ALENE IGJEN!

Hei alle sammen!


Nå har endelig Noah sovnet. Jeg sier “endelig” fordi jeg virkelig har slitt med å få han til å sove i dag. Han er en stor gutt nå, og som jeg har nevnt i korte trekk i et blogginnlegg for ikke så lenge siden, så begynner han å få tenner nå. Derfor er det litt trøblete å få han til å sove om dagen (Les: natten) for han blir fort litt sutrete. Ikke så rart det, stakkars lille gutten min. Det at han ikke sovnet før nå, er naturligvis grunnen til en litt sen oppdatering. Barna kommer selvfølgelig alltid først, men vanligvis er jeg ganske flink til å planlegge og har gjerne et ganske ferdig blogginnlegg som jeg har skrevet ferdig på forhånd som jeg kan publisere. Det hadde jeg ikke denne gangen, gitt! 

Vi har vært alene igjen i dag, faktisk helt frem til nå nylig. Nå begynner jeg egentlig å bli vant til å være alene med begge barna, og det går veldig fint. Det er travelt, og noen dager er definitivt mer hektiske enn andre, men sånn er det jo. I starten synes jeg tanken på å skulle være alene med begge i mange timer var litt skummel, det er jo tross alt dobbelt så mye som et barn! Men det er en vanesak, og nå synes jeg ikke nødvendigvis det å ha de alene må være så stressende som hva jeg kanskje synes i starten. Men jeg merker godt hvis noen passer Leo, når Fredrik også er hjemme – for da føler jeg nesten at vi ikke har noe å gjøre med «bare» ett barn. Haha!

I dag har jeg for øvrig kun vært alene hele dagen med minstemann, og vi har som dere sikkert har skjønt storkost oss. Tross tenner på vei og at det utvilsomt har vært en lang dag da Noah bestemte seg for at det var morgen ganske tidlig i dag. Han sprer så mye glede, og jeg kunne ikke ha fått en bedre start på helgen. Jeg ønsker dere alle en riktig fin helg! 

DET BLE ALDRI DET SAMME

“Husker du det?”

Fredrik har funnet igjen den gamle pcen fra han gikk første året på videregående. Da vi bare var kjærester, og ikke foreldre. 

Jeg får øye på bildene han vil vise meg, der jeg sitter småstresset med Leo løpende frem og tilbake på gulvet for å vise meg noe, og babyen min rett foran meg. Jeg skvetter litt når jeg får øye på 15 år gamle meg i en fryktelig liten bikini, sammen med øvrige bilder av meg med puppene bokstavelig talt oppe i halsen. “Ja, men jeg vil helst glemme det” ler jeg.

“Husker du at jeg så sånn ut?” Spør jeg Fredrik mens jeg samtidig følger med på hva Leo har lyst til å vise meg.

“Ja, jeg husker det godt.

Husker alt veldig godt. Livet før barn, og livet før alt det her. Sene sommerkvelder alene med deg, og.. Følelsen av å være fri på en måte. Husker best at det bare var oss. Det er så rart, litt fjern nesten” han har blikket sitt festet på bildene mens han skroller fra bilde til bilde.

Hjertet mitt går plutselig en del raskere der jeg sitter etter at han fullførte den siste setningen sin. Hva er det han vil frem til, egentlig? Jeg sier det ikke høyt.

“Det ble bare aldri det samme igjen. Skjønner du hva jeg mener?”

Jeg ser tvilende bort på ham i det han spør meg. Hva er det han mener? Han avbryter meg nesten i tankene mine da han plutselig utbryter:

“Kanskje det aldri ble det samme, fordi jeg før kun hadde deg å smile for. Nå har jeg jo faktisk to ting til.”

HVORFOR MÅ DET ALLTID FØLES SÅNN?

Hei dere!

I dag var det som vanlig morgen klokken 06:30, og jeg ble vekt av en lykkelig Noah som lugget meg smilende mens han sprellet med armer og bein og var helt i hundre. Veldig klar for en ny dag, med andre ord! Samtidig som Leo hoppet i sengen og Fredrik snorket med øynene halvveis igjen i andre enden av sengen. Haha! Akkurat sånn det skal være, morgenene er ikke det samme uten!

