DET ER BLITT SÅ VANLIG Å SENDE NAKENBILDER..

Etter blogginnlegget jeg skrev i går (Les blogginnlegget HER) har det tikket inn enormt med meldinger fra livredde jenter som er redd det er blitt publisert bilder av dem på appen Discord hvor det er blitt delt tusenvis nakenbilder, primært av norske tenåringsjenter.

Som jeg skrev i går, så kom jeg meg inn på den største serveren med en helt vanvittig mengde nakenbilder i går formiddag, men den serveren er nå blitt utilgjengelig. Om dette er på grunn av mye pågang, eller om det er fordi den er “nede”, vet jeg ikke, men jeg frykter for at menneskene som i utgangspunktet brukte denne appen til å dele nakenbilder har laget en ny server som det ikke er like lett å komme seg inn på, og som de har fortsatt å dele nakenbilder på.

Sent i går kveld skrev jeg en kommentar under det forrige blogginnlegget mitt om at jeg kunne sende koden til appen til de som ville ha lyst på den, og at det bare var å sende meg en melding på facebook-siden til bloggen min. Jeg har nemlig brukt mye tid på å sende melding til alle jentene som er avbildet i appen, og holder fortsatt på med dette – da jeg vet jeg ville satt enormt stor pris på å få den beskjeden om det var min kropp som lå ute på en app jeg ikke en gang visste om at eksisterte. Koden jeg sendte var for øvrig koden til en av de andre serverne inne på appen, og ikke den største som fortsatt er utilgjengelig..

Jeg tenkte kanskje at jeg ville få et par spørsmål om hva koden til appen var, max fem. Men det har rett og slett tatt helt av. Jeg har mista tellingen for lenge siden, og det renner enda inn meldinger fra livredde tenåringsjenter som spør om de vær så snill kan få koden til å komme inn på serveren, eller om jeg bare kan sjekke om det ligger nakenbilder av dem ute på appen. I stad tok jeg meg tid til å sjekke litt for noen jenter som selv ikke klarte å komme seg inn på appen, og det var ikke spesielt morsomt å måtte gi beskjed til den ene jenta om at det lå nakenbilder ute av henne med fullt navn under.


Inntrykket mitt om at det er blitt helt vanlig å sende nakenbilder er sterkere enn noen gang, og jeg får så forbanna vondt av disse jentene. Bilder som er blitt lagt ut for så mange mennesker blir sjeldent borte for godt. Som jeg sa i går er det aldri offerets feil at slike bilder blir delt videre, men jeg må innrømme at jeg har kjent på at jeg er veldig glad for at jeg aldri har sendt bilder av meg selv helt naken til noen. Og jeg prøver fortsatt å sende ut koden til den nest største serveren til alle som spør, men bare i dag har jeg mottatt flere hundre meldinger og det går noe tregt.

Jeg håper de ondskapsfulle menneskene som har postet bilder på appen blir tatt, og jeg kjenner at jeg er er redd for at slike saker som dette bare vil fortsette å dukke opp i fremtiden…

JEG HUSKER JEG BRØT HELT SAMMEN

I dag fant jeg igjen en bamse som var den første som ble kjøpt inn til Leo. Den dukket plutselig opp borte ved stelleplassen til Noah, og jeg ble stående lenge å se på den.

Det er juli 2014. Jeg bor på andre kanten av byen i Larvik, i den lille hybelen jeg skulle bo i for meg selv. Det var en ettromsleilighet med sovealkove istedenfor soverom – og på sovealkoven var det ikke mulig å sove om sommeren. Det ble altså så varmt der oppe at det kjentes det ut som at man ble kokt levende om man av en eller annen grunn skulle finne på å legge seg der.

Så Fredrik og jeg fant rett og slett ut at vi skulle flytte madrassen til sengen vår ned, slik at vi kunne sove nede istedenfor i sovealkoven. Det gikk greit det altså, men det var naturligvis vanvittig lite med plass i og med at leiligheten var en bitteliten hybel.

