Jeg skriver ikke dette blogginnlegget for å rakke ned på noen, men jeg må bare si noe om noe jeg mener begynner å bli for dumt.
De største bloggerne i Norge tjener penger på sin blogg, det vet du, det vet jeg, og det vet forhåpentligvis de fleste. Vi som er bloggere ønsker at blogging som yrke skal bli tatt seriøst, fordi det krever mye mer jobb enn de fleste kanskje tror. Fredrik som har en “vanlig” jobb, fortalte meg her for en stund siden at han trodde blogging bare var å sitte i sofaen og slenge ut et par blogginnlegg i løpet av dagen. Det var helt til jeg plutselig levde av bloggen min, og han så hvor mye som krevdes hver eneste dag, hele året. Det ser ut som lettjente penger, men det ligger en del jobb bak en god blogg. Jeg setter det på ingen måte opp mot andre viktigere jobber, men om det kun er de aller viktigste jobbene i samfunnet vårt som skal kunne få tittelen “jobb”, så vil det jo være en del andre yrker enn blogger som også ryker.
Jeg er også en av dem som mener at de som jobber i barnehage og med eldreomsorg burde tjene mer enn de største bloggerne, men det er en annen sak. Verden er dessverre veldig urettferdig.
Men uansett: Det som da gjør meg ganske sint, er at det finnes store bloggere der ute som gang på gang ikke merker reklamen på bloggene sine riktig. Etter flere runder med advarsler fra forbrukerombudet, får mange av de samme bloggerne bare fortsette med feilmerking av reklame. Jeg vil bare understreke at jeg på ingen måte er ute etter å angripe noen, da angriper jeg i så fall saken. For dette handler ikke om å “ta” noen blant de andre bloggerne i Norge eller angripe noen av dem personlig, men at jeg finner det fryktelig frustrerende at enkelte bloggere ser ut til å jobbe mot det at blogging skal bli sett på som et ordentlig yrke. Du blir ikke tatt alvorlig om du ikke klarer å følge reglene som følger med jobben din. Sånn er det bare. Og ærlig talt, er det så forbanna vanskelig å merke reklamen sin?
Enkelte bloggere skylder på at det er så vanskelig å forstå seg på reglene til forbrukerombudet. Jeg har lest dem en gang, og jeg forsto dem. Mener ikke at det nødvendigvis betyr at alle skjønner dem. Men er man usikker, så kan man jo bare gjøre det man ellers ville gjort og heller (merke) en gang for mye, enn en gang for lite? Eventuelt kontakte dem og stille de spørsmålene man ønsker svar på for å kunne gjøre jobben sin ordentlig.
Jeg er dessuten stolt av de jeg inngår bloggsamarbeid med, og merker det tydelig. Skulle da bare mangle. Jeg vet selv hvor mange tilbud jeg takker nei til, fordi jeg for det første ikke vil ha en blogg fullstappet av reklame, og for det andre ikke gidder å fronte ting jeg ikke kan stå for.
Personlig synes jeg ikke dette burde være et tema en gang, for er det ikke bare å følge reglene? Skulle likt å se at man i andre yrker satte seg på bakbeina og ikke ville følge reglene. Det blir rett og slett for dumt. Det er greit å glemme – jeg har selv glemt og rettet opp så fort jeg har fått beskjed. Men når det skjer igjen, igjen, og igjen og man i tillegg får flere advarsler, så har jeg liten tro på at det er hukommelsen det er noe galt med. Da er det vel heller viljen.
En liten alvorsprat fra meg i dag, men måtte bare få det ut.
God fredag! Her har vi tilbrakt ettermiddagen i julepysjer hele gjengen (minus Leo). Ørlite glade i førjulstiden denne familien her! Haha, jeg synes virkelig at julehøytiden er blitt så mye rikere etter at jeg fikk egne barn – ikke at den egentlig var noe mindre rik før jeg fikk barna mine altså, men den er så mye mer betydningsfull nå. Jeg kan ikke få sagt hvor spent jeg er på julen vi skal tilbringe i min hjemby i år!
