GJESTEINNLEGG: DET SOM IKKE SKULLE SKJE

Gjesteinnlegg av Fredrik

Påsken vår så langt har vært helt knall. Vi nyter dagene oppe på hytta til Jessica og hennes familie. Været har kanskje ikke vært helt på vår siden. men sånn alt i alt kan vi ikke klage. Hver påske så har min familie og jeg tatt turen opp på min hytte. Så det er veldig koselig å holde tradisjonen tro. (selv om det ikke er min hytte) Jeg digger påsken. Kjenner på hele kroppen at jeg lengter etter snø, hytta, lange skiturer med familien, knuse broren min i alle mulige varianter av kort og andre spill, god mat og påskeegget er selvfølgelig et pluss. Tror ikke barnet i meg forsvinner med det første akkurat. 

For ett år siden var det ikke akkurat enn sånn påske jeg fikk. Vi hadde nesten nettopp fått nyheten om at Jessica var gravid igjen, og i påsken var hun 11 uker på vei med Noah. Ikke akkurat den nyheten man vil ha før en av mine favoritt-tider på året, selv om selvfølgelig jeg ikke ser det som en kjip nyhet i dag. Husker vi satt der og var helt i sjokk.. Og fra før av så var ikke akkurat forholdet mellom meg og Jessica helt på topp, selv om hadde det greit. Vi krangla en del etter det som hadde skjedd tidligere den høsten og det å få denne nyheten rett før påsken var veldig ødeleggende.

Jeg husker vi satt og diskuterte at Jessica hadde blitt gravid igjen i sofaen vår hjemme og hva vi skulle gjøre, Jessica gråt og jeg var ikke klar for å bli pappa igjen. Rett før vi fikk vite at vår vakre Noah var blitt til, følte jeg at livet mitt var komplett. Jessica skulle starte på skole og endelig komme i gang med utdanningen etter at vi hadde fått Leo, Leo skulle i barnehage og jeg var halvveis i lærlingtiden min. Etter en tøff start så det ut som at alt skulle falle på plass. vi hadde vært gjennom fødsel, brudd og det som måtte finnes. Men endelig skulle ting roe seg og det “normale” voksen livet skulle komme.

Men den gang ei. Det slo oss seriøst som et lyn fra klar himmel. Skjebnen ville noe annet. Ikke forstå meg feil, det å få barn er verdens største gave og en stor velsignelse. Men det er ikke akkurat en ønskesituasjon å havne i som to ungdommer for andre gang. Selv om voksenlivet allerede hadde kommet til oss litt kjappere. Så var jeg definitivt ikke klar på barn nr 2 i det hele tatt. Vet jo at man aldri kan forberede seg på å få barn, men det føltes rett og slett umulig. 

Den gangen var det ikke like mye diskusjon som med Leo, etter at vi fikk Leo så var Jessica og jeg begge enige om at hvis vi i en fjern fremtid, skulle bli gravide, så skulle vi velge å beholde. Men at det skjedde så fort var ikke akkurat i planen.

Det var ikke en slik påske jeg så for meg i fjor, men i år kom det ingen overraskende nyheter heldigvis. Ville jo aldri vært foruten vår vakre Noah selv om det kom brått på.

Han, Leo og Jessica er min store kjærlighet i livet og jeg vil alltid ha dem i mitt liv.

Håper dere alle har hatt, har og vil fortsette og ha en god påske.

DETTE HAR JEG LÆRT AV Å BLI MAMMA SOM 16-ÅRING

Fordommer er noe veldig mange mennesker opplever i dag. Det er så enkelt å sette mennesker i bås for hvordan de ser ut, eller for andre ting, deriblant rykter. Før jeg ble gravid første gangen gjorde jeg det ofte selv. Som jeg har skrevet tidligere så satt jeg og så på tv-serien Unge mødre dagen før jeg fant ut at jeg var blitt gravid, og jeg må innrømme at jeg var ganske fordomsfull. Jeg husker det som om det skulle vært i går hva jeg sa til mamma, da  en 16-åring dukket opp på skjermen. “Herregud, hun som er med i dag er 16 år og gravid” og jeg husker mamma bare ristet på hodet og sa noe sånn som at det var så tragisk og trist. Snakk om tilfeldig!