Noen dager tidligere hadde jeg funnet ut av graviditeten, og mamma, som var med meg da jeg fant det ut – hadde nå dratt hjemover til hjembyen min og familien min. Jeg husker godt at jeg egentlig bare hadde lyst til å være med, men jeg ble uansett igjen i Larvik, i mitt nye hjem. Jeg visste jo at ikke hjalp å rømme fra problemene sine, jeg visste jo at de ikke ble borte av den grunn.

Jeg minnes at jeg lå om natten og kikket rundt meg. Fredrik sov ved siden av meg. Det ble liksom aldri helt mørkt der nede i stuen hvor vi sov på madrassene på gulvet. Det var til en viss grad lyst i rommet uavhengig av hva klokka var – kanskje ikke så rart i og med at det var sommer. Jeg ville sikkert overbevise meg selv om at det var grunnen til at jeg ikke fikk sove, men det var det selvfølgelig ikke. Graviditeten holdt meg våken.

Selv om jeg ikke en gang hadde tatt stilling til om jeg verken ønsket eller skulle bli mamma om 9 måneder eller ikke enda, så tok jeg opp mobilen min og klikket meg inn på nettsidene til en av de vanligste kleskjedene. Jeg klikket meg så inn på «Meny» og så undermenyen, hvor jeg trykket på «til baby»

Hvorfor? Jeg aner ikke.

En koseklut-bamse dukker opp på den lille mobilskjermen, og jeg ser på den. Stirrer. Før hormonene mine og jeg bare bryter ut i gråt.

Hvorfor? Jeg aner ikke det heller.

Jeg gråt og hikstet som aldri før. Jeg kikket ned på den fortsatt så og si helt flate nygravide magen min, og så opp på skjermen hvor den lille koseklut-bamsen var. Jeg husker at jeg var så redd for å vekke Fredrik med gråtingen min.

Deretter sendte jeg bilde av den til mamma, og spurte om hun vær så snill kunne kjøpe den til meg. Jeg måtte ha den. Jeg fikk svar neste dag i og med at det var midt på svarte natta da jeg sendte avgårde meldingen, og mamma stilte ingen spørsmål omkring hvorfor i alle dager hun skulle kjøpe den, eller hva det skulle bety at jeg ville ha henne til å kjøpe en koseklut-bamse. Hun bare kjøpte den.

Så nå ligger den her borte ved stelleplassen til Noah, og etter min mening er det den fineste bamsen barna har.

Og det morsomste av alt? Det ble favorittbamsen til Leo etter at han hadde kommet til verden.

FOR SENT Å ANGRE NÅ!

Jeg vet ikke om dere har fått det med dere, men de siste dagene har TV2.no meldt om en app med en eller flere servere med nakenbilder av tusenvis av norske jenter. Jeg sto faktisk og lagde middag i går mens det gikk på nyhetene og Fredrik ba meg om å komme ut til stuen for å se hva som var på nyhetene, og da var det snakk om denne appen. 

I formiddag fikk jeg tilgang på den skjulte serveren med alle bildene på appen, og jeg ble helt overveldet og fikk helt ærlig sjokk av hvor mye som lå der. Mye tyder på at det er blitt utrolig vanlig å sende lettkledde bilder til andre, men det gir selvsagt ikke den parten som mottar bildene rett til å dele bildene videre. Det er nakenbilder og til og med videoer, og bildene inne på appen er fordelt på fylker, og så publiserer disse syke menneskene nakenbilder av jentene etter hvilket fylke de kommer fra. Jentene som er avbildet eller filmet står oppført med fullt navn!! Det finnes ikke sperrer for hva som blir lagt ut, og det er så mye grovt at jeg er egentlig enda litt satt ut, og jeg har trolig ikke sett en brøkdel av det som ligger tilgjengelig der en gang. I tillegg til at bildene som blir lagt ut er fordelt på fylker, er det også en egen server hvor man kan etterspørre nakenbilder av jenter ved å skrive deres fulle navn og/eller linke til facebook-profilen deres, hvorpå de som har bilder av denne personen publiserer bilde av vedkommende under.

Nakenbilder av kjendiser, bloggere, men aller mest av vanlige norske tenåringsjenter, mange av dem vet nok mest sannsynlig ikke at det er blitt lagt ut noe av dem.

