Fredag kveld. Barna sover og det er helt stille i leiligheten. Nesten litt for stille. Fredrik sitter i andre enden av sofaen og fikler med mobilen sin. Jeg sitter i motsatt ende. Han ser helt borte ut i mobilen sin, så først forventer jeg egentlig ikke noen svar. Men nå spør jeg likevel. Jeg ser bort på ham før jeg spør: “Tror du at vi alltid kommer til å være sammen?”
“Det sies jo at ingenting varer evig.” fortsetter jeg litt spøkefullt mens jeg smiler, før jeg merker at Fredrik ser opp fra mobilen sin. Det er kanskje bittelitt alvor i det også? Det sies jo også at i enhver spøk, så er det litt sannhet.
“Men Jessica, da får vi vel bare overbevise de som sier det om at vi er en av de få tingene som faktisk varer da” svarer han før han ser tilbake på meg – akkurat som at det han sa var noe som falt han helt åpenbart. Og så sitter jeg bare ironisk nok fortsatt i andre enden av sofaen og ser bort på deg, men likevel så har jeg aldri følt meg nærmere deg.
Nå kom vi hjem for en stund siden fra en kjempefin tur nede ved havnen sammen med barna. Det har vært så deilig ute i dag, så derfor måtte vi bare benytte anledningen! Tanken på at Fredrik ikke skal på jobb i morgen er ganske god, håper vi kan finne på masse morsomt fremover – både “alene” med bare oss og barna, men også forhåpentligvis mye med familien til Fredrik. Vi har uansett noen herlige uker foran oss!
Jeg husker det var veldig mange som reagerte på at jeg aldri ville skrive om Fredriks familie sin reaksjon på graviditeten, både da jeg ble gravid første gangen, men også andre gangen. Dette tenkte jeg faktisk å si noe om nå. Jeg ble gravid med Leo da Fredrik og jeg hadde vært sammen i kun 8 måneder, selv om vi hadde kjent hverandre lenger. Familien til Fredrik ble fryktelig overrasket over graviditeten (som de fleste andre) og ville helst at vi skulle vente noen år før vi fikk barn sammen. Dette var selvsagt tøft for meg da jeg allerede var blitt gravid og sto i den situasjonen, men jeg klarer selvfølgelig å se deres synspunkt. Det kunne jeg for øvrig den gangen også.
Andre gangen husker jeg det var vanskelig å fortelle det, siden jeg var veldig redd for reaksjonene da jeg allerede var i en sårbar situasjon. Dette gjaldt egentlig med alle jeg måtte fortelle det til. Derfor husker jeg at Fredrik sa det til sin familie, og jeg til min. Det var jo ikke akkurat det Fredrik hadde forutsett at skulle skje igjen heller (altså at jeg var gravid igjen) så jeg tenker også at reaksjonen til noen i familien til Fredrik kom av at de ønsket å støtte han, og det har jeg virkelig full forståelse for – i og med at Fredrik og jeg var ganske uenige om hva vi burde gjøre da jeg ble gravid på nytt. Men moren til Fredrik var en av mine største støttespillere da jeg ble gravid igjen, noe som betydde utrolig mye for meg.
Foreldrene til Fredrik har fortalt oss i ettertid hvordan de synes vi mestrer det å være foreldre, og hvor flinke de synes vi er som har klart dette så fantastisk bra. Jeg skjønner kjempegodt reaksjonen deres første gangen, og det tror jeg de aller fleste oppegående mennesker også klarer å reflektere seg til. Fredrik som var 17 år på tidspunktet kom til foreldrene sine og fortalte at den 16 år gamle kjæresten hans som han ikke hadde vært sammen med i ett år en gang, var blitt gravid. Ikke kjente jeg foreldrene hans spesielt godt heller på det tidspunktet. Nei, jeg bærer virkelig ingen nag! Verken til de i min familie som reagerte med å tenke at vi burde vente med barn, og ei heller noen i Fredriks familie som tenkte det samme.
