Hei alle sammen. Beklager for litt sen oppdatering i dag, men dagen har gått i ett og de stundene jeg har kunne sitte litt, har tankene vært helt andre steder!

Men det er ikke det jeg skal skrive om i dag. Jeg kom over noe i dag på Facebook, som handlet om det å si ifra til den andre parten i et forhold, om man oppdager at den ene parten er utro. Jeg klarte ikke la være å stille meg selv spørsmålet, om jeg ville visst det om Fredrik hadde vært utro. Jeg har kommet frem til at det ville jeg så absolutt. Ville du ha visst det? Om du levde med en mann eller kone, kjæreste eller samboer, og ante fred og ingen fare. Ville du ha visst om det var tilfelle at vedkommende var utro mot deg?

Og så til det viktigste: skal man si i fra til den ene parten i forholdet om man oppdager at den andre parten er utro? Det spørsmålet måtte jeg faktisk ta stilling til for en god stund tilbake.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har hørt og sett flere av de som ikke ville ha sagt i fra fordi «man skal ligge unna andres business» og jeg har også hørt om de som ikke ville ha visst det om det gjaldt deres kjæreste. Fordi de mener at det er bedre om de ikke fikk vite det og at man heller er “lykkelig uviten”. Men hva slags signaler sender du egentlig da? At det i praksis er greit å være utro mot deg så lenge du slipper å få vite det?

Jeg ga beskjed til jenta om at samboeren hennes hadde vært utro, med sikre kilder som ikke kunne misforstås. Jeg står for det jeg gjør og hadde ingen behov for å være anonym for mannen i forholdet, og han kunne gjerne få vite at hun hadde hørt det fra meg. Såpass synes jeg at man bør gjøre om man skal “slippe bomben” i en familie med barn involvert. Faktisk ga jeg han muligheten til å si det selv først, slik at den stakkars kjæresten hans slapp å høre det fra en bekjent. Men det gjorde han ikke, så da ga jeg henne beskjed. Hun ble så glad for at jeg sa i fra, hun satte så utrolig stor pris på jeg ikke bare lot det gå, men at jeg ga beskjed. Hun gikk fra ham, og har etter hva jeg har fått med meg, aldri sett seg tilbake.

Jeg er ingen moralens vokter, men jeg følte et ansvar og hadde en enorm medfølelse med denne jenta. Litt som når man har sett noen stjele. Du har kanskje ikke noe med det, det er kanskje ikke din business og du kan la det forbigå i stillhet. Men personen som blir tatt kan ikke skylde på at det var du som gjorde en feil som fikk vedkommende tatt, for situasjonen ville ikke oppstått i første omgang om det ikke hadde vært for at han eller henne tok et dumt valg bevisst. Et valg som de likevel valgte å ta, til tross for den store risikoen som fulgte med. Alle som stjeler vet at det er en risiko for å bli tatt, og alle som er utro vet at det er en risiko for at deres kjære finner ut av det. Det er ikke noe nytt.

Gud forby at jeg noen gang må gå uviten i en by hvor “alle” vet at min kjæreste er utro mot meg, og at ingen har baller nok til å si ifra. Jeg stilte meg selv spørsmålet: Ville jeg ha visst? Og selv om svaret på det er ganske klart for min del i hvert fall, så var det et ganske vanskelig valg å ta om jeg skulle si noe i første omgang eller ikke. Man tar jo et valg uansett hva man velger i en slik situasjon, måtte det å være å si noe eller å ikke si noe.

Det som er skummelt med utroskap er jo at noen vil vite, andre vil ikke. Kan jeg ta den avgjørelsen for noen andre? Jeg mener både ja og nei. I mange tilfeller hvor den ene parten er utro åpenlyst for andre mennesker, eller slik at andre får det med seg, men ikke du selv – så vil det stille den trofaste parten i fryktelig dårlig lys. Det er selvsagt bedrageren som er den som vil bli ansett som en idiot, men tenk hvor liten du selv ville følt deg – ikke nok med at du blir bedratt, det er ingen som sier i fra! Om det er en affære, vil det i så fall bare fortsette, og om du ikke finner det ut på egenhånd risikerer du å kaste bort mange år av livet ditt på en idiot. Livet er for kort til å være sammen med drittsekker!