Jeg er kanskje spesielt spent på hvordan Leo vil oppleve den, siden han i år vil være nærmere 3 år gammel og forstå så mye mer enn de seneste årene. Det er alltid godt å komme “hjem” til Gjøvik så den biten er jeg naturligvis også ganske spent på. Nyttårsaften burde jeg ikke begynne å snakke om en gang! For første gang på mange år er jeg faktisk nervøs i forkant av et nytt år. Jeg tror det har noe med at det skjer så mye i 2018 som jeg både gleder og gruer meg til. Det blir et viktig år for oss alle fire!
Her har vi i likhet med å droppe å kjøpe julegave til barna våre, i år også droppet både pakkekalender og sjokoladekalender til barna. Og alle slags julekalendere egentlig. Vet det ikke er snakk om så mye sjokolade hver dag i de sjokoladekalenderene, men jeg ser ikke poenget med å gi verken Leo eller Noah litt godteri hver dag frem til jul. Det blir nok godteri til jul uansett. Dessuten har jeg (hittil i desember, hvert fall!) vitterlig klart å glede dem på andre måter enn ved å gi dem godteri eller 1 gave hver dag frem mot jul.
Etter at jeg skrev om at vi ikke skulle kjøpe julegaver til barna i år, og som jeg sikkert også kommer til å få høre nå som jeg skriver at de ikke har fått julekalender heller, fikk jeg høre at «Men man er jo nødt til å markere julen!»
Og akkurat dette er noe jeg synes er så forbanna viktig å lære barna mine: for julen er så mye mer enn bare julekalendere og gaver!
Nok juleprat for i dag! Hvordan har deres start på helgen vært? Fredrik og jeg er veldig fornøyde med at denne uken snart er over, men vi rakk ikke å glede oss til helgen før den plutselig var her! Dagene går helt i surr for meg, jeg er helt fjern om dagen. Vi skal i hvert fall bruke kvelden på taco og serier, jeg vet ikke hvor lenge vi tør å sitte oppe før vi stuper i seng vi også, barna våkner nemlig om mulig enda mer grytidlig i helgene enn i hverdagene. Å sitte oppe lenge er en ting jeg gleder meg til å gjøre når barna blir større, for det har vi (dessverre) prøvd med to små som våkner tidlig og for å si det sånn så lærte vi fort at det var en stor tabbe. Den største man kan gjøre, faktisk. Haha! Håper jeg ikke er den eneste småbarnsmammaen som har begått den tabben…
Jeg har snakket med ei 16 år gammel gravid jente på mail nå i noen uker, og jeg glemmer nok litt at alle ikke er like heldige som jeg var den gangen jeg sto i samme situasjon. Jovisst ble jeg kastet ut i voksenlivet jeg også, men jeg var aldri helt alene. Jeg hadde familien min, jeg hadde kjæresten min, jeg hadde vennene mine og jeg hadde mange mennesker rundt meg. Jovisst var jeg ensom av og til, men jeg trengte aldri å stå helt alene.
Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for akkurat det. At jeg kunne lene meg på familien min og vennene mine, at de kom på besøk, at de ville hjelpe meg, at de viste meg at det ikke endret synet deres på meg. At jeg fortsatt var den samme. At jeg ikke ble utstøtt. Det føles litt sprøtt å si, men det skjer. Og det er ikke første gangen jeg snakker med noen som har blitt utstøtt av familien. Jeg skal ikke gå så veldig i dybden på dette akkurat nå, men jeg ville bare dele det med dere. Jeg måtte bare skrive det ned. Noen tror nemlig at dette ikke skjer i dagens samfunn. Vel, det trodde jeg også i første omgang. Men det gjør det, og det synes jeg vi trenger å vite om.
Jeg har så mye medfølelse og tyr så lett til tårene etter at jeg ble mamma at det nesten ikke skulle gått an. Følelsesskalaen min er skrudd opp femti hakk i begge ender, for å si det på den måten. På akkurat dette punktet tror jeg nok jeg aldri vil bli den samme som jeg var før jeg fikk barn. Men det er greit, for det er prisen det koster å elske noen så betingelsesløst.