Jeg har hatt noen fine dager nå hvor jeg har planlagt bursdags-selskapet til Leo, som vi skal ha her hjemme lørdag neste uke. Jeg har prøvd å forberede han litt på at han snart er bursdag, og jeg tror faktisk han har plukket med seg ganske så mye! Jeg spurte han nemlig i stad om hvor gammel han ble, og da svarte han “Tooooo år” samtidig som han smiler stort, akkurat like entusiastisk hver gang jeg spør. Det er så herlig!

Jeg må innrømme at hverdagen er travlere enn noen sinne nå som Noah er mer “med” også. Noah blir et halvt år i april, med andre ord 6 måneder, og både Leo og Noah krever mye, men på forskjellige måter. Jeg skal være helt ærlig med dere, for jeg kjenner veldig ofte på den dårlige samvittigheten om kvelden etter de har lagt seg. Innerst inne vet jeg utmerket godt at jeg gjør en veldig god jobb med barna, og at de får rikelig med tid og oppmerksomhet, faktisk gjør jeg mitt alt for dem på alle plan, og jeg vet at det er godt nok.

Til tross for det, så kan jeg oppleve å ha dårlig samvittighet for å ikke strekke til, for å ikke ha ryddet nok i løpet av en dag, eller for om jeg var for snill med Leo når han trasset og ikke ville legge seg, om jeg var for streng, eller om jeg var for ettergivende. Jeg kan med hånden på hjertet si at siden jeg ble mamma, så har den dårlige samvittigheten til tider nådd nye høyder. Selv med ting som ved nærmere ettertanke egentlig er ganske ubetydelige.. Jeg har så mye dårlig samvittighet at dere skulle bare visst!

Likevel tror jeg det er ganske normalt at man som mamma har dårlig samvittighet for alt og ingenting. Jeg tror jeg tidvis har satt ganske strenge og høye krav til meg selv, i tillegg til at jeg av og til glemmer at jeg faktisk bare er et menneske jeg også. Vi er jo ikke roboter heller. Jeg er ingen supermenneske, og jeg kan ikke forvente å rekke alt, og å få tid til absolutt alt, i tillegg til hus, barn og hjem.

Jeg tror jeg rett og slett bare må bli flinkere til å tenke at barna mine faktisk ikke trenger et supermenneske eller en supermamma for å være de gode, lykkelige barna de er, men at de rett og slett bare trenger meg, og den jeg er.

NÅR KJÆRESTEN DIN ER UTRO…

Hei alle sammen. Beklager for litt sen oppdatering i dag, men dagen har gått i ett og de stundene jeg har kunne sitte litt, har tankene vært helt andre steder!

Men det er ikke det jeg skal skrive om i dag. Jeg kom over noe i dag på Facebook, som handlet om det å si ifra til den andre parten i et forhold, om man oppdager at den ene parten er utro. Jeg klarte ikke la være å stille meg selv spørsmålet, om jeg ville visst det om Fredrik hadde vært utro. Jeg har kommet frem til at det ville jeg så absolutt. Ville du ha visst det? Om du levde med en mann eller kone, kjæreste eller samboer, og ante fred og ingen fare. Ville du ha visst om det var tilfelle at vedkommende var utro mot deg?

Og så til det viktigste: skal man si i fra til den ene parten i forholdet om man oppdager at den andre parten er utro? Det spørsmålet måtte jeg faktisk ta stilling til for en god stund tilbake.


Jeg har hørt og sett flere av de som ikke ville ha sagt i fra fordi «man skal ligge unna andres business» og jeg har også hørt om de som ikke ville ha visst det om det gjaldt deres kjæreste. Fordi de mener at det er bedre om de ikke fikk vite det og at man heller er “lykkelig uviten”. Men hva slags signaler sender du egentlig da? At det i praksis er greit å være utro mot deg så lenge du slipper å få vite det?