Det viktigste er hva man mener i dag, ikke hva man mente 2 år tilbake i tid. Jeg har et godt forhold til foreldrene til Fredrik, og de har støttet oss og hjulpet oss når vi har trengt det, og det gjør de fortsatt. De elsker barna våre, nyter å ha muligheten til å tilbringe tid med dem, og er noen fantastiske besteforeldre. Det er så flott å se at da spesielt Leo siden Noah ikke er så stor enda, har et så godt bånd til dem, og noe annet kunne ikke falt meg inn å støtte oppunder heller. Jo flere mennesker barna har rundt seg som er glade i dem, og som barna er glade i, jo bedre!
I dag har Aftenposten skrevet en artikkel om bloggerbarna som jeg er delaktig i. Faktisk var jeg vel den eneste mammabloggeren/foreldrebloggeren som gladelig stilte opp til intervju og svarte på noen spørsmål, av alle mammabloggerne som de kontaktet. Ganske utrolig, spør du meg. Jeg vet ikke om andre bloggere som eksponerer barna sine sine leser min blogg i det hele tatt, men helt ærlig: Har man ikke har noen problemer med at man eksponerer barna sine, så bør det vel strengt tatt ikke være noen problem å svare på noen spørsmål omkring det heller?
Her er et lite utdrag av intervjuet:
«Jeg får ofte høre at barna mine kommer til å bli mobbet, eller at jeg fratar dem retten til privatliv» sier Jessica Enerberg.
18-åringen bor i en enebolig i Larvik med barna Leo og Noah og står bak bloggen «mammasom16». Den leses av 7.000 til 10.000 lesere daglig, og Enerberg er vant til å få kritikk. Likevel er hun en av ytterst få mammabloggere som tar telefonen og er villig til å svare på spørsmål.
– Hva svarer du til kritikken?
«At alle foreldre har et ansvar for å lære barna sine at mobbing ikke er greit – uansett. Og når det kommer til privatliv, så er det veldig få prosentandeler av livet vårt som kommer ut på bloggen. Det er utrolig lite av alt jeg gjør, som kommer ut. Barna har i aller høyeste grad et privatliv selv om jeg skriver blogg.»
Enerberg synes det er urettferdig at kritikken alltid rettes mot bloggere, og påpeker at hun daglig ser bilder fra «vanlige» foreldre på sosiale medier som hun aldri ville lagt ut selv.
«Det er så mye ukritisk eksponering der ute at diskusjonen heller burde gjelde foreldre generelt. I stedet er det blitt en slags heksejakt på bloggerne. Det er åpenbart at mange ikke tenker over hva de legger ut, noe jeg som mammablogger derimot er nødt til å reflektere rundt daglig.»
Jeg har tidligere gått ut og sagt at jeg har regler som går på hvilke bilder av barna som kommer ut på sosiale medier. Disse innebærer blant annet at barna alltid skal være påkledd, rene, og ikke i sårbare situasjoner. For et halvt år tilbake i tid, fikk jeg tilbakemelding på at tre av bildene jeg tidligere hadde lagt ut på Instagram, som var av Leo hovedsaklig da han var baby, faktisk ikke stemte overens med kravene jeg har sagt at jeg skal ha til bildene jeg legger ut av barna. To av bildene var av han i bleia, et av dem med ansikt synlig. Og ett av bildene var av han i et badekar. Sistnevnte var ikke noe mer enn ansiktet og skuldrene synlige, for da ville det nok aldri sett dagens lys i det hele tatt, men jeg merket likevel at det var ubehagelig at jeg faktisk hadde lagt ut disse bildene, selvfølgelig med de beste intensjoner – men likevel synes jeg ikke det er greit i dag.
Jeg legger meg fullstendig flat for dette, og dette beviser jo at man alltid bør stille seg selv spørsmål før man poster bilder av barna sine. Hva vil jeg si med dette bildet? Ville jeg synes at det hadde vært greit dersom dette bildet var av meg? I dette tilfellet har jeg rett og slett begått en feil og det beklager jeg veldig for. Dette er mitt ansvar, og jeg tar massiv selvkritikk. Til mitt forsvar kan jeg vel egentlig bare si at det er få mennesker som går hele livet uten å gjøre en eneste feil, og at det for meg er det viktigste at man sørger for at man ikke gjør samme feil to ganger. Dere kommer ikke til å se slike bilder av barna igjen. Jeg kommer ikke til å slutte å poste bilder av barna. Men jeg kommer alltid til å være bevisst på hva som publiseres, og det i enda større grad fremover nå.