Som blogger blir man også dømt før noen i det hele tatt vet hva navnet ditt er. Man føler et visst press for å se bra ut hele tiden, og utenforstående som ikke har satt seg inn i hvordan blogging fungerer, mener at alle rosabloggere er stokk dumme. Dette spiller også media bevisst på, fordi de vet at det er mange som har fordommer mot rosabloggere, og dermed poster de gjerne også artikler som støtter oppunder disse fordommene. Slik gjøres ofte med unge foreldre også, og generelt andre ting som mange har fordommer mot. 


Som jeg skrev har jeg også vært fordomsfull og dømmende mot andre tidligere, det er veldig enkelt å gjøre det når man ikke vet grunnen bak og hvorfor noen velger som de gjør. Det er likevel ingen unnskyldning, for jeg ser selv at slik jeg var tidligere ikke var en OK oppførsel i møte med andre mennesker. For sannheten er at vi ikke alltid vet hvorfor noen gjør som de gjør, og det kan være så utrolig mange grunner til hvorfor noen velger som de gjør. Så velger man kanskje å tro på et stygt rykte og sette personen i bås. Etter å ha blitt dømt såpass mye som det jeg har, er jeg utrolig bevisst på å ikke dømme andre selv.

Istedenfor å snakke rundt middagsbordet om nabomammaen som ikke fikk sitt første barn før hun var 45 år gammel, at det sikkert var fordi hun prioriterte karrieren sin foran eventuelle barn, og det er hennes egen feil om hun ender opp uten barn. Hva med å tenke at hun kanskje har slitt med å bli gravid i mange år? Hva med å tenke at denne mammaen har ønsket å bli mamma i så mange år, men ikke fikk muligheten før nå. 

Jeg vet at barn lærer fra hva du gjør, og ikke nødvendigvis alltid fra det du sier. Som mamma har jeg et stort ansvar ovenfor barna når det kommer til mange ting, også dette med å lære barna mine til å ikke bli fordomsfulle, og det samme store ansvaret har Fredrik som pappa. Vi har muligheten til å forme barna våre, så hvorfor skal vi ikke gjøre alt vi kan for å forme dem til å bli gode mennesker? At vi heller lærer dem til å bli kjent med mennesket før de kan gjøre seg opp en mening om hva de synes om noen, og at de ikke får snakke stygt om andre. Dersom jeg er dømmende og snakker nedlatende om andre mennesker, vil mine barn ta etter det. Som forelder skal man gå foran som et godt eksempel!

Når alt kommer til alt, så handler det om å ha et åpent sinn!

GODE NYHETER!

Annonse

Hei alle sammen! Da er vi trygt plassert på hytta på fjellet, vi storkoser oss og nyter påsken. Jeg har faktisk ikke helt klart å innse at det faktisk er påske enda.

Det er virkelig helt herlig med et lite avbrekk fra hverdagen – den kan jo bli ganske så ensformig når man har små barn og alt som følger med. Selv om jeg absolutt er veldig glad i hverdagen vår – så merker vi at vi hadde godt av å komme oss bort litt. Det skjer jo ikke akkurat så fryktelig ofte! Hytta vår ligger utrolig fint til på fjellet, så det å få på ullundertøy, ta på oss tøfler og nyte tid med barna er bare det beste som finnes. Leo elsker jo simpelthen også å være ute, så det passer oss midt i blinken nå som vi er på fjellet. Barna har det så flott her oppe, og vi har virkelig fått en fantastisk start på ferien.

I dag har jeg fått muligheten til å dele noen gode nyheter med dere! Nå i dag starter nemlig midseasonsale hos Nordens største ungdomsbutikk på nett, Kidsbrandstore.no (Klikk på navnet for å komme til nettbutikken deres) det vil si at i en uke fra nå av er det opp til hele 60% rabatt på nesten hele nettbutikken! Der finner du kjente og verdensledende merker som Ralph Lauren, Gant, Hilfiger, og Lyle & Scott.

