JEG HAR GJORT NOE JEG ANGRER PÅ

Noen ganger får jeg litt sjokk av innse at dette er livet mitt nå – og at jeg har to egne barn. Det høres sikkert helt sprøtt ut for dere som har fulgt meg lenge og gjerne også gjennom begge graviditetene mine. Men av og til kan jeg faktisk få den følelsen. Det føles nesten ut som om at jeg henger litt etter, og at det ikke har gått helt opp for meg enda. Og eldstemann fylte jo 2 år i går, så det sier jo i grunn sitt. Haha! Jeg er ikke bare blitt mamma, jeg er det for resten av livet mitt også. For alltid!

Dere vet at jeg prøver så godt jeg kan å ikke angre på så mye ting jeg har gjort, eller ting som på grunn av mine valg har hendt tidligere. Her om dagen fikk jeg nemlig spørsmål om det er noe jeg angrer veldig på. Og det er det faktisk, for jeg som alle andre har gjort ting jeg angrer på. 

Det er mye jeg kunne tenkt at jeg angrer på – men det jeg kanskje har konkludert med at jeg har angret aller mest på er å tillate meg å bli overkjørt av andre, og det å la andre menneskers meninger få innvirkning i hvordan jeg har det. Det at jeg lot meg påvirke av andre, og resultatet av det noen ganger kunne være at jeg følte meg som en dårlig mamma, fordi jeg var ung. Man kan si mye rart om meg, men en dårlig mamma har jeg aldri vært.

Jeg sier “Angret” fordi jeg ikke gjør det lenger nå. Jeg fortjener å leve uten anger, det burde alle – selv om det er mye enklere sagt enn gjort. Jeg tror at når man sitter i den situasjonen at man angrer veldig på noe, så har man i hovedsak to muligheter. Man kan tenke at det er kjipt at man gjorde det, men at det er i fortiden, og deretter komme seg videre. Eller man kan dvele over fortiden og stadig vekk tenke over det du angrer på.

For til tross for at jeg også har gjort noe jeg angrer på i dag, faktisk opp til flere ting, så kan jeg ikke tenke på det i all evighet. Man må komme seg videre. Det er i fortiden, og noen ganger kan fortiden være både kjip og vond – men det er fortsatt i fortiden, og fortiden får man aldri gjort noe med. Det er kun fremtiden man kan forandre!

VONDT I HJERTET MITT

Hei dere. Nå går bursdagen til Leo mot slutten, og vi har hatt en fantastisk dag med ham. Vi har lekt masse, Leo har fått mange fine gaver, men viktigst av alt masse kjærlighet, kos og vi har skapt gode minner. Han har vært så glad og fornøyd, og det er ingenting som betyr noe mer for meg som mamma enn å se akkurat det. Han sovnet rett og slett på et blunk da han ble lagt i sengen sin, like etter lillebror. Så han var nok ganske sliten etter dagen også, og etter alle morsomheter.

Til tross for at det har vært en så fin dag, kan jeg likevel si at det har gjort vondt i hjertet mitt i dag – etter terrorangrepet i London ble kjent. Det gjør fysisk vondt, det stakk i brystet mitt da det dukket opp på nyhetene, og tårene sitter litt løst når jeg kjenner hvor urettferdig verden er. Tidligere i dag da Leo var i barnehagen, dukket det opp en artikkel i feeden min på Facebook. En tobarnsmamma som var på vei til å hente barna sine på skolen, var en av de drepte etter terrorangrepet. Hva skal man egentlig si til noe sånt? Jeg blir helt tom for ord, for det er ingen ord som er dekkende nok. Ordene kan aldri måle seg med følelsene man sitter med.


Oftere og oftere blir jeg påminnet om hvor lite som skal til for å endre alt. Livet er så utrolig skjørt, bare det å være vitne til det er så vondt. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan etterlatte og berørte må føle det. Men vondt gjør det, så vondt at det konstant ligger i bakhodet, selv når man ikke en gang er involvert selv.

I dag har jeg kjent på mye glede på grunn av Leo sin fødselsdag. Smilet hans har fått meg til å smile. Men tankene har vært der, for jeg har også kjent på en helt enorm følelse av urettferdighet, og hatt en forferdelig klump i magen. For i England så er det to barn som har en mamma som aldri kommer hjem igjen.

