GODT NYTT ÅR FRA OSS!

Hei dere!

Her har dagen som vanlig gått i ett! Jeg har fått unnagjort mye rydding, både i natt og i dag tidlig, og jeg har fått filmet det siste til house tour videoen til dere. Deretter la jeg meg rett og slett til å sove med Noah, og vi to sov veldig lenge i dag. Haha! Fredrik hater å sove lenge, og føler han går glipp av hele dagen, så han og Leo hadde allerede vært våkne i mange timer allerede når Noah og jeg kom uthvilte fra soveromsdøren vår, og ut til stuen. 

Nå er det endelig nyttårsaften og roen har senket seg her hjemme. Som dere sikkert skjønner blir det en rolig nyttårsaften for oss i år også, slik vi liker det best. Vi har i tillegg fått broren til Fredrik på middagsbesøk hos oss, så det blir en riktig så koselig kveld!

Vi skal se på rakettene fra verandadøren, se filmer, spise en herlig nyttårsmiddag, og nyte de siste timene av et alt i alt veldig flott år. Noah sover og gikk glipp av nyttårsfotograferingen til bloggen her hjemme, men vi ønsker dere alle et riktig godt nytt år og håper kvelden deres blir veldig fin ♥


Klem

JEG HAR UNNGÅTT SPØRSMÅLENE

Hei dere! Tenkte å oppklare en sak her i dag. Jeg har jo fått en del spørsmål om når jeg skal tilbake på skolen, og helt ærlig har jeg unngått spørsmålene så godt jeg har kunne. Ikke fordi jeg ikke har hatt lyst til å svare, men fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle svare.

Jeg skulle jo egentlig begynt nå i høst, og husker tilbake til februar i fjor når jeg søkte og hadde tidenes sommerfugler i magen. Vel, som dere vet ble jo brått skolestart byttet ut med termin. Og å starte på skolen når det var to måneder igjen til termin var det ikke så mye poeng i. 


Tiden fra når jeg var i permisjon med Leo ser jeg tilbake på med et stort smil. Det var så verdifullt, så herlig og fantastisk å ha muligheten til å gå hjemme med ham til han var 16 måneder gammel. Når jeg ser tilbake på det tror jeg at jeg ville ha ventet enda lenger om jeg hadde hatt muligheten, for jeg sitter igjen med følelsen av at det var for tidlig for Leo. Litt for tidlig.

Siden lillebrors ankomst ikke var langt unna, hadde jeg uansett ikke hatt mulighet til å vente noe særlig lenger med å sende ham i barnehagen. Nå nylig har jeg tatt et valg, og det er at Noah ikke skal i barnehagen til neste høst. Jeg velger å ikke sende Noah i barnehagen når han er under året. Det blir ikke riktig for meg. Jeg venter heller til han er nesten 2 år gammel, året etter.

Jeg snakket faktisk litt med pappa for en stund tilbake om akkurat dette. Burde jeg komme meg tilbake på skolebenken, eller bør jeg vente et år til? Jeg spurte pappa om råd etter å ha tenkt en del selv. Jeg har jobbet så utrolig hardt for å komme meg hit er jeg i dag, hvor jeg kan leve av skrivingen på bloggen. Jeg er fullstendig klar over at det ikke vil vare evig, men samtidig er jo Fredrik faktisk ferdig med sin utdannelse i august – og det er jo en stor trygghet. I tillegg føler jeg meg ganske trygg på at bloggen ikke blir borte i morgen.

Starter jeg på skolen har jeg blogg, skole, og to barn. Jeg vet at jeg kommer til å klare det, men jeg vet også at bloggen vil komme sist på prioriteringslisten og jeg er ikke helt klar for å gi opp dette når jeg har jobbet så hardt, og i tillegg jobber med noe jeg elsker – hjemmefra! Det er jo faktisk en mulighet ikke alle får.

Jeg har jo ikke akkurat valgt A4 livet hittil, og dette er jo kanskje også litt utenfor A4, det å gå hjemme med barnet til det er 2 år? Ikke vet jeg, men det får så være. Jeg har lært et og annet de siste årene av livet mitt, og det viktigste er nok at jeg ikke kan leve et liv hvor jeg setter hva andre synes i første rekke. 

