NÅ ER JEG SÅ LEI!

God kveld alle sammen! Da ble det jammen meg bloggoppdatering i dag også gitt. I dag har jeg brukt mesteparten av tiden på å pakke ferdig, rydde, vaske litt her hjemme. Det er jo så mye som skal gjøres! Jeg fikk meg en god latter da jeg tenkte tilbake på forskjellene mellom hvor mye jeg måtte pakke da det kun var meg som skulle reise bort, og nå som jeg har to små som trenger ting med på tur også. Flyet vårt går faktisk i morgen klokken syv på kvelden, og når vi er på ferie tenker jeg å oppdatere dere så mye som mulig 🙂 Tenkte det kunne være gøy å dele masse fra den første ferieturen vår med dere.

Hovedsakelig blir det oppdatert så mye som mulig her på bloggen selvfølgelig, men også på Instagram og Snapchat (@mammasom16) Nå har jeg endelig fått ny mobil også, etter at Noah tygde i stykker min forrige – det forklarer sikkert en del for dere som allerede følger meg begge stedene, men som har sett minimalt til oppdateringer i det siste. Beklager det!

Nå er jeg så lei av dårlig vær, både været nå i det siste og det skikkelig fine “sommerværet” som jeg for øvrig har sett lite til. Haha! Takk Gud for at jeg klarte å feilbooke denne turen. Var jo egentlig ikke planen i det hele tatt, men når jeg først hadde klart å bestille ved en feil så tenkte jeg bare hvorfor ikke. Jeg er veldig glad for det nå, og håper på en uke med barna med masse fint sommervær og mange fine minner ♥

Jeg husker så utrolig godt når det var 50 dager igjen til avreise, og nå er det allerede i morgen. Det er helt sprøtt! Jeg gruer meg helt forferdelig til å dra fra Fredrik nå. Føltes nesten litt flaut å innrømme det, men jeg gruer meg voldsomt til å ikke se han på en uke. Uff! Han gruer seg han også. Det blir nok veldig tomt her hjemme for han, sammenlignet med hvordan det er her til vanlig når det er liv fra morgen til kveld. Heldigvis kan vi snakke på video hver dag om vi vil, og det er absolutt en god trøst!

Nå skal jeg gjøre litt av de aller siste forberedelsene før vi drar, og siden vi har en lang dag foran oss i morgen skal jeg prøve å ikke legge meg så veldig sent i dag. Vi snakkes!

NEI, DET ER IKKE SLUTT

Jeg sier ikke at det er rart at jeg får disse spørsmålene. Jeg var nesten til og med forberedt på det, selv om jeg virkelig ikke ønsker dem.

Jeg håper dere har det bra. Jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke oppdaterer som normalt, men jeg kommer selvfølgelig dit igjen. Bare ikke akkurat i dag. Jeg er nødt til å sette meg selv først akkurat nå.

Fredrik og jeg har ikke slått opp. Det er ikke slutt, og det heller ikke på vei til å bli slutt. Jeg har fått veldig mange spørsmål i dag, så istedenfor å svare på alle sammen, så velger jeg heller å skrive om det i et eget blogginnlegg. Det er ikke sånn at når jeg ikke har det så bra, så betyr det automatisk at det har med kjærlighetslivet mitt å gjøre. Selv om jeg forstår den tanken, og dermed ville jeg skrive om det nå i dag selv om jeg ikke hadde planlagt å skrive et blogginnlegg i dag. Hvilket også er grunnen til at det blir et veldig sent blogginnlegg. Hehe!

Vi spiser taco nå. Barna er lagt, og sover godt. Jeg har akkurat vært innom for å sjekke dem og at alt er bra med dem. Så nå nyter vi de siste kveldene til det fulle sammen, før vi skal være borte fra hverandre i en uke. Det er mye som er annerledes mellom oss nå, men det er ikke i negativ retning. Jeg føler meg rett og slett nyforelsket. Og det synes jeg kanskje er litt rart, etter snart 4 år sammen..  Men det gir meg også en bekreftelse på at det er riktig at vi skal være sammen.

Det sies at man ikke kan elske noen andre, før man lærer å elske seg selv. 

Men jeg elsker kun meg selv med deg.

LIVET GÅR VIDERE.

