“HVORDAN TAKLER DU DET?”

“Alle de stygge kommentarene du får. Hvordan takler du alt det?” Det er et spørsmål jeg ofte får.

Jeg tror det handler om å godta at uansett hva du gjør så vil noen mene det er feil. Noen mennesker ønsker kun å se det negative, selv om det egentlig ikke er noe negativt å se. Hvorfor? Hvorfor er vi slik, og hva i alle dager gir det noen av oss å opptre på den måten?

Det handler også om å akseptere at vi er forskjellige. Noen velger å lese diverse blogger utelukkende for å lete etter feil og mangler, og sånn er det bare. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å godta det.

Jeg synes faktisk dette med anonyme kommentarer er skikkelig snodig. For om jeg kommenterer på noen annens blogg, og om det er kritikk eller ei, så vil jeg alltid signere med navn. Gjerne fullt navn òg. Det gjelder for øvrig andre typer steder man kan velge å være anonym også, jeg gjør det bare ikke. Jeg vet ikke helt hvorfor, kanskje det bare handler om at jeg liker å stå for det jeg mener.

Jeg leser jo alle kommentarene jeg får inn her på bloggen, også de som er kritiske og kanskje litt på grensen, men jeg legger virkelig ekstra godt merke til de som signerer med navn, kanskje også fordi jeg liker at andre står for det de mener, uansett hva det måtte gjelde. Jeg kan vel si at jeg selv føler at jeg tar det mer inn på meg om noen skriver med navn når det kommer til konstruktiv kritikk. Men det som er så rart, er at hvis jeg leter etter kritiske kommentarer som kommer fra mennesker som ikke er anonyme, så finner jeg ytterst få.


Jeg har lært noe utrolig viktig etter hvert som tiden har gått, og det er at hvis du alltid skal unngå kritikk, så kan du aldri si noe eller mene noe.

Da velger jeg med glede kritikken.

JEG ER FORELSKET PÅ NY

God kveld alle sammen!

Jeg fant igjen noen av de første bildene jeg tok av Fredrik og Leo sammen. Herregud så rørt jeg blir! Jeg forelsker meg på nytt hver gang jeg ser bildene av dem. Det samme gjør jeg selvfølgelig når jeg ser bilder av Noah og Fredrik. Det går faktisk ikke en dag uten at jeg tar meg selv i å sitte å se på dem sammen mens jeg tenker det samme som jeg gjorde da jeg så dem sammen for aller første gang.

Det er litt morsomt hvor like barna blir på mange av bildene jeg tar av dem, noen ganger når jeg har tatt bilder av Fredrik og Noah i sengen om morgenen eller i sofaen når de leker senere på dagen – for å så vise Fredrik i det i etterkant, så tror han noen ganger at det er han og lille Leo. Haha, ops! Litt morsomt er det jo da. På noen bilder kan til og med jeg ha vanskeligheter med å se om det er Leo eller Noah som baby, selv om de ikke er kjempelike i virkeligheten, så synes jeg ofte det kan bli sånn på bilder. Og selv om det ofte avslører seg i form av andre detaljer på bildene, hvor bildene er tatt, eller noe så enkelt som datoen bildet ble tatt på.

Jeg håper dere har hatt tidenes helg! Nå er vi snart i mai, og jeg har hatt noen dager i det siste som virkelig bare har vært helt supre. Resten av min kveld skal bli brukt på min kjære Fredrik. Kos dere masse i kveld, vi snakkes igjen om ikke så lenge ♥

DETTE ER SANNHETEN

Er du alenemor, så er du et dårlig forbilde for barna dine. Mor og far bør være sammen, og det nesten for en hver pris.
Er du sammen med barnefar, så vil det nok bli slutt uansett. Ikke noe å glede seg over.

Har du god økonomi, så kommer du til å skjemme bort barnet ditt så det blir en bortskjemt drittunge.
Har du ikke god råd, så skulle du aldri fått barn fordi penger er nøkkelen til alt.

Hvis du er hjemmeværende snylter du på samfunnet og er en byrde.
Hvis du jobber fulltid setter du alltid karrieren din foran barna dine og burde skamme deg.