GRATULERER MED DAGEN, LEO!

Gratulerer så masse med dagen til verdens beste og fineste gutt, storebror og gledesspreder! Leo er 2 år i dag, og vi har sørget for at han fikk den beste starten på dagen som han kunne ha fått. Jeg stelte i stand en skikkelig bursdagsfrokost bestående av hvetebolle med nonstop og melisglasur, kanelknute, og en liten juiceboks med sugerør. Leo var strålende fornøyd, og smilte og koste seg masse der han satt!

For to år siden ble jeg mamma for aller første gang til denne gutten. Akkurat nå for 2 år siden var ikke Leo 30 minutter gammel en gang. Jeg husker det virkelig som om det skulle vært i går! Den nydelige lille babyen, har blitt til nydelige Leo som er så full av energi og glede. Han er så stor, men samtidig så liten.



Det var tydelig at Leo synes det var veldig stas å ha bursdag, og han trippet fryktelig fornøyd avgårde til barnehagen med pappaen sin i dag tidlig etter den lille feiringen vår. Han har allerede fått mange fine gaver, selv om jeg er veldig bevisst på at det selvfølgelig ikke er det som betyr mest – og han synes det var over gjennomsnittet morsomt å åpne gavene og å rive av papiret. Haha!

Vi er så stolte over den fine gutten vår. Vi har allerede planlagt litt av resten av dagen, vi skal dra å hente han litt tidligere i barnehagen for å ta ham med på lekeplassen, og spise bursdagsmiddag sammen. Vi skal gjøre dagen hans fantastisk for ham.

Mamma og pappa elsker deg, Leo!

DETTE VISSTE DU KANSKJE IKKE OM MEG

Jeg synes det er litt skummelt, og kanskje litt rart å åpne meg sånn som dette. Jeg er veldig trygg på meg selv i mammarollen, men som jeg har sagt til dere tidligere, så er jeg ikke bare mamma – jeg er jo en 18 år gammel jente også. Det hender at jeg får høre at noen av de som leser bloggen min glemmer alderen min, og det velger jeg å ta som et kompliment. Det er faktisk ganske lett for meg å glemme også, spesielt ettersom den jeg er utenom mammarollen gått litt i dvale nå som de siste 6 månedene har vært så preget av at jeg har hatt baby! Nå fremover skal dere også få bli bedre kjent med meg, og ikke bare hvem jeg er som mamma, eller andre ting omkring mammarollen.

2 TING JEG LIKER

Å ha et så behagelig forhold til noen at man kan være helt stille uten at det blir kleint eller ubehagelig.
Å sove til langt på dagen!

2 TING JEG IKKE LIKER

At jeg er så sinnssykt avhengig av mobilen min. Det er nesten skummelt å føle seg så avhengig av noe! Spesielt om du klarer å ødelegge mobilen din annenhver måned, slik som jeg gjerne gjør.
Falske mennesker. Eksempelvis at noen snakker dritt om noen til meg, for å så være bestevenninna til vedkommende dagen etter.

2 FAKTA OM MEG

– Jeg har fregner som jeg sminker vekk hver eneste dag. Når jeg forteller det til folk så tror de ikke på meg, men det er sant. 
– Jeg sier gjerne ting ganske rett ut, er ikke redd for å si i fra, og er ganske utadvendt. Jeg er ikke sånn at jeg snakker fra levra hele tiden, men jeg er ærlig og ikke redd for å stå opp for meg selv.
 

2 TING JEG ØNSKER MEG

– Sydentur. Fredrik vil ikke dra til syden med to små barn (Forståelig nok altså, men det stopper ikke meg) så jeg får dra med meg noen andre familiemedlemmer.
Flere timer i døgnet! Da hadde mye løst seg, eller i hvert fall så hadde nok mye gått utvilsomt lettere i livet mitt.

2 TING JEG BURDE

Ta billappen. Jeg har faktisk tenkt til å begynne så fort som mulig, etter å ha gitt opp å vente på Fredrik som dessverre er like treg som meg. Haha!
Lære meg å gå på høye sko! Er jeg den eneste jenta som ser ut som en nyfødt kalv når jeg skal gå på skikkelig høye sko? Haha, jeg burde kanskje ha lært meg det?