Hei dere.

Jeg forstår at noen reagerer litt på at jeg velger å ikke skrive hva som skjer/har skjedd, og at “jeg sier A men ikke B” sånn er det nødt til å være noen ganger. Jeg har ikke lyst til å være den bloggeren som ikke har det bra, men som later som likevel. Nå vet dere at jeg har det vanskelig, og det ble den beste løsningen slik jeg ser det. Jeg klarer ikke helt å se at det hadde blitt mindre spekulasjoner om jeg lot være å oppdatere bloggen over en periode. Jeg velger nemlig heller å la være å blogge, enn å blogge å late som jeg har det fint når det ikke er sant. Og da valgte jeg heller å være ærlig. Jeg ser selvfølgelig begge sidene av denne saken, men sånn jeg ser det tror jeg også det hadde blitt “feil” uansett hva jeg hadde gjort.

Uansett går livet videre. I dag og ellers har jeg uansett hundre ting som må bli gjort. Vi har begynt å pakke litt i dag. Kalenderen viser at det er 3 dager igjen til vi drar, så da var det vel kanskje også på tide? Jeg har tatt meg med reisetipsene jeg har fått fra dere, men jeg har fortsatt masse som må kjøpes inn, et par ting jeg må lete huset rundt for å finne, og klær som må vaskes og pakkes. Leo synes det var veldig interessant å være med på pakkingen. Lille finingen min.

Jeg skal prøve å blogge som normalt de neste dagene, men jeg har ikke lyst til å love noe. Jeg setter veldig stor pris på alle de fine ordene jeg får fra dere på meldinger, mail og ellers – at dere håper det går bra med meg. Det betyr veldig mye!

Er det en ting jeg har lært, så er det at uansett hvor sliten du er, uansett hvor lei deg du er, og uansett hvor vondt du har det så går livet videre. Man må bare prøve å henge med.

Klem

JEG KLARER DET IKKE

Jeg har egentlig hatt det veldig bra de siste periodene. Fredrik og jeg har hatt en veldig fin tid i forholdet vårt, barna har vært like glade og fornøyde som alltid, og ting har bare vært helt upåklagelig. Det er så jævlig at hver gang jeg virkelig tenker at nå kunne jeg nesten ikke hatt det bedre, så er det akkurat som at livet har bestemt seg for at så enkelt skal det hvert fall ikke være. Haha…

Jeg klarer ikke å blogge i dag. Det har skjedd noe som gjør at jeg trenger tid til å tenke, og bare være meg. Jeg klarer ikke å sette meg ned og poste bildene av den deilige frokosten min, og bilder av at jeg smiler – når jeg overhode ikke smiler på innsiden. Jeg klarer ikke å late som. Jeg er ikke ute etter sympatierklæringer og jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg for dette. Jeg klarer meg alltid. Men jeg vil bare være åpen om det istedenfor å la være å blogge. Jeg må innrømme at jeg også føler et visst ansvar for å ikke late som at livet alltid er så fint og flott hele tiden. Det er nok av slike bloggere føler jeg.

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dere alt. Jeg kan ikke det. Men jeg vil at dere skal vite at jeg skulle ønske. Jeg må ha en viss grense angående hva jeg skal dele eller ikke, slik at ikke alt av privalivet mitt ligger ute på nett for alltid. Den feilen har jeg sett at andre har begått og jeg vil ikke være en av dem.

Klem

DET HAR IKKE GÅTT HELT OPP FOR MEG

Hei alle sammen, og god kveld!

I dag våknet jeg for første gang klokken omkring klokken 04:00 fordi noen venner av Fredrik ringte til han. Han skulle nemlig avgårde til en kompis for å se på boksekampen som gikk grytidlig i dag! Han hadde egentlig på alarmer, men de våknet tydeligvis verken han eller jeg av. Haha! Jeg sovnet likevel rett etter han hadde stått opp for å dra avgårde, og Fredrik var hjemme igjen i 8-tiden i dag tidlig. Da hadde jeg stått opp med barna og vi hadde hatt en kjempefin start på dagen. Jeg gikk for øvrig og la meg igjen da Fredrik kom tilbake, siden jeg var grusomt trøtt. Det er så godt å få ladet litt opp i helgene! 