Om jeg noen gang får tydelig bevis som ikke kan misforstås nok en gang, om at en bekjent av meg har en kjæreste som er utro, så ville jeg gitt beskjed igjen. Jeg synes man har rett til å vite, og rett til å ta et valg. Vedkommende kan selv avgjøre hva han eller hun vil gjøre videre med den informasjonen. Å leve på en løgn er grusomt.

Jeg tror på at uansett om man lar være å si fra, så kommer sannheten for en dag. Jeg tror at personen i mange tilfeller vil finne ut av det på et eller annet tidspunkt. Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv – men om det noen gang i fremtiden skulle skje med meg, så ville jeg ha visst!

Hei alle sammen.

Håper dere har hatt en veldig fin helg! Det hadde jammen meg vi, barna har storkost seg og det er virkelig ingen bedre måte å avslutte helgen på, enn ved å vite akkurat det. Mamma og søstrene mine dro hjemover igjen tidligere i går på søndagen, og de lurer stadig vekk på om jeg ikke kunne tenkt meg å flytte nærmere dem. Vi bor jo flere timer fra hverandre, og har jo gjort det siden jeg flyttet hit.

Dette med flytting er faktisk et leserspørsmål som har gått igjen også, siden min familie bor såpass langt unna hvor vi bor, og siden jeg bor veldig langt unna det som for ikke så lenge siden var hjemme for meg, og som i tillegg er hvor jeg har vokst opp selv.

Det er helt uaktuelt for meg å flytte tilbake. Som med alt annet her i livet, så kan jeg jo selvfølgelig ikke si at jeg med sikkerhet aldri i verden ville ha flyttet tilbake uansett hva som hadde skjedd. Så bastant har jeg lært at jeg ikke burde være. Men jeg kan likevel si at det ikke er aktuelt for meg nå. Om omstendighetene tilsier at jeg av en eller annen grunn må flytte i fremtiden, så vet jeg ikke om Gjøvik vil være så langt oppe på den listen. Det er jo uansett så uendelig mange muligheter! 

Det er ikke det at jeg ikke hadde en god oppvekst i Gjøvik, for det hadde jeg utvilsomt. Men nå som jeg har skapt meg et liv her, og ikke minst med tanke på hvor viktig det er med stabilitet for barna. Nå mener ikke jeg ved å flytte en gang, så vil det gjøre at barna ikke kjenner på følelsen av stabilitet. Jeg tenker mer på at det er en fin regel å forholde seg til, at det skal være en grunn til at man skal flytte og at ikke bare blir gjort for moroskyld, eller fordi det er spennende for meg. Det er barna det handler om, og som mamma lærer man seg raskt å sette barna før sine egne behov og eventuelle ønsker.

Barna og jeg har jo alt vi trenger her i Larvik, selv om det selvsagt er trist av og til å bo langt unna min familie. Bare tanken på å ta Leo ut av barnehagen med alle vennene sine og alle menneskene han er så glad i, gjør at jeg nesten får litt vondt. Min tid i Gjøvik er virkelig forbi. Det føles ikke ut som hjemme for meg i det hele tatt nå, nå er det Larvik som er hjemme. Derfor skal det nok veldig mye til for at jeg skulle ha flyttet tilbake dit nå!