Jessica får nesten daglig kommentarer og meldinger på at jeg prater med andre jenter, flørter med dem, spør om nummeret deres. Alt hva enn dere kan tenke dere av ulike måter på hva som kan tyde på utroskap. “Fyfader Jessica, du burde seriøst ta en prat med typen din. Så han stod å snakka med ei annen jente! Hvordan kan du være sammen med han?” var en episode på jobben der ei kollega av meg var trist på grunn av noe som hadde skjedd. Selvfølgelig gir jeg henne en klem! Trøster henne. Tror dere ikke det tikket inn en melding samme dag om at jeg var tydeligvis utro…
Jeg tar det ikke så alvorlig, skjønte fort det at ikke alle er like fan av hva Jessica driver med, men det har gått litt for langt nå. Heldigvis gjør det ikke noe inntrykk på Jessica. Hun vet at jeg er trofast, og at ingen kan komme i mellom oss. Ja vi har vår historie, men slik jeg ser det har dette kun gjort oss sterkere! Bare fordi jeg er hyggelig mot deg, svarer på en melding, prater med deg eller godtar en venneforespørsel. Så betyr ikke det at jeg flørter! Er det blitt så sjeldent å være hyggelig at det forveksles med flørting??
Må si jeg sliter litt med å finne en god grunn til at noen gjør dette. Er de sjalue på oss?? Ønsker de å spolere forholdet vårt?? Har jeg noen hemmelige beundrere? (i så fall veldig koselig altså og smigrende, men jeg er på en slags måte litt opptatt, dere vet… 2 barn…. Drømmedama osv) haha greit, fra spøk til alvor, uten om å være et dårlig menneske å ønske andre vondt, så ser jeg ingen grunn…
Ja, jeg snakker med jenter. Er litt vanskelig i et serviceyrke å ikke gjøre det, haha. Jeg svarer hyggelig og er imøtekommende, men jeg er ikke utro, jeg flørter ikke.
Fordi jeg ville aldri byttet ut Jessica med noen i hele verden..
God kveld alle sammen! Nå har jeg gledet meg til å oppdatere dere med et hverdagsinnlegg. Det er forresten fortsatt et nydelig hvitt lag med snø utenfor vinduene våre her hjemme, så hurra for det. Fredrik sa det var tvilsomt at snøen holdt helt til julaften, men jeg krysser fingrene likevel jeg. Nå har det likevel ikke fullt så mye å si for oss i år siden vi reiser bort i julen, men når vi kommer hjem andre juledag hadde det vært ekstra koselig å komme hjem til snø!
I dag ble jeg så glad da Fredrik kom hjem fra jobb, jeg hadde savnet han så mye at jeg bare ville kaste meg rundt han da han kom inn dørene. Haha! Noah og jeg har hatt en innedag i dag hvor vi har sett på julefilmer og slappet av, siden han ikke er helt i form – uten at jeg ønsker å utbrodere om det her på bloggen. Jeg har lyst til å skjerme barnas privatliv i større grad fremover, selv om jeg ikke akkurat føler at jeg deler så mye fra privatlivet deres fra før av. Jeg gjør hele tiden vurderinger omkring dette og føler at det er riktig å ta et steg videre når det kommer til å skjerme dem i større grad.
Dette er jo en mammablogg og da vil jeg selvsagt ha fokus på meg som mamma, samt også generelt om mammarollen. Men jeg er ikke bare mamma, jeg er Jessica også. Jeg er 19 år gammel og jeg er i det mange kanskje vil kategorisere som en utfordrende og veldig morsom del av livet. Dette føler jeg at jeg har hatt lite fokus på det siste året jeg har blogget, og i 2018 kan jeg garantere dere at dere vil bli bedre kjent med hvem jeg er bak mammasnakket.
Det å bli mamma er rimelig altoppslukende, som dere som er mødre selv sikkert kan kjenne dere litt igjen i, men nå har barna vokst litt til og jeg har kommet meg mer ut av babybobla – jeg rakk jo knapt å komme ut av den før jeg ble gravid på nytt sist gang. Jeg synes det er litt på tide at dere får se litt mer varierende innhold på bloggen min! Håper dette høres spennende ut for dere også ♥
I dag har jeg dårlig samvittighet fordi jeg var så utslitt i natt ettersom det var den andre natten på få dager at 1-åringen bare gråt og ikke ville sove før morgengry. Og jeg er så sliten. Enda. Helt hinsides sliten!