Barna er klare for mandag og ny uke, og det samme er vi! Leo klar for en ny uke i barnehagen, og Noah klar for en ny uke hjemme med meg. Jeg kjenner at jeg gleder meg så mye. Jeg synes det er så rart å se venner og bekjente flytte og studere mens jeg på min kant sitter med min egen lille familie. Noen av vennene har spurt meg ærlig om jeg ikke føler jeg både har og går glipp av mye siden jeg allerede har to barn å ta vare på. Er ikke det litt sånn livet fungerer da? Du vinner litt og du taper litt. Jeg føler for øvrig at jeg bare har vunnet, men samtidig vet jeg jo uansett ikke hva de snakker om eller hva de kanskje tror jeg går glipp av, siden jeg ikke er i deres situasjon. Jeg føler jeg har alt jeg trenger. To barn som er verdens herligste, og en kjæreste som elsker meg og vil leve med meg. 

Jeg kan nesten ikke huske lenger hvordan det er å kun ha ansvar for meg selv, og det er ikke naturlig for meg å tenke sånn. Likevel kan jeg si at den trøtte, slitne hjernen min tidvis enda kan slite med å forstå at jeg har to egne barn. Man skulle kanskje tro at det var noe som gikk opp for en når det største barnet ditt allerede er 2,5 år gammelt, men neida. Jeg kan enda sitte og se på dem leke og le, slik jeg gjorde i dag tidlig fra sofaen, og tenke at jeg synes det er helt snodig at de er mine. Jeg trodde det skulle begynne å gå litt opp når Leo begynte å snakke, kalle meg mamma, kalle Fredrik pappa, rope at han er så glad i meg når han skal sove om kvelden. Men neida!

Jeg elsker livet mitt selv om det kan være veldig hektisk og kaotisk noen ganger. Selv om jeg aldri får oppleve studietiden på samme måte som mine jevnaldrede, selv om det betyr at jeg har måtte sette meg selv til side for mange år frem i tid, gi opp spontanitet, og noen drømmer. Jeg har til og med venner som kan fortelle meg i fortrolighet at de, selv om de er glade i mine barn og andre barn, hadde ansett det som en skikkelig krise om de skulle bli gravide. Jeg forstår den tanken fordi de er i en annen livssituasjon enn meg. Men det er samtidig litt morsomt at jeg kun klarer å tenke at liv uten barna hadde vært helt krise.

God klem

ER MOBILEN DIN VIKTIGERE ENN BARNET DITT?

Jeg har fått meg en skikkelig øyeåpner og nå føler jeg meg nødt til å si noe om det. Mobilen min har vært ødelagt i nærmere 2 uker nå, og jeg har hatt en lånetelefon som har vært uten strøm mesteparten av tiden fordi den rett og slett er så ræva at jeg ikke synes det er noe vits. Etter at sjekke mobilen-abstinensene mine ble borte synes jeg faktisk det bare er deilig, men siden det er jobben min å oppdatere Instagram, Facebook, Snapchat og ikke minst bloggen både med hjelp av mobil og pc, så er jeg nødt til å få kjøpt meg ny innen neste uke.

Tiden uten mobilen har vært en oppvekker for meg som jeg kommer til å ta med meg videre. Døgnet har plutselig flere timer, føles det ut som. Jeg har ikke bare vært fysisk tilstede hele tiden for barna og familien, men jeg har også vært mentalt tilstede. Det er lett å tenke at man «bare skal sjekke Facebook en tur» eller at man «bare skal sjekke Instagram» Eller Snapchat. Eller mail. Jeg som blogger som bruker sosiale medier aktivt i hverdagen vet hvor lett er å tenke det, men hvordan det noen dager likevel skjer at man blir sittende litt lengre enn at man “bare” sjekker. Dette er kanskje ikke fullt så viktig for dere uten barn, annet enn at det er tidenes tidstyv.

Men hvor mye betyr egentlig andres hverdagsøyeblikk man får servert på Facebook, Instagram, og Snapchat – når det tipper over til å stjele mye tid av din egen  hverdag og det som skjer her og nå?