Søsteren min og Noah ♥

Annonse

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg tror vi har forsøkt alle bleietypene som finnes på markedet i dag. Jeg tror mange småbarnsforeldre der ute kan kjenne seg igjen i akkurat dét. En bleietype er for kort i ryggen, den andre holder ikke tett nok, og den tredje har dårlig passform. Etter å ha oppdaget Libero Touch, har vi aldri gått tilbake til noe annet. Ingen flere lekkasjer! Bleien gir til og med en like god passform til den utforskende og nysgjerrige babyen, som til den aktive to-åringen. 

Det er hverdager det er flest av, og ingen dager er like. Virkeligheten til småbarnsforeldre preges av at hver dag er ulik – alt avhengig av barna og alt de rare de kan finne på. Som mamma bekymrer jeg meg i overkant mye om alt og ingenting – og i en travel hverdag med små barn skal man ikke trenge å bekymre seg for om bleien holder tett, eller om bleien fungerer optimalt. Libero sine bleier gjennomgår strenge kvalitetskontroller og er av kvalitet du kan stole på. Libero Touch er en bleie som virkelig holder det den lover, og som derfor er med på å gjøre hverdagen som småbarnsforeldre litt enklere!

Hverdagen og virkeligheten er full av utfordringer for småbarnforeldre og de små barna. Nettopp derfor hjelper det med produkter til barna som skal gjøre hverdagen litt bedre. Libero Touch er Libero sin premium bleie, blant annet den mykeste bleien de har. Les gjerne mer om bleien ved å klikke HER Bleien er unik på markedet, og er utviklet med tanke på barnets behov. Den er silkemyk, pålitelig og høyst funksjonell, og passer perfekt for følsom og sart barnehud som kun fortjener det aller beste.


Libero hadde i høst Nordens største bleietest med Libero Touch. Foreldre fra hele Norden fikk teste Libero Touch i sin hverdag og i sin virkelighet. Resultatet av denne testen er nå klar, og 56918 av 63078 foreldre i Norden anbefaler Libero Touch! Som Nordens største bleietest viser, er vi ikke alene om å sverge til Libero touch. Du kan lese mer om resultatet av testen, og hvorfor så mange som 9 av 10 foreldre anbefaler Libero Touch, ved å klikke HER!

Hei alle sammen.

Plutselig er det lørdag kveld, og barna er i seng. I helgene merkes det ekstra godt at jeg er mamma synes jeg – jeg ser på Instagram at de aller fleste på min alder, både venner og ukjente, er ute og koser seg. Jeg for min del storkoser meg her hjemme, og må innrømme jeg er veldig glad jeg ikke våkner fyllesyk i morgen! Hehe. Jeg har en rolig og fin kveld hjemme, og slapper av ettersom barna trolig kommer til å våkne klokken 07:00 i morgen også, og da må jeg som mamma være klar!

Det er ingenting som varer evig, ei heller bloggen. Dette blir jeg påminnet ganske ofte, men jeg er også veldig bevisst på det selv. En dag kommer bloggen til å være historie, og barna kommer til å være store. De blir jo større for hvert år som går, og etter at jeg fikk barn føler jeg at tiden går i et veldig mye raskere tempo enn tidligere. Hva tenker jeg om at barna kan komme til å lese alt jeg har skrevet her på bloggen, hvis det fortsatt skulle være mulig å lese det i fremtiden? Hva kommer de til å synes om alt jeg har delt?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hva kommer de til å synes om at jeg har skrevet om de tøffe graviditetene? At jeg ble presset til abort av mange rundt meg, som igjen gjorde at jeg nesten ga etter for det andre gangen jeg ble gravid, da jeg hadde blitt presset mye første gangen jeg ble gravid også. Hva kommer de til å synes om at jeg var åpen på bloggen min om at jeg bestilte time til abort, selv om jeg ikke dro på den? Jeg har hørt noen har ment at det kommer til å være svært tøft for barna å lese alt jeg har skrevet og delt om den tøffe tiden da de lå i magen min, deriblant også at barna mine ikke var planlagt og at ingen visstnok ønsket dem da jeg ble gravid.

