Hei dere! I dag har jeg tatt et vanskelig valg ♥ Jeg har søkt barnehageplass til Noah, og jeg sitter med en rar følelse i hele kroppen. Den lille omsorgsfulle mammadalten min skal til høsten gå i barnehage sammen med storebroren sin og mange andre barn. Det er litt skrekkblandet fryd merker jeg! Men veldig godt for meg å vite at Leo vil være der og passe på, slik han alltid gjør med lillebroren sin.

Men det er ikke det vanskelige med dette valget – jeg visste jo at jeg måtte søke plass til han nå til høsten. Men i utgangspunktet skulle begge barna bli flyttet over i en veldig stor barnehage, siden den barnehagen Leo går i nå uansett skal legges ned, og slås sammen med flere andre barnehager et annet sted her i Larvik. Men så fikk jeg litt betenkeligheter rundt det, og følte ikke helt at den store barnehagen var riktig likevel. Så da gikk jeg etter magefølelsen, og vi har nå søkt ny barnehage for begge barna. Den blir også mye nærmere hjemmet vårt her i Larvik!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå skal det sies at vi søkte på en ganske populær barnehage, så mulighetene er absolutt tilstede for at begge barna begynner i barnehagen vi hadde bestemt oss for i utgangspunktet – den store barnehagen som egentlig var planen. Leo begynner altså uansett i ny barnehage i april, måtte det være den som var tiltenkt fra starten av, eller om det blir den jeg søkte barna inn på nå – gjenstår å se. Jeg synes som sagt det var vanskelig å ta den beslutningen med å søke på en annen barnehage, men er det noe jeg har lært så er det at man må følge magefølelsen. Spesielt som mamma! Noah begynner i barnehagen i august/september – litt ettersom når jeg begynner på skolen, og litt ettersom når Fredrik får tatt ut ferieuke fra jobben for å gi Noah en litt mykere start på den nye tilværelsen. Akkurat den biten er ganske viktig for meg.

Jeg skal allerede i vår ha et møte med en rådgiver på den skolen jeg skal starte på til høsten, for å finne den beste løsningen for meg med tanke på hvordan vi gjør det dette skoleåret. Jeg vet allerede at jeg trenger å få skolen litt tilrettelagt når jeg har to barn, spesielt med tanke på fraværsgrensa som jeg ser for meg at kan bli et problem. Barn kan bli syke akutt og må hjem fra barnehagen, planleggingsdager, sykedager (som jeg ser for meg at det kan bli mange av både for meg og for minstemann første året han er i barnehage) evnt viktige møter med jobben min som jeg må på. Fredrik har en jobb og kan heller ikke ta hele biten med Noah alene, så jeg håper virkelig at skolen også kan ta hensyn til at jeg er mamma, men at jeg selvfølgelig er helt klar på å prioritere skolen så langt det lar seg gjøre. Det er det ingen tvil om! Karakterer og faglig sett er jeg ikke akkurat så veldig bekymret, det er noe jeg vet at jeg får til veldig bra! 

Nå skal jeg se litt på ting til rommet til guttene mine på nett. Jeg ser forresten frem til å vise dere hvor langt vi er kommet med soveromsbyttet snart! Håper dere får en fin onsdagskveld videre ♥

Nå er det så og si en måned til 3-årsdagen til vår største skatt! I den anledning har jeg laget kollasj med bilder fra han var 1 måned og frem til nå. Å se alle disse bildene igjen, brakte med seg så mange nydelige minner.

Alle bildene har vært lagt ut på bloggen, så dere som har fulgt bloggen fra start husker kanskje også en del av disse. Jeg er virkelig ikke (!) ute etter å starte nok en diskusjon om bloggerbarn og det var heller ikke det dette blogginnlegget skulle handle om – men jeg må bare si at det å vite at jeg har disse bildene tilgjengelig hvor man ser hvordan (i dette tilfellet) Leo har utviklet seg fra han var baby og frem til nå, virkelig betyr mye. Om vi noen gang skulle oppleve brann eller at alle pcer og mobiler kræsjer og det som er – så vil jeg alltid kunne vise barna bilder fra de var små. Det er så viktig for meg, og det tror jeg det vil bli for dem også. ♥

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det tok en halv evighet å lage disse kollasjene, men siden jeg har lagd disse kollasjene og lagt dem ut hver måned før Leo har fylt år, så måtte jeg gjøre det i år også. Nå må jeg jo faktisk i gang med forberedelser til nok en bursdag jeg da! Jeg gleder meg veldig til å begynne med planleggingen allerede nå. Forhåpentligvis og sannsynligvis blir dette den første bursdagen Leo vil huske, så derfor synes jeg det er litt ekstra stas 🙂