Dette blir mest riktig for meg i den livssituasjonen jeg er i nå. Hadde det bare vært meg så hadde jeg uten tvil gått på skole. Jeg har jo selvfølgelig ambisjoner og mål når det kommer til utdanning som jeg vet at jeg en dag skal realisere. Men det er ikke lenger bare meg. Det er også to barn, to barn som fortjener en mamma som gjør det hun med sikkerhet tror er det beste for dem. Jeg forstår at jeg helt sikkert kan komme til å bli kritisert for valget jeg har tatt – og det er greit. Det hadde vært rart om jeg aldri hadde møtt på noen som var uenig med meg i noe i løpet av livet. Men hadde jeg på ett eller flere vis sett at det hadde vært uforsvarlig å gå hjemme med lille Noah, så hadde jeg selvfølgelig ikke valgt det. 

Det som veier absolutt tyngst for meg er at jeg aldri i verden får igjen de første leveårene til Noah dersom jeg velger dem vekk. Skolen kan vente, men Noah sine første leveår venter ikke!

Det var godt å få delt dette med dere. Håper dere har en veldig fin fredag, og at dere får en fin siste helg i 2016 ♥ 

DETTE SKAL JEG GJØRE I 2017

I løpet av året har…

Leo fylt 1 år, bloggen fylt 2 år, og ikke nok med at jeg endelig fylte 18 etterlengtede år – jeg ble også gravid igjen, og gjennomgikk mitt andre svangerskap. Dere har fått tatt del i mye, og jeg har følt det litt lettere å dele ting i året som gikk. Det har føltes mer naturlig å la dere komme litt tettere inn på både meg og oss.

Dette har nok vært det året hittil i livet mitt hvor jeg selv føler jeg har vokst mest og lært mest. Jeg fikk en tøff start på året, men ut i januar startet det med at Fredrik og jeg fant tilbake til hverandre og det så plutselig ikke så håpløst ut lenger. Jeg ble jo gravid i slutten av januar i fjor også, men skulle gå helt til mars uten å oppdage det. Det er rart at jeg følte verden raste litt sammen når jeg oppdaget det, og at jeg nå ikke kan se for meg et liv uten vår minste gutt. Han har rett og slett gjort familien vår komplett.


Kort fortalt har det vært et år fylt av latter, tårer, utfordringer, oppturer og nedturer. Men mest av alt har det vært glede! Jeg skal gå inn i det nye året sammen med to barn, og samboeren min som jeg elsker. Sammen skal vi gjøre 2017 til et fantastisk år, og det blir morsomt å ta med bloggen på veien.

Dette er noe av det jeg skal gjøre i 2017:

♥ Bli bedre til å sette av mer tid til Fredrik. Helt ærlig, så er vi blitt dårlige til å sette av tid til hverandre nå. Vi skjønner liksom ikke helt hvor vi skal ta tiden fra, og hva vi skal prioritere bort for å få mer tid til hverandre. Hittil har det mest handlet om å “overleve” når barna enda er så små, men de vokser for hver dag og kommer aldri til å bli så små igjen som det de er akkurat nå. 

♥ Publisere flere videoer her på bloggen! Min første video holder på å bli redigert, og kommer jo ut som jeg har lovet allerede før vi går inn i et nytt år. Dere kan allerede følge youtube-kanalen min HER!

♥ Jobbe mer med bloggen. Jeg håper jeg kan nå ut til enda flere i 2017, og kanskje til og med få en enda større blogg. Jeg føler jeg har gjort en halvveis god jobb i hele 2016, i 2017 vil jeg være så nærme 100% fornøyd med alt jeg legger ut her inne som overhode mulig. Det er jo dette jeg vil, og jeg skal jobbe hardt for å komme enda lenger.


♥ Si mer “Ja”. Bli med mer ut på ting, få reist litt mer (med barna), og generelt slutte å finne unnskyldninger for meg selv. Jeg kommer nok sikkert til å ha kronisk søvnmangel i mange år fremover, så det gjelder å gjøre det beste ut av det uavhengig av om jeg føler meg litt trøtt og sliten!