Hver gang jeg skriver om tiden før jeg fikk barn, så får de blogginnleggene masse oppmerksomhet, uten at jeg helt forstår hvorfor. Kanskje det er overgangen fra umoden tenåringsjente til mamma noen synes er fascinerende? Jeg vet ikke. Jeg får ofte spørsmål om den tiden, og ofte også om jeg savner tiden da jeg ikke hadde barn.
Jeg skal innrømme det: Jeg kan ta meg selv i å savne varme tekopper og kaffekopper. Jeg savner et hjem som så og si alltid er rent. Jeg savner noen ganger å sove lenge. Å kunne legge meg og våkne igjen opplagt. Å dusje og gå på toalettet helt i fred.
Men så innser jeg at de varme kaffe og tekoppene jeg savner, ikke er varme lenger fordi jeg leker litt for lenge med barna og glemmer dem bort.
At det ikke alltid er så veldig rent her hjemme lenger fordi barna leker og utfolder seg, og at det derfor gjerne med fingermerker på veggene våre og klesvask i hele huset. Og at det faktisk er helt OK.
At jeg ikke sover så mye fordi barna trenger meg mer enn jeg trenger søvn. Og at jeg en dag i fremtiden kommer til å savne det når jeg står i dusjen med såperester over hele kroppen, og hører trippende barneskritt bortover gangen og utenfor baderomsdøren, og Leo som banker på og roper “MAMMA? Døra opp mamma!”
At jeg er glad jeg ikke fikk barn enda tidligere enn hva jeg gjorde, men at jeg aldri i hele verden ville vært foruten barna mine og alt de har lært meg. At man alltid vil ha det man ikke kan få, og at den varme kaffekoppen sikkert ikke er så jævlig god uansett.
Vi har gledet oss så lenge til dette, og nå er endelig dagen her! Fra i dag har nemlig både Leo og Fredrik ferie fra barnehage og jobb, og skal tilbringe de neste ukene hjemme med Noah og meg! Dere vil ikke tro hvor mye vi har sett frem til ferien sammen.
Jeg leverte Leo en del senere i barnehagen enn vanlig i dag, av den enkle grunn at barna for første gang på sikkert over 100 netter sov, lenger enn til klokken 06:30. Jeg skal love deg at når du er vant til å ha en vekkerklokke som roper ut “Mamma! Pappa!” for full hals mellom klokken 06:00 og 06:30 hver morgen, så slutter du sakte men sikkert å sette på de grusomme mobilalarmene i tillegg. Haha! Dermed var jeg rimelig forfjamset da jeg våknet klokken 09.00 i dag tidlig. Fredrik hadde visst også forsovet seg, og rakk såvidt å komme seg avgårde til jobb i tide.
Jeg vet Fredrik har sett frem til denne dagen i månedsvis også, for vi kan på ingen måte legge skjul på at vi ofte har dager hvor vi skulle ønske at vi hadde flere timer i døgnet til å tilbringe tid sammen. Både med barna og med hverandre. Å få nok tid til alt har definitivt blitt et problem! Jeg tror nok Fredrik har kjent spesielt godt på akkurat det ettersom han flere dager i uken har jobbet sånn at han ikke har vært hjemme før halv syv på kvelden. Men nå er endelig den etterlengtede ferien her for vår del, og vi skal nyte den så mye vi bare kan! Håper at disse ukene gjør godt for oss og barna, jeg ønsker dere en kjempefin helg ♥
Jeg har vært en liten tur i Oslo i dag! Da jeg kom frem med Noah fant jeg juletrekuler i vesken min, jeg var så trøtt at jeg trodde jeg hadde hallusinerte et sekund der når jeg lette etter cardiganen til Noah,- men når jeg tenker over det i ettertid må det jo bare være det sikreste tegnet man finner på at man er småbarnsmamma. Haha! Leo altså.. Lille tullingen min ♥
Nå i går kveld fant jeg faktisk igjen minnekortet fra kameraet mitt fra da Leo var nyfødt, samt noen bilder fra kun dager før han kom til verden. Et minnekort jeg var helt sikker på at var borte for godt, fant jeg plutselig igjen i sofaen. Der har det ligget i 2 år! I sofasprekken! Slå den, da. Haha! Det inneholdt masse bilder som jeg aldri har vist dere tidligere, så derfor tenkte jeg at jeg måtte dele noen av bildene med dere nå!
