Jeg har akkurat lagt begge ungene mens Jessica sitter med jobben sin. Jeg trasker ut på kjøkkenet i den fantastiske morgenkåpen min og de nedslitte tøflene. Setter på kaffemaskinen og lager meg et par brødskiver med pålegg. Standar kveldsmat for meg rett og slett. Jeg tar med meg måltidet og faller godt ned i sofaen foran tv-en. Så ut av intet kommer det fra Jessica “Fredrik, føler du at forholdet mellom deg og Noah, likt som Leo og ditt var da han var like liten?”
Først så skvetter jeg til. For når Jessica jobber er det som regel nulltoleranse for snakk og lyder, haha. Da er det stille og rolig. Men så fort jeg har kommet meg litt over sjokket. svarer jeg “Vet du hva Jessica… det er faktisk kjempe ulikt. Jeg mener, for Leo når han var like liten som det Noah er nå, var jeg den største helten hans. Uansett hva som skjedde var det alltid pappa han skulle ha tak i. Selv om du sto i nærheten. Var han sulten, ropte han på meg. Slo han seg, var det kun jeg som skulle blåse eller vugge han. Var det noe morsomt som skjedde var det meg han skule vise det til i full ekstase. Eller alle de gangene han ikke fikk sove pga mareritt, kom gutten krypende opp til pappaen sin i senga. Noah nå er jo helt motsatt. Han skal jo bare opp til deg. Jeg er til nesten ingen hjelp lenger. Haha, er han lei seg og jeg plukker han opp er det nesten som at han skriker enda mer fordi han heller vil til deg og blir skuffa da jeg kommer for å trøste og ikke er deg.”
“Jeg skjønner jo at det er sånn. Siden vi ga Leo flaske fra starten av nesten så var han mye mer vant til at jeg også var mat, trygghet og varme, mens Noah har kun opplevd at du har vært den varme trygge havnen og maten han trenger hele tiden, helt siden han lå i magen din” Det er litt trist at det er sånn. Jeg vet at ting blir bedre med tiden, men akkurat nå kan jeg kjenne på at jeg ikke er nok fordi jeg ikke er mamma”
Jeg ser på Jessica som plutselig sitter og halvsover i sofakroken med pcen sin. Tankene spinner videre…
Det er litt vemodig at jeg ikke kan være den samme tryggheten for Noah som det Jessica er. men selv om jeg ikke kan være den samme tryggheten, betyr det at jeg ikke kan være trygghet nok på andre måter? jeg må tenke på at vi fedre og mødre er forskjellige fra naturens side og at det liksom er litt lagt opp til at små barn kan være mer avhengig av mødrene sine fra naturens side.. Kanskje jeg må tenke mer på at jeg som pappa vet at jeg gir dem mitt alt. Kanskje jeg må lære meg til at det er bra nok.
I dag tidlig våknet jeg opp med barna i sengen til Fredrik og meg. De hadde på en eller annen måte havnet der begge to i løpet av natten, så her var vi hele familien i dobbeltsengen i natt. Haha! Fredrik hadde for lengst dratt på jobb, og jeg åpner øynene mine til strålende sol som skinner gjennom vinduene, og to veldig glade barn. Jeg setter på Peppa Gris på macen for at de skal få sitte litt i sengen og kose seg ved å se noen minutter på favorittprogrammet, mens jeg ligger med trøtte øyne ved siden av og ser på dem.
Etter 20 minutter med Peppa gris, klapper jeg forsiktig sammen pcen mens jeg setter Noah på fanget mitt i sengen. Til Leo sier jeg “Skal vi stå opp nå, eller? Å gå ut i stuen?”
Responsen er klar fra Leo: “Nei!”
Jeg fortsetter: “Men Leo, vi må stå opp, klokken er mye nå”
Leo får furteleppe og ser på meg med de store, blå øynene sine før han svarer: “Men mamma, jeg liker ikke å stå opp!”
/Har aldri kjent meg så igjen i noe han har sagt før 😂
Jeg har gledet meg så til å skrive dette blogginnlegget, for som mange av dere kanskje vet har vi hatt noen strevsomme uker. Jeg føler ikke at jeg har strukket til noen steder, verken med tanke på bloggen, Snapchat, Instagram, eller noen steder utenom det å være mamma. Og i hvert fall ikke på hjemmebane, for her ser det enkelt og greit ut som et kaos nå. Men rotet går heldigvis ingen steder!