Jeg ga beskjed til jenta om at samboeren hennes hadde vært utro, med sikre kilder som ikke kunne misforstås. Jeg står for det jeg gjør og hadde ingen behov for å være anonym for mannen i forholdet, og han kunne gjerne få vite at hun hadde hørt det fra meg. Såpass synes jeg at man bør gjøre om man skal “slippe bomben” i en familie med barn involvert. Faktisk ga jeg han muligheten til å si det selv først, slik at den stakkars kjæresten hans slapp å høre det fra en bekjent. Men det gjorde han ikke, så da ga jeg henne beskjed. Hun ble så glad for at jeg sa i fra, hun satte så utrolig stor pris på jeg ikke bare lot det gå, men at jeg ga beskjed. Hun gikk fra ham, og har etter hva jeg har fått med meg, aldri sett seg tilbake.

Jeg er ingen moralens vokter, men jeg følte et ansvar og hadde en enorm medfølelse med denne jenta. Litt som når man har sett noen stjele. Du har kanskje ikke noe med det, det er kanskje ikke din business og du kan la det forbigå i stillhet. Men personen som blir tatt kan ikke skylde på at det var du som gjorde en feil som fikk vedkommende tatt, for situasjonen ville ikke oppstått i første omgang om det ikke hadde vært for at han eller henne tok et dumt valg bevisst. Et valg som de likevel valgte å ta, til tross for den store risikoen som fulgte med. Alle som stjeler vet at det er en risiko for å bli tatt, og alle som er utro vet at det er en risiko for at deres kjære finner ut av det. Det er ikke noe nytt.

Gud forby at jeg noen gang må gå uviten i en by hvor “alle” vet at min kjæreste er utro mot meg, og at ingen har baller nok til å si ifra. Jeg stilte meg selv spørsmålet: Ville jeg ha visst? Og selv om svaret på det er ganske klart for min del i hvert fall, så var det et ganske vanskelig valg å ta om jeg skulle si noe i første omgang eller ikke. Man tar jo et valg uansett hva man velger i en slik situasjon, måtte det å være å si noe eller å ikke si noe.

Det som er skummelt med utroskap er jo at noen vil vite, andre vil ikke. Kan jeg ta den avgjørelsen for noen andre? Jeg mener både ja og nei. I mange tilfeller hvor den ene parten er utro åpenlyst for andre mennesker, eller slik at andre får det med seg, men ikke du selv – så vil det stille den trofaste parten i fryktelig dårlig lys. Det er selvsagt bedrageren som er den som vil bli ansett som en idiot, men tenk hvor liten du selv ville følt deg – ikke nok med at du blir bedratt, det er ingen som sier i fra! Om det er en affære, vil det i så fall bare fortsette, og om du ikke finner det ut på egenhånd risikerer du å kaste bort mange år av livet ditt på en idiot. Livet er for kort til å være sammen med drittsekker!

Om jeg noen gang får tydelig bevis som ikke kan misforstås nok en gang, om at en bekjent av meg har en kjæreste som er utro, så ville jeg gitt beskjed igjen. Jeg synes man har rett til å vite, og rett til å ta et valg. Vedkommende kan selv avgjøre hva han eller hun vil gjøre videre med den informasjonen. Å leve på en løgn er grusomt.

Jeg tror på at uansett om man lar være å si fra, så kommer sannheten for en dag. Jeg tror at personen i mange tilfeller vil finne ut av det på et eller annet tidspunkt. Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv – men om det noen gang i fremtiden skulle skje med meg, så ville jeg ha visst!

ET LESERSPØRSMÅL SOM GÅR IGJEN..

Hei alle sammen.

Håper dere har hatt en veldig fin helg! Det hadde jammen meg vi, barna har storkost seg og det er virkelig ingen bedre måte å avslutte helgen på, enn ved å vite akkurat det. Mamma og søstrene mine dro hjemover igjen tidligere i går på søndagen, og de lurer stadig vekk på om jeg ikke kunne tenkt meg å flytte nærmere dem. Vi bor jo flere timer fra hverandre, og har jo gjort det siden jeg flyttet hit.