Jeg har venninner som ikke blir så slitne som meg, som står opp etter våkennetter med et smil, som lager seg en kopp kaffe mens de plystrer og som tåler disse nettene imponerende bra. Gjør det at de er en bedre mamma enn meg av den grunn? Nei.
Leiligheten vår er ofte helt kaotisk, med klær og leker over alt. I senga, på spisestuen, på badet. You name it! Soverommene våre er et kapittel for seg selv, og det er sjeldent helt ryddig her. Jeg kjenner flere mødre som alltid har det strøkent hjemme hos seg, det til tross for at de til og med har ett eller flere barn enn meg selv. Er de bedre og mer suksessfulle mødre enn meg? Nei, det er de ikke.
Helt siden jeg fikk barna mine, har jeg vært opptatt av å lage hjemmelaget mat, og vi spiser sjeldent Toro. Barna mine får hjemmelaget havregrynsgrøt til kveldsmat nesten hver kveld i tillegg til hjemmelaget middag. Gjør det meg til en bedre mamma enn mammaen som serverer helfabrikat og Toro? Nei!
Jeg ammer. Er jeg en bedre mamma enn de som ikke ammer? Nei. Keisersnitt hadde jeg også med barna mine, er jeg en dårligere mamma av den grunn? Er de som har tatt epidural under fødselen sin en dårligere mamma av den grunn? Er det kun de som har født vanlig helt uten noen typer smertelindrende i det hele tatt, som kan skryte på seg å være en god mamma og superkvinne? Nei, for ingen av oss er bedre enn den andre!
Jeg er veldig streng med tanke på å ikke gi barna mine mye sukker eller godteri. Jeg har venner som gir barna lørdagsgodt hver lørdag og som generelt har et mer avslappet forhold til sukker. Er noen av oss bedre enn den andre? Nei!
Hva med de økologiske, BPA-frie, E-stoff-frie, mødrene som gror egne ikke-sprøytede grønnsaker i bakgården sin? Er de bedre mødre enn oss?
Nei!
Hva med mødrene som alltid henter først i barnehagen? Er de bedre enn mødrene som henter sent? Nope! Hva med å, Gud forby, sende barna sine i barnehagen et par dager romjulen, da? Gjør det deg til en dårligere mamma enn om du ikke gjør det?
NEI!
Hva med oss mødre som velger å gå hjemme med barna våre ett ekstra år, før vi begynner på jobb igjen eller studier? Er vi dårligere enn de som går tilbake i jobb etter endt permisjonstid? Nei!
Motsatt da?
Fortsatt nei!
Vi som er sammen med barnefar er ikke bedre enn single alenemødre. Jeg som sukkerfri-tilhenger er ikke noe bedre enn mammaen som sender med sjokoladepålegg til sønnen sin noen dager i barnehagen, og hun er ikke noe bedre enn meg.
Hvis vi slutter å sette hverandre i bås, så innser vi kanskje at vi egentlig er ganske like når alt kommer til alt. Vi gjør alle så godt vi kan. Hva med å være litt grei? Hva med å tenke at vi alle er mødre og at vi bare vil det beste for barna våre.
Det samme gjelder selvsagt for fedre, men de har utrolig nok ikke den samme tendensen til å kritisere hverandre selv om de er ulike.
Hva med at vi begynner å tenke at mammalivet kan være tøft nok i seg selv, uten at vi trenger å dra hverandre ned i tillegg?
Det har faktisk vært flere som har lurt på hvordan Fredrik og jeg traff hverandre, og ikke minst hvordan vi gikk fra å være venner til å bli kjærester, så i dag tenkte jeg å skrive om det.
Det hele er i grunn fryktelig tilfeldig. Så tilfeldig at det nesten bare er skremmende å tenke på hva som hadde skjedd om jeg ikke var pålogget på facebook i akkurat det sekundet. For ja, her har vi tidenes kjærlighetshistorie – vi begynte nemlig å snakke på Facebook.