Jeg husker så inderlig godt jordmoren på Tønsberg sykehus jeg møtte på samtale da jeg var høygravid med mitt første barn. Hun hadde en bønn til meg som jeg tror passer seg å formidle videre nå. Hun hadde jobbet som jordmor i mange år, og det triste uttrykket hun fikk da hun fortalte om hvor mange som de siste årene siden smarttelefonen kom, hadde tilsynelatende mer fokus på å se på det nyfødte barnet fra mobilkameraet, enn å leve i øyeblikket og ta vare på her og nå, gjør enda at jeg får en klump i magen.

Hun sa: “Hvis du rett etter at barnet ditt har blitt født sitter med nesa i mobilen nærmere konstant til du drar hjem fra sykehuset, hvordan blir det da når du kommer hjem?” Hun fortalte også at de flere ganger hadde vært vitne til foreldre som var så opptatt av å sjekke mobilen at de ikke registrerer at barnet søker kontakt.

Er det sånn det skal være? Om verden utvikler seg til å bli som dette kan jeg ikke se for meg annet enn at vi går et kaldt samfunn i møte. Vi ser det kanskje allerede? Mennesker som trekker opp mobilen når noe skjer i offentligheten for å dokumentere det, istedenfor å strekke ut hånden for å hjelpe?

Jeg sier ikke at man skal ha dårlig samvittighet bare man sjekker mobilen noen ganger i løpet av dagen, jeg sier bare at man ikke burde la barna konkurrere med mobilen din om oppmerksomheten din som forelder.

Livet er å få øyekontakt med det nyfødte barnet ditt uten å måtte se gjennom kameraet på mobilen din. Livet er å se 2-åringen din søke etter din oppmerksomhet og bekreftelse, uten at du gang på gang har din oppmerksomhet rettet mot scrollingen på Facebook. Livet er å se på kjæresten din som du elsker mer enn noe annet, mens dere sitter i sofaen fredag kveld uten at dere sitter på hver deres kant med hver deres mobil. Livet er å være på konsert, oppleve, å se med øynene og ikke bare kameralinsen.

Det er en balansegang med dette som alt annet. Men livet er her og nå, tiden står aldri helt stille, og du får ingen av delene tilbake.

HVA VILLE JEG GJORT OM..

God lørdag alle sammen! Nå for tiden ser jeg at mange både Youtubere og bloggere svarer på hva de ville gjort i ulike situasjoner. Tenkte det kunne være morsomt å gjøre det samme her på bloggen, så jeg fant noen typiske Hva-ville-jeg-gjort scenarioer, og tenkte å svare på disse nå ♥ Jeg er kanskje litt sent ute med tanke på de fleste andre, men det gjør vel ikke så mye?

… Blogg.no hadde blitt lagt ned?

– Jeg hadde nok gått til en annen bloggportal om kun blogg.no hadde blitt lagt ned. Hadde alle bloggportalene blitt lagt ned, og fenomenet blogg blitt borte, så hadde jeg satset mer på å skape innhold/bilder på Instagram og Snapchat. Kanskje Youtube også?

… Jeg hadde vunnet i lotto?

– Kommer helt an på hvor mye jeg hadde vunnet! Førsteprioritet hadde vært å sikre barna økonomisk i fremtiden. Hadde helt sikkert investert i eiendom, og har også en stor drøm om å kunne hjelpe barn og babyer som bor på barnehjem i fattige land. Selv om jeg aldri vinner i lotto, så håper jeg at jeg på en eller annen måte kan hjelpe dem på et vis i fremtiden. ♥

.. Jeg fant en tusenlapp på bakken?

– Kommer helt an på hvor! Hadde det vært ute på gaten hadde det vært så og si umulig å finne ut hvem den egentlig tilhørte, hvem er det som ikke vil ha en tusenlapp? “Alle” hadde vel sagt at det var deres om noen ble spurt. Eller? Jeg fant for øvrig en hundrelapp inne på dagligvaren her for et år siden, og da gikk jeg rett til kassen og sa at jeg fant den der inne. Hadde ikke hatt samvittighet til å bruke den uansett, jeg tenker alltid: Hva hvis den tilhører noen som knapt har penger? Noen minutter etterpå hadde det visst kommet en dame til kassen og spurt kassadama om det ikke tilfeldigvis hadde blitt funnet en hundrelapp på gulvet der inne, siden hun hadde mistet sin 🙂

… Fredrik fridde til meg?