Mitt navn var etterspurt flere ganger, utrolig nok. Det finnes ikke bilder av meg naken, men det dukket likevel opp et bilde av meg som var blitt publisert i dag, et bilde jeg tidligere har publisert her på bloggen av meg i en badedrakt fra i fjor. Det var mange av leserne mine som raskt ga meg beskjed om dette. Jeg har jo som dere vet sluttet å publisere bilder av kroppen min, og angrer så fryktelig på at jeg i det hele tatt la ut bildet på bloggen i utgangspunktet. Ville ALDRI i verden gjort det om jeg fikk muligheten til å skru tiden tilbake. Men det er dessverre for sent for meg å angre på det nå.

Jeg ble egentlig veldig lei meg av hele denne appen med alle bildene. Jentene som er avbildet og filmet har også et liv og en familie. De er ikke objekter. Hva om det var din lillesøster som det ble publisert bilder av?

Mange har gått hardt ut mot jentene som har sendt nakenbilder og sagt at “de får skylde seg selv”, som har sendt ut nakenbilder i første omgang. Offeret har aldri skylden! Det er oppsiktsvekkende at så mange får seg til å si at jentene har skylden selv, de har vel ikke sagt ja til at bildene skal bli delt med Gud og hvermann fordi de for eksempel velger å sende et bilde av seg selv i fortrolighet til en kjæreste? Ja, jeg er enig i at man burde opplyses om risikoen ved å dele et nakenbilde, men nei, jeg tror ikke alle jentene som har sendt slike bilder er dumme jenter. Press kan også være årsak til hvorfor man sender bilder. Alt bunner i hovedsak i mangel på respekt for andre mennesker. Jeg tror nemlig neppe at noen av jentene ville ha synes at dette var greit om de fikk muligheten til å velge om bildene skulle deles videre eller ikke.

Det virker dessverre som om at de som publiserer bilder og informasjon der inne er fryktelig umodne og ikke helt klarer å se konsekvensen av egne handlinger, og det er alltid lurt å huske på at i det du sender bilder til noen, uansett hva slags type bilder det er, uansett om det er av deg eller noen andre, så er bildet ute av din kontroll!

OM LØGN, GRAVIDITET, OG KJÆRESTETRØBBEL

God kveld! 

Nå i det siste har jeg fått mail fra mange som ønsker råd. Det har egentlig skjedd med jevne mellomrom siden jeg startet bloggen, men jeg har sett en økning nå i det siste og jeg prøver selvfølgelig å svare alle utfyllende og ordentlig. Jeg vet ikke hvorfor så mange vil spørre meg etter råd, men jeg tar det som et stort kompliment, og tar det også veldig på alvor.


Ofte handler det om graviditet, om unge jenter som er blitt gravide og som ikke aner hva de skal gjøre. Som lurer på hvordan de kan og eller om de i det hele tatt skal fortelle foreldrene sine det, og som ikke vet helt hva de vil. Ofte også om hvordan Fredrik og jeg kom oss forbi bruddet vårt for et år siden, eller råd til hvordan man skal klare å holde sammen i småbarnsperioden når man bare føler at ting går nedover. Andre ganger, ganske ofte dette også, er det noen som spør om råd når det kommer til at kjæresten deres lyver og har vært utro, at de har små barn sammen og at de ikke vet hva de skal gjøre, at de ikke vet hva som er «riktig» å gjøre – og noen ganger legger de til at de trenger råd fra noen utenforstående, en nøytral tredjepart.

Andre ganger der igjen er det mer “uskyldige” ting – som hvilke råd jeg ville gitt til en annen førstegangsmamma, om hva jeg ikke hadde klart meg uten av utstyr eller barnerelaterte ting når guttene var nyfødte eller bare babyer, om legging av små barn, og hva slags råd jeg vil gi til noen som skal bli ung mamma.

Jeg setter veldig stor pris på tilliten, og som dere skjønner er det jo faktisk veldig mye forskjellig. Siden det har blitt så mange i det siste tenkte jeg at dette er noe jeg av og til kan svare på i blogginnlegg. Hva tenker dere om det? Det blir selvfølgelig anonymt, og siden flere lesere har savnet noe som fast dukker opp på bloggen i løpet av uken, tenkte jeg at det kunne være noe fint jeg kan bidra med.

