MAN HAR RETT TIL Å VELGE

Hvis du som gravid kvinne fikk muligheten til å få utført en test som kunne avdekke downs syndrom hos fosteret, ville du tatt den?

Hvis denne testen i tillegg kunne avdekke dødelige sykdommer, andre typer kromosomavvik, eller store misdannelser – ville du tatt den da?

Helseministeren vår har nylig avgjort å godkjenne en slik type test, nærmere forklart en blodprøve, for gravide kvinner som får tilbud om fostervannsprøve og morkakeprøve, som også er tester utviklet for å avdekke kromosomavvik. Men begge disse innebærer en risiko for spontanabort, i motsetning til den nye blodprøven.


Det er vanskelig å si noe om hva man ville valgt i en slik situasjon. Jeg tror det oppleves så vanskelig, fordi det er et valg vi i utgangspunktet ikke får.

Nå har vi kommet så langt med teknologien vår, at vi har muligheten. Og vi kan i tillegg få testen utført uten risiko for spontanabort.

Jeg tenker at uavhengig av om denne testen hadde blitt godkjent eller ei, så vil fortsatt fostervannsprøven være et faktum. Det samme med morkakeprøven. Disse benyttes i dagens samfunn, men har en betydelig risiko for spontanabort. Når man utfører en fostervannsprøve, og det ender med en spontanabort – kan man risikere å miste et barn som i utgangspunktet var helt friskt. Det alene synes jeg er en grunn til at vi skal takke ja til en ny type blodprøve som kan avdekke kromosomavvik, uten å potensielt miste ønskede, friske barn.

Jeg mener ikke at friske fostere nødvendigvis er mer verdt enn fostere med kromosomavvik, jeg mener bare at det vil være naturlig for oss mennesker å ønske oss friske barn. 

Enkelte mener at dette vil medføre flere aborter, at veien til abort vil bli kortere, og at vi med det skaper et sorteringssamfunn, samt at denne type sortering vil undergrave holdninger som inkluderer mangfold. 

For meg handler det ikke om at vi skal skape et sorteringssamfunn, for vi skal ha rom for alle typer mennesker. Men man skal ikke føle seg tvunget til påta seg et ansvar for et barn man ikke tror man kan gi et godt liv med riktig og nok oppfølging. Selv om det selvfølgelig er individuelle forskjeller inne i bildet, så er det ikke til å stikke under en stol at et barn med downs syndrom ofte vil være et enormt ansvar livet ut, sammenlignet med hvordan en barn uten dette kromosomavviket vil være. 

For ikke å snakke om at man uten denne type tester vil kunne oppleve at det forekommer tilfeller hvor gravide kvinner går med fostre som verken er levedyktige eller som har sjeldne kromosomavvik i magen i lang tid. Barnet man har gått med i magen i 9 måneder, barnet man har knyttet et bånd til og sett for seg en fremtid med, vil dø i løpet av svangerskapet eller den første tiden etter at barnet er kommet til verden. Dette er tilfeller med tragiske utfall som kunne vært unngått. Denne testen vil gjøre det enklere å oppdage, uten den nevnte risikoen for spontanabort av et foster som for alt vi vet kan være 100% friskt.

For meg handler denne saken om at man som kvinne har rett til å velge om man vil bære frem et potensielt sykt barn, eller et barn som med sikkerhet vil dø i løpet av svangerskapet eller det første leveåret. Denne muligheten har vi jo allerede med forstervannsprøver og morkakeprøver. Dette er ikke en test man er tvunget til å benytte seg av, men som man får tilbud om – slik de samme kvinnene får tilbud om fostervannsprøven i dag. Jeg mener man har rett til å vite om det eventuelle fremtidige barnet ditt har alvorlige kromosomavvik om man ønsker å vite dette, og at man har rett til å ta et valg. På samme måte som at man alltid har rett til å bestemme selv om man ønsker å bære frem barnet i magen, eller om man ønsker å fremprovosere en abort.