Året var 2012. Kusina mi gikk i klasse med Fredrik på ungdomsskolen, og Fredrik var pålogget på kusina mi akkurat når jeg var pålogget siden de samlet var ute på noe sammen, med bestekompisen til Fredrik som var sammen med kusina mi på denne tiden. Når han er på Facebook-kontoen hennes, dukker mitt navn opp på sidelinjen i chatten på facebook hvor det sto at jeg var, ja, “pålogget”. Fredrik har fortalt meg i ettertid at han valgte den peneste jenta fra chatten til kusina mi, men dette har jeg litt vanskelig for å tro på. Haha! Derfra begynte han altså å snakke til meg gjennom hennes konto på tull, og jeg trodde at det var kusina mi helt til han sa at det var en venn av kusina mi. Derfra la han meg til som venn på sin Facebook, og det er vel sånn det hele startet.
Vi snakket masse, og etter en god del snakk traff vi hverandre for første gang helt i starten av 2013. Jeg var på besøk i Larvik for helgen og skulle tilbringe den sammen med kusina mi og min tante. Denne helgen skulle vi samles hos bestekompisen til Fredrik, sammen med kusina mi som var sammen med han – og Fredrik og jeg skulle møtes for aller første gang. Jeg husker at Fredrik hadde på seg Uggs og lik jakke som ekskjæresten min, akkurat det glemmer jeg aldri. Og så vil jeg bare understreke at vi fra starten av kun hadde en vennskapelig tone, vi startet aldri som noe mer enn bare venner.
Etter det første møtet så snakket vi bare mer og mer, vi hadde god kjemi og fant fort tonen. Etter denne helgen måtte jeg selvfølgelig dra tilbake til Gjøvik. Jeg var 14 år og gikk naturligvis på ungdomsskole, men vi snakket hver dag og holdt kontakten. Jeg fikk meg etter hvert en som jeg ble litt ekstra glad i som bodde i Gjøvik, og som ville at jeg skulle kuttet ut kontakten med Fredrik. Fredrik var min beste venn og det var uaktuelt for meg, men ikke lenge etter ble det uansett ikke noe mer mellom meg og han som bodde i Gjøvik.
Det er 2013, og våren nærmer seg. Fredrik og jeg møttes de gangene jeg var i Larvik, men det var ikke veldig ofte. Da sommeren kom var jeg i Larvik nesten hele sommeren. Jeg var mye sammen med Fredrik, vennene hans og kusina mi som bor her i Larvik. Jeg har så utrolig mange gode minner fra denne sommeren, da ble Fredrik og jeg ordentlig kjent med hverandre og hadde skikkelig mye tid sammen. Vi var skikkelig nærme venner, og det var utrolig godt å ha en så nær venn jeg bare kunne snakke med alt om. Likevel kan jeg ikke nekte for at jeg merket at jeg begynte å få følelser for Fredrik som ikke var så vennskapelige som jeg skulle ha det til, da andre rundt meg spurte om “hva som var greia med oss”
Jeg kunne fortalt mange historier fra den sommeren, men jeg tror ikke alt egner seg her inne. Vi hadde det i hvert fall veldig morsomt og det er så utrolig herlig å tenke tilbake på. Litt senere den sommeren kom Fredrik på besøk til meg i Gjøvik, etter jeg fikk kranglet med pappa om at han skulle sove på mitt rom – og ikke gjesterommet! Haha! Vi så filmer, snakket masse, spiste mye god mat og hadde det generelt utrolig koselig. Vi hadde et bånd som var så utrolig sterkt og jeg følte på mange måter at jeg hadde kjent han i flere år allerede. Eller at jeg hadde manglet en slik person i livet mitt.
Vi fortsatte selvfølgelig å holde kontakten, og avtalte at jeg skulle komme i høstferien igjen, samt noen helger før det. Fredrik hjalp meg gjennom utrolig mye når jeg hadde det en del vanskelig i den perioden, og det er jeg evig takknemlig for.