Jeg har jo ikke så veldig mye livserfaring, og det legger jeg overhode ikke skjul på – men likevel har jeg jo opplevd litt av hvert, også mye jeg aldri har delt her inne på bloggen, men som jeg gjerne bruker til å gi andre råd om hva som har hjulpet meg i ulike situasjoner. Jeg har jo spesielt fått en del erfaring som mamma! Jeg vil bare legge til at jeg absolutt ikke tror jeg kan og vet alt, men jeg tror jeg har litt jeg kan bidra med på mange områder likevel. Og tror jeg ikke at jeg kan gi noen gode råd, så skriver jeg rett og slett bare det. Jeg er ingen bedreviter og jeg virker heller ikke belærende. Det lover jeg, altså!

Jeg er selvfølgelig spent på hva dere tenker, dette er jo kanskje ikke noe som treffer alle i like stor grad, men. Hvem vet?

God klem. Nyt søndagskvelden!

VERDENS BESTE FØLELSE!

Hei dere! Håper dere har det bra, og at dere har en herlig helg hittil. Det har i hvert fall vi!

Noah blir jo bare større og større nå, han vokser i rekordfart. I dag måtte jeg derfor ut til byen en tur for å kjøpe litt nytt tøy til ham! Størrelse 3 måneder er for lengst blitt alt for lite, og jeg kan bare glemme å få det på ham. Haha, det gjorde meg egentlig litt glad at jeg hadde en unnskyldning til å kjøpe litt babytøy igjen! Lille babyen min som ikke akkurat er så veldig liten, selv om han heldigvis er baby en goood stund til ♥


Nå har jeg også lastet ned en app på telefonen min som gjør at jeg selv kan følge med på kurven hans, og han følger den så fint. Det er virkelig verdens beste følelse at han vokser så fint på det jeg gir ham. Som dere vet fikk jeg jo ikke til ammingen sist når Leo var baby, og måtte kaste inn håndkleet etter 2,5 måned med tårer og mye slit. Det var så sårt at jeg ikke fikk til noe som skulle være så naturlig! Derfor har jeg kjent på en så utrolig stor mestringsfølelse som endelig fikk det til denne gangen. Flere av dere har jo lurt på om jeg i det hele tatt ammer siden jeg kanskje ikke har skrevet om det så mye, så det gjør jeg altså. Likevel har jeg en så utrolig stor forståelse at amming ikke er noe som alle automatisk får til. Det viktigste er jo faktisk at barnet blir mett og vokser slik det skal, og vi skal ikke behøve å kjenne på et press om at man MÅ amme om man simpelthen ikke får det til. Det synes jeg er viktig å understreke!

Nå koser barna seg med pappaen sin, og senere i kveld skal vi videre til fadderen til Noah på middag. Gleder oss til det! Jeg håper dere har en fin lørdagskveld, vi snakkes selvsagt litt senere ♥

TENK OM JEG HADDE TATT ABORT

Det nærmer seg slutten av januar, og nå er det eksakt ett år siden min andre graviditet var et faktum! 

Tenk at den lille nydelige gutten som bare blir mer og mer lik storebroren sin har eksistert i et helt år allerede. For et år siden kunne jeg ikke se for meg et liv med enda et barn, nå kan jeg ikke se for meg et liv uten. Uten deg.

For akkurat som da Leo var på samme alder, tenkte jeg samme tanken. Tenk om jeg hadde fjernet deg. Tenk om jeg hadde tatt abort. Jeg møtte til og med opp på en aborttime i mars i fjor rett før Leo sin bursdag fordi jeg tenkte at jeg ikke kunne fullføre denne graviditeten.  Før det rakk å bli min tur var det en stemme inne i meg som sa meg at jeg skulle dra. Dette skulle jeg klare. Og så bestemte jeg meg for at vi skulle gjøre det sammen. Den lille babyen i magen, og jeg. Og vi gjorde jo det lille gutten min, gjorde vi ikke?