♥ Bli bedre til å svare på meldinger. Alle som kjenner meg vet at jeg er helt forferdelig til å svare på meldinger. Jeg evner ikke å gjøre dette i tide noen gang! Jeg er nok litt glemsk av meg, og i kombinasjon med ammetåke kan jeg noen ganger bruke ganske lang tid før jeg svarer. Dette skal ta slutt i året som kommer!

♥ Å prioritere litt av det jeg har lyst til. Trening, mer tid til venninner. Dette er ting jeg de siste månedene bare har kunne glemme, naturligvis. Og det har vært en selvfølge! Men nå som ting roer seg her hjemme og barna plutselig kan sove natten gjennom (Som de faktisk gjorde i natt, jeg er enda i sjokk) så kan jeg kanskje etter hvert prøve å få tid til noe av det jeg ikke har fått tid til på veldig lang tid.


Måtte vi få noen fine siste dager av 2016, og måtte 2017 bli enda finere!

God klem

SIDEN SÅ MANGE HAR SPURT…

Jeg vet ikke hva det er med meg og det å smile på bilder. Jeg kan huske tilbake til når det kun var 6 måneder siden bloggen ble opprettet og jeg begynte å få ganske mange lesere, og husker at jeg til og med da ble bedt om å smile på bilder. “Hvorfor smiler du ikke, Jessica?” Svaret er ganske enkelt at jeg føler jeg smiler for harde livet, men når jeg får se bildene i ettertid ser jeg jo at det ikke ser slik ut i det hele tatt. Det har kanskje noe med at jeg hater å smile med tennene, og da smiler jeg stort sett kun med munnen lukket. Jeg prøver å forbedre meg på dette, men det er ikke så lett. Jeg skal være helt ærlig å si at jeg ikke føler meg så fin når jeg smiler med tennene, men er helt enig at det ser helt pyton ut at jeg ser sur ut på hvert bilde som blir lagt ut her inne. For det er jo faktisk verre enn at jeg ikke synes jeg er noe fin når jeg smiler skikkelig. Jeg må rett og slett skjerpe meg litt!

Da var det ute av verden – dagen vår har vært fin. Håper dere også har noen fine dager nå i romjulen! Her går vi fortsatt i store gensere og i pysj til langt ut på dagen, og vi sover til og med langt ut på dagen også. Alle rutiner har sklidd litt ut! Er det ikke slik det ofte blir med ferier, da? Vi skal prøve forsiktig å komme oss litt inn igjen, for det er greit å beholde noen rutiner selv om Leo ikke skal i barnehagen igjen før 3 januar!

Nå har vi fått besøk av familien min, og det var veldig godt å se dem igjen! Det har jo vært min første jul uten min familie tilstede, men gjett om vi har kost oss likevel. Og det skal sies at det var veldig godt å se dem igjen!  Leo blir overlykkelig hver gang vi får besøk, og er ekstra glad om det er noen i min eller Fredrik sin familie som kommer på besøk. Nå skal vi bare kose oss resten av kvelden, og jeg håper for all del at dere gjør det samme ♥

Klem

ET LITE JULEMIRAKEL

Det er julaften. Vi har fått lite søvn natten som var, men spretter opp likevel. Lite søvn fordi Leo våknet mye i løpet av natten, og fordi han ikke ville sove før klokken var godt over 03:00. Jeg ba en liten bønn tidligere på kvelden når jeg så hvor det kom til å ende, når jeg forsto at dette kom til å bli en lang natt. “Bare Noah sover, så går det bra. Vær så snill, bare Noah sover.”


Og han sov. Han våknet for å få litt mat ca annenhver time, men jøssenavn, det er jo faktisk som en eneste stor ferie i forhold til hvordan Noah har holdt på de siste månedene. Dette skal jeg ikke gnåle så mye om, for det vet dere jo. Men forskjellen var: han skrek ikke. Han gråt ikke hysterisk. Jeg måtte ikke gå runde på runde med Noah i armene mine eller bæreselen rundt stuebordet vårt time etter time. Jeg så ikke solen gå ned om kvelden, og så opp igjen tidlig om morgenen før han stoppet å gråte. For denne kvelden begynte han aldri å gråte hysterisk i armene mine. Ikke slik han pleide.