Jeg håper å kunne oppfostre barna mine til å bli selvstendige, reflekterte mennesker som klarer å se flere sider av samme sak. Som klarer å se at verden ikke er svart hvitt, og at det ikke nødvendigvis bare finnes ett enkelt fasitsvar på alle utfordringene og spørsmålene som vi møter på i løpet av livene våre. Jeg vet at det trolig er veldig mye enklere sagt enn gjort når jeg sitter her nå, men jeg skal virkelig gjøre mitt aller ytterste for å klare det.

Jeg for min del tenker at “Hvor mange barn er egentlig nøye planlagte?” Selv var jeg ikke planlagt, og det har aldri hatt noe å si for meg. Jeg var hjertelig velkommen uansett, så da har det ikke noe å si for meg. Jeg har ikke på noen som helst måte merket det i løpet av oppveksten min. Og noe som er vesentlig er jo om det har hatt noe å si, og det har det ikke. Jeg hadde jo ikke en gang kunne gjettet det om jeg ikke hadde blitt fortalt det da jeg var stor nok.

Det i seg selv betyr jo selvsagt ikke at det er dermed sagt at barna mine ikke vil synes at det gjør noe å høre, men jeg tenker som så at uplanlagt ikke er synonymt med ikke velkomment eller ikke ønsket. Uventede ting kan alltids skje, og det kan skje den beste – alt handler om hvordan man håndterer det. Barna mine er fryktelig høyt elsket og høyt ønsket både i fortiden, i nåtiden og i fremtiden, selv om de kom som et sjokk på meg, og til tross for at det ikke var et enkelt valg å finne ut av om jeg var klar for å bli mamma. For nei, det var ikke en enkel avgjørelse å ta som 16 år-åring og på toppen av det et år senere også, som 17-åring. Jeg var per definisjon et barn selv, og det er ingen vanlig eller ingen enkel situasjon og valg å måtte ta stilling til så ung.

Jeg håper også at jeg klarer å oppdra dem til å forstå at jeg vurderte abort på daværende tidspunkt mye på grunn av et stort press fra alle kanter, som jeg likevel sto i mot. Men også at jeg ikke tror noen ønsket å være slem med mammaen deres – men at mange kanskje trodde at jeg ikke var klar til å bli mamma på grunn av alderen min, og at barna ikke ville ha det noe bra hos meg. Jeg skal forklare dem så godt det lar seg gjøre hvordan unge mødre ble satt i bås, og hvordan det av den grunn ble så enkelt å tro at jeg ikke var en egnet omsorgsperson.

For jeg liker å tro at fordommene jeg møtte kom av uvitenhet, og ikke av ondskap. Jeg liker å tro at barnas beste var i tankene til de som tvilte. Jeg kommer til å forklare barna at jeg likevel bestemte meg for å ta på meg den rollen og å gi dem det livet barna mine fortjente. Fordi jeg visste at jeg kunne klare det, og jeg visste at jeg kunne gi dem det livet de fortjente.

I fremtiden håper jeg også at jeg klarer å få dem til å forstå at de selvfølgelig ikke var et uhell, selv om det ikke var meningen at jeg skulle bli gravid. Noen ganger er det de uforutsette tingene som ender med å være til det beste. Det har jeg virkelig erfart og opplevd! Hadde det ikke vært for at jeg fikk barna mine på akkurat det tidspunktet jeg fikk dem, så hadde de jo aldri vært den de er. Da hadde de jo ikke vært Leo og Noah.

Jeg vil tørre å påstå at kjærligheten en mamma føler for sitt barn er like sterk for meg, som det den er for en mamma som hadde planlagt barna sine i aller høyeste grad og som hadde hatt prøveperioder og som i motsetning til meg – hoppet lykkelig da hun så de to strekene på graviditetstesten.