Jeg vet at jeg ikke har vært alene om disse tankene da jeg ble gravid. Jeg vet at mange seriøst vurderer abort, men som til slutt bestemmer seg for å bære frem barnet. Jeg var jo en av dem, og jeg har hatt så grusomt dårlig samvittighet. Akkurat det tror jeg mange av andre mødre som har vurdert samme, kan kjenne seg igjen i. Den forferdelig dårlig samvittigheten ovenfor det perfekte, lille barnet som ligger og pludrer foran deg, når man kommer på at man i det hele tatt vurderte abort. For det har jeg virkelig kjent utrolig mye på. Hvordan kunne jeg tenke tanken, har jeg tenkt. 

Men så er det nå en gang slik at man ikke får forandret fortiden. Det kan ikke jeg gjøre, og det kan ingen andre gjøre heller. Jeg får ikke forandret det at jeg vurderte abort i fortiden. Det eneste jeg kan gjøre er å gjøre ting annerledes i fremtiden. Jeg skal ta det med meg videre, og huske på at den stemmen inne i meg som jeg lyttet til den gang – den skal jeg alltid lytte til. ♥

Å BLI MAMMA TIDLIG ER DET BESTE SOM HAR SKJEDD MEG

Å bli ung mamma innebærer å måtte gi opp og ofre en del. Jeg har gitt avkall på flere ting jeg så for meg at jeg hadde lyst til å gjennomføre i løpet av mine ungdomsår. Jeg så for meg å ta et skoleår i utlandet, gjerne i USA. Jeg skulle dra på festivaler og ta et friår etter jeg var ferdig med videregående. Men når jeg ble gravid, valgte jeg lett bort mine egne ønsker og drømmer. Det var aldri en tanke at jeg ikke skulle beholde fordi barnet og graviditeten ville gå utover mine ungdomsår, det var heller andre ting som abortpress som gjorde det litt vanskelig for meg.

Man er ikke klar over hvilket valg man tar når man velger å få barn, og man aner ikke hva man går til. Jeg som 16-åring ante heller ikke. Jeg hadde nok ikke visst hva jeg hadde gått til uansett hvor gammel jeg hadde vært, fordi det er rett og slett enkelte ting man ikke vet hvordan er, før man opplever det selv. Man tror man har en liten anelse, men så går man gjennom det selv og innser at man tok så til de grader feil. Å få barn er en sånn ting.

Jeg visste også at det trolig var mer jeg måtte gi opp etter som tiden gikk. Det viste seg omsider at jeg også måtte “gi opp” flere venner. Gradvis ble det bare mindre og mindre kontakt med enkelte av vennene mine. Det skal sies at mange av vennene mine alltid har vært der, selv om jeg ble gravid. Selv om jeg ikke kunne prioritere dem på samme måte som tidligere, og selv om det kunne gå måneder mellom hvert møte. Men det at de fortsatt har vært der, sier meg at jeg virkelig stort sett har funnet meg ordentlige venner. 

Men så var det også de som jeg dessverre har mistet helt etter jeg fikk barn. Jeg merket fort at det var vanskelig for noen av vennene mine å forstå at det ikke «bare» var å få barnevakt med en gang samme kveld de tok kontakt for å finne på ting. Etter hvert måtte jeg også avlyse en del avtaler grunnet barna, fordi jeg var dødssliten, eller fordi jeg måtte jobbe. Jeg forstår at det kunne bli et irritasjonsmoment for noen av vennene mine, men det er vanskelig for andre uten barn å sette seg inn i hvordan det er når uforutsette ting dukker opp og når du aldri kan komme tidsnok til en avtale. Jeg forstår det.

Og det er greit, for man lever to forskjellige liv.

Alle valg du tar i livet har fordeler og ulemper. Du vinner litt, og du taper litt. Jeg har aldri angret på å bli mamma så tidlig, men jeg gikk jo ikke på prevensjon på det tidspunktet jeg ble gravid på  fordi jeg ønsket å bli gravid. Jeg liker å tro at ting skjer for en grunn, og jeg liker å tro at det var en grunn til at jeg ble gravid når jeg gjorde det. Og jeg ville gjort alt om igjen, og igjen, og igjen om jeg måtte. For å bli mamma, uansett om det var tidlig, er det absolutt beste som har skjedd meg.

