DERFOR HAR JEG IKKE BLOGGET

I skrivende stund nærmer klokken seg faretruende 22:00 på kvelden. Jeg pleier sjeldent å la det gå så lenge før jeg publiserer et nytt blogginnlegg i løpet av en dag, men i dag har det rett og slett ikke vært mulig å få til. Dette er hvorfor: Jeg er syk. Igjen. Enda hvor mye jeg har bedt og tryglet til barnehagegudene, så blir jeg syk, igjen og igjen. Fredrik derimot? Frisk som bare det. Jeg er til og med verre enn ungene mine, så hvor dårlig står det til med immunforsvaret mitt egentlig? Det er typisk da, spesielt med tanke på hvilken tid det er på året – og det faktum at vi har et barnehagebarn her hjemme som drar med seg litt av hvert hjem, for å si det sånn!

Dessuten får Noah flere tenner nå, og det merkes på det meste. Nattesøvnen blant annet, sammen med det slitne trynet mitt og ammehåret mitt som stikker ut til absolutt alle kanter. Og dagens antrekk bestående av et par gamle pysjbukser og en genser med peanøttsmør på. (Barna er veldig (!) glad i peanøttsmør). Men jeg ser ikke mørkt på dagene fremover av den grunn altså, det gjør jeg i grunn sjeldent. Jeg tar det meste med et smil og humor, noe jeg tror min kjære samboer er ganske glad for i dag. For det første han sa da han kom inn dørene her hjemme var “Vil du gå og legge deg litt? Du ser litt ganske sliten ut” Jeg måtte le, for han så ganske sjokkert ut etter at han hadde sagt det, akkurat som at han var redd for å ha sagt noe feil. Jeg gikk forresten ikke og la meg, for jeg hadde ikke samvittighet til å legge meg på ettermiddagen når barna likevel snart skulle legge seg. Den mammasamvittigheten, ass.

Nå blir det snart hjemmelaget nachos til middag, og en stor kopp kakao før det er natta. Småbarnslivet er herlig, men tøft noen dager!

Klem

AMMING OG HENGEPUPPER

Var det noe jeg aldri trodde jeg skulle få problemer med da jeg hadde fått mitt første barn, så var det ammingen. Det tror jeg var min siste og minste bekymringen, om det i det hele tatt var en bekymring. For la oss være ærlige her: Det SER jo så enkelt ut?

Jeg husker enda den konstante klumpen i magen da jeg hadde fått Leo, og etter 2 og 1/2 måned måtte si slaget tapt og gi opp ammingen. Dette høres sikkert helt latterlig ut, men den dagen gråt jeg til Fredrik fordi jeg var så lei meg over å måtte gi opp. Jeg sto også opp hver eneste natt for å pumpe meg i tillegg til det Leo våknet på natten, jeg hadde vært gjennom en rekke brystbetennelser og Gudene vet hva. For et sabla styr, og herregud som jeg slet! Jeg får jo bare lyst til å skru tiden tilbake og gi meg selv en stor klem! Og kanskje be meg selv ta meg litt sammen, for det er ikke verdens undergang selv om jeg skjønner at jeg ble lei meg fordi det var viktig for meg å få til dette. Noen spurte meg til og med om jeg sluttet å amme fordi jeg var redd for om brystene jeg hadde som tenåring skulle bli stygge (?) og vel, da så jeg rødt altså. Mest fordi jeg visste at jeg ikke hadde fått den kommentaren om jeg hadde vært 15 år eldre.

Nå har jeg ammet Noah i over ett år, og det har gått ganske så knirkefritt faktisk. Noe jeg er veldig glad for. Helt inntil nå nylig i hvert fall, for nå er jeg i gang med avvenning fordi han biter meg til blods og jeg til tider har blitt bekymret for om han er i stand til å bite brystene mine i stykker. Jepp, du leste riktig. Faktisk føles det ut som å amme en hai med fullt tannsett, om jeg skal være helt ærlig med dere. 

Kan vi forresten bare ta den diskusjonen med at man får stygge pupper av å amme, slik at vi har gjort det en gang for alle? 