2 TING JEG ER FLINK TIL

Jeg vil påstå at jeg er flink i jobben min, men slik tror jeg det er fordi jeg er så glad i jobben min!
Å gi råd! Hadde jeg bare vært like flink til å følge dem selv. For det er nemlig ikke like lett!

2 TING JEG IKKE ER FLINK TIL

Å rekke tidsfrister, jeg har også en tendens til å være litt sen til avtaler og treg til å svare på meldinger.. Jepp, jeg er en sånn irriterende person. Sorry!
Å legge meg tidlig. Jeg tror aldri jeg har lagt meg tidligere enn klokken 01:00. Like trøtt hver morgen, men jeg lærer tydeligvis aldri. Haha!

2 TING JEG SKAL I SOMMER

Tillate meg ha litt mer fri, og få tatt igjen litt tid til å være meg ved å dra ut med venninner.
Nyte hvert sekund, smile masse, blogge masse, og gjøre det beste ut av hver dag.

3 TING JEG GLEDER MEG TIL

Jeg gleder meg til så utrolig mye. Det er en god egenskap jeg har – jeg gleder meg til små ting som andre kanskje bare ser på som en del av hverdagen. 
Jeg gleder meg veldig mye til kjøpe masse nye klær til sommeren. Kan nesten ikke vente!

2 TING SOM GJØR MEG AVSLAPPET

Trening tidlig om morgenen eller joggeturer ute.
Å se serier i senga på late dager i pysjen.

2 TING SOM STRESSER MEG

At jeg føler jeg holder på å bli gammel. Haha, jeg vet ikke hvorfor jeg føler det slik – men sånn er det i hvert fall.
Alt! En av mine verste sider tror jeg, jeg blir så vanvittig stresset, og får i tillegg helt noia av at jeg blir stresset. Fredrik er en skikkelig rolig type, så han blir jo stresset av meg og prøver å roe meg ned. Dere kan jo egentlig bare se det for dere, haha..

Jeg har hatt en så utrolig god dag i dag, og håper virkelig dere har hatt det samme. Ønsker alle lesere en fin kveld videre!

JEG FØLER MEG IKKE KLAR!

Hei dere! Leo sin 2-års dag nærmer seg virkelig nå. Selskapet blir jo holdt til helgen, men Fredrik, Noah og selvsagt bursdagsbarnet skal ha en liten feiring med bare oss på dagen hans. Pannekaker står på menyen, og jeg har planlagt bursdagsfrokost til den lille, store (snart) 2-åringen!

Dere vet jo allerede at jeg tar bursdager veldig høytidelig. Jeg tenkte å vise dere en liten sniktitt på pynten til bursdagsselskapet hans. Fredrik og jeg gleder oss veldig mye til å feire Leo med venner og familie, og jeg gleder meg også til å vise og dele dagen med dere. Tenk at det er et helt år siden 1-års dagen hans, da var jeg jo gravid – og i år skal lillebror også få være med på feiringen.


Alt er faktisk i skjønneste orden. Ikke at det er noen bombe at jeg har planlagt en god stund allerede, men jeg pleier vanligvis å mangle et par ting som jeg ikke kjøper før selskapet er rett rundt hjørnet, men det har jeg unngått denne gangen! Kake er bestilt for lengst, ballonger, bursdagshatt, pynt og gaver ligger klart. Det er litt rart å innse at Leo begynner å bli så stor nå.. Den eneste tingen som ikke er klar for fødselsdagen hans, er nok meg!

NÅR ALT FØLES HÅPLØST..

Jeg er ikke en av de som tror at barn tar skade av å se at foreldrene sine viser følelser. Faktisk, så husker jeg enda at det største sjokket jeg kjente på under oppveksten min da jeg virkelig var i ferd med å vokse opp – var å innse at mine foreldre også bare var mennesker. 

Jeg har dager hvor jeg føler jeg ikke strekker til i det hele tatt, dager hvor alt føles helt håpløst. Jeg kan føle at kjæresteforholdet vårt går til et visst sted, jeg kan føle at jeg ikke rekker alt jeg skal, og at jeg ikke klarer å gjøre ting godt nok.