HVA ER DET SOM SKJER MED VERDEN?

Nå har debatten om plastisk kirurgi blusset opp igjen takket være bloggeren Kristin Gjelsvik, som igjen går hardt ut mot kroppsfikseringen og plastiske operasjoner. Jeg synes det er viktig at jeg som blogger tar et standpunkt, og jeg kunne faktisk ikke vært mer enig med henne.

For når man sitter der med egne barn 15 år frem i tid og har operert både her og der, hva skal man egentlig svare på hvordan det da føles at barnet ditt ligner på den du la deg under kniven for å slippe å se i speilet hver dag?


Det er faktisk sånn at om man er blogger, så har man et ansvar. Man har et ansvar ovenfor alle de tusen leserne man har hver eneste dag. Og spesielt når en stor andel av disse leserne er tenåringer, og i sin mest sårbare periode i livet med dårlig selvtillit og et helt enormt press fra mange kanter.

Jeg leste om en sak senest i går, hvor temaet var intimkirurgi. Både jenter, gutter, damer og menn sier seg villig til å operere kjønnsorganene sine, fordi de føler de ikke er fine eller bra nok der nede. Jeg blir helt svett av å tenke på det. Men det er ikke bare kjønnsorganer.

Det er neser, ører, og kinnbein. Det er lår og mager. Vi har gått fra å operere fordi vi må, til å nå operere også bare fordi vi kan. Fordi vi ikke synes vi er fine nok. Kontrastene kjennes sterke når man tenker på at samtidig som du høyst frivillig får lagt inn silikonimplantater i puppene dine i en operasjonssal på Fornebuklinikken i Oslo, ligger Oslo universitetssykehus ikke langt fra. Og der finner vi mennesker som ufrivillig må inn på operasjonssaler fordi de er så syke at de kan dø om de lar være.

Og risikoen med slike operasjoner – den tar vi glatt. Fordi vi ikke er fine nok. Og fordi kroppene våre er ikke bra nok. Og det er det tydeligvis verdt, om noe mot formodning ikke skulle gå etter planen inne på operasjonssalen.

Det er mye som skal opereres, og mye som ikke er bra nok. Men mest av alt er det ikke store nok pupper, og dermed operasjoner med silikon. Ikke stor nok rumpe, ikke bra nok rumpe. Ikke fine nok lepper, ikke fyldige nok, og ikke store nok. Jevnt over er ingenting bra nok.

Nå er det til og med blitt mulig å fettsuge leggene sine. Yes, du leste riktig. Fettsuge. Leggene. Sine.

Jeg er mamma, og etter jeg ble det har jeg vært ekstra ansvarsbevisst. Men jeg har vært der selv, og lest blogger da jeg var yngre enn hva jeg er nå. 14 år gammel leste jeg en rosablogg som jeg så opp til. Jeg kjøpte det hun reklamerte for på bloggen sin, og brukte samme klær som hun kjøpte. Og da hun en dag gikk ut med at hun hadde tatt silikon og postet før og etter bilder, så bestemte jeg meg: Når jeg blir 18 år, så skal jeg ta silikon. Jeg begynte å spare til det.

Du er naiv om du ikke tror at de mest leste bloggerne påvirker. Og jeg vet, for jeg har kjent det på kroppen selv før jeg begynte å blogge.

“Heldigvis” rakk jeg å bli mamma før jeg kom dit. Det vokser man mye på. Til dags dato har jeg ikke operert noe, ikke fylt noe i leppene mine, og ikke tatt botox injeksjoner i ansiktet mitt (Selv om jeg helt sikkert har fått et par rynker av alt stresset etter å ha fått barn)

Verden er blitt syk, og vi bidrar bare til at den skal bli enda sykere ved å normalisere plastiske operasjoner slik bloggere og media gjør nå. Du kan operere deg til det ugjenkjennelige, men den dårlige selvtilliten og det dårlige selvbildet som åpenbart ligger i bunn får du ikke operert vekk. 

JEG GRUET MEG SÅ MYE TIL Å FORTELLE DET

Jeg visste ikke helt om jeg skulle sette meg ned å blogge i dag, men nå endte jeg opp med å gjøre det likevel. Jeg viser jo de fine dagene, så da får jeg vise de dårlige også. 