Jeg får en så god følelse av å se på disse bildene og da jeg fant dem igjen måtte jeg holde igjen gledestårene. Bilder er så fine minner og dere kan tro jeg er glad jeg har tatt så mange bilder helt fra barna kom til verden. Jeg skulle ønske mamma hadde tatt like mange bilder av meg da jeg var så liten!
Mine mest leste blogginnlegg fra den tiden, for dere som kanskje er nye lesere:
Hei igjen dere! Tror aldri jeg har skrevet et blogginnlegg så sent på kvelden, men i dag har det vært så hektisk at det bare måtte bli sånn. Jeg tenkte jeg skulle svare på en kommentar som jeg fikk her forleden. Jeg ble ganske sjokkert av den, men fremover vil jeg gjerne vri det negative jeg får her inne, om til noe positivt, og noe som forhåpentligvis kan være fint og koselig å lese.
Anne skriver “Likte bloggen din før du begynte å skrive om meningene dine. Er uenig i nesten alt, liker deg ikke lenger pga det. Pluss du skriver som om Noah og Leo er guder eller no når de utvikler seg helt normalt. Slapp helt av, tror alle har sett penere barn og vært borti barn som kan både det ene å det andre. Mine krabbet når de var 5 mnd (tvillinger) pleier ikke skryte av det. Synes det blir litt for mye. ALLE mødre tror at AKKURAT dems barn er best og finest, men hallo? Ro ned, har sett bedre selv.”
Du skryter kanskje ikke av barna dine, slik at andre ser og hører det? Jeg skryter uhemmet av barna mine, og jeg er så stolt av dem at det faktisk gjør litt vondt. Haha! Det har ikke noe å si for meg hvilket tempo de utvikler seg i. Alle barn fortjener skryt. Jeg tviler på at den stolthets-følelsen jeg kjenner på hadde vært noe mindre om Leo hadde begynt å gå senere enn hva han gjorde, eller om Noah hadde begynt å krabbe noen måneder senere. Jeg håper og tror at de fleste mammaer kan si det samme.
For den enorme kjærligheten man får for sitt barn, og stolthetsfølelsen man sitter på når de klarer noe nytt, sier et nytt ord, eller lærer nye ting – den avhenger ikke av hvor tidlig eller sent ute de er i utviklingen. Jeg elsker dem og er stolt av dem uansett, og det skal de alltid vite ♥
Vet dere hva jeg tror? Jeg tror det er sunt å ikke være enige med alle. Jeg har venninner som mener ting jeg er nokså uenig i, og jeg mener helt sikkert en god del ting som de er uenige i også. Jeg liker dem ikke noe mindre av den grunn, det har faktisk vært utelukkende positivt for meg. Det har lært meg å ikke bare se en vei, men begge. Å klare å se flere sider av en sak, reflektere, og å ikke alltid være så bastant. Verdien av det er stor! Jeg skal gi deg et godt råd, det finnes få mennesker der ute som kommer til å være enige med deg om absolutt alt i fremtiden. Du sparer deg selv for mye irritasjon, og ikke minst så sparer du mange potensielt gode vennskap, om du heller bare velger å akseptere det – og se forbi det.
Hvis du vil forandre noe, så må du alltid starte med deg selv. For du kan aldri forandre andre mennesker, sett bort i fra deg selv. Jeg håper oppriktig talt at dine tvillinger oppnår mye i livene sine, og ikke minst at de får massevis av skryt. For det fortjener de, på lik linje med alle andre barn. Jeg håper at når de kommer springende til deg for å vise hva de har klart, at de ikke får samme respons som jeg gjorde her: “Ro ned, har sett bedre selv” sitert deg.
Ønsker dere alle en fantastisk kveld videre, og “Like” gjerne blogginnlegget på knappen under om du likte det!