Så kom gårsdagen, 25 desember, 1. juledag. Kommer han til å gråte i dag, da? Jeg turde ikke håpe på for mye. Ikke Fredrik heller. Timene går. Formiddagen og tiden for det som vanligvis er en av de verste gråtetoktene hans kommer. Ingen gråt. Ikke et eneste hikst. Klart, han er litt urolig og finner ikke helt roen. Han lager lyder som antyder at han ikke har noe lyst til å ligge alene i sengen mens jeg henger opp klær, men helt ærlig så skjønner jeg jo det. Det er dritkjedelig å ligge alene i sengen. Ikke en gang jeg liker det.

Nesten som å skru av en bryter. Helt stille. Stillhet. Var det sånn den føltes, ja.

Jeg må stoppe opp for å puste lettet ut. Er det faktisk i ferd med å gi seg?

Skal jeg få slippe å gå på butikken med en hylskrikende baby med tilhørende voksne mennesker som slenger ut motbydelige kommentarer? Og desidert viktigst av alt: Skal den lille, nydelige gutten min endelig få litt ro?

For jeg har stått i utallige køer på matbutikken og hørt andre snakke høytlytt om unge mødre som stjeler skattepenger, og nå de siste to månedene: “tilfeldigvis” snakkende så høyt at de vet jeg får det med meg; om unge mammaer med skrikende babyer på matbutikken og stakkars babyer som har mødre som ikke får dem til å stoppe å gråte. Og så videre.

Med fare for at det høres ut som at jeg prøver å fremstille meg selv som et offer, så har det også vært en stor belastning oppe i en allerede jævlig situasjon. Å gå og grue seg til man skal gå på butikken med barnet sitt fordi man vet at man må kjøpe mat. Folk kan være så forbanna frekke, og det har skjedd både en og to ganger at jeg har forbannet en og annen i hodet mitt på vei ut av butikken for hva de har sagt. Før jeg kommer på at jeg burde være et større menneske og bare smile og forbipassere dem. For man kan ikke forvente at alle skal forstå hvordan det er å ha kolikkbaby, og disse menneskene, de forstår ikke.

Det føles så rart, for det føles ut som at jeg har gått på autopilot de to siste månedene. “Overlever jeg dette, så overlever jeg alt” har jeg tenkt. Og nå har jeg planer om å prøve å fortrenge hele greia. Det er rett og slett noe av det jævligste jeg har vært med på.  

Jeg våknet opp til en kjempeblid liten gutt i dag tidlig som lå ved siden av meg. Han smilte, smilte, og smilte. Og jeg lå bare der og fikk ikke frem et eneste ord. Nå skal vi ta igjen all kosen vi har mistet, og jeg gleder meg så mye til tiden fremover ♥

SÅ UTROLIG HELDIG..

Ordet “Heldig” har vært en gjenganger her det siste døgnet! Så heldige vi er som har så mange fine mennesker rundt oss, og så heldige barna er som har så mye familie. Vi har fått så mye fine gaver og det samme har både Noah og Leo. Leker, klær, bøker og ull i skjønn forening. Fredrik og jeg fikk en del penger og ting til hjemmet, og jeg setter så enormt stor pris på hver minste lille gave.

I år var Leo skikkelig gira på å åpne pakker! De var så vanvittig herlige begge to i finstasen sin også, og vi storkoste oss rundt middagsbordet i går kveld. Guttene sov når vi satte oss til å spise, men våknet igjen underveis og var plutselig klare for å bli med på julemiddagen likevel. Til tross for at jeg ikke kan huske sist gang jeg spiste middag uten å ha et eller flere barn på fanget, så blir det liksom ikke det samme uten dem heller ♥

En rar tanke slo meg i går. Nå for ett år siden eksisterte ikke en gang Noah, og i år feirer han jul med oss, familien hans. Det sier litt om hvor snodig det er at ting kan endre seg så raskt, og at det kan skje såpass store forandringer i livet på bare ett år. Gleder meg til 2017, inkludert neste jul når begge to er enda eldre, da vil de nok forstå enda mer og julen vil bli et enda større høydepunkt for oss enn det allerede er.