Har du barnefri er du en dårlig mor som aldri burde hatt barn.
Har du ikke barnefri noe gang er du en freak uten venner, og det er egoistisk av deg å gjøre barnet så avhengig av deg.

Får du barn i det hele tatt tar du et egoistisk valg og tenker på deg selv fordi jorden er overbefolket.
Får du ikke barn tenker du også bare på deg selv.

Folk vil snakke uansett hva du gjør i livet ditt. Du kan like gjerne gi dem noe å snakke om.

EN LITEN OPPDATERING…

Hei alle sammen!

En liten oppdatering fra meg denne fine lørdagskvelden. Vi har hatt en koselig dag sammen og det er så ubeskrivelig deilig med helg. Selv om jeg merker at de ikke er helt slik de var tidligere! Akkurat det slo meg ganske tydelig i går kveld.

Klokken var nylig blitt tolv da jeg satt i sofaen i stuen i morgenkåpen min og gjespet for femtende gangen på kort tid. Fredrik så på en eller annen serie og jeg hadde nok med å klare og holde øynene oppe. Jeg visste for øvrig ikke hvor mye klokken var før Fredrik påpekte det etter at jeg foreslo at vi skulle legge oss. Aldri vært så trøtt før, men guttene sto opp med pappaen sin i dag så jeg fikk sovet ut litt. Det resulterte i en uthvilt mamma som sto opp til to blide og fornøyde barn litt senere! Mammalivet altså, det er så herlig.

Foruten at pcen min har tatt kvelden, så har denne dagen virkelig vært helt nydelig. Jeg vet ikke hva det er med elektronikk og meg, men det er ganske tydelig at det er noe der som virkelig ikke fungerer sammen. Haha! Er det mulig..

Legger med noen bilder av verdens fineste skatten min Leo. Og ønsker dere alle en fantastisk lørdagskveld!

ET ONE NIGHT STAND

 Jeg begynner virkelig å føle meg gammel nå som jeg er 19 og snart fyller 20 år. Det er litt flaut å si det, men jeg føler meg nesten redd for å bli gammel. Haha! For tre år siden akkurat nå, satt 18-årige Fredrik, og 16 år gamle meg sammen med babyLeo i den 70 kvadratmeter store leiligheten vår rett ved Bøkeskogen her i Larvik. Jeg ser tilbake på den våren med så mange fine minner som jeg virkelig smiler av å tenke tilbake på, og håper denne våren og starten på sommeren blir like bra som den.

Før jeg ble gravid, var jeg mer sånn at jeg kunne virke veldig sjenert helt til du ble kjent med meg, men etter jeg fikk barn, har jeg bare blitt mer og mer utadvendt. Jeg er veldig glad i å treffe nye mennesker, og kommer stadig vekk i snakk med andre, selv om det kun er på bussturen hjem til Larvik, eller på toget hjem fra en shoppingtur i Tønsberg.

Da jeg var 16 år var jeg på en slik tur, hjem til Larvik. Jeg tok toget og det hele startet med at jeg spurte konduktøren som skulle ta i mot billettene, om jeg måtte ha barne eller voksenbillett når jeg var 16 år. 

“Du er vel ikke 16 år uansett, så hvilken rolle spiller det” Sier konduktøren og ser rart på meg.

“Eh, jo.” Svarer jeg før jeg drar opp bankkortet mitt som jeg hadde fått året tidligere. Der sto det klart og tydelig, fødselsdato: 07 06 1998. Men samme kan det være, fortsetter jeg. “En voksenbillett da”

Jeg får billetten og konduktøren går videre. Noen jenter på min alder som sitter bak meg har overhørt samtalen vår. “Herregud, alle konduktørene på NSB er sånn som det der, de er så frekke” hører jeg bak meg. Så enig har jeg aldri vært mer noen tidligere, og plutselig er jeg i snakk med noen jenter, jeg får navnene deres og vi snakker egentlig ganske mye på den togturen. Hadde dette vært før jeg ble gravid hadde jeg nok ikke vært så trygg på meg selv at jeg hadde turt å fortsette samtalen.