God kveld dere! I dag har vi vært på sommeravslutning i barnehagen til Leo, hvilket var veldig hyggelig. Vi måtte for øvrig dra litt tidligere enn først antatt da Leo og spesielt Noah begynte å bli slitne begge to, vi kom dessuten en del før tiden, så vi fikk en fin sommeravslutning alt i alt. Nå er det kun to dager igjen til Fredrik og Leo har fri – Fredrik fra jobben sin, og Leo fra barnehagen. Det er så gøy å tenke på!
For første gang på lenge trenger jeg litt hjelp av dere i dag. Jeg har så utrolig mye morsomt planlagt fremover på blogg-fronten, men i dag vil jeg stille dere noen spørsmål likevel. Hvorfor følger akkurat du bloggen min? Har dere forslag til spesifikke innlegg dere savner på bloggen? Hvilke innlegg liker dere best, og hvilke vil dere se flere av? Jeg vil kun at bloggen min skal bli bedre, og da trenger jeg jo deres hjelp ♥
Nå skal barna legge seg og sove, så dette ble bare en liten bloggoppdatering. Jeg skriver til dere litt senere i kveld, og håper dere har kost dere like mye i fint vær som det vi har i dag!
Det er litt skremmende å tenke på noen ganger, men bloggen min har jo blitt en utrolig stor del av livet mitt og hverdagen vår. Ikke i den forstand at jeg deler alt vi gjør og alt som skjer her hjemme, men i den forstand at den er blitt en stor del av meg. Jeg gleder meg til å skrive til dere hver dag, jeg er glad og gleder meg til å dele gode nyheter med dere, og jeg gruer meg og er trist når jeg må dele dårlige nyheter her på bloggen.
For meg er det kanskje lett å glemme at hvem som helst faktisk kan lese alt jeg skriver. Jeg ser hvor mange som er innom bloggen min hver dag, men samtidig blir det enkelt for meg å bare tenke at tallene over hvor mange som har vært innom, bare er tall. Jeg klarer ikke helt å forstå at de samme tallene er mennesker, at de tallene er dere lesere, og jeg blir så ydmyk og takknemlig når jeg virkelig tenker over at dere leser det jeg skriver hver dag, og at dere klikker dere inn på bloggen min og følger livet mitt som mamma sammen med barna.
Jeg har nok delt mye som jeg aldri trodde jeg kom til å dele med så mange, spesielt når jeg ikke en gang aner hvem mange av dere er. Jeg har skrevet veldig mange personlige blogginnlegg siden jeg startet opp bloggen, og jeg har vært åpen om mye helt fra start. Det er litt rart å tenke på at dere vet så mye om meg, men at jeg vet ganske lite om hver og enkelt av dere. Jeg kjenner gjerne igjen navn som går igjen i kommentarfeltene her på bloggen og i “likes” på Instagram, men jeg kjenner jo ikke dere på den måten dere kjenner meg.
Jeg ser på bloggen min som en dagbok, selv om den har tilskuere som følger med, så er jeg fortsatt ærlig om hvordan jeg har det, hvordan jeg føler ting, hva jeg tenker, og gjerne også hva jeg har gjort samme dag, eller hva jeg har planer om i fremtiden. Livet mitt endrer seg, og jeg har vært gjennom mange kapitler som dere også har fått ta del i. Mye har endret seg siden den gangen jeg startet bloggen, og livet mitt endrer seg stadig enda mer.
Jeg skal begynne på skolen igjen neste år, og er ganske bitter over at jeg ikke fikk gått ferdig første videregående da jeg var gravid og 16. Jeg spurte faktisk rådgiveren min på skolen om jeg hadde mulighet til å ta skoleåret på deltid eller ha hjemmeundervisning til formen ble bedre, siden jeg var så utrolig dårlig da jeg gikk gravid med Leo. Men det var det visst ingen muligheter for i det hele tatt, enten måtte jeg starte på fulltid på skolen, eller så måtte jeg gå ut i tidlig permisjon fra skolen eller bare droppe ut. Jeg ble fortalt at det ikke var noen andre muligheter.