1. Det er ikke ammingen alene som i så fall gjør at puppene dine vil henge eller bli “stygge”. Dette er det blitt gjort diverse undersøkelser rundt, og det er ingenting som tyder på at du vil unngå hengepupper dersom du lar være å amme! Det er for øvrig i hovedsak graviditeten i seg selv, samt en rekke andre faktorer som avgjør hvordan brystene dine blir seende ut etter svangerskap og fødsel: hormonene i graviditeten, vektoppgang, alder, hvor mange barn du har fått, og forskning viser også at det har en del å si om du røyker eller ikke. Røyking er nemlig en versting på dette området (også).

2. Det er ikke sikkert man får hengepupper eller “stygge” pupper eller hva enn du er redd for å få etter graviditeten heller. Dette er veldig individuelt.  Jeg har fått to barn og ammet 2,5 måned med førstemann og over ett år med andremann, og puppene mine er veldig langt fra stygge. Har venninner som har fått større pupper etter graviditet og amming, og noen som har fått mindre. Noen som har fått annerledes form (uten heng), og andre som har fått litt heng. Jeg forstår jo at mange kanskje ikke synes det mest estetisk tiltalende er å ha pupper som man kan slenge over skulderen om man vil holde dem på plass, men jeg tror helt ærlig at det er fåtallet som får hengepupper i den graden. Dessuten er ikke amming synderen i seg selv.

3. Folk må for all del droppe å amme om de ikke skulle ha lyst til det, jeg har forståelse for at det kan finnes mange grunner til at noen kvinner velger å ikke amme. Men om du på blodig alvor mener at du skal la være å amme barnet ditt fordi du ikke vil risikere at puppene dine skal bli “stygge” eller fordi du er redd for å få hengepupper, så har jeg en ting å si til deg: Ta deg sammen. Og les punkt nr. 1!

Klem

EN DAG MED MANGE FØLELSER

I dag tenkte jeg egentlig å lage en videoblogg til dere, men det ble med tanken fordi laderen til videokameraet mitt er blitt borte. Igjen. Noen ganger lurer på hvordan jeg har blitt et sånt kaosmenneske som mister ladere i hytt og pine, spesielt med tanke på at jeg har vokst opp i et hjem hvor mamma og pappa har hatt såpass stålkontroll på ting. Men sånn er det nå i hvert fall! Det var jo så morsomt at videoen hvor jeg viser dere at Noah tar sine første skritt fikk over 11´000 visninger! Jeg både vet og ser at dere vil ha flere videoblogger, så derfor føler jeg litt at jeg skuffer dere. Men jeg er glad for at jeg har voldsomt tålmodige lesere da, for Gudene vet hvor lenge jeg har mast om disse videobloggene… Det begynner nesten å bli litt flaut. Haha!

Leo kom bort til meg med sokker på hendene sine da Fredrik tok bilder av meg. Jeg lo så godt da jeg så dette bildet!

Vi har hatt en lang dag med mange følelser. Fredrik måtte dra hjem fra jobb i formiddag og vi har hatt en lang dag, men heldigvis endte alt godt. Vi skal sove hos moren til Fredrik i natt alle fire, noe Fredrik og jeg faktisk ikke har gjort siden det bare var oss to og ingen barn. Litt morsomt å tenke tilbake på! I morgen er det i tillegg foreldresamtale på formiddagen i barnehagen til Leo. Noe jeg er veldig spent på! Han er verdens herligste 2-åring. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg er mammaen hans altså 😉

Når jeg ser på han og hvordan han er, så ser jeg hvilken god mamma jeg har vært helt siden han kom til verden ♥ I tillegg har jeg fått beskjed om noe veldig morsomt som jeg gleder meg til å fortelle dere mer om. Nei, forresten så har jeg lyst til å fortelle dere det med en gang. På mandag skal Leo og jeg på God Morgen Norge! Det var så gøy å bli invitert, faktisk ble vi invitert alle fire – men det endte med at Leo og jeg drar. Jeg håper dere har lyst til å få det med dere, og kan komme tilbake med mer informasjon dagen før 🙂

Håper virkelig dere har hatt en fin start på uken, og ønsker dere en veldig fin kveld videre!

ALDRI IGJEN!