Dette var en slik dag.

Jeg står på kjøkkenet og puster tungt ut. Jeg vet ikke om Leo lot merke til det eller ikke. Vanligvis pleier jeg aldri å vise tegn til at jeg er sliten eller trist når barna er våkne, men det burde man som forelder kanskje gjøre. For å normalisere de følelsene som strengt tatt er like normale som å være glad og lykkelig. Jeg vet ikke, det har bare ikke falt meg helt naturlig når barna er så små enda. Kanskje jeg bare er redd for at de skal føle at de har et ansvar for sin egen mamma.

Leo kommer i en rasende fart ut til kjøkkenet, og mot meg. Han har den lille gule bilen sin i hånda si. Det er sånn han gjør noen dager, plutselig kommer han bare løpende. “Oppati!” sier han mens han hopper opp og ned foran meg. Jeg løfter han opp og han gir meg verdens beste klem. “Glad i dej” sier den lille stemmen.

Og plutselig er det ikke så håpløst lenger likevel.

BLANDEDE FØLELSER..

I dag tok jeg et nydelig bilde av Noah (Til venstre) rett etter at han hadde våknet. Han hadde det luret smilet sitt og jeg klarte ikke å tenke annet enn “Herregud, nå ligna du på storebroren din!”

Ikke slik Leo ser ut akkurat nå da, men slik Leo så ut da han var på ca samme alder. Akkurat den tanken har jeg hatt en god del ganger tidligere også i det siste, for av og til når jeg ser på Noah, så kan det et sekund føles ut som at tiden blir skrudd tilbake til da Leo var baby. Det er helt sprøtt! Jeg har egentlig aldri syntes at de har vært helt sinnssykt like på hverandre, men spesielt når Noah ligger på ryggen og smiler det fine smilet sitt, så er han veldig lik på storebroren sin synes jeg. 

Så jeg gikk gjennom minnekort og i bildearkivet mitt her på bloggen, og fant omsider et bilde fra den tiden da Leo var omkring 5-6 måneder. Ikke at det tok så veldig mye tid eller krefter altså, det er jo fordelen med å være blogger! Man har alltid bildene og minnene tilgjengelig fra veldig mange måneder tilbake. Og jeg må jo si at jeg synes det er utrolig morsomt å se at de faktisk ligner en hel del! Bildet av Leo er jo tatt med speilreflekskamera da, og det av Noah er tatt av Iphone-kamera, og så er det litt forskjell på vinklene bildene er tatt i. Men når man ser på trekkene i ansiktet – spesielt øynene og nesen, så synes jeg det absolutt er synlig at de er søsken. Og det er jo så koselig!

Jeg får likevel litt blandede følelser når jeg ser på bildene, for da blir det så alt for synlig at tiden bare raser forbi og at Noah snart løper rundt her hjemme han også. Jeg vet hvor fort det gikk fra Leo bikket 6 måneder, og frem til nå. Det er en skikkelig klisjé – og det vet jeg, men noen klisjeer stemmer jo faktisk. Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne stoppe tiden litt. Det hadde vært fint, det!

JEG VIL HA EN BABY TIL

Jeg savner babymagen, og til tross for at starten på svangerskapet med minstemann også var rimelig tøff, så var resten av svangerskapet en utrolig fin tid som jeg virkelig kan se tilbake på med et stort smil. Det er egentlig litt sykt å si det når jeg har en baby som akkurat har blitt 5 måneder gammel – men ja, jeg savner å være gravid, og jeg vil uten tvil ha en baby til i fremtiden, som jeg har snakket om her inne tidligere. Alle tankene og forventningene man har, og det å glede seg til å møte han eller hun, i tillegg all spenningen rundt at man ikke har møtt babyen sin enda.

Men det er ikke grunnen til at jeg ikke går på prevensjon nå.