Nå frem mot sommeren passer det jo helt perfekt å fornye garderoben til barna, og Kidsbrandstore.no har allerede blant annet et stort utvalg av utrolig mye fint sommertøy til barn og ungdom av kjempegod kvalitet. Det er jo kun to måneder igjen til juni og til sommeren er i gang! De er opptatt av nettopp kvalitet og tilgjengelighet, og det ser man raskt etter en tur i nettbutikken deres. Selv handler jeg utrolig mye klær til barna på nett, det er jo så lettvint, og gjøres enkelt hjemmefra. Kidsbrandstore.no har rask levering og gratis retur, og prisene er helt supre – især nå som det store salget er i gang! 



Nå håper jeg dere har fått en like fin start på påsken som det har vi, så snakkes vi selvfølgelig litt senere ♥ Ønsker dere en herlig torsdag videre!

JEG HAR GLEDET MEG SÅ LENGE TIL DETTE!

Hei alle sammen. Håper dere har det bra!

Både i går og i dag har jeg vært mye alene med barna og kombinert det med husarbeid og masse pakking – for vi skal nemlig dra avgårde på påskeferie alle 4! Jeg har jo helt glemt å fortelle dere det! Noe som egentlig er ganske rart, i og med at vi har planlagt dette i lang tid. Jeg holdt Leo hjemme fra barnehagen i dag også, slik at vi samtidig kunne få litt tid sammen. Så nå sitter vi i bilen på vei til hytten til familien min, og gleder oss veldig til å komme frem og tilbringe noen fine dager på fjellet i påsken. Det er virkelig noe eget med å feire påsken på fjellet synes jeg!

Leo lurte seg med på bildene vi tok i stad! Haha, verdens fineste linselus. Jeg måtte le skikkelig da jeg gikk gjennom bildene etterpå og så at han hadde lurt seg med på alle bildene Fredrik og jeg tok sammen. Og at han i tillegg sto og smilte! Haha, han er blitt veldig glad i å bli tatt bilder av, for å si det sånn! 

Nå sover begge guttene godt i bilsetene sine, så da hadde jeg muligheten til å oppdatere dere litt. Turen hittil har ikke akkurat gått knirkefritt, men det må man regne med når man har med to små barn på tur. Det er heldigvis ikke lenge igjen, og det skal bli så godt å komme frem. Dette er jo faktisk vår første ordentlige ferie sammen, om vi ser bort i fra et par turer til familien min i Gjøvik for en stund tilbake. For det har vært noen travle dager nå i det siste, så det skal virkelig bli godt med en liten ferie. Jeg er utrolig glad for at Fredrik også kunne være med og at det ikke ble noe mer jobbing utover påsken på han, for all ekstra tid vi kan få sammen er gull verdt. Fredrik har jo også jobbet en del mer enn vanlig i det siste, så han har nok gledet seg til ta seg en velfortjent påskeferie med oss han også, litt fri fra jobben og litt ekstra tid med familien sin.

Satser på at denne ferien vil gjøre godt for barna og for oss ♥ Ønsker dere en riktig god påske!

ENDELIG KAN JEG BARE FORTELLE SANNHETEN..

Endelig kan jeg bare fortelle sannheten og le av den. Som jeg skrev i DETTE blogginnlegget for kort tid siden har jeg spesielt det siste året følt at jeg har måtte gå på tå her på bloggen for å være forsikret om at ingen har noe de kan “ta meg på” og fordi jeg har vært redd for at enkelte ikke skal like meg. Det har vært så slitsomt, og det er utrolig deilig å bare føle at jeg kan være meg selv, og bare føle meg fri til å skrive det jeg vil og sannheter som jeg kanskje ikke har turt å skrive tidligere, i frykt av at andre ikke skal like meg eller at jeg ikke er en god mamma.

De som dømmer deg for fortiden din er uansett ikke verdt å ha med seg i fremtiden, så i dag har jeg rett og slett tenkt til å ha et blogginnlegg som har vært etterspurt helt siden jeg startet å blogge – Et “den første gangen”-blogginnlegg.

