SØSKENKJÆRLIGHET

Noe av det fineste jeg som mamma kan se, er kjærligheten mellom barna sine. Jeg synes faktisk det er noe helt unikt over det.

Plutselig kan Leo komme bort til Noah og kysse han på hodet og stryke på ham, og så smiler Noah tilbake. Jeg hadde virkelig aldri trodd at det skulle bli så utrolig fint! Leo er veldig påpasselig med at hvis han får snacks, så skal lillebror også ha. Han skjønner ikke helt at lillebror ikke har tenner enda og at han derfor ikke kan spise vanlig mat enda, slik Leo kan.

Jeg var kanskje forberedt på mer sjalusi og skepsis fra Leo sin side, men det har vi sett svært lite til siden Noah meldte sin ankomst. Leo vil dele alt, til og med favorittlekene sine. Det beste er stundene hvor Leo begynner å le av Noah, og så har de latterkramper sammen. Da kan jeg sitte å bare se på dem mens jeg tenker “Så heldig jeg er”. Jeg nyter alle de fine stundene jeg ser guttene har sammen nå, for jeg vet at det vil komme tider med krangling og uenigheter i bøtter og spann. Og jeg ser allerede nå at Leo gleder seg til Noah blir enda litt større, slik at han alltid har en lekekamerat her hjemme ♥


JEG BLIR HELT SATT UT

Hei alle sammen.

Jeg (sammen med alderen min, selvfølgelig) har ved flere anledninger den siste tiden blitt samtaleobjektet i diskusjoner på Facebook blant 13 år gamle gutter som er fryktelig store i kjeften. Det har skjedd så ofte siden jeg startet bloggen at jeg nesten ikke blir overrasket lenger, og det i seg selv er jo egentlig bare jævlig trist. Folk eier faktisk ikke skam og i dag tenkte jeg å vise dere et eksempel. Det er dessverre alt for mange å velge fra, så det er mer der det kommer fra. Men jeg tenkte jeg likevel kunne vise dere en enkelt kommentar, for at dere skal få en liten anelse av hvordan disse diskusjonene utarter seg.


Ja, det er meningen at navnet hans ikke skal være sensurert. Noen mener sikkert at jeg burde ha gjort det, men helt ærlig er jeg lei av å skulle beskytte mennesker som det her. Hvis han kan skrive det offentlig på Facebook så alle i utgangspunktet kan se det, så kan vel jeg poste det på bloggen min også. Jeg tok meg derimot friheten til å sensurere navnet til de som hadde vett nok til å se at dette var noe som var langt fra greit å skrive til et annet menneske over nett. 

Jeg skriver ikke dette for å høste sympati – eller å få medfølelse eller støtte – det trenger jeg for øvrig ikke da jeg tror alle oppegående mennesker ser at det er folk som kommenterer sånt som dette som er det store problemet her. Samt at de virkelig tilhører andelen av befolkningen vår som kunne trengt seg et skikkelig langvarig kurs i folkeskikk, og gjerne også en leksjon i «Hvordan oppføre seg på Internett»

Som sagt skjer det dessverre ofte, og for en stund tilbake fant jeg et grovt tilfelle som jeg tilfeldigvis ble tagget i på Facebook. Jeg synes det er vanskelig å få med meg alt, men dette er jeg glad jeg fikk med meg. Han skrev noe sånt som at jeg var tilbakestående og mongolid, og at jeg burde dra meg bort på “strikkepinne-klinikken” så jeg ble kvitt ungen jeg gikk gravid med for godt. Dette var da jeg gikk gravid med Noah. Jeg sendte like så godt en melding til moren hans jeg, som ikke akkurat virket umiddelbart stolt av sønnen sin, og som kunne fortelle meg at hun skulle ta det opp med ham.


Det er rart det der, det er liksom ikke så morsomt lenger for guttene når jeg kontakter mødrene deres. Mon tro hvorfor? 😉

Del gjerne dette blogginnlegget videre.