Jeg fikk noen reaksjoner på at jeg ikke går på prevensjon akkurat nå, etter å ha svart på spørsmålet i DETTE blogginnlegget. Jeg skrev det selvsagt ikke for å få reaksjoner, men jeg ble ikke kjempeoverrasket over at noen reagerte. Det virker som at noen ikke tror at jeg er ansvarsbevisst i det hele tatt, og det er jeg selvfølgelig. Jeg behøver ikke gå på prevensjon akkurat nå, og da lar jeg være det. Det er jo ikke noe vits i å gjøre det uten mål og mening. Det er mitt valg, og det valget er tatt med tanke på ulike grunner, en medvirkende faktor er jo at Fredrik og jeg har vært på kanten av et brudd en god stund nå.

Men det er ikke alt – så istedenfor å tenke at jeg ikke finnes ansvarsbevisst og at jeg er dum som ikke går på noe, så kan det jo heller være lurt å tenke at det stort sett alltid er en grunn til at noen velger som de gjør. Og at selv om det ikke nødvendigvis gir mening for alle bloggleserne mine, så er det jo ikke sikkert at jeg vil dele absolutt alt på bloggen min og at det ligger ting bak. Likevel forstår jeg selvfølgelig spørsmålene og hvorfor de kommer, og det er også derfor jeg valgte å skrive noe om det til dere nå!

Håper dere alle har hatt en nydelig søndag!

JEG KOMMER ALDRI HELT OVER DET..

Det å presse noen til å avbryte svangerskapet sitt, er noe jeg aldri kunne gjort selv. Leo er 2 år neste uke, og det er dermed 2 år siden jeg nå gikk gravid med ham. Han er en lykkelig gutt, og jeg vet at disse to første årene av livet hans har vært fylt av lykke, glede, og latter. Men jeg kan fortsatt få vondt inne i meg av tanken på graviditeten. Akkurat det vet jeg ikke om jeg noen gang kommer til å komme helt over.

Selv om ting roet seg mot slutten, så var størsteparten av svangerskapet preget av drittsnakk og vonde hendelser som gjorde at det som skulle være en lykkelig tid for meg, ble det stikk motsatte. Når jeg ser tilbake på alt så klarer jeg kun å tenke at det er rart jeg ikke ble dypt deprimert. Det klarte jeg heldigvis å unngå, selv om det stadig dukket opp veldig mye negativt. 

Jeg vet ikke hvorfor det enda kjennes slik ut, men jeg lyver om jeg sier at det ikke har satt sine spor. Det er vel kanskje litt sånn det er, enkelte hendelser og perioder av livet er så vanskelige at arrene etter dem alltid vil være der på en måte – selv om man lever godt, har det bra, og til tross for at «alt gikk bra til slutt»

16 år og nybakt mamma.

Jeg hadde gjort så mye for at graviditeten skulle vært annerledes, jeg hadde egentlig gjort hva som helst for å slippe unna det. Hva som helst, bort sett fra å ta abort. Man er utrolig sårbar når man er gravid, å være en tenåringsjente i tillegg var ikke med på å gjøre det lettere. Jeg kan i grunn ikke minnes å bli gratulert noe særlig med graviditeten, og det synes jeg er trist. Det var mest spørsmål om det virkelig var sant at jeg var gravid, og tidligere venner av meg som hadde hørt rykter om at jeg var gravid og som lurte på om det stemte. Det trodde de nemlig ikke på. Alt fordi jeg betrodde meg til tre av de nærmeste venninnene mine og fortalte at jeg var det. Det var alt som skulle til for at det kom ut.  Jeg er ikke bitter, men jeg synes det er trist å tenke på at selv når jeg var i en såpass alvorlig og vond situasjon, så fantes det noen i min nærmeste vennekrets som ikke klarte å holde på hemmeligheten min.

Jeg trakk meg veldig unna alt, og holdt meg mye for meg selv store deler av den første tiden i graviditeten. Jeg ble sittende inne i den bittelille leiligheten min, og jeg fikk ikke sove om natten. Av og til kunne jeg tenke “Hva er det jeg har gjort nå?”

Jeg lå våken, så døgnrytmen min ble helt snudd om til slutt, og jeg sov til langt på ettermiddagen hver eneste dag. For når jeg sov kunne ingen stirre stygt på meg, eller å gjøre narr av meg åpenlyst. Da kunne ingen kalle meg hore. Når jeg sov slapp jeg å forholde meg til alt det vonde, og jeg fikk en pause fra virkeligheten min, enda hvor trist det høres ut.