Livet er så mye morsommere når man tør å åpne seg litt og gå litt ut av komfortsonen – gi komplimenter til fremmede og smile til de rundt seg. Plutselig har man kommet i kontakt med noen man aldri ville snakket med ellers. Jeg er ikke en av de som sitter og prøver å få kontakt med alle rundt meg på toget mens jeg snakker i ett kjør altså, men dere skjønner sikkert hva jeg mener.

Vi er kommet til Sandefjord da en bekjent av meg går forbi inne på toget. Hun var på det tidspunktet 2 år eldre enn meg, gravid og 18 år gammel. Siden jeg var ung, kom jeg ofte i kontakt med andre som var i samme situasjon og jeg har fortsatt en del venner av meg som også er unge mødre. Jeg verdsetter dem veldig høyt og har en stor respekt for dem.

For jeg hadde jo på dette tidspunktet lille Leo hjemme i Larvik med pappaen sin, men dette visste ikke de to jentene jeg snakket med på toget. Det er på ingen måte sånn at jeg prøvde å skjule at jeg hadde barn, men jeg snakker jo ikke om barna mine, eller i dette tilfellet om Leo, til alle jeg kommer over – spesielt ikke halvveis fremmede jeg kun har snakket med på toget i en og en halv time. Og noen ganger kommer man bare ikke inn på temaet – ikke så rart egentlig, hvor mange 16-17 åringer snakker om barn helt ut av ingenting. De trodde vel jeg var en helt alminnelig 16-åring som bodde i Larvik, og det var jeg jo – men jeg hadde en baby ventende på meg hjemme.

Når hun hadde gått forbi, spør de raskt om hvor gammel hun var, om hun var 16 år sånn som meg, og om jeg kjente henne godt – hun unge gravide som gikk forbi. De virket helt ærlig egentlig litt sjokkerte.

“Nei, jeg bare vet hvem hun er og hun vet hvem jeg er” sier jeg mens jeg tar opp mobilen min for sjekke klokken. Vi er straks fremme i Larvik.

“Vet hun hvem faren til ungen er eller? Jeg føler alle tenåringer blir gravide på one night stand og ikke aner hvem faren til ungen sin er” sier hun og ser på venninnna si som allerede smiler til henne. Det går noen sekunder før hun svarer. “Må være jævlig pinlig å vite at man er et resultat av et one night stand, men sånn er det med tenåringsjenter som absolutt skal ha unge”

Vel, de hadde ikke barn, for å si det sånn. Ikke at det var noe stor overraskelse da, og det gjorde jo heller ingenting – jeg hadde den gang og har fortsatt mange venner som ikke har barn. Dessuten var jo disse jentene oppriktig hyggelige med meg. De hadde vært på shoppingtur til Oslo og skulle hjem til Skien, som var siste stopp på toget. To stopp etter Larvik, hvor jeg skulle av og hjem til den lille familien min.

Jeg merker at toget er i ferd med å stoppe når en damestemme over høytalleren forteller oss at vi er fremme i Larvik, og at avgang skjer på høyre side. Minuttene fra Sandefjord gikk merkverdig raske, og på det tidspunktet kjenner jeg at det egentlig er helt OK.

Jeg pakker forsiktig sammen sakene mine før den ene jenta spør:

“Går du på skole i Larvik også eller?” sier hun mens hun smiler til meg. Hun andre sitter på mobilen sin og tekster, men ser opp på meg i det hun spør.

Jeg trekker remsen til baggen min over skulderen min. “Nei, jeg hadde visst et one night stand jeg også, så nå går jeg hjemme i mammapermisjon med sønnen min, sier jeg spøkefullt. Det var virkelig veldig hyggelig å treffe dere, god tur til Skien!” sier jeg mens jeg smiler til dem, snur meg, og ler litt inne i meg før jeg går til utgangen.

SPØRSMÅL OG SVAR MED FREDRIK

God kveld dere! Nå sover både Leo og Noah, og jeg kom plutselig på at jeg fikk noen spørsmål tidligere i dag om Fredrik kunne ha en spørsmålsrunde på bloggen snart. Så jeg spurte han nesten akkurat, og det sa han ja til!