I dag har vi hatt en søndag litt utenom det vanlige. Vi har vært hos moren til Fredrik, og fått massevis av kvalitetstid med Leo og Noah sammen med moren til Fredrik. Vi har spist middag, vafler og drukket kakao og barna har tegnet, lekt og fått mengder med oppmerksomhet og kos. Jeg droppet å ha på meg så mye sminke i dag, og dro til og med i Nike-joggebukse. De som kjenner meg vet at det ikke er likt meg i det hele tatt, men i dag var det rett og slett deilig å bare ikke bry seg så mye om utseende. Selv om det er fryktelig uvant!

Helt siden jeg startet bloggen er det mange som har lurt på reaksjonen til foreldrene til Fredrik på graviditeten(e). Dette skrev jeg om i sommer, og blogginnlegget finner du HER. Dere som har fulgt meg lenge vet at dette var et spørsmål jeg aldri egentlig svarte på. I dag er jeg så glad for hvordan alt har løst seg, og det er alltid kjempekoselig å komme hjem til både faren til Fredrik, og som i dag – å få komme på besøk til moren til Fredrik. Barna har virkelig et godt forhold til både farmoren og farfaren sin, og det betyr så mye for både Fredrik og meg!

Likevel må jeg si at jeg er glad jeg aldri må tilbake i den situasjonen det var første gangen. Når Fredrik måtte fortelle sine foreldre at jeg var gravid 8 måneder ut i forholdet vårt.. Ja, det var verken gøy eller enkelt. Tiden som fulgte like så, det husker jeg som en tung tid for oss alle. Men man må som kjent gjennom litt tyngre tider for å sette pris på det fine. Vi kan le av det i dag, og jeg kan si ALDRI igjen. Jeg er uendelig glad jeg aldri skal være 16 år igjen, og for at alt løste seg for oss! Jeg setter så pris på alle de fine menneskene både vi og barna har rundt oss.

Nå skal vi straks hjemover for å legge noen barn som har hatt en lang, kjempehyggelig dag! Og for å gjøre oss klare for en helt ny uke som starter i morgen. 5 uker igjen av 2017. Jeg blir helt svimmel av tanken, men jeg vet det blir bra.

Klem

#METOO

Jeg har lurt veldig lenge på om jeg skulle skrive dette blogginnlegget, men nå bestemte jeg meg bare for å hoppe i det.

#MeToo Kampanjen har gått som en farsott på nettet i flere uker allerede, og er heldigvis fortsatt like aktuelt enda. Dette er en kampanje som ble startet på Twitter med hensikt om å vise omfanget av seksuell trakassering mot kvinner. Budskapet var: «Hvis alle kvinner som er blitt utsatt for overgrep eller opplevd seksuell trakassering skriver MeToo i statusen sin, så ser kanskje folk omfanget av problemet»

Jeg kan dessverre også skrive #MeToo, men istedet for å skrive en Facebookstatus eller en twitteroppdatering, så ønsket jeg å utdype mine erfaringer. Jeg blir sint av å snakke om dette, men det betyr ikke at jeg burde la være. Tvert i mot så trenger vi, som oppfordringen lyder, å se omfanget av problemet – og da er man nødt til å snakke ut selv om det er både vanskelig og sårt. Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker at du skal tenke at det er synd på meg, men fakta er at det er synd at så mange kvinner skal måtte oppleve ting som dette.

Jeg kan huske at jeg har blitt seksuelt trakassert helt ned til fjortenårsalderen. Spesielt ille har det vært med menn som klapser på rumpa og plystrer på deg. Ser jeg ut som en jævla kjøter som du kan plystre på?

Jeg blir ordentlig kvalm når jeg tenker tilbake på en kveld for noen år siden da jeg var ute på fest med bestevenninna mi. Jeg ble litt for full og hadde tydelig ikke kontroll. Dette så venninna mi som ikke drakk så mye denne kvelden. Jeg vet ikke om jeg endte opp med å sovne eller om jeg rett og slett bare blacket ut, men det var tydelig at jeg ikke var ved bevissthet. Venninnen min oppdager at jeg ligger slik på gulvet, og at noen eldre gutter på festen begynte å ta på meg. Og nå skal jeg komme dere kritikere i forkjøpet: Nei, så skulle jeg kanskje ikke drukket så mye da – men jeg har da ikke bedt om å bli befølt bare fordi jeg ikke er i stand til å motsi meg den handlingen? Jeg var ikke en gang ved bevissthet!