Klem

God kveld! Jeg måtte bare skrive enda et lite innlegg til dere selv om det ble sent i dag. Jeg har gjestesnappet hos en konto som heter Tvillingmafiaen på Snapchat i dag, og det å snappe på fulltid tok virkelig mye mer tid og energi enn jeg trodde på forhånd! Det var så viktig for meg at jeg la ut noe ofte nok og at det jeg la ut var “bra” nok hvis dere skjønner, så det var jo ikke slitsomt fysisk selvfølgelig – men kanskje heller litt slitsomt for hodet mitt. Derfor tok det litt av tiden fra bloggen i dag! Det var veldig gøy, og det var så koselig å bli spurt! Det ligger fortsatt ute en god stund til om du har lyst til å se på dagen min sammen med barna godt dokumentert! Tusen takk for meg til alle dere blogglesere som fulgte med på snappen i dag, jeg setter så pris på dere 🙂

Sånn sett bort i fra å bruke dagen på å snappe (haha!) har vi ellers vært på besøk hos farfaren til barna og “Mimmi” – altså kjæresten hans. Hun hadde bursdag for noen dager siden, så vi hadde med både gave og blomster som Leo var med på å plukke ut. Det var veldig hyggelig, og barna spiste masse mat. De spiser aldri så mye mat hjemme som hva de spiser borte, og jeg lager så mye forskjellig hele tiden, finner nye oppskrifter og lager såpass mye mat fra bunnen at det er jo nesten ikke til å tro. Haha! De spiser jo godt hjemme også da, det er ikke det – men ikke i nærheten av så mye som de spiser når vi er borte på besøk! Litt stas det, tenker jeg.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Da Fredrik var ferdig på jobb, kom han også dit hvor vi var på besøk og var der en liten stund før turen gikk hjemover for oss alle sammen. I morgen har Fredrik fri, og derfor har jeg laget litt god kveldsmat til oss og vi kan ha litt alenetid i kveld mens barna sover. Fredrik har til og med kjøpt vegansk iskrem til meg – så gjett om jeg skal spise is! Jeg håper dere har hatt en OK mandag, jeg vet at den kan være litt tung noen ganger ♥

Vi snakkes i morgen!

God kveld dere! I går fortalte jeg dere jo om de tingene jeg synes var det aller beste med å ha tette barn – og jeg nevnte også at jeg i dag kom til å skrive et blogginnlegg om det jeg synes var ulempene med det. Det er flere av dere som har spurt etter blogginnlegget i dag og når det kommer ut – herregud så glad jeg blir når dere lesere spør etter det! Jeg er (som vanlig) litt bak skjema, så her kommer endelig blogginnlegget mange av dere har ventet på ♥ 

Det synes jeg er den største ulempen med å ha tette barn er:

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

– Det ER mer hektisk. Det kommer man ikke unna! Når barna er små kan de ikke alltid snakke selv om de har inderlig lyst, og ikke minst gjøre seg forstått på den måten de vil (dette gjelder for så vidt når det bare er ett barn også, men det blir utvilsomt mer å styre med når man i tillegg har to) de trenger i tillegg gjerne en del oppmerksomhet, og ligger også ofte på hvert sitt stadie utviklingsmessig. Å ha små barn er krevende nok i seg selv, så når det er flere blir det også naturligvis også mer krevende. Det blir gjerne mindre søvn, mer bleieskifting, mer gråting, mer sutring – med andre ord, dobbelt opp av det meste. Selv om det også er individuelt for barn hvor mye de sutrer, gråter, og sover (eller ikke sover) – så tror jeg uansett at vi med god margin kan si at det er mer slitsomt med to tette enn med ett barn av “gangen”.

– Det er noen som mener at å få to tette barn og hvordan det skal gå, handler mest om at det blir hva man gjør det til. Jeg er ikke helt enig i det. Man kan faktisk være «uheldige» (forstå meg rett her) å få to barn med svært ulike personligheter som ikke blir så gode venner. Det vet man jo aldri før man har fått barna sine, og som jeg også var inne på i forrige blogginnlegg så er det ingen garanti for at man får barn som leker fint sammen og som stortrives i hverandres selskap, bare de er tett i alder. Om man opplever dette, forstår jeg at tette barn er en vanskelig utfordring og at det kan bli mye søskenrivalisering, mye krangling, og en del sjalusi. Grunnen til at jeg tror det kan være lettere i den type situasjoner, er fordi tette barn kanskje har lettere for å kjempe om oppmerksomheten til foreldrene sine – fordi det for noen med for eksempel ganske krevende, tette barn – kan være vanskelig å få akkurat like mye tid til begge barna hver dag.