Min første ordentlige kjæreste…
–  
For meg er det litt vanskelig å vite hva som hva min første “ordentlige” kjæreste. Hvor seriøst er det egentlig i åttende klasse liksom? Jeg hadde min første kjæreste første året på ungdomsskolen, og det forholdet varte i ca 6 måneder. Det var ikke et sunt forhold og jeg skulle ønske jeg ikke stresset så fælt med å få kjæreste, og at jeg heller brukte mer tid på venner og venninner istedet. Et slikt forhold varer jo sjeldent uansett, men det at det sjeldent varer betyr jo ikke at det ikke kommer noe godt ut av det, skal man tenke slik kan man jo til slutt aldri ta noen valg. Så jeg angrer ikke på at jeg fikk meg kjæreste, men jeg gjorde en feil veldig mange gjør når de får sin første kjæreste: Jeg glemte og bortprioriterte venninnene sine, og viet all tiden min til kjæresten. Ingen smart ting å gjøre, det merker man raskt når det en dag tar slutt!

Mitt første møte med alkohol…
– Herregud… Når var det igjen da? Jeg tror jeg var 13 år, det er mulig jeg akkurat hadde fylt 14. Bestevenninna mi og jeg var helt vanvittig utspekulerte, og snek oss ut hver kveld i sommerferien. Det var lite som stoppet oss, enda vi ble tatt flere ganger var det pån igjen så fort husarresten var over. Jeg husker ikke det aller første møtet mitt alkohol (Kan vel egentlig bare tenke meg hvorfor), men jeg husker noen av de første. Deriblant en gang hvor foreldrene mine var bortreist, og vi drakk hjemme hos meg. Der blandet drikken vi fant i barskapet til pappa ut med Olden og Farris av en eller annen grunn, og det gikk mildt sagt ikke så bra. Jeg våknet opp dagen etter og hadde en Iphone som var så ødelagt at den var delt opp i tre deler, jeg hadde tydeligvis også forsøkt å ringe mamma fra bestevenninna mi sin telefon, der var nummeret til mamma lagret som “jeg vil gråte”, og bestevenninna mi hadde også nesten fått bestilt seg hotell på Hotels.com appen. Kanskje like greit vi var hjemme denne kvelden. Haha, noe så flaut!

Min første hjemmefest..

– Hadde jeg da jeg var 15 år gammel, og det gikk faktisk veldig bra. Det eneste som var synd var at naboen ble fryktelig sinna på meg siden lyddnivået ikke akkurat ble holdt helt der det skulle være, og han hadde små barn som ikke fikk sove.. Han har min fulle forståelse i dag, for å si det sånn. Haha!

Min første piercing..

Min første piercing var en jeg tok i navlen som 13 eller 14-åring, jeg husker ikke helt eksakt. Som jeg angrer på det! Skulle hørt på mamma, men slik er det når man er ung og vet alt best selv. Litt senere tok jeg også piercing i tungen som 14-åring, og det var det aldersgrense på. Det løste jeg ved at jeg stjal passet til storesøsteren min som jeg brukte som legitimasjon. Haha, herregud!

Mitt første kyss..

– Var trolig en gutt jeg kysset siste året i barnehagen eller noe. Haha! Etter det kysset jeg ingen før samme året jeg begynte på ungdomsskolen (Tror jeg?)

Min første hårkrise..

Hadde jeg i 9-ende klasse på ungdomsskolen. Jeg hadde nemlig lest på TCMN sin blogg (som på den tiden var Norges desidert største blogg) om hvordan man kunne få håret sitt helt blondt selv om man hadde ganske mørkt hår. Jeg skulle ha platinablondt hår, noe annet var det ikke snakk om – helst gjerne så nært hvitt som mulig. Det var fint til det oransje ansiktet mitt kan dere tro. Det gikk jo som det måtte gå, håret mitt fikk fargen multifarget og jeg så helt fullstendig gal ut. Jeg hadde sittet i 45 minutter med den sterkeste hårblekingen som var til salgs i butikkene før jeg kom på at jeg kanskje burde tenke på å vaske det ut snart. Frisøren jeg senere kom til sa jeg var heldig som ikke var skallet..