Venninna mi fikk meg ut av festen og fikk kjørt oss til en god kompis av henne hvor vi kunne legge oss. Hun sa hun var redd for hva som hadde skjedd om hun ikke hadde vært der og fått meg bort derfra.

Jeg kunne dessverre nevnt mange episoder, dog ikke like ille som overnevnte  – men absolutt “ille nok” til å kunne kalles seksuell trakassering. Tidligere i år var jeg på fest hos ei venninne av meg og hadde kun tatt meg et par glass vin, og en mann vi ikke kjente var også tilstede på festen siden vi hadde blitt en litt større gjeng. Da jeg skulle gå på toalettet tok han tak i rumpa mi, og jeg spurte han rett ut hva i alle dager han holdt på med. Han svarte med at han kom “borti”, mens han smilte lurt. Da fortalte jeg han høylytt at han skulle være voldsomt forsiktig med å “komme borti” igjen.

Det er helt uakseptabel oppførsel og jeg blir flau på vegne av menn som holder på slik. Jeg er veldig tydelig med å si i fra nå selv om jeg kanskje ikke turte det like mye da jeg var yngre, og dette vet dessverre slike menn å utnytte seg av. 

Nei, jeg vil ikke en gang kalle dem “menn”. Menn plystrer ikke på ukjente damer på gata eller på kjøpesenter. Menn klapser ikke vilt fremmede jenter på rumpa. Menn beføler ikke overstadige berusede kvinner som ikke er ved bevissthet – ordentlige menn ville sørget for at vedkommende kom seg trygt hjem for å sove!

Og ekte menn seksuelt trakasserer ikke og overgriper seg ikke på kvinner.

/ Del gjerne 

Følg meg på Facebook her!

FAMILIEN MIN!

Hallo alle sammen! Endelig en oppdatering fra meg. I dag har Fredrik, barna og jeg vært ute på tur i sentrum. Det var så tilfeldig, for vi ante ikke at det var julegrantenning i sentrum i dag – likevel var vi i sentrum akkurat i tide. Skikkelig rart, men veldig gøy! Vi hadde jo bare planer om en liten sentrumstur denne fine lørdagsettermiddagen. Leo synes det var kjempegøy å være på tur med mamma, pappa og lillebror – og holdt hånden min nesten hele turen ♥

Når jeg skriver dette blogginnlegget føles det ut som at tiden er spolt tilbake til da jeg skrev så mange hverdagsinnlegg her på bloggen. Hverdagsinnleggene mine er de som tar desidert kortest tid å skrive, synes dere det er spennende med slike blogginnlegg eller leser dere helst tematikk, matoppskrifter, osv? Skrik ut, jeg føler meg som verdens kjedeligste menneske når jeg skriver hverdagsinnlegg, men så må det jo være en grunn til at slike blogginnlegg får mange lesere også. Blir takknemlig for å høre fra dere!

Noen sier at jeg er kjedelig, at jeg har et kjedelig liv, at det er kjedelig å lese om. Samtidig er det livet mitt mange synes er det mest spennende med bloggen, især når jeg deler litt mer av det – dette fordi det er ganske ulikt livet til en selv, siden jeg er like ung som mange av leserne mine, men lever et helt annet liv enn dem.

Førstnevnte har jeg full forståelse for om noen synes. Livet mitt er ganske rutinepreget, men sånn er det å være mamma til små barn – og det forstår jeg at noen kan synes at er kjedelig. Jeg er egentlig litt glad for det. For klart er det spennende å lese om flytting, om masse reising, om drama – men er det en god kombinasjon med livet som småbarnsforeldre? Spør du meg så er svaret nei. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært morsomt å flytte litt mer på meg, bo litt flere forskjellige steder, kanskje her i Larvik, men også kanskje i Sandefjord eller Oslo. Men er det til det beste for barna, og er det rettferdig at de skal flytte på seg fordi jeg og bloggen ville syntes at det hadde vært spennende? Barn trenger rutiner, barn er avhengig av stabilitet. Leo går også i barnehagen, hvor han har sin bestevenninne og alle vennene sine – for ikke å snakke om helsestasjonen vår og nettverket vårt. Å rive Leo vekk fra dette er helt uaktuelt.