Det er også noe annet jeg vil legge vekt på når jeg en gang forteller barna om det, den dagen de er klare for det. Fordi for meg er det også viktig å ha fokus på hvilket sjokk det var for en jente som akkurat hadde nådd den seksuelle lavalder at hun var gravid, og at jeg til tross for alle oppfordringer om abort fra mennesker rundt meg og i samfunnet ellers – valgte å ofre mitt liv og å sette alt som hadde med meg å gjøre på pause – alt for å gi barna mine det beste livet de kunne få. Barna mine er ønsket selv om de ikke var planlagt, jeg hadde aldri planlagt et barn i så ung alder og det er heller ikke noe jeg anser som normalt!

Vi fikk oss en herlig overraskelse i går da jeg skulle legge meg sammen med Leo og Noah. Om de er litt umulig å legge, hjelper det å legge seg sammen med dem. Jeg var i tillegg fryktelig trøtt og sliten, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne gjøre det. Noah hadde vært utrolig sutrete og hadde skreket mye på grunn av at han har tannfrembrudd, så da det banket på døren kunne jeg ikke la være å tenke at det var en nabo av oss som lurte på hva i alle dager som foregikk. Men der tok jeg ganske feil!

Jeg går i undertøy ut soveromsdøren med Noah på armen når jeg hører at Fredrik roper inn at det ikke var noen, samtidig som jeg leier Leo ved siden av meg. Og der står plutselig søsteren min! Det er lenge siden jeg har vært så overrasket, og Leo ble kjempeglad for å se henne igjen!

I dag kom min mamma også på besøk hit, og skal være her i helgen for å tilbringe tid med oss og barna. I dag er jo faktisk Noah fem måneder også, og jeg går snart i bakken over hvordan månedene flyr avgårde. Tenk at han snart er et helt, halvt år gammel! Nå ligner han bare mer og mer på storebroren sin – med fine blå øyne og verdens fineste lille smil. De er så like, men samtidige så forskjellige. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ha en fantastisk helg alle sammen! Her er den allerede godt i gang, og jeg gleder meg til nok en fin helg med mine to små!

Det er stadig vekk spørsmål om jeg har en liten på vei, eller når baby nummer tre kommer. Jeg skjønner at jeg er utsatt for slike spekulasjoner og rykter når jeg er blitt gravid to ganger tidligere uten å planlegge det, men det er uansett like rart hver gang å høre ting om seg selv som jeg ikke en gang visste! 

I dag fikk Fredrik plutselig spørsmål om han skulle bli pappa igjen av en venninne av seg, og så fikk umiddelbart både han og jeg meldinger hvor vi ble gratulert med graviditeten, og at det var morsomt og koselig at vi skulle ha en til. Når i alle dager skulle dette barnet jeg visstnok er gravid med, blitt til? Det er det spørsmålet jeg sitter igjen med. Haha!

Noen overanalyserer alt jeg legger ut for å så konkludere med at jeg er gravid, andre har kanskje bare hørt et rykte som har blitt spredd på en eller annen måte, og som tror på at ryktet stemmer. Sistnevnte har nok skjedd denne gangen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Akkurat nå har jeg nok med guttene mine, og jeg har ikke planer om å bli gravid. Men uansett om jeg har hendene fulle og ikke ser for meg flere barn før om noen år, så kan jeg ikke stoppe kroppen min fra å bli gravid om den skulle bli det. Baby-rykter er kanskje noe jeg bare må bli vant med så lenge jeg blogger og utleverer livet mitt gjennom bloggen min, i tillegg til at jeg allerede har fått to barn – men likevel synes jeg det er riktig å avkrefte når det kommer dit at Fredrik og jeg blir gratulert med en graviditet som ikke en gang eksisterer!