I dag har vi lekt med Leo og de nye gavene hans, vi har spist deilig julelunsj/sen frokost rundt bordet vårt, og vi har sett utallige julefilmer på tv-skjermen. Den fineste tiden av året er enda ikke over, og vi skal spise god middag sammen alle fire litt senere i dag også. Kos dere i romjulen, nå er snart året 2016 over for godt. ♥

GOD JUL FRA OSS!

Hallo dere!

For en flott julaften vi har hatt hittil! Vi sto opp i 9 tiden alle mann, etter en relativt lang natt med ganske mye nattevåk. Likevel rakk jeg å fylle strømpene til guttene før jeg sovnet. Leo sin fylt med smoothies, snacks, donald duck juleblad og noen små sjokoladenisser. Fredrik sin fylt til randen med godteri og masse godt, og Noah sin med litt nye klær og noen fine julesokker med blant annet reinsdyr på. Her spares det ikke på noe når det er jul, nei! Haha ♥

Å ha min egen lille familie rundt meg i denne fine høytiden betyr alt for meg. Jeg føler meg så utrolig heldig.

Jeg håper egentlig dere er alt for opptatt med familie og venner til å huske innom bloggen i dag, men jeg måtte innom bloggen en tur likevel for å ønske dere alle en fantastisk god jul  ♥ Jeg håper dere nyter den med familie, venner, nære og kjære – og at dere koser dere med god mat og godt selskap.

I høytidene er jeg litt ekstra obs på å huske å sette pris på alt jeg har. Å verdsette det. Hjertet mitt gråter for dere som ikke har det så greit i dag. Du er ikke alene ♥

God klem

ENDELIG ER DET PÅ PLASS!

Nå måtte jeg bare en rask tur innom til dere. Jeg har nemlig ordnet et nytt forsidebilde til bloggen! 


Nå var det virkelig på tide, var det ikke? Det kan jo ikke stå “18 år og snart tobarnsmamma” på forsidebildet mitt når jeg har vært så heldig å være tobarnsmamma i 2 og en halv måned nå ♥

Jeg er ikke 100% fornøyd, men det blir jeg sjeldent med bilder av meg selv. Barna mine derimot, de er det aldri noen sak å ta bilde av. Alltid like nydelige, og jeg er like stolt over å vise dem frem hver eneste gang jeg gjør det. Når det er sagt hadde det vært fint å få et forsidebilde hvor begge barna ser på kameraet og kanskje til og med smiler litt – men det får bli en drøm enn så lenge! Hehe.

LEILIGHETEN ER KLAR FOR JUL!

Hallo hallo!

Gjett hva denne slitne småbarnsmammaen fikk gjort i dag tidlig? Filmet litt til house tour videoen! Det innebar naturligvis at jeg måtte rydde litt (Les: MYE) i forkant, og jeg trodde faktisk jeg aldri skulle bli ferdig med å rydde her hjemme før jul, men jammen kom jeg i mål. Utrolig deilig! Er ikke hver dag så mange mennesker skal se hjemmet ditt på video, så jeg innrømmer gjerne at det sjeldent er så ryddig her som det kommer til å være på videoen.

Leo har forresten klipt seg! Nydelige, snilleste (snart) 2-åringen vår.


Nå står den hjemmelagde risengrynsgrøten på kok, Leo leker, Noah sover, og Fredrik slapper av. Det er så godt å føle seg ferdig med det vi skulle ha gjort til jul, og at vi nå helt frem til familien min kommer i romjulen bare kan ta det fullstendig med ro. Vi skal være her hjemme i morgen på julaften, og får besøk av deler av familien til Fredrik – noe vi ser veldig frem til! Det ble best om vi var hjemme og heller fikk besøk i julen, enn at vi skulle dratt med oss guttene bort, kom vi frem til. Det skal bli så koselig uansett, det som betyr noe er jo at vi er samlet ♥

Videoen av leiligheten kommer i hvert fall så fort den er klar og redigert ferdig. Gleder meg! Så lenge skal jeg bare nyte hvor ryddig det er her. Haha! Det varer sjeldent lenge med flere rotehuer under samme tak. Ha en vidunderlig lille julaften, og kos dere masse! 