– Døgnet har bare 24 timer. Og, dessverre, blir det ikke flere timer med hvert barn man får – uansett om de også er tett i alder. For det skulle jeg virkelig trengt! Jeg hadde hatt mye mer tid til både meg selv og kjæresteforholdet mitt til Fredrik om vi ikke hadde fått tette barn. Men det sier nesten seg selv også 🙂

– Når barn nummer 1 fortsatt er liten. Leo var omkring 9 måneder da jeg ble gravid igjen, og til tross for at jeg ikke fant om graviditeten før det hadde gått litt tid – så var Leo fortsatt ganske avhengig av meg da jeg var gravid på nytt. Å ha en baby eller et lite småbarn som er avhengig av deg under svangerskap og ny fødsel, tror jeg i flere tilfeller kan ses på som en ulempe. Jeg husker fortsatt hvordan det var å ha bekkenløsning og i tillegg måtte bære Leo hjem fra butikken, fordi han plutselig fant ut at han ikke vil gå lenger for eksempel. Bare det å løfte er jo vondt med bekkenløsning. Og for ikke å snakke om dersom man blir kvalm og ordentlig dårlig under svangerskapet. Men igjen, det er jo individuelt og man vet jo ikke om man i det hele tatt blir dårlig før man er blitt gravid på nytt. Det jeg uansett tenker at muligens kan bli en utfordring for noen om man har veldig tette barn, er at størstemann nesten er å regne som baby når man får baby nummer 2 – spesielt om barn nummer 1 er veldig avhengig av deg fra før av!

For å oppsummere om det er lurest å vente eller om man kan gå for to eller flere tette barn – så tenker jeg at det kommer helt an på øyet som ser. Det er jo, som jeg har sagt tidligere – fordeler og ulemper med alle valg man tar her i livet. Og da tenker jeg at det lureste man kan gjøre er å se hvor man selv tror fordelene blir flest, og ta valget sitt ut i fra det. I tillegg kan kanskje en fordel for meg, være en ulempe for deg?

Om du har noen ulemper du vil legge til, så er det bare å legge igjen en kommentar!

Klem

Var ikke disse bildene bare helt herlige?! Jeg var ute med Leo i dag på aketur, og herregud så gøy vi hadde det. Det var så fantastisk å høre den trillende latteren hans når vi kjørte ned akebakken om og om igjen. Og herregud så godt det gjør å få litt alenetid med størstemann også! 

Fra i morgen av er det jo vinterferie for oss her i Vestfold, så derfor har jeg bestemt meg for å prøve å se om Leo vil være hjemme med Noah og meg noen av dagene for å finne på noen ekstra koselige uteaktiviteter noen av disse dagene. Det tror jeg han vil! Selv om vi voksne her hjemme (Wow. Ordentlig rart å omtale seg selv som “voksen”) ikke hopper av glede for enda mer snø og atter snø ute på bakken – så får vi jammen meg gjøre det beste ut av det. Og kan jeg glede barna i samme slengen med litt aking og leking i snøen, så er jeg oppriktig glad for å kunne gjøre det!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Han ligger og sover nå, og jeg klarer ikke å se på disse bildene uten å smile og tenke på han. Må si jeg smiler litt ekstra bredt når jeg ser bamsen hans på bildene også, som på død og liv måtte være med på aketur. Haha!

“Natta mamma, elsker deg” kom det fra Leo i stad før han skulle legge seg, slik det gjør hver kveld. Men jeg blir fortsatt like overrasket, og jeg smelter fortsatt litt innvendig hver gang han sier det. Det er ikke alltid like lett å være mamma til en på (snart) 3 år – men jammen er det ikke alltid like lett å være 3 år heller. Du er heldig som har meg, lille venn – og jeg er heldig som har deg ♥

Det er en del av dere som lurer på hvordan det er å ha tette barn. Guttene mine er nesten såpass tette at de kan kalles pseudotvillinger, som er barn som er født med 18 måneders mellomrom eller mindre. Og mellom Leo og Noah er det 18 måneder og 2 uker ganske nøyaktig. Derfor tenkte jeg å skrive ned alle fordeler som jeg har sett med å tette barn i løpet av de siste 1,5 årene hvor vi har hatt tette barn, siden Noah også ble en del av den lille familien vår!

Det jeg synes er det beste med å ha tette barn:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

♥ De har alltid en lekekamerat i hverandre! Dette synes jeg bare blir tydeligere og tydeligere jo større de blir. Selv om det regner hinsides mengder utenfor vinduene våre på en typisk grå dag og vi holder oss innendørs, så har de alltid hverandre og leke med.