Hei alle sammen!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har sjeldent vært så trøtt som det jeg var da jeg våknet i dag tidlig. Av ulike grunner, deriblant jobb, var jeg ikke i seng før litt over 02:00 natt til i dag – og Leo våknet første gangen rundt klokken 05:00 i dag tidlig med å hoppe på meg og hviske “Mamma? Mamma?!” konstant i ørene på meg. Herregud, jeg var så trøtt at det føltes som at øynene mine var limt igjen! Hadde det bare vært denne ene dagen, så hadde det selvsagt vært noe annet, men det blir veldig lite søvn om dagen, og det merkes godt. Selv om jeg sjeldent har vært like trøtt, så var det faktisk godt å komme i gang med dagen når jeg først klarte å tvinge meg selv opp av sengen! Det er jo tross alt helg i morgen og alt, og søvnen kan jeg jo uansett ta igjen når barna er eldre. Haha!

Noah og jeg har vært ute på litt forskjellig allerede tidligere i dag, og i og med at han sov da vi kom hjem i 11-tiden (Til en stor forandring!) så tok jeg meg 5 ekstra minutter til å lage en skikkelig brunch til meg selv. Ofte blir det bare til at jeg må kaste i meg noe fryktelig lettvint med ham sittende smilende på armen, så nå trodde jeg at jeg hadde en gylden mulighet ved at han kom til å sove en stund. Og i det jeg skal sette meg ned og spise – så hører jeg latter fra vognen hans, han er plutselig våken og ligger og ler, og er i tillegg veldig klar for at jeg skal løfte ham opp. Haha, så lenge varte det! Noah er veldig sånn, han vil knapt sove noe på dagen om han ikke ligger tett inntil meg, og flytter jeg på meg, så våkner han! Så da ble det en liten lunsjdate istedenfor, og det gjør selvsagt ingenting – sånn er det å være mamma, man får ikke akkurat lunsjpause!

Jeg ønsker dere en veldig fin torsdag! 

Har du noen gang fått høre at du ikke burde ta opp babyen din med en gang han gråter, fordi de har “godt av å gråte litt” – eller fordi “det styrker lungene, og er bare bra”? Har du kanskje fått høre at du ikke burde amme barnet ditt i søvn, eller at du skjemmer bort barnet ditt med kroppskontakt, nærhet, mating eller samsoving?

Jeg har vært mamma i så og si 2 år nå, og det har vært to år fullt av utfordringer, glede, lykke og dårlig samvittighet. Ikke minst har det vært 2 år fylt av den type råd. Velmenende råd fra andre mennesker, alt fra øvrige familiemedlemmer til fremmede, om hva jeg ikke burde gjøre med barnet mitt. Måtte det være vedrørende samsoving, å ikke amme barnet i søvn, eller å la være å løfte opp babyen med en gang babyen begynner å gråte når den ligger i vuggen sin.

Det er enkelte ting jeg har aldri har skjønt, og det handler mye om forventningene som er satt til babyen allerede når den nyfødte kommer hjem fra sykehuset med foreldrene sine.

Hva med å lytte til babyen?

Det er en slags automatikk i at babyer skal sove i egen seng på eget rom fra fødselen av, og faste rutiner skal innføres fortere enn svint. Er dette en realistisk forventning til et nyfødt barn? Glemmer vi at disse små babyene har ligget i magen i hele 9 måneder, hvor de har kjent på følelsen av nærhet og trygghet konstant? Trygt i magen til mamma, hvor de har fått alt av næring, og alt de trenger så lenge de har eksistert? Så lenge de kan huske? Når babyen er kommet ut i den store, skumle verden og har en person som er selve symbolet på trygghet for ham eller henne – så skal barnet forventes å sove i egen seng, helt alene? Uten tryggheten som babyen kjenner så godt til? 

Er det bare meg, eller er det noe som skurrer her? Er dette virkelig logisk å forvente av et lite barn, en relativt fersk verdensborger som ikke har kjennskap til livet utenfor magehulen sin?