SØSKENKJÆRLIGHET

Noe av det fineste jeg som mamma kan se, er kjærligheten mellom barna sine. Jeg synes faktisk det er noe helt unikt over det.

Plutselig kan Leo komme bort til Noah og kysse han på hodet og stryke på ham, og så smiler Noah tilbake. Jeg hadde virkelig aldri trodd at det skulle bli så utrolig fint! Leo er veldig påpasselig med at hvis han får snacks, så skal lillebror også ha. Han skjønner ikke helt at lillebror ikke har tenner enda og at han derfor ikke kan spise vanlig mat enda, slik Leo kan.

Jeg var kanskje forberedt på mer sjalusi og skepsis fra Leo sin side, men det har vi sett svært lite til siden Noah meldte sin ankomst. Leo vil dele alt, til og med favorittlekene sine. Det beste er stundene hvor Leo begynner å le av Noah, og så har de latterkramper sammen. Da kan jeg sitte å bare se på dem mens jeg tenker “Så heldig jeg er”. Jeg nyter alle de fine stundene jeg ser guttene har sammen nå, for jeg vet at det vil komme tider med krangling og uenigheter i bøtter og spann. Og jeg ser allerede nå at Leo gleder seg til Noah blir enda litt større, slik at han alltid har en lekekamerat her hjemme ♥


JEG BLIR HELT SATT UT

Hei alle sammen.

Jeg (sammen med alderen min, selvfølgelig) har ved flere anledninger den siste tiden blitt samtaleobjektet i diskusjoner på Facebook blant 13 år gamle gutter som er fryktelig store i kjeften. Det har skjedd så ofte siden jeg startet bloggen at jeg nesten ikke blir overrasket lenger, og det i seg selv er jo egentlig bare jævlig trist. Folk eier faktisk ikke skam og i dag tenkte jeg å vise dere et eksempel. Det er dessverre alt for mange å velge fra, så det er mer der det kommer fra. Men jeg tenkte jeg likevel kunne vise dere en enkelt kommentar, for at dere skal få en liten anelse av hvordan disse diskusjonene utarter seg.


Ja, det er meningen at navnet hans ikke skal være sensurert. Noen mener sikkert at jeg burde ha gjort det, men helt ærlig er jeg lei av å skulle beskytte mennesker som det her. Hvis han kan skrive det offentlig på Facebook så alle i utgangspunktet kan se det, så kan vel jeg poste det på bloggen min også. Jeg tok meg derimot friheten til å sensurere navnet til de som hadde vett nok til å se at dette var noe som var langt fra greit å skrive til et annet menneske over nett. 

Jeg skriver ikke dette for å høste sympati – eller å få medfølelse eller støtte – det trenger jeg for øvrig ikke da jeg tror alle oppegående mennesker ser at det er folk som kommenterer sånt som dette som er det store problemet her. Samt at de virkelig tilhører andelen av befolkningen vår som kunne trengt seg et skikkelig langvarig kurs i folkeskikk, og gjerne også en leksjon i «Hvordan oppføre seg på Internett»

Som sagt skjer det dessverre ofte, og for en stund tilbake fant jeg et grovt tilfelle som jeg tilfeldigvis ble tagget i på Facebook. Jeg synes det er vanskelig å få med meg alt, men dette er jeg glad jeg fikk med meg. Han skrev noe sånt som at jeg var tilbakestående og mongolid, og at jeg burde dra meg bort på “strikkepinne-klinikken” så jeg ble kvitt ungen jeg gikk gravid med for godt. Dette var da jeg gikk gravid med Noah. Jeg sendte like så godt en melding til moren hans jeg, som ikke akkurat virket umiddelbart stolt av sønnen sin, og som kunne fortelle meg at hun skulle ta det opp med ham.


Det er rart det der, det er liksom ikke så morsomt lenger for guttene når jeg kontakter mødrene deres. Mon tro hvorfor? 😉

Del gjerne dette blogginnlegget videre.