Det er rart det der, jeg har hatt sikkert 30 spørsmålsrunder siden jeg startet å blogge, Fredrik har for øvrig ikke hatt mer enn kanskje 4 av dem, men likevel så får jeg alltid så mye respons på innleggene, og ikke minst når svarene kommer ut. Det er så gøy, og da får vi jo muligheten til å slippe dere litt mer inn også. Dere kan stille spørsmål her i kommentarfeltet på bloggen, eller så kan dere kommentere på lenken til dette blogginnlegget på Facebook-siden min som dere finner HER.

Det er ikke alltid like lett for meg å følge opp alle meldinger og svare på alle samtaler på andre sosiale medier og her i kommentarfeltene på bloggen. Jeg prøver selvfølgelig alltid! Men hvis dere har noen spørsmål eller noe dere har tenkt på, så håper jeg dere griper muligheten nå. Jeg tenker det blir en stund til neste gang jeg (eller Fredrik) svarer på spørsmål på denne måten!

Legger ved et bilde av oss fra vi flyttet inn i leiligheten vår i juli 2015. Tenk at det snart er to år siden, ser jeg har forandret meg en del ja.. Haha! Nyt kvelden deres, gleder meg til lese spørsmålene dere stiller (hvis dere har noen) og ikke minst til hva Fredrik svarer på dem!

JEG VET IKKE HVA SOM ER RIKTIG Å GJØRE

God ettermiddag alle sammen!

I morgen er det helg allerede igjen, og jeg er så klar for helg atte hjelp. Denne uken har jeg virkelig følt meg som en levende zombie med mye mindre energi enn hva jeg har til vanlig, og jeg har ofte følt meg ganske sliten. Det er ikke likt meg å være sånn i det hele tatt, så jeg håper på en bedring etter litt mer søvn i helgen – snille Fredrik pleier nemlig å stå opp med barna hvert fall en dag i helgene slik at jeg får sove litt om jeg skulle trenge det. Sånn sett er Fredrik og jeg en perfekt match, han hater å sove lenge og vil helst komme seg opp rimelig tid for å føle at han får noe ut av dagen, jeg trives godt med å få sove ut et par timer ekstra når jeg har muligheten. Vinn vinn!

Til tross for lite energi, har jeg likevel klart å holde treningen i gang. Dere husker kanskje at jeg nevnte at jeg hadde fått nok i DETTE blogginnlegget jeg skrev i februar? At jeg hadde fått så nok av sukker og at jeg endelig skulle komme i gang ordentlig med treningen? Jeg hadde riktig nok en liten pause nå i påsken, men ellers har jeg virkelig klart å holde det i gang.

I ettertid har flere av leserne mine spurt etter om jeg kan skrive mer om trening, men jeg vil ikke bidra til noe press og vet ikke helt hvordan jeg eventuelt skulle gjort det. Jeg er ikke en av dem som mener at bare jeg får til noe, så er det gitt at alle andre kan gjøre det samme. Jeg er ikke en av de som tenker at bare fordi jeg klarer å finne tid til å trene, så kan alle andre mødre gjøre det også.

Folk slenger rundt seg at “det handler om å prioritere” dette er svært provoserende når det kommer fra mennesker uten barn. Og ja, det gjør det nok i noen av tilfellene, men ofte tror jeg også det kan handle om så mye mer enn å bare det å gidde å trene. For jeg vet hvordan det føles når timeplanen er så stappfull som den får blitt, soverommet ser ut som tredje verdenskrig, klesvasken orker du ikke en gang å tenke på, og du har barn som skal lekes med, som skal få oppmerksomheten din, og som skal ha nok tid med mamma og pappa etter barnehage. 

Når barna er i seng er det jobb og du er konstant på underskudd med tanke på søvn, så partneren din (Les: Fredrik) sovner på sofaen mens han ser på fotballkamp på mobilen med middagen som ble laget klokken 20.00 i den andre hånden. Nå høres livet som småbarnsmamma sikkert helt nitrist ut, og det er det jo ikke, men det er hektisk. Ofte svært hektisk, om jeg får si det selv.