Jeg prøvde alt jeg kunne å ta en dag av gangen, men når jeg endelig kom forbi grensen på senabort må jeg innrømme at jeg pustet lettet ut. Dessverre endret ikke det så veldig mye før jeg var enda litt lenger ut i svangerskapet. Det kom enda påminnelser om at jeg fortsatt kunne ta abort, tiden var ikke ute helt enda, og at hvis jeg bare fortet meg veldig, så kom jeg sikkert til å få en senabort godkjent siden jeg var så ung. Den følelsen var ubeskrivelig vond, da jeg samme dagen hadde kjøpt inn babytepper og bodyer. Etter slike hendelser kunne jeg gå litt i kjelleren igjen, men jeg reiste meg igjen. Noe av det viktigste jeg lærte var at om man tror man kan komme seg gjennom det, og er sterk – så klarer man det. Selv om jeg falt mange ganger under graviditeten, så reiste jeg meg alltid. Og jo nærmere jeg kom dagen hvor jeg skulle få møte babyen min, jo lettere ble det. 

Det er over to år siden jeg ble gravid og siden de verste periodene i svangerskapet med Leo var over, men sporene er der enda. Det vil de muligens alltid være. Men når jeg ser på Leo, så vet jeg at jeg ville gått gjennom alt for ham igjen om jeg måtte. Koste hva det koste vil. 

Jeg sitter ved siden av sengen hans og ser på ham når han sover. Av alle mulige personer, så er Leo den som har minst skyld i at jeg ble gravid ung. Man kan ikke velge foreldrene sine, det kunne ikke han heller. Likevel vil jeg si at han har vært utrolig heldig, for han har fått en mamma og pappa som elsker han mer enn noe annet.  Han har alltid fortjent å leve selv om jeg ble gravid så ung. Han er en fantastisk gutt, og hvis du mener at en så uskyldig, herlig og godhjertet 2-åring ikke burde vært født fordi moren hans var ung når hun ble gravid, så er det du som er problemet. Ikke jeg, og ikke Leo.

Del gjerne innlegget videre. 

DE VANSKELIGE INNLEGGENE.

Hei dere! Vet at noen av dere ønsker flere hverdagsinnlegg. Egentlig så synes jeg det er så vanskelig med hverdagsinnlegg om dagen. Synes i grunn at det er vanskelig å skrive så mye i det hele tatt, for jeg har så mange tanker. Men jeg synes det er så utrolig kjedelig å høre at noen synes det er en så deprimert stemning her inne, at jeg skal selvsagt gjøre det jeg kan for å lette den. I dag tenkte jeg derfor å vise dere antrekket til Noah! Jeg synes det er så koselig å vise dere hva barna har på seg, spesielt nå som det går mot lysere tider.

♥ Lyseblå ulldress ♥ Tøffel-sko ♥ Bamselue ♥ Bukse med fot ♥ Body ♥

Jeg kjenner på en enormt stor glede av å se at barna kan ha på seg litt lettere klær nå, enn bare lag på lag med ull, sammen med minusgrader på gradestokken før vi går ut på tur med vognen – for det betyr jo at vinteren går mot slutten og det er absolutt ikke feil synes jeg!
I forbindelse med at noen mente det var en litt deprimert stemning her inne, så vil jeg bare si at jeg er ikke deprimert, og jeg er heller ikke konstant trist selv om alt ikke går helt som det skal for oss, og hver dag er overhode ikke kjip og vond. Faktisk så føler jeg at til tross for at en del ting ikke er helt bra, så har jeg det ganske fint innerst inne!

Jeg har så mye fint i livet mitt, og jeg har så mye å smile for. Jeg har dere fine lesere, jeg har to verdens fineste gutter, jeg har mange mennesker som er glade i meg, og jeg har så mye fint jeg kan glede meg til i tiden fremover. Det er ikke alltid like lett å se slikt på livet når man møter motstand, og noen dager er det greit å sette seg ned og tillate seg selv å være litt lei seg. Det jeg imidlertid synes er viktig, er at man ikke setter seg ned og er lei seg for den samme tingen, om og om igjen!