– Jeg elsker Fredrik og jeg trenger ikke en ring på fingeren som bevis på det. Dessuten har jeg en følelse av at han kommer til å føle et press om jeg skriver ja her. Haha!

… Jeg ble gravid nå?

– Da hadde det blitt baby. Jeg hadde ikke klart å ta abort.

… Jeg måtte velge mellom å være blind eller døv?

– Da ville jeg valgt å være døv. Uten synet tror jeg at jeg ville følt meg rimelig fortapt, jeg er nok som de fleste andre som kan se veldig avhengig av syn. Hadde vært forferdelig trist å aldri kunne høre musikk eller stemmene til de jeg er glad i da!

… Jeg måtte velge mellom å aldri blogge igjen, eller å få blogge men å få mange stygge kommentarer hver gang jeg postet noe?

– Blogge med stygge kommentarer. Bring it on. Haha!

… Vi ikke hadde fått lov å kalle barna våre Leo og Noah?

– Om vi ikke hadde fått lov til det, så hadde de naturligvis hatt andre navn istedenfor. Leo hadde nok hatt navnet Axel/Aksel, og Noah hadde nok fått navnet Oscar.

… Jeg hadde tryna skikkelig i offentligheten?

– Da hadde jeg nok ikke klart å holde latteren tilbake. Haha, det er jo så vondt å falle men samtidig er det vanskelig å ikke le når man tenker seg til hvordan det har sett ut. Fredrik hadde trolig ledd seg halvt i hjel!

Vi har hatt en veldig rolig dag i dag egentlig! Søsteren min har vært ute på lekeland med Leo, mens Noah, Fredrik og jeg ble hjemme for å slappe av. Det ble ikke så mye søvn på meg i natt ettersom jeg ikke sovnet før solen hadde stått opp igjen. Kjipt, men sånn er det bare noen ganger. Vi hadde en liten familiemiddag her istad, og nå føler meg veldig klar for å nyte resten av lørdagskvelden. Håper dere gjør det samme, og håper dere likte blogginnlegget!

Klem

JEG ER VELDIG SPENT OG LITT NERVØS!

God kveld dere! Jeg så det var flere av dere som lurte på når vi drar på ferieturen vår som jeg stadig vekk snakker om her på bloggen. I dag er det en uke til vi drar! Akkurat nå sitter vi faktisk på flyet om nøyaktig en uke. Jeg er så spent, men jeg er også litt nervøs. Både for fly og togturen vi har i vente i forkant før vi kommer frem. Jeg er veldig trygg i mammarollen, men det er aldri noe gøy når barna er urolige på kollektiv transport. Selv om det ikke er noe jeg hadde kunnet noe for om barna skulle bli veldig urolige på deres første flytur, så er det klart at det mest behagelige for alle på flyet, mest av alt barna, hadde vært om vi hadde en tur som ikke var preget av gråt, skrik og urolighet. Jeg skal som alltid gjøre alt av både forberedelser og underveis for at barna skal ha det tipp topp.

Nå er jeg i full gang med pakkelister og huskelister og Gudene vet hva jeg ikke skriver opp og lager lister om. Jeg liker å være forberedt, for å si det sånn. Haha! Men det vet dere jo! Jeg har til og med klart å planlegge og ordne det slik at vi tar et fly som går en halv time før barna pleier å sovne om kvelden. Så vi krysser fingrene. Jeg er i tillegg litt engstelig for fly, men jeg klarer alltids å ta meg sammen for barnas skyld! 

Jeg merker allerede at jeg kommer til å savne Fredrik når vi er avgårde! Når det er sagt er vi kun borte i en uke, men likevel kommer det nok til å merkes ettersom vi er vant til å bo sammen og se hverandre hver dag. Noen ganger tenker jeg meg tilbake til da vi var i avstandsforhold og lurer på hvordan vi holdt ut når vi i tillegg var så nyforelsket. Men hva betyr vel avstanden, når noen betyr så mye?

Nå skal vi i gang med litt etterlengtet taco her hjemme! Ønsker dere en fantastisk helg ♥

STOR GJENSYNSGLEDE!