Det er flere aspekter av denne saken som jeg ikke forstår. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg synes det er skummelt å sove alene, og hvert fall helt alene på et rom! Om jeg kan, så vil jeg veldig gjerne helst slippe å sove alene i det hele tatt. Og jeg er 18 år, og har to egne barn. Jeg tror ikke en gang min egen mor på over 40 år liker å sove helt alene, og det er sjeldent at jeg møter andre mennesker som digger å sove helt alene uten sin partner eller uten trygghet på et eller annet vis. Hvordan kan vi da forvente at nyfødte babyer skal synes at det er helt toppen?

Og om barnet da skulle begynne å gråte, så skal babyen bare gråte seg selv i søvn? Fordi “det har den godt av” og “lungene blir styrket av det”? Jeg bare lurer, altså..

Jeg hører også om de som blir frustrerte fordi barna deres ikke vil sove på eget rom fra fødselen av. “Babyen min har fått ren bleie, er mett i magen sin, har fått nok stimuli og lek i løpet av dagen, og har ingen fysiske plager. Jeg vet jo at det ikke er noe som tilsier at babyen min ikke får sove, så derfor lar jeg han bare ligge og gråte.”

Og de blir støttet av de som kommer med alle rådene. “De kan fint gråte litt, de skal jo ikke skjemmes helt bort heller”

Babyer blir ikke bortskjemte!

Jeg er av den oppfatning at jeg ikke tror babyer gråter fordi de har lyst. Og jeg tror definitivt ikke at de gjør det fordi de er utspekulerte små vesner som ikke vil at du skal sove om natten. Babyens gråt er språket deres, den eneste måten de kan kommunisere med deg for å gi beskjed om noe. Jeg tror det med få unntak alltid er en grunn til at babyer gråter. Hva om babyen har behov for nærhet? Litt ekstra kos? Trygghet – som babyen ikke finner på samme måte alene i sin egen seng?

Mammarollen kommer uten bruksanvisning, og det er slett ikke enkelt å være nybakt mamma med alle menneskene som skal komme med så mange råd hele tiden. Det har jeg selv kjent på kroppen. Spesielt når jeg fikk beskjed om at jeg ikke burde amme babyen min i søvn, fordi “babyen burde lære seg å sovne på egenhånd”

Om babyen min vil ammes i søvn, så skal den få lov til det. Hvis babyen har behov for det, så kan jeg ikke forstå hvordan det skal ende i noe negativt. Mitt andre barn var en kolikk baby, og hadde ikke jeg ammet ham i søvn de kveldene han var noe roligere enn vanlig og det derfor var mulig å praktisere, så hadde jeg trolig sittet og bysset på ham enda.

I vårt samfunn har vi fått så mye kontroll over ting, at jeg tror det for noen kan føles som et nederlag at babyen ikke “gjør som den skal” ved at babyen plutselig kan finne på å ikke følge tidsskjemaet man har sett for seg. Både med tanke på søvn, mating, og måltider. Jeg tror vi kommer langt med å senke skuldrene, og la babyen styre showet. 

Aldri har jeg hørt om tenåringer som ammes, og aldri har jeg hørt om tenåringer som fortsatt samsover med foreldrene sine. Eller som i det hele tatt ønsker å sove i foreldrenes seng. Jeg tror alle oppegående foreldre gjør så godt de bare kan, og jeg er ikke ute etter å sverte noen. Men kanskje hvis vi bare lytter litt mer til babyen? Disse små barna er prisgitt at vi tar godt vare på dem, og at vi lytter til dem. Man skal selvfølgelige gjøre det man tror er til det beste for sitt barn, men jeg tror også at så lenge babyer får tid og tålmodighet, så vil ting gå seg til. Og jeg lover deg, babyen din blir ikke bortskjemt!

Hei dere, og gratulerer så mye med kvinnedagen!

Mange setter spørsmålstegn til om vi egentlig trenger denne dagen. Det kan jeg faktisk ikke helt forstå at noen mener. Jeg skulle for øvrig ønske at vi ikke trengte den, det hadde jo vært det aller beste.