God klem

VI ANER IKKE HVOR HELDIGE VI ER

Rolig sitter jeg i sofaen foran tven. Jeg kan høre 2-åringen leke mens Fredrik står ute på kjøkkenet og lager mat.

Bildene som plutselig ruller over TV skjermen foran meg får meg til å klemme mine små litt ekstra før de skal legge seg til å sove når kvelden kommer.

Små, forsvarsløse babyer. Babyer på Noah sin alder. Jeg vet ikke hvorfor det treffer meg så ekstra, vanvittig hardt når jeg ser bilder av barn i krig og elendighet som er på alder med mine egne. Kanskje det blir lettere å identifisere seg med? Kanskje “barna i Afrika” rett og slett blir for fjernt for oss i rike, flotte Norge?

Jeg vil bare lukke øynene. Jeg vil skifte kanal. Få det bort, og få det vekk. Men fakta er at dette ikke er en horribel film som man bare kan pause når det blir for jævlig å se på.

Det er faktisk virkeligheten.


Jeg ser på barna som går i hullete, møkkete klær. Gråtende babyer som er dekket av sand etter bombeangrep. Og så snur jeg blikket forsiktig bort på kommoden til barna mine. De har klær i størrelser de ikke en gang bruker enda. Til og med masse klær de aldri rakk å bruke før de vokste ut av det med lappen enda hengende på!

Små barn, litt større barn og babyer som ikke har et sted å legge seg i kveld. Som ikke vet hvor de skal sove. Og på soverommet vårt står en jævla vugge som ikke en gang blir brukt.

For mens jeg sitter og diskuterer med samboeren min hvilken farge julekulene på juletreet skal ha i år, og den 2 måneder gamle gutten vår akkurat har sovnet, så sover det en gutt på 2 måneder et sted der ute også. Han har ikke foreldre som diskuterer hvilken farge julekulene på juletreet skal ha. Han har ingen foreldre i det hele tatt. Og den eneste grunnen til at min gutt sover i en trygg seng i natt, og ikke under stjernehimmelen i krig og på flukt – er at hans liv av en eller annen grunn ble valgt til å være her hos oss. Hos meg, og hos Fredrik. I Norge, i verdens rikeste land. Min gutt ble ikke født inn i Norge fordi hans liv er verdt noe mer enn andre barns.

Kikker man litt ut av vinduet med juledekorasjoner, kikker man litt bort fra hva slags julegaver man skal kjøpe og hvor mye penger man skal bruke på hver og en av dem, og ser ut i verden på barna som er født inn i elendighet, så tar det ikke lang tid før man oppdager hvor brutalt urettferdig verden er.

Jeg vet at Tven ikke kan høre meg der jeg sitter og kjenner hjertet mitt briste, men jeg sier det likevel: Unnskyld at mine barns liv er mer verdig å leve enn dine barn sine. Mine barn hadde flaksen på sin side, mine barn ble født inn i Norge. De har ikke gjort seg noe mer fortjent til et verdig liv enn det andre barn i andre deler av verden har.

Det handler rett og slett bare om flaks og tilfeldigheter. På samme måte som at jeg var heldig som ble født i Norge. For det var jeg. Heldig, og privilegert. Dessverre er det mange der ute som ikke kan si det samme.

Så når vi nå går inn i den største høytiden vi har med tilhørende pengesluk, gaver og julehandel, så ville jeg bare skrive en liten påminner. Kanskje like mye for min egen del som for dere. 

For barna mine sover trygt i natt. Og natten etter. Og natten etter det. Men det er barn der ute, barn på samme alder, som legger seg i kveld og ikke vet om de våkner i morgen eller ikke.

Så kanskje fargen julekulene skal ha på juletreet ikke er så viktig likevel.