Dette med flytting er faktisk et leserspørsmål som har gått igjen også, siden min familie bor såpass langt unna hvor vi bor, og siden jeg bor veldig langt unna det som for ikke så lenge siden var hjemme for meg, og som i tillegg er hvor jeg har vokst opp selv.

Det er helt uaktuelt for meg å flytte tilbake. Som med alt annet her i livet, så kan jeg jo selvfølgelig ikke si at jeg med sikkerhet aldri i verden ville ha flyttet tilbake uansett hva som hadde skjedd. Så bastant har jeg lært at jeg ikke burde være. Men jeg kan likevel si at det ikke er aktuelt for meg nå. Om omstendighetene tilsier at jeg av en eller annen grunn må flytte i fremtiden, så vet jeg ikke om Gjøvik vil være så langt oppe på den listen. Det er jo uansett så uendelig mange muligheter! 

Det er ikke det at jeg ikke hadde en god oppvekst i Gjøvik, for det hadde jeg utvilsomt. Men nå som jeg har skapt meg et liv her, og ikke minst med tanke på hvor viktig det er med stabilitet for barna. Nå mener ikke jeg ved å flytte en gang, så vil det gjøre at barna ikke kjenner på følelsen av stabilitet. Jeg tenker mer på at det er en fin regel å forholde seg til, at det skal være en grunn til at man skal flytte og at ikke bare blir gjort for moroskyld, eller fordi det er spennende for meg. Det er barna det handler om, og som mamma lærer man seg raskt å sette barna før sine egne behov og eventuelle ønsker.

Barna og jeg har jo alt vi trenger her i Larvik, selv om det selvsagt er trist av og til å bo langt unna min familie. Bare tanken på å ta Leo ut av barnehagen med alle vennene sine og alle menneskene han er så glad i, gjør at jeg nesten får litt vondt. Min tid i Gjøvik er virkelig forbi. Det føles ikke ut som hjemme for meg i det hele tatt nå, nå er det Larvik som er hjemme. Derfor skal det nok veldig mye til for at jeg skulle ha flyttet tilbake dit nå!

Søsteren min og Noah ♥

KUN DET BESTE ER GODT NOK!

Annonse

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg tror vi har forsøkt alle bleietypene som finnes på markedet i dag. Jeg tror mange småbarnsforeldre der ute kan kjenne seg igjen i akkurat dét. En bleietype er for kort i ryggen, den andre holder ikke tett nok, og den tredje har dårlig passform. Etter å ha oppdaget Libero Touch, har vi aldri gått tilbake til noe annet. Ingen flere lekkasjer! Bleien gir til og med en like god passform til den utforskende og nysgjerrige babyen, som til den aktive to-åringen. 

Det er hverdager det er flest av, og ingen dager er like. Virkeligheten til småbarnsforeldre preges av at hver dag er ulik – alt avhengig av barna og alt de rare de kan finne på. Som mamma bekymrer jeg meg i overkant mye om alt og ingenting – og i en travel hverdag med små barn skal man ikke trenge å bekymre seg for om bleien holder tett, eller om bleien fungerer optimalt. Libero sine bleier gjennomgår strenge kvalitetskontroller og er av kvalitet du kan stole på. Libero Touch er en bleie som virkelig holder det den lover, og som derfor er med på å gjøre hverdagen som småbarnsforeldre litt enklere!


Hverdagen og virkeligheten er full av utfordringer for småbarnforeldre og de små barna. Nettopp derfor hjelper det med produkter til barna som skal gjøre hverdagen litt bedre. Libero Touch er Libero sin premium bleie, blant annet den mykeste bleien de har. Les gjerne mer om bleien ved å klikke HER Bleien er unik på markedet, og er utviklet med tanke på barnets behov. Den er silkemyk, pålitelig og høyst funksjonell, og passer perfekt for følsom og sart barnehud som kun fortjener det aller beste.