Menn og kvinner vil aldri bli helt like – og det i seg selv er greit. Vi er forskjellige fra naturens side og kommer aldri til å bli 100% like. Det kan vi like gjerne akseptere først som sist. Men det betyr ikke at vi ikke skal ha helt like muligheter og at vi ikke skal være like mye verdt, for det er vi alle sammen, uavhengig av kjønn.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg skjønner for det første ikke hvorfor feminist skal være et negativt ladet ord? Det betyr jo faktisk i grove trekk at man er opptatt av likeverd og likestilling mellom menn og kvinner. Hvordan får det blitt noe galt? Er ikke det egentlig utelukkende en god ting?

Hvor ofte kalles ikke kvinner for horer av ulike absurde grunner, sammenlignet med hvor mange menn som blir kalt “mannehorer” av samme grunner? Hvorfor er det sosialt akseptert at menn kan fortelle at de har hatt flere sexpartnere, mens ofte når en jente gjør det, så blir hun kalt for løs og billig? Hvor ofte skjer det at kvinner blir undertrykket og trakasserte, sammenlignet med hvor ofte det samme skjer med menn? Og hvorfor er det slik?

Samboeren min hadde fått med seg at det var kvinnedagen, og tok seg bryet med å overraske meg skikkelig med blomster i dag! I en perfekt verden er alle menn i hele verden opptatt av likestilling og at kvinner er like mye verdt som menn – men slik er dessverre ikke virkeligheten. Det er grunnen til at, til tross for det egentlig bør være en selvfølge, jeg setter pris på at samboeren min også stiller spørsmål omkring hvorfor i alle dager vi ikke er likestilte i 2017.

For kvinnedagen er vel og bra, så lenge den bidrar til at vi blir mer bevisste på dagligdagse situasjoner som undertrykker kvinner, og ikke bare klikker “Liker” på de artiklene som deles i dag om hvorfor vi trenger kvinnedagen. For den trengs!

Her om dagen kom jeg til å tenke på noe jeg egentlig helt hadde glemt. Jeg scrollet på Netflix, og kommer plutselig over en serie jeg helt hadde glemt. Navnet lyste mot meg og jeg ble bare sittende og smile for meg selv. Den serien så jeg på sammen med Fredrik noen måneder før jeg ble gravid for aller første gang.

Det var en av de helgene da jeg bodde i Gjøvik og han bodde i Larvik. Det var vinter, nærmere forklart vinteren 2014. Vi var i avstandsforhold på dette tidspunktet, og besøkte hverandre hver helg. Jeg husker hvor fælt jeg savnet ham på ukedagene, men i gjengjeld fikk vi jo faktisk se hverandre hver helg.

Jeg var hos han en helg, og så var han hos meg neste helg, og slik byttet vi på. Denne helgen var det “min” helg, og jeg ventet på Fredrik. Etter 4 timer med tog rett etter at han hadde vært på skolen, sent på fredagskvelden, så kom han endelig frem. Jeg husker at gleden var like stor hver gang!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er rart å tenke tilbake på denne tiden, da det bare var oss og vi var «vanlige» tenåringer som ikke hadde noen forpliktelser. Ikke rart fordi jeg savner det, for det gjør jeg ikke, men rart fordi jeg ikke kan tenke meg tilbake til et liv uten barn. Da kvelden kom så vi alltid på serier eller en film før vi skulle legge oss. Og noen helger før det, hadde vi tilfeldigvis bare startet å se en serie, som vi så på den amerikanske versjonen av Netflix. Den handlet om en 15-åring som ble gravid, og som fikk barn. Faktisk også en sønn.

Jeg husker spesielt godt, faktisk kommer jeg aldri til å glemme, kommentaren til 16 år gamle Fredrik som satt ved siden av meg og så på da barnefaren også dukket opp i serien.

“Glad det der ikke er meg ass”

♥