Utover høsten, nærmere bestemt helgen 20 til 22 september kom Fredrik på besøk til meg igjen. Vi hadde det som vanlig utrolig koselig og lo, var oppe sent, så filmer, spiste godteri og slappet av sammen. Mandagen etter, 23 september, dro jeg på skolen og fikk flere spørsmål fra de i klassen om det var noe mellom oss – noe det på daværende tidspunkt ikke var. Jeg sa nei, men ingen trodde meg. Jeg ville jo egentlig at de skulle tro at det var noe mellom oss, men jeg kunne jo ikke det. For det var jo ikke det.
Jeg turte ikke si til Fredrik at jeg likte han, for jeg ville ikke risikere det utrolig gode vennskapet vårt.
Samme dagen ringte jeg han (vi snakket hver dag) og så klarte jeg ikke å holde det inne lenger. Jeg bare gråt. Fredrik spurte hva det var, og jeg sa bare “gjett da” og jammen klarte han ikke å gjette seg til “Vil du egentlig være noe mer enn venner?” og jeg bare la på. Lå i sengen og hulket og trodde jeg hadde ødelagt alt. Haha, føler meg helt patetisk når jeg tenker tilbake på det.
Han ringte meg opp igjen etter en liten stund og sa at han følte det på samme måte, og at han synes vi burde prøve å være kjærester. Men da var det ingen vei tilbake til bestevenner, og det visste jeg. Det var risiko jeg tok fordi jeg ikke orket å leve med å late som om jeg ikke likte han på den måten, når sannheten var at jeg faktisk gjorde det.
Så til tross for avstanden, så prøvde vi. Og hva kan jeg si? Det fungerte!
Vi ble kjærester, og Fredrik og jeg var hos hverandre hver helg. Vi hadde med andre ord annenhver helg hos hverandre, og gikk på hver vår skole 4 timer unna hverandre i hverdagen. Slik blir det tillit av. Vi hadde et utrolig godt forhold, tross avstanden og utfordringene det hadde. For det har utvilsomt sine ulemper å være i et avstandsforhold, men man vet det inne i seg når man føler at noe virkelig er verdt å satse på.
Jeg begynte så å tenke på hva jeg skulle gjøre etter ungdomsskolen, siden 2013 nærmet seg slutten. Vi hadde det fortsatt bra sammen, men vi drømte begge om tanken på å bo nærmere hverandre. Så jeg luftet tanken om å kanskje flytte for meg selv i Larvik når sommerferien 2014 skulle starte, hvor han bodde. For å gå på videregående i Larvik, siden jeg uansett var så lei av hjembyen min. Mamma og pappa var litt skeptiske i starten, men har alltid vært veldig støttende. Jeg hadde jo tross alt en del familie i Larvik, og har tilbrakt mange somre i Larvik i løpet av oppveksten min. Jeg kjente byen godt. Jeg husker godt at mamma sa: Det verste som kan skje, er at du må flytte hjem igjen.
Så flyttet gjorde jeg, hvilket Fredrik ble rimelig glad for etter å ha hatt en kjæreste som bodde langt unna i det som føltes ut som evigheter. Og jeg trengte som dere sikkert skjønner aldri å flytte tilbake.
Resten er historie. En historie jeg tror dere kjenner ganske godt, da jeg plutselig ble gravid!
Fredrik er det beste valget jeg har tatt i livet mitt, ikke bare fordi han har gitt meg to nydelige barn, men fordi han også har vist meg at kjærligheten overvinner alt.
I går fikk jeg med meg Fredrik og barna ut på kafe og trilletur, jeg er blitt helt avhengig av å komme meg ut hver dag. Jeg takler virkelig ikke å sitte inne og stirre i veggen. Nei, jeg vil ut og finne på ting og gjøre noe. Jeg var aldri slik før jeg fikk barn, men nå kan jeg virkelig ikke tenke meg en dag uten å komme meg litt ut. Jeg beveger meg faktisk latterlig mye, tror det har en del med at vi ikke har bil å gjøre.