I utgangspunktet har jeg hatt en veldig fin dag, men når ting går dårlig på enkelte områder så gjør det på en måte at du går med en konstant klump i magen som bare ikke vil forsvinne helt. Jeg er klar over at jeg skriver mye om forholdet til Fredrik og meg om dagen, men det opptar meg jo selvfølgelig mye når vi tenker på å flytte fra hverandre. Og da er det klart at det vil komme frem på bloggen også. Egentlig gruet jeg meg så til det skulle komme frem. Jeg kviet meg for å fortelle det. Men nå er jeg glad jeg gjorde det istedenfor å late som at alt er bra, når det er så langt fra sannheten. Det føltes ikke riktig å ikke si noe om det, selv om vi ikke vet hva vi gjør videre. Da jeg sist gang fortalte at det brått hadde blitt slutt i 2015 fikk jeg en del tyn for det, men nå ser det ut som at jeg har fått en del andre lesere. Jeg ser fort at majoriteten av de som leser bloggen min nå kun vil familien min og meg vel. Og det er så vanvittig koselig å se. Nå skal jeg i hvert fall gjøre mitt beste fremover for å fokusere på det positive som skjer, og så skal jeg oppdatere dere om og når vi finner ut hva vi skal gjøre videre..

Noah og jeg har i hvert fall vært ute med ei venninne av meg i dag! Hun har en sønn som er på Noah sin alder, og han er bare så nydelig! Noah har jo også vokst mye i det siste og blitt så stor som dere ser. Han er skikkelig lubben og god! Haha. Jeg får hver dag høre at han ligner så på meg, noe som er utrolig fint å høre ♥ Han er jo min lille skatt som gjør dagene mine lettere – han og min fineste Leo.

Jeg ville bare oppdatere litt, og jeg skal selvsagt fortsette med å oppdatere som normalt fremover de neste dagene. Jeg tror det er bra at jeg holder meg litt opptatt med ting, også bloggen – når det er ting jeg elsker å drive med. Håper dere har det bra!

Klem

JEG VIL IKKE LYVE FOR DERE

Veldig mange spør hvordan det går med Fredrik og meg, og jeg skulle ønske jeg kunne si at alt var helt bra igjen, men da hadde jeg løyet. Og jeg vil ikke lyve for dere.

Fine Leo som ville prøve å trille lillebroren sin hjem fra barnehagen i dag ♥

Men noe jeg har lagt godt merke til etter Fredrik skrev det første blogginnlegget om at forholdet vårt ikke akkurat er så greit akkurat nå, og at vi har tenkt tanken på å flytte fra hverandre, er at da bryr plutselig “alle” seg. Mennesker jeg ikke har snakket med på veldig lenge finner ut at de vil snakke med meg, og etter den vanlige “hvordan går det med deg”-regla kommer tilfeldigvis spørsmålet om hva som har skjedd med Fredrik og meg. Men det må ikke være mennesker som kjenner meg heller, ukjente spør og graver om hva som har skjedd de også. Og jeg er helt sikker på at mange genuint bryr seg også, og ønsker å vise støtte i en vanskelig og vond tid. 

For jeg liker å tro det beste om folk. Men alle bryr seg ikke, mange er kun ute etter å vite hva som egentlig har skjedd mellom Fredrik og meg. Og det er tungt for meg å i det hele tatt skrive, fordi jeg etter flere år som det sikkert mest naive og godtroende mennesket som finnes har måtte lære det på den harde måten.

Det var mange som mente at man ikke skal gå fra hverandre med så små barn. Eller at man burde vente til det yngste barnet er blitt minst 1 år. I mange tilfeller tror jeg det kan være en god “regel” å forholde seg til, men kanskje ikke i alle tilfeller. Det tenker jeg at kommer helt an på hva som har skjedd. Enkelte ting kan man som par komme seg gjennom om begge er villig til å jobbe for å få alt i forholdet til å fungere, enkelte ting går over når den “verste” småbarnsperideb er over (for det ER tøft med små barn) og enkelte ting er utilgivelig.

God klem.