Hei dere!
Det går litt tid mellom hver oppdatering nå. Og forståelig nok så er det flere som lurer på hvorfor jeg ikke oppdaterer like ofte som tidligere, hvor jeg postet minst to blogginnlegg hver dag. Senest i dag fikk jeg spørsmål om det var slutten for bloggen min snart. Nei, nei, nei! Det er det absolutt ikke. Jeg tror faktisk (og håper) at jeg skal klare å komme meg 100% tilbake på bloggen om ikke lenge. For jeg slutter definitivt ikke å blogge, og jeg skal prøve å la være å komme med for mange dårlige unnskyldninger til at bloggingen min ikke har vært på topp i det siste. Haha!
Familie kommer alltid først, og det vil den alltid gjøre. Jeg er så takknemlig for at dere likevel klikker dere inn og leser det jeg skriver – For tydeligvis (og heldigvis) har jeg utrolig trofaste og fine lesere som har full forståelse for at livet kommer i veien noen dager. Det tror jeg er noe mange småbarnsmødre kan kjenne seg igjen i. Barna vokser også til og krever sitt! Livet mitt er veldig givende, men jeg har helt ærlig vært inne i en dårlig periode med bloggingen den siste tiden, det må jeg bare få sagt.
Den siste tiden har det kommet inn ganske mye drittkommentarer, hvilket aldri er noe særlig morsomt – så kanskje det er noe av grunnen til at jeg har hatt lettere for å finne unnskyldninger for bloggen. Jeg har jo egentlig masse jeg kan skrive om og vise dere, men jeg merker jeg at ubevisst holder litt tilbake siden jeg har opplevd at jeg får kritikk uansett hva jeg gjør, og da virker det litt demotiverende hvis dere skjønner. Jeg tåler selvfølgelig at andre mener noe annet enn meg, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig – men når alt du gjør og sier blir feil, så blir jeg litt oppgitt.
For eksempel dette med videregående, som jeg skal begynne på til høsten og som jeg har skrevet litt om i det siste. Det blir morsomt å dele hvordan det er å gå på skole som tenåringsmamma til to, med bloggen og alt! Det blir veldig spennende. Men så er det enkelte som mener at det aldri kommer til å skje fordi jeg valgte vekk videregående da jeg hadde blitt gravid for andre gang, og da Leo var 6 måneder gammel. Jeg forstår at noen mener at jeg skulle valgt annerledes og satt skole foran alt, men der er ikke jeg. Og det er tross alt min avgjørelse. Men jeg skal jo begynne til høsten, og da har noen bestemt seg på forhånd for at det visstnok (?) aldri kommer til å skje.
Haha, jeg trøster meg litt med at det ville vært galt uansett hva jeg hadde gjort! Hadde jeg latt være å starte på videregående (det har aldri vært et alternativ altså!) så hadde det vært galt, og når jeg nå har bestemt meg for å starte, er målrettet og gleder meg – så er det også galt. Jeg synes det er litt latterlig. Jeg får vel bare gå med hodet høyt og vise at de tok feil, akkurat som at de som mente jeg aldri kom til å klare å ta vare på Leo tok feil. Jeg er veldig spent på tiden fremover, og jeg må bli flinkere til å se den fine tilbakemeldingen jeg får på det jeg legger ut, og dere som gir meg litt velfortjent kritikk når det trengs. Haha!
Og den dagen jeg føler meg ferdig med bloggen kommer nok, men den dagen er ikke i nærmeste fremtid. Jeg føler jeg har mye mer å komme med, og håper dere vil følge med videre! ♥