Enkelte ganger skulle jeg ønske at blogging også ble ansett som og fungerte som en vanlig jobb, slik at jeg kunne ha tatt noen fridager.. Guttene har vært så syke og jeg har ikke fått sove om natten fordi jeg har vært redd for om feberen skulle bli enda høyere enn den allerede var, omgangssyke og diverse for alle unntatt meg, og ja.. Det har rett og slett vært sykdomsbonanza for de tre andre i husstanden de siste ukene, og jeg har enkelt og greit ikke strukket til på alle plan. Jeg føler jeg har gjort en voldsomt dårlig jobb med bilder på bloggen og bloggingen min i seg selv de siste ukene på grunn av dette, og det går så på samvittigheten min fordi jeg er opptatt av å gjøre en ordentlig god jobb for alle som leser bloggen min ♥
Den gode nyheten er at til tross for at det har vært et helvete (om jeg skal si det rett ut) så er det over. Jeg sitter og gråter av glede nå fordi jeg er så lettet. Jeg er klar over at det høres helt sinnssykt ut, men dere som har vært borti lignende sykdom av alle slag som varer i flere uker vet sikkert hva jeg snakker om. Det føles ut som at det aldri skulle ta slutt. Så Fredrik og jeg feirer helgen i dag som to svært fornøyde foreldre!
Nå kan jeg endelig fortsette der jeg slapp før alt dette startet, og det skal bli veldig godt. Både for dere som leser og for jeg som får så dårlig samvittighet for dårlig blogging. På søndag blir Leo hentet av søsteren min fordi han skal dra noen dager bort på besøk til henne og mine foreldre. Han gleder seg veldig mye, og det jeg tror det kan hjelpe litt på hvor produktive Fredrik og jeg blir her hjemme så lenge også, når vi kun har ett barn å ta hånd om. Nå skal vi jo tross alt begynne med det etterlengtede prosjektet med å bytte rom med barna! Det blir så koselig å innrede gutterommet deres, og ikke minst at Fredrik og jeg endelig skal få eget rom. Vi har ikke sovet alene sammen til vanlig siden før vi fikk Leo, så det er kanskje på tide? Gøy blir det i hvert fall ♥
Jeg bruker Facebook ganske mye, og nå i det siste har jeg bitt meg merke i at det eksisterer en del dobbeltmoralske mennesker der inne. Jeg har i overkant av 3000 venner på Facebook, og det dukker opp mye rart i feeden min. Og jeg begynner rett og slett og synes at det er litt komisk hvor dobbeltmoralske enkelte er!
Den ene dagen deler de dette bildet på profilen sin:
Den andre dagen går de rabiat i kommentarfeltet på TV 2 Nyhetene sin Facebookside over at Sophie Elise får egen Tv-serie, og at hun åpner seg om at hun er deprimert, med denne kommentaren: “Jeg orker ikke trynet hennes. Hvorfor skal hun ha egen serie? Hvem bryr seg om hva den pr-kåte hora gjør? Mental tilstand som ei lita barbiedokke.. Ikke rart hun er deprimert når hun ser så jævlig ut..”
Og så har vi andre da, som gjerne deler dette bildet fra Visdomshjørnet på Facebook på nyttårsaften:
Noen dager senere skriver vedkommende en status: “Fy faen, nå må Norge se til å stenge grensene sine. Ser dere ikke hva vi slipper inn i landet vårt?! Er dere helt blinde?! Det er kun voldtektsmenn og terrorister hele gjengen!! Vi må beskytte våre døtre og søstre, hiv dem på hue og ræva ut!!”
Åpent sinn, ja. Men da så.. Da noterer vi oss det!
En annen deler dette bildet fra Facebook-siden visdomsord:
Dagen etter dukker det opp en nyhetsartikkel om statsminister Erna Solberg, og vedkommende ser seg nødt til å kommentere: “Kan hun slanke seg snart? Hodet kan også slankes forresten… Er ingen som er fine med 500 kg ekstra.. Og dette er liksom statsministeren vår? Blir oppgitt!”