Endelig! I dag kom søsteren min på besøk, til stor glede for de små. Leo løp bort til henne for å gi henne en klem med en gang hun var inne dørene her og han forsto at tante endelig hadde kommet frem! Hun skal tilbringe helgen med oss, og kom frem tidligere i kveld.

Søsteren min får hele tiden spørsmål fra familie og venner av familien om når det er hennes tur til å få barn, siden jeg allerede har to og hun er eldre enn meg. Haha! Jeg gleder meg så utrolig mye til det en gang i fremtiden er min tur til å bli tante, og jeg er glad jeg ble mamma før jeg eventuelt blir tante i fremtiden. Da sitter jeg jo allerede på en god del erfaring og kunnskap som jeg kan bruke hvis jeg skal få lov til å passe tantebarn i fremtiden. Det er egentlig litt fjernt å skrive om det nå, men jeg håper selvfølgelig at jeg en dag skal bli tante slik som mine søstre er nå. Selv om jeg vil presisere at det selvsagt hadde vært helt i orden om de ikke ønsket seg barn også! 

Lillesøsteren min er 16 år nå, og like gammel som det jeg var da jeg ble gravid. Hun vil ikke ha barn, og det skjønner jeg. Haha! Hun har kjæreste på samme måte som at jeg var sammen med Fredrik da jeg var på samme alder. Selv om jeg vet at jeg var 16 selv når jeg fikk mitt første barn, så klarer jeg virkelig ikke å se for meg at hun skulle fått barn nå, det er faktisk helt surrealistisk å tenke på!

Nå er det kun storesøsteren min som kom på besøk denne gangen, men vi har en veldig fin helg i møte uansett og gleder oss alle sammen! Nyt kvelden videre, så snakkes vi igjen ♥

 

DU KAN IKKE LA DEG FORFALLE ETTER DU BLIR MAMMA!

Jeg leser mye på mammaforum. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg antar fordi det treffer meg siden jeg unektelig er midt i målgruppen. For en stund siden kom jeg over en tråd hvor noen skrev om hvor oppgitte de var over at det var så mange som lot seg forfalle etter de ble mødre og fikk barn. For «Hvorfor kan ikke folk bare ta seg tid til å sminke seg litt? Det tar jo bare 5 minutter! Hvorfor kan ikke dere mødre med utvasket og slitt hår bare dra til frisøren? Og er det så forbanna vanskelig å ta på seg klær som kler kroppen sin, og ikke kari traa joggebuksa hver gang man skal ut på butikken? Det verste jeg vet er mødre som skylder sin egen overvekt på at de har fått barn!»

Noen velger til og med å si ting som at de forstår hvorfor menn er utro og ser på andre kvinner, fordi ens egen kjæreste som fikk baby for en stund siden, ikke ser ut som hun gjorde før hun fikk barn. Fordi hun har kuttet ut dagsminken, går mer med joggebukse, og slutter å farge håret. Også det disse damene mente var å la seg forfalle.

Jeg kjenner at jeg blir så eitrende forbanna over å lese at voksne damer kan være så trangsynte. Og hva er egentlig greia med å tenke at hvis du klarer noe, så er det ensbetydende med at alle andre skal kunne klare det samme? Litt av en snever tankegang.

Hva om vi begynte å tenke at slitt, utvasket hår ikke er et resultat av latskap, men fordi man har dårlig råd, er alenemamma og ikke har penger til å dra til frisøren? 

Hva om vi begynte å tenke at å forfalle ikke betyr at man ikke gidder å dra på trening, at man ikke orker å lage sunn mat, og at man ikke har lyst til å kle seg etter kroppsformen sin. Men at det kan bety at man faktisk bare er forferdelig sliten?

Kanskje har man kolikkbarn. Kanskje har man krevende barn på andre måter. Kanskje har man 6 barn. Kanskje sliter man med sykdom, går gjennom et tøft samlivsbrudd eller skilsmisse? Kanskje prioriterer vi ulike ting. Hva om vi begynner å se etter en annen grunn enn at folk er late til hvorfor noen velger som de gjør.

Du er i hvert fall ingen bedre mamma enn mammaen med joggebukse og bustete hår på butikken, fordi du har sminket deg og går velkledd. Du er i beste fall dømmende.