Noen ganger kan jeg også tenke at det hadde vært morsomt å reise mer. Jeg har aldri vært spesielt glad i å reise, men det er klart at det også er spennende å lese om. I hvert fall mer spennende enn en småbarnsmamma hverdag. Men det er en selvfølge at jeg ikke prioriterer dette foran barna. Et par turer i året mens barna er hos trygge barnevakter, ja. Men masse reising når jeg har små barn hjemme? Ikke aktuelt for min del. Mulig det er spennende for bloggen, men det er ikke viktigere enn at barna mine kommer først. Det siste året har det også vært mye drama i privatlivet mitt, men dette holder jeg for meg selv og husets fire vegger. Det er viktigere at jeg ivaretar privatlivet, selv om jeg vet hvor mye folk elsker å lese om drama. Haha!

Så at jeg har en litt kjedelig hverdag gjør ikke meg noe. Da vil jeg heller skrive mer om tingene som opptar meg, mammarollen, tanker, meninger og opplevelser. Og det faktum at jeg elsker hverdagen enda hvor rutinepreget den er, fordi jeg tilbringer den med menneskene som betyr aller mest for meg.

Klem

HVIS JEG MÅTTE VELGE…

God fredag! Nå føler jeg overskriften ble veldig gravalvorlig, men sannheten er at dette egentlig skal være et litt morsommere blogginnlegg. Jeg har sett flere andre bloggere svare på ulike dilemmaer i det siste, og tenkte at jeg kunne prøve det jeg også for å se om det var noe dere kanskje synes var morsomt å lese om. Jeg vet i hvert fall at jeg synes det, Fredrik og jeg har stadig vekk slike runder med hverandre når vi kommer på sånne rare dillemmaer.. Det er jo så vanskelig og morsomt! Ender ofte med at vi sitter igjen og ler oss skakke 🙂 Jeg fikk faktisk også med meg at de hadde noe lignende på tv-programmet Farmen her om dagen, og da lo jeg godt altså!

Hvis jeg måtte velge…

♥ Gå på do ute i naturen hver gang du må på do resten av livet, eller bade/dusje ute i naturen hver gang du må det? – Dusje ute i naturen resten av livet. Gå på do ute klarer jeg simpelthen ikke, kall meg gjerne fin på det men da får jeg heller isbade altså.

♥ Sove uten dyne eller uten pute resten av livet? – Uten pute, tror jeg! Elsker dyner. Så da får jeg heller ende opp med kroniske nakkeproblemer, noe jeg føler jeg får dagen etter hver gang Leo har rappet fra meg puten min en gang i løpet av natten som var.

♥ Være døv resten av livet, eller være blind? – Jeg takler faktisk ikke tanken på å ikke se noe, så det er jeg villig til å gå ganske langt for å unngå. Men fy søren så trist det hadde vært å aldri kunne høre stemmen til de jeg er glad i igjen, samt musikk og lyder generelt. Det må uansett bli døv!

♥ Ingen som møter opp i bryllupet ditt, eller ingen som møter opp i begravelsen din? – Auch. Helst ingen som møter opp i bryllupet! Jeg føler at ingen som møter opp i begravelsen er noe av det verste som kan skje. Så trist!

♥ Møte opp på alle fremtidige taler holdt av Donald Trump og juble som en gal, eller tattovere navnet hans i pannen din? – Tatoveringer i ansiktet er ikke på tale, så jeg går for førstnevnte selv om det er sosialt selvmord de luxe. Haha.

♥ Kle deg naken hver gang noen sier hei i nærheten av deg, eller aldri kunne snakke igjen? – Kle meg naken og håpe på at folk ikke sier hei til meg.