Visdomsord er fint og flott det, men det er kanskje greit å ha litt selvinnsikt om man absolutt skal dele dem i hytt og pine?
Hele ideen til dette blogginnlegget all cred går til CasaKaos som jeg minnes skrev noe lignende for noen år tilbake.
Dette er et innlegg som handler om kropp og trening, og ettersom dette har en sterk tendens til å få folk til å gå helt bananas i kommentarfeltet ber jeg dere om å la være å i det hele tatt lese innlegget om det ikke er noe du finner interessant. Det er vanskelig å treffe alle med alt jeg skriver om og deler. Styr også unna dette blogginnlegget om du kjenner at du ikke klarer å se bilder av en kropp uten å måtte seksualisere den eller skrive stygge ting til meg. Jeg ber dere vennligst scrolle forbi eller klikke dere ut om dere kjenner at dette treffer dere. Dere er herved advart.
I dag er det ett år siden jeg gikk i gang med å prøve å gå ned i vekt etter jeg hadde fått den yngste sønnen min i oktober 2016. Jeg valgte den gang å holde det meste utenfor bloggen, jeg skjønte tidlig at skal jeg skrive om kropp på bloggen må jeg tråkke ytterst forsiktig. Jeg forstår at jeg nå beveger meg ut på et minefelt og at dette er et sårt tema for mange – og mitt ønske er aldri å tråkke på noens tær.
Likevel får jeg (uten å overdrive) spørsmål stort sett hver dag om jeg kan skrive om kropp. Om jeg kan vise bilder. Om jeg kan værsåsnill å fortelle hvordan jeg klarte å gå ned babykiloene. Nå er etterspørselen blitt så stor at jeg velger å dele litt. Jeg har gått mange runder med meg selv om jeg skal skrive dette blogginnlegget, til tross for alle som har spurt etter et slikt blogginnlegg. Fordi når jeg har fått spørsmålet “Hva gjorde du for å klare det?” så har jeg lurt litt på hva jeg burde svare. Burde jeg pynte på det, slik at ingen føler jeg “oppfordrer” noen til å gå ned i vekt? Burde jeg ikke heller si at ingen av dere trenger det, og at alle er fine som de er? Burde jeg ikke heller holde fast ved at alle er bra nok som de er?
Alle er bra nok som de er, og jeg vil ikke at noen skal føle seg presset til å trene ved å lese dette blogginnlegget. Men jeg vet også at de “Du er bra nok som du er”- kommentarene ikke hjalp det spor på min selvfølelse noen måneder etter barna mine hadde kommet til verden, og jeg fortsatt veide 15kg mer enn jeg følte meg komfortabel med. Når jeg følte meg dårlig av å se meg selv i speilet. Det er helt ærlig fra min side. Jeg har kommet til den alderen hvor hva andre synes om meg ikke betyr like mye for meg lenger, men at jeg selv føler meg bra, sprek og fin kommer nok alltid til å ha en viss betydning for meg.
Jeg gikk ned 16 kg fra januar til mai i fjor, nettopp på grunn av trening og strengt kosthold – og har siden det vedlikeholdt vekten min. Jeg forstår at noen kan tenke at det var såå lett for meg som er ung, skal ikke nekte for at det kan ha vært lettere for meg å gå ned enn mødre i 40-årene, men det var likevel tungt for meg og like fullt mye jobb – for øvrig synes jeg faktisk det var enda tyngre da jeg var 16 og gikk ned 15 kg noen måneder etter at jeg hadde fått den eldste sønnen min.
Jeg kan først skrive litt om hvorfor jeg valgte å gå ned når jeg enda hadde en relativt liten baby å ta vare på. Jeg ammet enda Noah som var 3-4 måneder gammel på denne tiden i fjor da jeg begynte for alvor, så noen slanking har aldri vært tema. Å slanke seg når man ammer bør man aldri gjøre (!) Jeg vil også fraråde nybakte mødre til å bli veldig opphengt i vekt og kropp. Tiden med den lille babyen din får du aldri tilbake, å trene kan du gjøre senere om du føler for det.