Jeg ble overraskende flau over å skrive dette blogginnlegget, men sånn var jeg, og det er sannheten. Jeg ville bare ha det gøy og tenkte ikke så mye konsekvenser, sånn sett var jeg kanskje ikke så veldig ulik flere av de på min alder. Jeg hadde masse tid med venninner og en god del ungdomstid, og sistnevnte har jeg aldri savnet etter jeg ble mamma. Så på en måte bør jeg vel kanskje være glad for at jeg hadde mye tid til å nyte det å bare være ung – selv om jeg absolutt ser i etterpåklokskapens lys at mye av det var i det tidligste laget. Jeg sitter her og må bare le og riste litt på hodet, når minnene fra denne tiden dukker opp en sjelden gang innimellom. Da innser jeg virkelig hvor mye jeg faktisk vokste på å bli mamma, og at det ville nok ingen trodd. Jeg kunne virkelig ikke ha ønsket meg et bedre liv enn det jeg har i dag!

TRODDE ALDRI DETTE SKULLE SKJE…

I dag har jeg startet med å gå gjennom med en anmeldelse av en kommentar jeg har fått i forbindelse med bloggen. Denne kommentaren har vært det verste jeg har lest i løpet av min tid som blogger.

Det sies at man “skal tåle litt” som blogger, at man skal da kunne takle litt stygge kommentarer. Det synes ikke jeg, for vi er da også mennesker på lik linje med alle andre. Ja, vi utsetter nok oss selv for mer kritikk enn mennesker uten offentlige blogger – men jeg synes likevel ikke at man på noen som helst måte kan gjøre seg fortjent til, eller at noen skal kunne rettferdiggjøre at man blir slengt dritt til. For øvrig er det nok mange bloggere som ikke ser ut til å klare å skille det som faktisk er stygge kommentarer, og det som er kritikk. 

Jeg kan ikke akseptere alt, og man skal ikke akseptere alt. Jeg er ikke bare en blogger, jeg er også mamma. Å være mamma er den viktigste rollen jeg har. Barna mine er det mest dyrebare jeg har, og jeg elsker dem til døden akkurat som alle andre mødre. Jeg vil gjøre alt i min makt for å beskytte dem. Jeg fikk en grusom kommentar her om dagen, som handlet om seksuelle overgrep mot barnet mitt. Jeg får vondt langt inne i hjertet mitt når jeg skriver det.

Noen vil sikkert mene at jeg skulle helst bare latt det gå, og ikke gi disse menneskene oppmerksomhet. “Det var sikkert bare en spøk” Ja vel, men det gjør det ikke greit. På ingen måte! Jeg har nulltoleranse for denne typen kommentarer, og det kommer jeg til å ha i fremtiden også. 

Ved å ikke gjøre noe med en kommentar som denne, så sender jeg ut signaler om at dette er greit, og det er ikke greit på noen som helst måte. Som jeg sa til politiet i dag da jeg var innom for å snakke med dem, jeg føler meg faktisk pliktet til å anmelde en sak som dette. For det er å gå langt, langt over streken uansett om det er ment som en eller annen syk spøk eller ikke. Det er uansett ikke morsomt. Overgrep er ikke gøy! Hva slags syke mennesker er det i så fall som synes det?! Jeg vet ikke 100% hva kommentaren var ment som, og ikke har jeg tenkt til å analysere det heller. Den delen tenker jeg nemlig å la politiet ta seg av.


Men jeg er ganske sikker på at de uansett, i likhet med meg, ikke finner dette det snev artig.

NOAH ER 6 MÅNEDER GAMMEL

Hallo alle sammen!