Libero hadde i høst Nordens største bleietest med Libero Touch. Foreldre fra hele Norden fikk teste Libero Touch i sin hverdag og i sin virkelighet. Resultatet av denne testen er nå klar, og 56918 av 63078 foreldre i Norden anbefaler Libero Touch! Som Nordens største bleietest viser, er vi ikke alene om å sverge til Libero touch. Du kan lese mer om resultatet av testen, og hvorfor så mange som 9 av 10 foreldre anbefaler Libero Touch, ved å klikke HER!

TING BLIR IKKE ALLTID SOM MAN TROR…

Hei alle sammen.

Plutselig er det lørdag kveld, og barna er i seng. I helgene merkes det ekstra godt at jeg er mamma synes jeg – jeg ser på Instagram at de aller fleste på min alder, både venner og ukjente, er ute og koser seg. Jeg for min del storkoser meg her hjemme, og må innrømme jeg er veldig glad jeg ikke våkner fyllesyk i morgen! Hehe. Jeg har en rolig og fin kveld hjemme, og slapper av ettersom barna trolig kommer til å våkne klokken 07:00 i morgen også, og da må jeg som mamma være klar!


Det er ingenting som varer evig, ei heller bloggen. Dette blir jeg påminnet ganske ofte, men jeg er også veldig bevisst på det selv. En dag kommer bloggen til å være historie, og barna kommer til å være store. De blir jo større for hvert år som går, og etter at jeg fikk barn føler jeg at tiden går i et veldig mye raskere tempo enn tidligere. Hva tenker jeg om at barna kan komme til å lese alt jeg har skrevet her på bloggen, hvis det fortsatt skulle være mulig å lese det i fremtiden? Hva kommer de til å synes om alt jeg har delt?

Hva kommer de til å synes om at jeg har skrevet om de tøffe graviditetene? At jeg ble presset til abort av mange rundt meg, som igjen gjorde at jeg nesten ga etter for det andre gangen jeg ble gravid, da jeg hadde blitt presset mye første gangen jeg ble gravid også. Hva kommer de til å synes om at jeg var åpen på bloggen min om at jeg bestilte time til abort, selv om jeg ikke dro på den? Jeg har hørt noen har ment at det kommer til å være svært tøft for barna å lese alt jeg har skrevet og delt om den tøffe tiden da de lå i magen min, deriblant også at barna mine ikke var planlagt og at ingen visstnok ønsket dem da jeg ble gravid.

Jeg håper å kunne oppfostre barna mine til å bli selvstendige, reflekterte mennesker som klarer å se flere sider av samme sak. Som klarer å se at verden ikke er svart hvitt, og at det ikke nødvendigvis bare finnes ett enkelt fasitsvar på alle utfordringene og spørsmålene som vi møter på i løpet av livene våre. Jeg vet at det trolig er veldig mye enklere sagt enn gjort når jeg sitter her nå, men jeg skal virkelig gjøre mitt aller ytterste for å klare det.

Jeg for min del tenker at “Hvor mange barn er egentlig nøye planlagte?” Selv var jeg ikke planlagt, og det har aldri hatt noe å si for meg. Jeg var hjertelig velkommen uansett, så da har det ikke noe å si for meg. Jeg har ikke på noen som helst måte merket det i løpet av oppveksten min. Og noe som er vesentlig er jo om det har hatt noe å si, og det har det ikke. Jeg hadde jo ikke en gang kunne gjettet det om jeg ikke hadde blitt fortalt det da jeg var stor nok.

Det i seg selv betyr jo selvsagt ikke at det er dermed sagt at barna mine ikke vil synes at det gjør noe å høre, men jeg tenker som så at uplanlagt ikke er synonymt med ikke velkomment eller ikke ønsket. Uventede ting kan alltids skje, og det kan skje den beste – alt handler om hvordan man håndterer det. Barna mine er fryktelig høyt elsket og høyt ønsket både i fortiden, i nåtiden og i fremtiden, selv om de kom som et sjokk på meg, og til tross for at det ikke var et enkelt valg å finne ut av om jeg var klar for å bli mamma. For nei, det var ikke en enkel avgjørelse å ta som 16 år-åring og på toppen av det et år senere også, som 17-åring. Jeg var per definisjon et barn selv, og det er ingen vanlig eller ingen enkel situasjon og valg å måtte ta stilling til så ung.