(Understreker at jeg ikke er en kostholdsekspert og at jeg heller ikke tror det selv; men at jeg har gjort mye research i forbindelse med min egen vektnedgang og at jeg har egen erfaring)
Slik fikk jeg kroppen min tilbake:
– Styrketrening. Masse styrketrening. Jeg trente mye med barna mine, noe jeg for øvrig gjør fortsatt. Gøy, og samtidig veldig god trening. Jeg hadde hovedfokus på mage, lår og rumpe. Om du er usikker på hvilke øvelser du kan gjøre (både med og uten barna, eller andre vekter) så finnes det veldig mange hjelpsomme treningsvideoer på Youtube – er du usikker på en øvelse kan du også bare google den. Mange tror at man må være på treningssenter for å gå ned i vekt eller nå målene sine, så da kan jeg jo si med en gang at jeg aldri har satt min fot inne på et treningssenter. Jeg kunne sikkert ha gjort det, men med to barn hjemme er det enklere med hjemmetrening og evnt joggeturer.
– Kutte ut sukker. Jeg kuttet ut sukker helt i perioder, men unnet meg noe en gang i blant. Det viktigste er å ikke fråtse, noe jeg har hatt en voldsom tendens til å gjøre tidligere (og noe nå i det siste, haha!) og så er det jo viktig å ta litt hensyn til at vi er ulike. Er du fryktelig avhengig av lettbrus for eksempel, så kan du kutte ned gradvis istedenfor å kutte tvert. Da er det større sjanse for å at du klarer å holde deg.
– Ikke spis bare for å spise. Det samme gjelder småspising generelt. Og aldri gå på matbutikken sulten! Det er likevel utrolig viktig å spise nok mat, så lenge maten faktisk er sunn.
– Ikke vei deg hver dag. Du kommer ikke til å se resultater med en gang, og det er man bare nødt til akseptere. Det kan også hende at det går greit i starten, men at vekten plutselig kan stå stille en stund. Hvis du fortsetter med de gode vanene dine og kommer over denne kneika, så vil vekten gå nedover. Been there, done that.
– Gå. Jeg gikk utrolig mye i denne perioden, omtrent 15 000 skritt hver dag i tillegg til treningen. Jeg synes ikke det er spesielt mye, det er en noen fine gå eller jogge-turer. Jeg gikk både med barna og uten, det kom litt an på. Det viktige er i hvert fall å bevege seg litt, i tillegg til styrketrening.
– Motivasjon. Jeg får ikke hjulpet dere så mye med denne, for den er man nødt til å finne selv. Jeg har alltid hatt enormt med viljestyrke selv, men jeg vet jo at det er andre der ute som sliter med det. Det er lov å skeie ut og man skal ikke ha dårlig samvittighet for det, jeg mener at gjør man er skikkelig innsats så er det bra. Og så kan man heller ta det i et litt tregere tempo om man sliter med motivasjonen.
Om dere har noen spørsmål omkring dette nå så kan dere stille meg spørsmål i kommentarfeltet!
Hei alle sammen! Da har jeg endelig begynt å komme meg inn i litt bedre bloggrutiner. Jeg har vært ganske urutinert ganske lenge nå, så det var vel strengt tatt på tide. Haha! Nå er jeg i gang med et spennende prosjekt som jeg tenkte å dele litt med dere underveis. I dag startet jeg å leve som veganer! Det vil si: Jeg spiser ikke noen typer animalske produkter i det hele tatt. Ikke melk, ikke egg, etc. Altså et helt plantebasert kosthold. Jeg har ikke noen store planer for hvor lenge jeg skal holde på, i første omgang har jeg satt meg et mål om 1 uke. Holder jeg på lenger så er det jo bare bra. Både for meg, for miljøet, og for dyrene.
Jeg begynte i dag, så hele dagen har jeg ikke spist noen animalske produkter. Ikke at det er så mye å skryte av egentlig, men jeg merker jo hvor vant jeg egentlig er til å spise alt av animalske produkter. Det var litt vanskelig da jeg gikk forbi sjokoladehyllene på butikken i stad, men ellers går det veldig fint. Det finnes uansett så mange fine erstatningsprodukter for både kjøtt ost, til og med for matfløte. Dessuten blir jeg nesten “tvunget” til å spise ekstra mye grønnsaker nå, og det er jo utelukkende positivt! Jeg tror og håper at jeg får mange nye gode vaner fremover, spesielt med tanke på treningen min. Jeg har tidvis spist alt for mye kjøtt også, så det føles veldig bra å prøve å gjøre noen skikkelige endringer. Og så vil jeg bare si at målet mitt med dette prosjektet ikke er å være veganer for evig og alltid, men å venne og lære meg til å være mer bevisst hva angår mat og dyreprodukter.
