ellers hadde vi en ganske tøff natt nå i natt, Leo våknet nærmere 20 ganger – Hver eneste gang i det han ble lagt ned i sengen sin etter å ha blitt bysset i timevis. Håpløst! Men det gikk til slutt, så Fredrik og jeg fikk i hvert fall et par timer søvn. Veldig glad dette ikke skjer så ofte, – men litt må man jo regne med når han den siste måneden har begynt å sove i egen seng. Han har jo hele livet sitt vært vant til å sove i sengen med mammaen og pappaen sin!
Når jeg tenker over det var det ganske mye lettere å gå både gravid og høygravid sist, for å si det sånn! Bare tenke på meg selv og mitt og sove til langt ut på formiddagen hver eneste dag. Haha, det er noe helt annet enn hva jeg gjør nå om dagen! Men herregud – Det er noe helt spesielt med å vente lillesøsken også synes jeg, selv om det klart og tydelig er en forskjell på ha barn fra før og ikke når man går gravid. Dobbelt så mye slit, men også dobbelt opp av glede og kos!
Heldige meg som ikke bare har en gutt i livet mitt, men faktisk snart tre stykker!