Jeg håper også at jeg klarer å oppdra dem til å forstå at jeg vurderte abort på daværende tidspunkt mye på grunn av et stort press fra alle kanter, som jeg likevel sto i mot. Men også at jeg ikke tror noen ønsket å være slem med mammaen deres – men at mange kanskje trodde at jeg ikke var klar til å bli mamma på grunn av alderen min, og at barna ikke ville ha det noe bra hos meg. Jeg skal forklare dem så godt det lar seg gjøre hvordan unge mødre ble satt i bås, og hvordan det av den grunn ble så enkelt å tro at jeg ikke var en egnet omsorgsperson.

For jeg liker å tro at fordommene jeg møtte kom av uvitenhet, og ikke av ondskap. Jeg liker å tro at barnas beste var i tankene til de som tvilte. Jeg kommer til å forklare barna at jeg likevel bestemte meg for å ta på meg den rollen og å gi dem det livet barna mine fortjente. Fordi jeg visste at jeg kunne klare det, og jeg visste at jeg kunne gi dem det livet de fortjente.

I fremtiden håper jeg også at jeg klarer å få dem til å forstå at de selvfølgelig ikke var et uhell, selv om det ikke var meningen at jeg skulle bli gravid. Noen ganger er det de uforutsette tingene som ender med å være til det beste. Det har jeg virkelig erfart og opplevd! Hadde det ikke vært for at jeg fikk barna mine på akkurat det tidspunktet jeg fikk dem, så hadde de jo aldri vært den de er. Da hadde de jo ikke vært Leo og Noah.

Jeg vil tørre å påstå at kjærligheten en mamma føler for sitt barn er like sterk for meg, som det den er for en mamma som hadde planlagt barna sine i aller høyeste grad og som hadde hatt prøveperioder og som i motsetning til meg – hoppet lykkelig da hun så de to strekene på graviditetstesten.

Det er også noe annet jeg vil legge vekt på når jeg en gang forteller barna om det, den dagen de er klare for det. Fordi for meg er det også viktig å ha fokus på hvilket sjokk det var for en jente som akkurat hadde nådd den seksuelle lavalder at hun var gravid, og at jeg til tross for alle oppfordringer om abort fra mennesker rundt meg og i samfunnet ellers – valgte å ofre mitt liv og å sette alt som hadde med meg å gjøre på pause – alt for å gi barna mine det beste livet de kunne få. Barna mine er ønsket selv om de ikke var planlagt, jeg hadde aldri planlagt et barn i så ung alder og det er heller ikke noe jeg anser som normalt!

EN FIN OVERRASKELSE!

Vi fikk oss en herlig overraskelse i går da jeg skulle legge meg sammen med Leo og Noah. Om de er litt umulig å legge, hjelper det å legge seg sammen med dem. Jeg var i tillegg fryktelig trøtt og sliten, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne gjøre det. Noah hadde vært utrolig sutrete og hadde skreket mye på grunn av at han har tannfrembrudd, så da det banket på døren kunne jeg ikke la være å tenke at det var en nabo av oss som lurte på hva i alle dager som foregikk. Men der tok jeg ganske feil!

Jeg går i undertøy ut soveromsdøren med Noah på armen når jeg hører at Fredrik roper inn at det ikke var noen, samtidig som jeg leier Leo ved siden av meg. Og der står plutselig søsteren min! Det er lenge siden jeg har vært så overrasket, og Leo ble kjempeglad for å se henne igjen!

I dag kom min mamma også på besøk hit, og skal være her i helgen for å tilbringe tid med oss og barna. I dag er jo faktisk Noah fem måneder også, og jeg går snart i bakken over hvordan månedene flyr avgårde. Tenk at han snart er et helt, halvt år gammel! Nå ligner han bare mer og mer på storebroren sin – med fine blå øyne og verdens fineste lille smil. De er så like, men samtidige så forskjellige. 