Ellers har Fredrik hatt fri i dag, så det har vært deilig å ha han hjemme i dag også! Jeg har spist min første veganske middag i dag som ble kjempegod, og ellers har jeg vært en tur ute i snøstormen helt alene. Ukedagene pleier å være så fine, men akkurat nå kan jeg ikke nekte for at jeg ser frem til varmere tider. Heldigvis er det ikke alt for mange måneder igjen til det er vår!
Leo sprader rundt i pysjen og skal straks legge seg i sengen sin etter en lang dag, og Noah sitter ved siden av meg med søvnige øyne. Ønsker dere en fin kveld videre, så snakkes vi igjen ♥
I dag eller i går kveld, skulle jeg egentlig dratt til Gjøvik uten barna i anledning min oldemors begravelse. Som dessverre har gått bort. Hun var 100 år gammel, så hun levde gjennom begge verdenskrigene – og hun var nok veldig klar om jeg kan si det. Men jeg synes det er like trist uansett. Hun fikk møtt guttene mine som var noen av tipp-oldebarna sine, og det gjør meg i hvert fall glad. Jeg gleder meg til barna blir større og jeg kan fortelle om henne. Jeg skulle ønske jeg besøkte henne enda mer med barna, men det er lett å være etterpåklok.
Grunnen til at jeg ikke fikk dratt er hvor dårlig Noah er vært, og at det eneste han har fått i seg har vært når jeg har ammet. Han har nektet flaske, kopp, all annen mat. Så her var det eneste riktige jeg kunne gjøre å bli hjemme, selv om jeg virkelig skulle ønske at jeg kunne vært der i dag. ♥
Jeg fant noen bilder som jeg har helt glemt å vise dere. Sistnevnte illustrerer mye av hverdagen min med Noah! Tror jeg har fått skikkelig muskler i armene (til meg å være) etter å ha båret så mye rundt på de barna altså. De veier jo tross alt over 10 kg begge to og det er ikke lite jeg bærer på dem hver dag. Det er veldig koselig da ♥
Så selv om denne dagen ikke ble helt som planlagt, så har det vært en fin dag alt i alt. Håper dere har hatt det samme!
I artikkelen kommer det frem at «Kelly understreker at hun ikke slår datteren hardt på rumpa ? og sier at hun synes at det er vanskelig å gi ris ute blant folk.» Men er det egentlig relevant om Kelly Clarkson slår datteren hardt eller ikke? Det forandrer ikke det faktum at du bedriver med fysisk avstraffelse ovenfor dine barn. Og kan det tenkes at hun synes det er vanskelig nettopp fordi det er, vill gjetning her, ikke greit?!
For det som forbauser meg mest med denne saken er at det liksom skal være greit å rise forsvarsløse barn, mens jeg neppe tenker at det ville vært greit dersom det hadde vært snakk om voksne. Vold er vold, og man slår ikke. Det er heller ikke noe mer greit å slå kun fordi man ikke slår hardt, er det vel?
For meg er dette mangel på annen kommunikasjon, og et særs dårlig alternativ til kommunikasjon. En gjenganger blant de som mener dette er helt uproblematisk – i kommentarfeltene hvor denne aktuelle artikkelen er blitt delt, er at de selv fikk ris da de var små – og at de hadde da vitterlig mer respekt for voksenpersoner enn mange andre barn i dagens samfunn, mener de selv. Men hvor kom denne respekten fra? Kom den fra frykt for å bli slått på rumpa, eller kom den fra å oppriktig ha respekt for voksenpersoner som satte grenser og som ikke minst viste barna respekt tilbake?