I dag er vår herligste, fineste, nydeligste lille baby 6 måneder gammel allerede – og vi blir bare stoltere over ham for hver dag som går. Det er så rart å tenke på at det har gått et halvt år allerede, siden Noah endelig skulle komme til verden en mandagsmorgen som vi hadde gledet oss så utrolig lenge til. Han har krevd mye av oss, og han har lært meg en hel masse. Det positive med å ha hatt en kolikkbaby slik jeg ser det, er at man blir så godt rustet for utfordringer som kan oppstå med barna i senere tid – fordi man har vært på bunnen og ingenting kan måle seg med det uansett. Det har rett og slett gjort meg til et sterkere menneske.

Noah er veldig blid om dagen, og smiler så fint med det nesten tannløse smilet sitt! Han er også en stor mammadalt, og er kommet til det stadiet at han er ganske skeptisk til fremmede, så han er tryggest i armene til mamma, og ler aldri så godt som det han gjør når han leker med pappaen sin. Han er veldig fascinert av storebroren sin og elsker å leke med ham, og selv om han er skeptisk til fremmede så storkoser han seg når han kan sitte å følge med på alt som skjer rundt han.

Tenk at for ett år siden var Noah på størrelse med en pære i magen min, og nå i dag veier han godt over 9 kg.





Jeg gleder meg så til å gå den aller første sommeren hans i møte! Han er en så fantastisk liten gutt, og jeg er så lykkelig over ha muligheten til å tilbringe hver eneste dag med han. Jeg kan nesten ikke vente til alt vi skal oppleve sammen, lille vennen min ♥

NOK ER NOK

Hei alle sammen, og håper dere har hatt en god helg!






Jeg har fått nok av henvendelser fra mennesker som mener jeg burde legge ned bloggen min, typ “Du er jo så oppegående, hvorfor i alle dager blogger du?” Akkurat som at det ene utelukker det andre.

Det er jo faktisk mitt valg om jeg vil skrive blogg, og når jeg har kommet så langt som det jeg har, så har jeg ikke lyst til å gi opp med det første. Jeg har mange tusen lesere hver dag som jeg vet setter pris på å lese bloggen min, men så har jeg selvfølgelig som alle andre bloggere også mennesker som ikke liker verken meg, bloggen min eller familien min, men som av en eller annen fryktelig ulogisk og merkelig grunn likevel har fulgt bloggen min i veldig lang tid.

Jeg skal ikke gi de så mye oppmerksomhet, for jeg vil heller gi den til de som liker å følge med på bloggen, både nye lesere og lesere som har fulgt meg i lang tid og som liker bloggen. Det er så utrolig gøy å ha muligheten til å jobbe med dette når jeg er hjemmeværende med Noah! Det å kunne nå ut til så mange mennesker er utrolig givende og spennende, og jeg føler helt ærlig et stort ansvar for hva jeg skriver her inne.

Jeg kommer ikke til å kutte ut bloggen fordi enkelte mener at det er til det beste for meg. Jeg håper og tror at jeg fortsatt forblir oppegående og relativt fornuftig selv om jeg fortsetter å blogge fremover, haha. For jeg blir forhåpentligvis ikke automatisk dum fordi jeg blogger, og jeg har heller overhode ingen planer om å slutte i nærmeste fremtid.

Man trenger ikke alltid være enig i alle med hva de foretar seg eller gjør, men det er likevel utrolig viktig å vise respekt uansett. Og det går begge veier. Jeg forstår at alle ikke kan like bloggen min – det er for ordens skyld helt greit, og da er det jo bare å unngå den. Det er jo faktisk mitt valg om jeg vil blogge, og ditt valg om du vil følge med eller ikke! 

Klikk gjerne på liker knappen under blogginnlegget om du er enig ♥

EN TØFF DAG

I dag har vi BARE kost oss og… Nei.

I dag har vi hatt en ganske slitsom dag. Eller, jeg har. Det har vært en utrolig krevende dag, med en liten gutt godt inne i trassalderen og en baby som har skreket en god del. Men jeg vil ikke klage, jeg liker ikke å klage selv om jeg har hatt en tøff dag. Vi hadde uansett en fantastisk avslutning på dagen, guttene var blide og sovnet til vanlig tid, og ligger og sover søtt i sengene sine. Nydelige, fantastiske barna mine som jeg elsker så uendelig høyt.