Jeg vet at mange av leserne mine er mødre, mange også relativt nybakte mødre, og jeg vil ikke at noen skal føle et press på å måtte trene når de leser bloggen min. Samtidig er det jo noe som er blitt en ganske stor del av hverdagen min nå, og som jeg har stor glede av. Jeg vet helt ærlig ikke hva som blir mest riktig å gjøre! Jeg tenkte jo egentlig at jeg skulle holde det meste av treningsnakk ute av bloggen.

Nå skal jeg lage kveldsmat til guttene mine før de skal sove. Håper dere har hatt en kjempefin torsdag! 

EN BABY NUMMER TRE

I dag skulle jeg pakke vekk og selge noe av babyklærne til Noah som ikke passer lenger, for det er ikke akkurat noen hemmelighet at han er en stor baby som har vokst ut av størrelsene sine i rekordfart. Han brukte 6 måneder i klær da han var 3 måneder gammel, og nå som han er bikket 6 måneder gammel kan han bruke både 9 og 12 måneder i babyklær. Jeg føler egentlig at han bare har hoppet fra å være nyfødt, til å bli en stor baby – og det er både herlig og litt småtrist at han er så stor allerede. Noen lesere er sikkert fryktelig lei av å høre om barn og babyer i blogginnleggene mine, men sånn er det jo når jeg har to små barn. Det er jo på en måte den fasen livet mitt er i nå, med en baby og en to-åring.

Jeg har funnet frem noen av plaggene hans i størrelse 1 måned og 3 måneder, og tar dem med meg ut i stuen hvor Fredrik sitter med Noah på armen, mens Leo leker alene med bilene sine på gulvet ved siden av dem.

“Jeg tenkte jeg skulle selge babyklærne til Noah som ikke passer lenger, jeg!” sier jeg når Fredrik ser bort på meg med et blikk som sier «Hva i alle dager er det du gjør»

“Er det noen spesielle plagg du vil jeg skal ta vare på eller?” Fortsetter jeg mens jeg ser bort på ham.

“Hmm… Nææ.. Jo..!” svarer Fredrik.

Jeg venter noen sekunder før jeg smiler og spør “Skal vi ha flere barn da? Ellers selger jeg bare alt, vi kan jo ta vare på noe – men det er jo ikke noe vits i å ha masse babyklær som vi vet vi aldri vil få bruk for liggende i skapene her, og alt vi har tar jo så mye plass”

Fredrik avbryter meg nesten etter jeg spurte om spørsmålet. Det spørsmålet. “Om vi skal ha flere”. Han har nemlig funnet en av de første bodyene Noah brukte da han akkurat hadde blitt født, og ser på den bittelille bodyen før han ser ned på Noah og tar tak i den bittelille hånda hans. “Du kan jo ikke bare spørre om det nå, Jessica!” Sier han mens han smiler bredt til meg, og videre til den lille gutten vår!

DEN STØRSTE GLEDEN

God kveld til dere! Her har dagen vår gått i ett som vanlig, og jeg hadde virkelig ikke takket nei til noen ekstra timer i døgnet. Haha! Vi har likevel hatt en veldig fin dag sammen med barna, som virkelig har hatt tidenes tirsdag med masse lek og kos. Det er ingen bedre følelse enn å se at barna har det så bra som de mulig kan ha det. Barna har virkelig vært noen store mammadalter da de var små (Noah er for øvrig enda ganske liten da) men når de er blitt litt eldre, så merker jeg virkelig at de får et så godt forhold til Fredrik også. Noen ganger er det bare så fantastisk å sitte i sofaen i joggeklær og uten sminke, og kikke bort på barna som koser seg med pappaen sin mens de ler og smiler – og bare se på dem å tenke at de faktisk er 50% meg og 50% den personen jeg elsker i en egen, liten, unik person.

Jeg snakket med Fredrik om sommerferien litt tidligere i dag, og han forteller meg at han selvsagt som vanlig har krav på 5 uker med ferie i år også. For meg som for øyeblikket er hjemmeværende, og har vært det siden slutten av 2014 på grunn av begge graviditetene med barna, synes jeg det virker som så utrolig lite fri..? Det er jo gjerne bare fordi jeg går hjemme hele året da, ikke vet jeg.