♥ Gifte deg med eksen eller 1 år i fengsel? – Gifte meg med eksen og få tak i skilsmissepapirer fort som bare rakkern. Min største frykt er å havne i fengsel!

Være laktose, gluten og melke-intolerant, eller hyperallergisk mot alkohol, røyk og snus? – Hyperallergisk it is! Å kunne spise all slags mat er viktigere enn alkohol og tobakk.

Gå grunnskolen om igjen, eller sitte i fengsel i 6 måneder? – Gå grunnskolen om igjen. Med tungt hjerte.

♥ Lage middag i 50årslaget til Gordon Ramsey eller underholde i 50årslaget til Simon Cowell? – Altså… Ikke lage mat til Gordon hvert fall!

Spise julemat hver dag resten av livet eller aldri kunne feire jul igjen? – Spise julemat hver dag. Jepp, så glad er jeg faktisk i jul. Haha!

Jeg ønsker dere en riktig god helg!

KROPPEN MIN ETTER Å HA FÅTT TO BARN

Inneholder en reklamelenke

Det er jammen ikke ofte jeg skriver noe om kropp lenger, og for å være helt ærlig håper jeg at jeg ikke er den eneste som synes det er litt deilig og befriende. For meg er det deilig å ikke skrive så mye om det, og for dere (som sikkert leser flere blogger enn bare min) er det helt sikkert deilig å ikke lese så mye om det på i hvert fall min blogg. Det kommer ikke til å forandre seg det altså, men jeg tenkte bare å si noen ord om det i dag når jeg skulle vise dere julekjolen min for i år.

For er det ett spørsmål jeg har fått mye siden jeg fikk mitt andre barn, så er det “kan du vise bilder av kroppen din?” sammen med “har du gått ned alt du gikk opp i svangerskapet?” og videre oppfølgingspørsmål om kropp, og om den forandrer seg mye etter to graviditeter.

Hvorfor er dette så viktig? Hvorfor etterspør folk bilder av kroppen min for å se hvordan den ser ut etter at jeg har fått to barn? Er det så vedkommende kan sammenligne seg selv med meg? Fordi det mener jeg i så fall er veldig feil. Vi er alle forskjellige og har forskjellige utgangspunkt, og derfor burde man aldri sammenligne seg selv med andre. Aldri!

Jeg vet jeg postet bilder av meg selv i undertøy etter at jeg fikk Leo, men det kommer aldri til å skje igjen. Jeg hadde aldri gjort det igjen om jeg hadde fått valget. Jeg hadde dårlig selvtillit. Men det jeg enda stusser over er at så mange mente at det måtte være verdens enkleste ting å gjøre for meg siden jeg var slank. Siden jeg hadde pupper. Siden jeg var tynn. Det handler ikke om hvordan man ser ut, det handler nok mest om hvordan man føler seg. Og jeg følte meg ikke bra eller fin, så da hjalp det ikke hva andre mente.

Jeg husker enda den dagen jeg gikk på butikken med Noah da han var omkring to uker gammel. Jeg hadde på meg en av de gamle buksene mine som overraskende nok passet, og en tettsittende genser. Jeg tenkte ikke noe videre over det, kropp hadde jeg ikke en gang viet en tanke enda da barna tok all min tid og de var det eneste jeg hadde ordentlig fokus på. I løpet av handleturen kom jeg i snakk med en dame som spurte om hun kunne få se den lille nyfødte som lå i vognen sin. Selvfølgelig, sa jeg. Hun spurte deretter hvor gammel han var, hvorpå jeg svarte som sant var at han var litt over to uker gammel. “Og så har du ikke mage lenger i det hele tatt? Wow, så flink du har vært!” utbryter hun.

Mange ville kanskje bare følt seg bra etter å ha fått en slik kommentar, og jeg tror på ingen måte at damen mente det noe annet enn godt, men jeg fikk en skikkelig dårlig smak i munnen. Flink? Jeg hadde ikke vært flink, jeg hadde ligget på sofaen og spist sjokolade fordi ammingen gjorde at jeg fikk et søtsug helt ut av denne verden! Flaks og gener – ja, kanskje. Men flink? Overhode ikke. Det er mye man kan kontrollere – men hvordan kroppen ser ut etter man har født barn – det kan ikke alle kontrollere. Enda hvor mye de spiser sunt og trener.