Ha en fantastisk helg alle sammen! Her er den allerede godt i gang, og jeg gleder meg til nok en fin helg med mine to små!

JEG SVARER PÅ BABY-RYKTENE

Det er stadig vekk spørsmål om jeg har en liten på vei, eller når baby nummer tre kommer. Jeg skjønner at jeg er utsatt for slike spekulasjoner og rykter når jeg er blitt gravid to ganger tidligere uten å planlegge det, men det er uansett like rart hver gang å høre ting om seg selv som jeg ikke en gang visste! 

I dag fikk Fredrik plutselig spørsmål om han skulle bli pappa igjen av en venninne av seg, og så fikk umiddelbart både han og jeg meldinger hvor vi ble gratulert med graviditeten, og at det var morsomt og koselig at vi skulle ha en til. Når i alle dager skulle dette barnet jeg visstnok er gravid med, blitt til? Det er det spørsmålet jeg sitter igjen med. Haha!


Noen overanalyserer alt jeg legger ut for å så konkludere med at jeg er gravid, andre har kanskje bare hørt et rykte som har blitt spredd på en eller annen måte, og som tror på at ryktet stemmer. Sistnevnte har nok skjedd denne gangen.

Akkurat nå har jeg nok med guttene mine, og jeg har ikke planer om å bli gravid. Men uansett om jeg har hendene fulle og ikke ser for meg flere barn før om noen år, så kan jeg ikke stoppe kroppen min fra å bli gravid om den skulle bli det. Baby-rykter er kanskje noe jeg bare må bli vant med så lenge jeg blogger og utleverer livet mitt gjennom bloggen min, i tillegg til at jeg allerede har fått to barn – men likevel synes jeg det er riktig å avkrefte når det kommer dit at Fredrik og jeg blir gratulert med en graviditet som ikke en gang eksisterer!

SÅ LENGE VARTE DET…

Hei alle sammen!

Jeg har sjeldent vært så trøtt som det jeg var da jeg våknet i dag tidlig. Av ulike grunner, deriblant jobb, var jeg ikke i seng før litt over 02:00 natt til i dag – og Leo våknet første gangen rundt klokken 05:00 i dag tidlig med å hoppe på meg og hviske “Mamma? Mamma?!” konstant i ørene på meg. Herregud, jeg var så trøtt at det føltes som at øynene mine var limt igjen! Hadde det bare vært denne ene dagen, så hadde det selvsagt vært noe annet, men det blir veldig lite søvn om dagen, og det merkes godt. Selv om jeg sjeldent har vært like trøtt, så var det faktisk godt å komme i gang med dagen når jeg først klarte å tvinge meg selv opp av sengen! Det er jo tross alt helg i morgen og alt, og søvnen kan jeg jo uansett ta igjen når barna er eldre. Haha!

Noah og jeg har vært ute på litt forskjellig allerede tidligere i dag, og i og med at han sov da vi kom hjem i 11-tiden (Til en stor forandring!) så tok jeg meg 5 ekstra minutter til å lage en skikkelig brunch til meg selv. Ofte blir det bare til at jeg må kaste i meg noe fryktelig lettvint med ham sittende smilende på armen, så nå trodde jeg at jeg hadde en gylden mulighet ved at han kom til å sove en stund. Og i det jeg skal sette meg ned og spise – så hører jeg latter fra vognen hans, han er plutselig våken og ligger og ler, og er i tillegg veldig klar for at jeg skal løfte ham opp. Haha, så lenge varte det! Noah er veldig sånn, han vil knapt sove noe på dagen om han ikke ligger tett inntil meg, og flytter jeg på meg, så våkner han! Så da ble det en liten lunsjdate istedenfor, og det gjør selvsagt ingenting – sånn er det å være mamma, man får ikke akkurat lunsjpause!

Jeg ønsker dere en veldig fin torsdag!