Da blir det en del gåing, noe som egentlig er uproblematisk ettersom vi bor kun et par minutter gange fra sentrum og alt vi behøver – men jeg merker det spesielt godt når jeg har besøk av familie og venner som har bil, og vi skal dra til ulike steder her i Larvik for finne på noe. Jeg er vant til å gå ganske mye og ser ingen problemer i måtte gå i en halvtimes tid eller mer for å komme meg dit jeg skal. Jeg elsker å gå! Men forslaget med å gå dit vi skal støtter sjeldent familiemedlemmer og venner akkurat, spesielt ikke når de har bilen sin lett tilgjengelig på gårdspassen vår. Haha!
Og i dag var altså snøen endelig tilbake også, og det var jo litt av en overraskelse! Jeg var fullt og helt innstilt på at julen og førjulstiden her i Larvik ville bli uten snø i år som i fjor – men nå er den altså her igjen og det er jo så morsomt for barna! Det gleder meg skikkelig å våkne opp til at det er hvitt ute, det gjør så mye for julestemning synes jeg. Vi får satse på at den ikke blir borte igjen nå, og at den heller ikke blir til speilglatt is. Det har jeg nemlig merket at den har en tendens til å bli, og det kan jo være så skummelt! Jeg blir rett og slett et levende nervevrak fordi jeg er så redd for å falle med ett av barna, tror det er et lite traume fra da jeg falt på isen på steintrappa vår med Leo da han var baby. Min verste opplevelse noensinne, jeg skrev om den på bloggen HER om jeg har noen nye lesere som ikke fulgte bloggen på denne tiden.
Noah har også begynt å si så mange ord nå, og jeg er like spent hver dag på hva som blir det neste. I dag da vi to var ute i snøen, ser han den og utbryter raskt “Oi” før han kikker bort på meg og smiler. Haha, noe så herlig. Like etter sa han «snø» også, og da kan dere tro det var en stolt mamma som sto der i snøen ved siden av han ♥
Ha en fin mandagskveld, vi snakkes igjen om ikke så lenge!
God søndag dere! I dag fant jeg igjen verdens herligste bilde av Leo fra i sommer, bildet av meg var ikke like heldig men jeg er ikke så nøye på det i dag – jeg ville bare så gjerne dele det med dere siden jeg ble så glad av å se det. Og så tenkte jeg at jeg i samme slengen kunne svare på noen spørsmål og bemerkninger som jeg har fått i det siste. Håper dere er fornøyde med svarene! Om ikke, har jeg som alltid åpent kommentarfelt og jeg har virkelig blitt flink og aktiv i kommentarfeltet den siste tiden. Føler jeg selv, da!
“Du vet at hjernen din ikke er ferdig utviklet? Burde kanskje vente til det har skjedd før du får barn”
Det at hjernen min ikke er ferdig utviklet er blitt brukt mot meg i alle år – uavhengig av hvor underutviklet min hjerne er påstått å være, så må jeg innrømme at jeg aldri har hørt noen av de rundt oss si at jeg verken er preget av det, eller at det er noen direkte negative virkninger av det som de gjenkjenner hos meg. Siden hjernen ikke er ferdig utviklet før man er 25 år, sies det også at man før man når denne alderen, i stor grad styres av impulser. Jeg kan ikke si at det er noe jeg kjenner meg igjen i, med tanke på det livet jeg lever. Uansett så hevder også en rekke forskere på motsatt side at hjernen begynner å svikte fra man fyller 25 år. Med fare for å få forsvarstale-stemplet på meg, så vil jeg jo gjerne også få med at Leo (i følge ansatte i den fine barnehagen han går i) er en omsorgsfull gutt som utvikler seg akkurat slik han skal, og ikke er noe annerledes enn andre barn i barnehagen på samme alder. Jeg er lei av å forsvare barna mine med tanke på alderen min, de er flotte gutter som ikke har tatt noen skade av at de vi er unge (og den underutviklede hjernen min som enkelte kritikere påstår at jeg har). Haha!
“Det må være vanskelig at alle skal en mening om alt som skjer med deg og alt du gjør.”
– For meg var det vanskelig det første året som blogger, jeg har lært meg å ikke ta ting så personlig nå. Det hjalp å innse at jeg ikke kan tilfredsstille alle mennesker uansett hvilke valg jeg ville tatt i livet mitt. Det er jo så mange ulike meninger der ute, og det er klart man utsetter seg for disse når man skriver om livet sitt offentlig! Når man innser det, så forstår man at det viktigste man kan gjøre er å ta de valgene man tror er til det beste for seg selv.