Herregud.. I dette blogginnlegget skulle jeg i utgangspunktet kun vise dere min julekjole som dere kan kjøpe HER, men så ble jeg litt vel engasjert. Haha, det har en tendens til å skje ganske ofte. Jeg elsker virkelig denne kjolen og ble helt i ekstase da jeg fikk den i posten tidligere i dag. Den blir forresten utsolgt veldig fort, men nå har de den endelig inne i alle størrelser igjen!

Jeg kjøper så og si aldri ting til meg selv lenger, og nå har jeg ikke kjøpt julekjole på to år – så da var det vel på tide med en ny en. For de som måtte lure på det så trives jeg godt i min egen kropp nå, men det har jeg på ingen måte alltid gjort. Jeg er så glad for at jeg aldri har lagt meg under kniven, selv om jeg på ingen måte mener at de som har gjort det er mindre verdt som mennesker, ei heller dømmer jeg deg om du har lagt deg under kniven. Men jeg synes unektelig det er ganske absurd å tenke på at jeg er en av få andre bloggere som ikke har operert meg. Jeg får litt vondt av de jentene som legger seg under kniven gang etter gang. Jeg tenker at skjønnhetsoperasjoner og fornektelse bare får tatt deg så langt – til slutt sitter du igjen med deg selv, og liker du ikke deg selv, så kommer ikke all verdens med plastiske operasjoner til å forandre på det.

Ha en kjempefin kveld videre!

Klem

HVA SKULLE JEG GJORT UTEN DEG?

Jeg er flink til å nevne det når dagene blir litt slitsomme og jeg merker at det krever mye å ha lange dager med en 1-åring som akkurat har lært seg å gå, og en trassig 2-åring. De som sa til meg at det kom til å bli travlere når minstemann begynte å gå, visste virkelig hva de snakket om! Når sant skal sies er jeg opptatt av at jeg skal kunne skrive om de dagene som er som det, fordi jeg ikke vil lage noe glansbilde av virkeligheten. Jeg blir også sliten, jeg blir også trøtt, jeg blir også oppgitt og jeg føler meg også som en dårlig mamma en gang i blant. Og det synes jeg faktisk det er viktig å si noe om. For jeg tror ikke at jeg tar veldig feil når jeg sier at jeg umulig kan være den eneste som har følt meg slik.

Med det sagt tar jeg meg selv i å tenke “jeg er så heldig” flere ganger daglig. Jeg er genuint lykkelig og gleder meg så til fremtiden. Jeg har sagt til dere at jeg har hatt blandede følelser når det kommer til at jeg skal begynne på skolen til høsten, men nå gleder jeg meg aller mest. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg er så takknemlig over livet mitt, familien min og hvordan jeg har det nå.

Ofte tenker jeg at dere som leser bloggen min må tro at jeg identifiserer meg veldig som kun mamma, det kan jeg kanskje skylde meg selv for – siden jeg hele tiden har tatt valg på valg for å holde en rød tråd gjennom bloggen min ved å skrive om det som omhandler mammalivet. Kanskje spesielt når jeg skriver at jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten barna mine. Det skriver jeg fordi de gir meg så mye glede, og fordi de betyr hele verden for meg. Det håper jeg for øvrig alle mødre kan si, uten at det betyr at man identifiserer seg som bare mamma. For jeg er åpenbart ikke bare mamma, jeg er Jessica også. En tenåring, en kjæreste, en søster, en datter, en bestevenninne, et forbilde. Selv om ordet forbilde skremmer meg ganske mye, spesielt når jeg får høre det fra yngre lesere.

Jeg liker ikke å kalle meg selv et forbilde, selv om jeg fikk høre det senest i dag. Jeg håper ingen ser meg som et forbilde fordi jeg fikk barn tidlig i seg selv.

Da vil jeg i så fall være et forbilde fordi jeg har turt å ta valg basert på hva jeg selv tror jeg kan leve godt med hele veien, fordi jeg er oppriktig og ærlig, og fordi jeg gjør alt i min makt for at barna mine skal ha det best mulig.