Det er noe som heter at vold avler vold, for la oss si at du gir datteren din ris. Men du slår ikke hardt, sier du selv. Og det kan godt stemme det. Men hva forteller du datteren din den gangen hun blir tatt for å slå et annet barn i barnehagen, et annet barn på lekebutikken, eller en annen elev når hun begynner i første trinn? Hvordan skal du forklare henne at dette er galt når du selv har gjort eller fortsatt praktiserer denne typen barneoppdragelse? Hva sier du den gangen hun blir tatt, og hennes respons ender opp med å være: “Men mamma, jeg slår jo ikke hardt!”
Og fra en mamma til en annen: barn er sårbare. Noen er mer såbare enn andre. Glem heller ikke at noen foreldre er mer hardhendte enn andre. Vi er i 2018 nå, og vi vet bedre. La “ris på rumpa” og annen fysisk straff mot barn være noe som tilhører fortiden, sammen med da unger satt i baksetet uten bilsete. Respekt skal ikke komme av redsel!
Hvis du som forelder ikke klarer å sette grenser uten å bli fysisk, kanskje du skal gå litt i deg selv?
Synes leiligheten deres er så fin! Hvor mye betaler dere i husleie? Kan du legge ut bilder av leiligheten før dere flyttet inn?
– Takk! Vi er veldig glad i leiligheten vår, selv om den ikke er 100% vår siden vi leier. Huseieren vår er en veldig koselig fyr som var ute etter langtidsleie, og som leier ut mange fine leiligheter blant annet i Oslo og. Han pusser opp leiligheter og leier dem ut. Det var en trygghet for oss å finne en huseier som var interessert i langtidsleie, og et ekstra pluss at han holder på med dette slik at vi vet at det ikke hadde vært aktuelt at han plutselig bare skulle finne på å selge leiligheten vi bor i med barna. Vi synes det er veldig viktig at barna har det stabilt med tanke på bosted, og jeg sier selvfølgelig ikke at man ikke kan ha det stabilt bare man flytter litt på seg selv med barna sine, men jeg synes det er viktig at barna alltid vet hvor hjem er, og at vi slipper å flytte på dem unødvendige mange ganger. Derfor er planen at vi skal bo her frem til vi har fått spart opp nok til egenkapital, slik jeg har nevnt tidligere. Vi betaler 12 000,- i husleie.
Noen lurer også på om det var lett å få tak i leiligheten siden vi var så unge da vi flyttet inn hit, for jeg har virkelig full forståelse for at noen kan være skeptiske til et så ungt par. Det er jo ikke vanlig å ha fulltidsjobb når du er 17 år, som jeg var på denne tiden. Og selvfølgelig skal huseiere få lov til å være kritiske, det er jo snakk om deres eiendom og selvfølgelig vil man ikke risikere noe! Da må vår oppgave være å bevise at unge mødre og unge foreldre generelt klarer biten med å betale leie og ta vare på leiligheten de leier – slik at de i fremtiden slipper å møte samme fordommer.
Hvorfor lever du ikke i sølibat siden du blir gravid så lett? (Dette har mange spurt om!) Eventuelt hvorfor steriliserer du deg ikke?
– For de aller fleste voksne mennesker i parforhold tror jeg ikke sølibat er noen god løsning, eller noen løsning i det hele tatt. Hadde det ikke vært for at jeg ønsker meg flere barn på et senere tidspunkt i livet, så hadde jeg utvilsomt sterilisert meg. Jeg tror for øvrig ikke dette er mulig å få gjennomført før du er 25, og at man i så fall må søke om lov.
Jeg husker at du ikke ville si noe om hvorfor du var på ekstra ultralyder med Noah da han var nyfødt, vil du si noe om hva som er grunnen til det nå?
– Nei, det vil jeg holde privat. Det handler om skjerme barnas privatliv på de områdene jeg mener er viktig. Noen dager skriver jeg mer om hverdagen med barna, hva vi har gjort og funnet på, og om vi har funnet på noe hyggelig sammen. Oftest er disse blogginnleggene ganske typisk småbarnsfamilier og en småbarnsfamiliers hverdag – at vi har vært på Kafè, at vi har lekt sammen med barna her hjemme, at vi har vært på trilletur og så videre. Dette synes jeg det er uproblematisk å dele fordi det ikke tar for seg barnas privatliv, men helt vanlige hverdagsaktiviteter for de fleste. Om eller dersom det skjer noe på disse turene som har med barnas privatliv å gjøre, så holdes det utenfor bloggen. Det samme valget har jeg tatt med slike ting å gjøre, som hvorfor jeg måtte på ekstra ultralyder da jeg var gravid med Noah, og hvorfor vi måtte på timer med han på sykehuset da han var liten baby. Det har med hans privatliv å gjøre, og jeg føler verken at jeg har rett til, eller at det er riktig å utlevere det. Det håper jeg er forståelig!