Av og til føler jeg kanskje bare at livet handler om å jobbe, og at alt vi gjør er å utdanne oss, og så jobbe helt til livet nesten er over. Og at når man er ung, så har man gjerne ikke tid og økonomi til å gjøre alt man har lyst til selv om man har masse energi – og når man blir eldre og er ferdig med arbeidslivet, så har kanskje en større andel av oss både tid og god økonomi, men gjerne ikke samme energi. Jeg vet ikke. Jeg tenker bare litt høyt nå – det er faktisk lenge siden jeg bare har tenkt, for å så få skrevet det rett ned. At livet på en måte sirkulerer rundt jobb og skole, fordi man må jo ha penger hvis man skal overleve – og sånn er det jo bare blitt. Samtidig tenker jeg på at det kanskje av og til kan få oss til å glemme hva livet virkelig handler om.

DET VERSTE EN MAMMA KAN FÅ HØRE

Hei alle sammen.

Håper alle har fått en god start på uken! Jeg ville ikke skrive om dette på bloggen egentlig, for jeg hater at jeg lar meg provosere av slike ting som dette. Men enkelte ting som angår barna velger jeg å si noe om, fordi det gjør veldig vondt som mamma å høre ting som omhandler barna som ikke stemmer. Det er ting som jeg føler meg pliktet til å svare på, selv om jeg vet at jeg sitter på sannheten. Bare fordi hvis andre skal skrive ting som ikke stemmer på bloggen min, så skal jeg i hvert fall sørge for at jeg har skrevet sannheten klart og tydelig.

Jeg trenger ikke å gå så veldig inn på det, men noen mener tydeligvis at siden Leo ikke er blitt avbildet så veldig ofte på bloggen min den siste tiden, sammenlignet med lillebroren sin, så er han ikke like viktig for meg eller så jeg er mer glad i babyen min enn jeg er i han. Dette er helt på trynet tankegang som jeg ikke finner det snev logisk, ei heller finnes det noe sannhet i det. Det er klart jeg går i forsvarsmodus når jeg hører sånt, barna mine er det viktigste i livet mitt og mammarollen min er den viktigste rollen jeg har. 

Dette er en blogg som gir et innblikk i mitt liv, det vil være umulig å få inkludert alt – nå er ikke jeg en av dem som ønsker å dele absolutt alt, og det trenger jeg jo heller ikke for å gi dere et innblikk i livet mitt som tenåringsmor, men det er umulig å inkludere alt som skjer i livet mitt her på bloggen, til og med om jeg hadde forsøkt.

Jeg elsker barna mine like høyt selv om Noah kanskje oftere er avbildet for tiden! Det er helt rart at noen finner det logisk at jeg ikke er like glad i dem bare fordi det tidvis er flere bilder av minstemann.

Livet mitt sirkulerer jo ikke rundt bloggen, selv om den er blitt en del av hverdagen vår. Leo er en travel liten gutt med masse energi og jeg vil ikke ta han ut av lek og moro for at han skal stille opp på bilder til bloggen. Derfor liker jeg også best å ta hverdagslige bilder som ikke alltid er like arrangerte eller oppkonstruerte. Uansett har vi jo også et privatliv alle sammen her hjemme, og det er ikke i alle situasjoner og settinger jeg føler for å dra frem kameraet for å ta bilder av Leo til bloggen. Ikke av Noah heller, bare så det er sagt.

Uansett tror jeg at alle som har fulgt bloggen min en stund enkelt kan se at jeg elsker guttene mine like høyt. Jeg vet at jeg er en like god mamma som for dem begge to, og akkurat det kan ingen forandre. Ingen kan heller noen gang få meg til å tro noe annet. Jeg tror det er veldig mange som glemmer noe veldig viktig så fort de kan skrive noe på anonymt på en blogg, og det er at om du ikke har noe fint å si, hva med å ikke si noe i det hele tatt?

Klikk gjerne på liker-knappen under blogginnlegget for å spre innlegget videre ♥