For jeg lurer på hvor mange ganger jeg tenker det i løpet av en dag. At jeg ser på den lille babyen min eller toåringen min og tenker at at jeg elsker dem så mye at det faktisk gjør litt vondt.

I vår familie gjør vi virkelig så godt vi kan med å være svært bevisste på hvordan vi former barna våre. For det å være en forelder er ikke alltid like lett, det håper jeg at vi ikke er alene om å føle. Likevel føler vi at det er en rolle vi mestrer med glans. Vi tenker at det må være en grunn til at Leo er blitt så omsorgsfull og god som det han er blitt. Vi må jo faktisk ha gjort noe riktig. Hvordan han vugger på Noah når han er lei seg – holder rundt han og stryker på han.. Hvordan han brer teppe over bamsene sine før de skal sove, etter at de selvfølgelig har fått smake på kveldsmaten hans og smoothien hans, og fått nattaklem.

Personligheten til Noah lærer vi og kjenne mer og mer for hver dag som går, han er jo snart en baby på 6 måneder nå og vi har noen ufattelige fine måneder i vente med å kunne bli enda bedre kjent med hvilken personlighet han har, og hvordan han er. Uansett hvor mye jeg føler at jeg mestrer det å være mamma til to, og uansett hvor mye Fredrik kan føle at han mestrer å være pappa til to, så kan vi selvfølgelig begge to kjenne på den følelsen av at det er en utrolig stor og viktig oppgave – og være redd for om vi ikke skulle klare å få til å videreføre alle gode verdier til skattene våre, som betyr mest for oss av alt i hele verden.


Ønsker alle flotte lesere en fantastisk fin helg!

JEG HAR EN INNRØMMELSE Å KOMME MED

Når du blir gravid og får barn, så innser du raskt hvem dine ekte venner er. Det blir veldig synlig hvem som er der og hvem som ikke er der, og det tror jeg gjelder uansett hvor gammel du er når du får barn. Ekte venner er så utrolig viktig å ha, kanskje spesielt gjennom ungdomstiden. Dette skrev jeg om i et blogginnlegg i 2014 – da jeg var 16 og halvveis i svangerskapet med Leo, og det blogginnlegget publiserte jeg aldri før nå.

Jeg håper de av dere som leser dette slipper å gjøre den samme feilen som meg. Det er så vondt når de du virkelig betror deg til skuffer deg så til de grader. Jeg sitter her og angrer så for at jeg har stolt på enkelte, og trodd at de virkelig har kunne tatt hensyn til meg. Jeg valgte å fortelle at jeg var gravid veldig tidlig i svangerskapet til 3 personer. Og noen ganger spør jeg meg selv hvorfor. Men så vet jeg at det er fordi jeg hadde ingen her i Larvik, rett og slett. Jeg hadde nesten akkurat flyttet, jeg var helt alene i situasjonen min, og jeg hadde det veldig vondt.

Hvordan noen har hjerte til å svikte noen i sånn situasjon er noe jeg aldri kommer til å forstå. Det eneste jeg vet er at jeg er uendelig takknemlig for at jeg aldri blir den personen som svikter noen på samme måte. 


Jeg prøver uansett å se det positive i alt som skjer, selv om det var vanskelig når jeg fant ut dette. Men det har også vist meg hvor mye jeg setter pris på alle vennene mine som ikke har skuffet meg. Alle menneskene som har støttet meg og respektert valget jeg har tatt. Herregud så heldig jeg er som har de.

Du tror kanskje du virkelig kjenner noen, for det gjorde jeg også. Men det finnes altså mennesker som du til og med kanskje er med daglig som når alt kommer til alt kun vil være med deg på solskinnsdagene, og det er i slike tilfeller  som dette at sånt kommer frem.. Hadde det ikke vært for at dette hadde skjedd, hadde jeg garantert betrodd meg til denne personen enda. Så ja, på en måte er jeg kanskje glad jeg ble gravid, for det har hvert fall vist meg hvem jeg kan regne med og ikke.