Nå i ettertid har jeg fått vite at det er fullt mulig å dele opp et skoleår, og/eller i tillegg få noe hjemmeundervisning. Alt kommer an på grunnen, og om den er god nok til å få det. For å være helt ærlig, så vil jeg faktisk si at å være nesten 3 måneder gravid når man starter første året på videregående – og i tillegg være så dårlig at man kaster opp på vei til skolen når man prøver å dra flere dager på rad, virkelig er en godkjent grunn i mitt hode. Jeg var i tillegg på flere møter med rådgivere og andre på skolen, siden jeg så gjerne ville fortsette selv om formen min var elendig. Så jeg skal ikke legge skjul på at det er veldig bittert. Men det er ikke noe å gjøre med det nå, det er for sent dessverre.
Skolen gleder jeg meg veldig til, jeg savner faktisk å gå på skolen. Jeg må jo også si at selv om jeg mest gleder meg for min egen del, så gleder jeg meg litt til å bevise en gang for alle at jeg selvfølgelig skal ta meg en utdannelse. Uansett vet jeg at det er mye annet som kommer til å skje i livet mitt fremover før den tid også, og jeg har mange kapitler foran meg som jeg nesten ikke kan vente på. Vi skal også kjøpe hus etterhvert, vi skal oppleve ting sammen, dra på ferier, og kanskje en dag gifte oss også. Det stresser vi for øvrig ikke med.
For aller først skal vi nyte her og nå. Det er ikke en uke en gang siden jeg fylte 19 år, og jeg synes livet på mange måter går veldig raskt. Jeg får mange spørsmål om fremtiden, hva planene mine er, og hvor jeg ser meg selv om 5 eller 10 år. Jeg har ambisjoner og mål jeg skal nå, men sannheten er også at alt kan skje. Livet kan bli snudd på hodet før du vet ordet av det. Det har jeg jo til og med fått erfare fra før av! Men jeg vet at selv om jeg ikke aner hva som kommer til å skje i mitt neste kapittel, eller hva det innebærer – så er jeg klar for det. Og jeg gleder meg til å la dere ta del i det også.
Som dere helt sikkert har merket, så foretrekker jeg å vise de mer anstendige sidene av barna mine når jeg for eksempel legger ut bilder av dem her eller på Instagram.
Jeg overpynter ikke barna mine, men inntil de selv får bestemme hva de skal ha på seg, så sørger jeg for at de har på seg ordentlige klær som jeg personlig synes er fine. Det tror jeg de fleste mødre velger å gjøre. Når jeg vet hvor mange som kommer til å se bildene de har på seg, så er jeg kanskje ekstra nøye med å ha på dem fine klær, selv om de er nydelige i alle klær de har på seg, så har de som alle andre plagg som er mer pyntet enn andre. Jeg tar kanskje gjerne også på Leo matchende sko med antrekket han skal på ha seg samme dag. Dessuten vet jeg at Leo elsker å pynte seg litt, og for eksempel ha på seg andre sko enn hverdagskoene sine en og annen dag. Hadde det vært opp til han hadde han sikkert gått i penskjorter hver eneste dag i barnehagen. Haha!
Noah gulper som babyer flest gjør, og Leo skitner seg til når han leker. Verken Leo eller Noah er en forlengelse av meg selv, de er begge egne individer. Leo er såvisst ingen pyntedukke. Han er som alle andre barn på 2 år!
Grunnen til at de alltid er kledd opp og rene handler ikke om at jeg prøver å rosenmale det å ha små barn. Jeg føler bare ikke at bilder hvor de er skitne og lei seg hører hjemme i offentligheten. Jeg tror virkelig ikke at jeg ville likt at det lå slike bilder av meg ute på Internett, og det i seg selv er jo en stor grunn til å la være. Men jeg har nok ikke tenkt helt over at det er flere av dere lesere som ikke vet hvordan det er å ha små barn, så derfor ville jeg bare skrive til dere at det er mye som skjer bak bloggen som aldri blir lagt ut!
Jeg holder ikke bevisst på med noen fasadebygging kun fordi jeg velger å ikke publisere bilder av barna mine hvor de er skitnet til, har gulpet over hele seg, eller sutrer og trasser. De er akkurat som alle andre barn, men heldigvis er barna mine som oftest veldig blide og fornøyde!