“Hva tenker du om at barna kan lese alt du har skrevet om dem på bloggen om noen år?”
– Det har jeg skrevet et blogginnlegg om HER. Dessverre synes jeg eksponering av barn-diskusjonen begynner å ligne en heksejakt mot bloggere. Det er så mye ukritisk eksponering der ute at diskusjonen heller burde gjelde foreldre generelt. Det er åpenbart at mange ikke tenker over hva de legger ut på sosiale medier, noe jeg som mammablogger derimot er nødt til å reflektere rundt daglig.
“Jeg vet at det har gått noen rykter om at Fredrik har vært sammen med ei annen jente, at han har blitt sett med ei annen jente osv. Kan tenke meg at det ikke er så gøy.”
– Jeg vet ikke hva slags rykter som går og orker ikke å utsette meg selv for akkurat det, men det stemmer ikke at Fredrik har vært sammen med ei annen jente. Det kjenner i hvert fall ikke jeg til, og for å være helt ærlig så skjønner jeg ikke når han skulle fått tid til det. Det er ikke noe morsomt når andre prøver å ødelegge forholdet vårt – Det har vi merket en del, og det er også en av ulempene ved å være så åpne om forholdet vårt som jeg har vært på bloggen. Når det er sagt så er et forhold ingenting uten tillit. Fredrik gjør meg trygg, jeg gjør han trygg, og vi har ingenting å skjule for hverandre.
“Vær helt ærlig, hvordan har du det egentlig?”
Jeg setter så stor pris på at dere bryr dere såpass mye at dere stiller dette spørsmålet. Jeg har det kjempefint! Så klart, det er alltid noe som skjer i livet mitt som ikke er fullt så gøy, men det er så viktig for meg å holde fast ved de tingene som faktisk er bra. Jeg har det topp akkurat nå og kan ikke vente med å se hva som skjer i 2018 ♥
“Herregud, jeg får altså helt angst og indre uro av å høre på den bankingen der” sier jeg til Fredrik og sikter til bråket til de som bor over oss. Bankingen som holder på for ørtende gang som kan få en hver person til bli sprø. Men jeg hører egentlig med en gang jeg er ferdig med å snakke at jeg har sagt noe feil.
Fredrik ser rart på meg og sier “Eh, er ikke det litt dumt å si med tanke på de som faktisk har angst?”
Jeg føler meg litt dum der jeg sitter. For han har jo helt rett, og det vet jeg jo. “Eh, jo. Det er kanskje det” svarer jeg rolig.
“Du må slutte å si at får angst av sånne ting, for du får ikke angst, og du har ikke angst. Du blir kanskje urolig, du blir kanskje irritert, men du får ikke angst. Tenk på hvordan det må føles for de som faktisk sliter med angst og har den diagnosen” sier han bestemt.
Jeg ser på Fredrik med oppsperrede og overraskede øyne. “Det har du faktisk helt rett i, Fredrik” svarer jeg før jeg blir sittende å tenke for meg selv. Ironisk nok så er jeg en av de som har hatt angst tidligere, og likevel sitter jeg her. I sofaen, i pysjamasen min og sykeliggjør ren irritasjon!
Kanskje det er en talemåte, ikke vet jeg. For jeg vet hva angst er, og det er ikke den følelsen du kjenner når naboen banker og bråker – selv om det er for ørtende gang det siste kvarteret. Alle vi som kanskje både bruker og har brukt diagnoser og store ord på helt menneskelige, naturlige reaksjoner må rett og slett kutte ut!
Kanskje blir du også irritert av bankingen til naboen. Men du får ikke angst av det, og det gjør ikke jeg heller. Kanskje gjør tanken på mørketiden deg litt nedfor, og kanskje blir du litt lei deg av å tenke på at det er mange måneder til sol og sommer. Men det gjør deg ikke deprimert. Derfor burde vi slutte å snakke som at vi er det.
Som Fredrik sa til meg: Tenk på hvordan må føles for de som faktisk sliter med dette!