Hei, du sier du ikke har fått skattesmell, men penger igjen på skatten. Ser du nå har nevnt f.eks julegavene til ungene dine i bloggen, du vet at dette da blir skattepliktig?
– Julegavene barna har fått av oldeforeldre og besteforeldre, onkler og tanter og venner skal jeg da ikke skatte av selv om de er blitt avbildet på bloggen. Jeg har ikke fått betalt for å fronte gavene, og barna hadde fått julegavene uavhengig av bloggen og om jeg ønsket å avbilde dem 🙂 De gangene det er reklame på bloggen min, merker jeg dette tydelig.
Hvor er de pilotluene til de barna dine fra? De er så fine!
– Ikke sant! Jeg synes også de er helt nydelige. De vi har (en blå og en grå) er hjemmestrikket, som vi har fått fra fadderen til Leo som bor i Gjøvik – hun er også en god venn av familien min som bor i Gjøvik ♥ 80% av det hjemmestrikkede (klær, dresser, luer etc) som vi har til barna, har vi fått fra henne!
Kan du ikke prøve å farge og fikse brynene dine ordentlig med sminke? Tror det hadde sett veldig bra ut på deg!
– Takk for tipset – jeg har fått høre dette ganske mye i det siste. Jeg vet at det er forventet at brynene mine skal være “on point” med masse brynsprodukter, men jeg synes det er finere helt naturlig. Det er min personlig mening. På noen av bildene jeg legger ut her på bloggen ser forresten brynene mine mye lysere ut enn de egentlig er på grunn av justeringer med lysstyrke og filter. Jeg legger ved et bilde under hvor du kan se tydeligere hvordan de ser ut. Jeg er i hvert fall fornøyd og det er det viktigste 🙂
Hei! Jeg lurer på litt rundt ferieturen deres til Spania. Hvor dro dere? Var det bra, ville du dratt tilbake? Og har du noen tips til de som gjerne vil dra til syden med barn på samme alder som dine egne?
– Jeg innser at jeg egentlig skrev ganske lite om ferieturen vår, haha! Vi var i Alcudia som ligger i Mallorca den første uken i september. Det var veldig fint, men alt for mange mennesker på hotellet! Stranden var for øvrig perfekt. Vi var på et veldig barnevennlig hotell, som jo egentlig passet perfekt – sett bort i fra et par opplevelser jeg hadde med fulle foreldre som jeg skrev om her på bloggen. Ikke noe koselig i det hele tatt. Jeg ville ikke dratt tilbake på samme hotell. Det var mye mer stress enn jeg hadde sett for meg på forhånd å være der nede (selve reisingen gikk veldig greit for vår del) men alt i alt var det virkelig en kjempekoselig tur. Vi valgte bevisst en feriedestinasjon som ikke var alt for mange timer med fly fra Norge siden det var første gangen barna skulle fly, og jeg lastet også ned mange barnesang-videoer fra Youtube på macen – det kom virkelig godt med underveis! Litt enkel underholdning, rett og slett. Tegnesaker er også et fint tips til flyturen, og jeg hadde også med noe Leo kunne spise på i tilfelle han skulle få dotter i ørene og skulle synes at det var vondt under flyturen. Det – og mengder med solkrem er nok de beste tipsene jeg har 🙂
Dere som har fulgt med på Snapchat (@Mammasom16) vet at begge guttene også ble syke i helgen sammen med Fredrik som har kraftig influensa. Jeg takker Gud og høyere makter for det miraklet at jeg fremdeles er så frisk. Det var jammen på tide at immunforsvaret mitt fikk en slik boost etter å ha hatt et barnehagebarn i 1,5 år nå! Haha!
Vi snakkes senere, håper dere har hatt en nydelig helg!