♥ De har noen å strekke seg etter! Jeg merker allerede at Leo ønsker å lære Noah det han kan, og at Noah lærer seg feks. nye ord fortere fordi Leo snakker mye med han. Nå er det jo ikke om-å-gjøre at barn lærer seg ting fortest mulig da, men det er jo en fordel å ha noen å strekke seg etter fordi de ikke er langt unna hverandre i utvikling.

♥ Man blir fortere ferdig med å ha småbarn, og bleiebarn! Selv om dere sikkert vet at jeg synes den tiden er veldig koselig. Bleiebarn kan være både slitsomt, og uavhengig av tette barn eller ei så er bleier også en ganske stor utgift. Når man får tette barn, vil man ha ikke ha bleiebarn eller småbarn like lenge – som om man venter lenger med å få nummer to og må begynne på “nytt” igjen. Leo skal slutte med bleier snart, og da har jo Noah allerede brukt bleier samtidig i 1,5 av hans år også. Men på den andre siden, så slipper man å ha to bleiebarn samtidig om man venter – og det kan jo også være en fordel! 

♥ Man har gjerne babytiden friskt i minne. Jeg vet ikke om dette bare er noen jeg ser for meg, men jeg innbiller meg at man kanskje glemmer litt hvordan det er å ha baby om man venter mange år mellom barn nummer 1, og barn nummer 2. Nå sier jeg selvfølgelig ikke på noen som helst måte at det ene er bedre enn det andre, men det kan kanskje i noen tilfeller være en fordel å ha babytiden friskt i minne når man forbereder seg på nummer 2?

♥ Det er i de fleste tilfeller praktisk! Man har jo gjerne en del av utstyret allerede i hus. Enda mer praktisk er det om de blir samme kjønn også – ikke at jeg egentlig er den som bryr meg voldsomt mye om å kle barna mine i “gutte” og “jente”-farger. Det har jeg egentlig bare gjort fordi jeg er stolt av guttene mine, og derfor ønsker at andre skal se at de nettopp er gutter.

♥ Størstemann har gjerne ikke rukket å bli veldig vant til å være alenebarn! Jeg ser for meg at det var grunnen til at Leo veldig raskt ble vant til at det «plutselig» kom en ny baby i hus. 

♥ Et spesielt søskenbånd (?) Jeg har en teori om at det kan være enklere å få et tett søskenbånd til søsken du er tett i alder med. Samtidig tror jeg også at dette har en del med om barna er sammensveiset og om de går godt overens (For ja, det finnes selvfølgelig søsken som ikke går like godt overens selv om de er søsken) Det kommer kanskje mest an på hva slags person man er, for det er jo ikke slik at bare man er tett i alder så går man automatisk godt overens og får et nært bånd til det andre søskenet sitt. Men jeg tror også at det generelt sett vil ligge til rette for det, spesielt om barna kommer godt overens selvfølgelig.

Del gjerne i kommentarfeltet med meg om du har noen punkter du vil tilføye! Jeg har aldri angret på at vi fikk guttene så tett. Vi skal ikke lyve og si at vi ikke har kjent på noen ulemper – for det har vi! Derfor tenkte jeg å skrive om ulempene i et eget blogginnlegg, som kommer ut i morgen. Men jeg tenker at når det ikke har skremt meg fra å få flere barn i fremtiden, så kan det da ikke ha vært så alt for ille 😉

 Ha en veldig fin søndag videre ♥

God lørdag!

Her har helgen vært veldig snill med oss. Fredrik jobbet sent i dag, og jobbet sent i går. Men likevel har vi hatt en veldig fin helg hittil, spesielt siden Fredrik startet litt senere enn vanlig i dag.  I går brukte jeg en del tid med en venninne av meg og Noah var med, og jeg skal ut med ei venninne etterpå også – men da uten barn. Det er uvant for meg å bruke så mye tid med venninner som jeg har gjort den siste tiden, men jeg tror det er bra for meg akkurat nå.

Vanligvis er jeg kun hjemme med barna i helgene, og det er jo mitt valg, men noen lurer på hvorfor jeg ikke har mer tid fra barna da spesielt i helgene når jeg går hjemme med Noah alle ukedagene ellers også. Jeg er veldig knyttet til barna og synes nok det er litt vanskelig å være borte fra dem – selv om det også er et bevisst valg, mitt valg, at jeg er opptatt av at jeg skal være tilgjengelig for dem store deler av tiden. Jeg tenker at det er viktig at vi som familie har den tiden sammen i helgene, spesielt når pappaen deres ikke pleier å jobbe helg. Men herregud, de er større nå. De klarer seg uten meg når pappaen deres er hjemme enkelte kvelder. Jeg må bare gi litt slipp, noe jeg har fått høre fra dere lesere at jeg burde også. Haha!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kos dere resten av kvelden! Vi snakkes i morgen!

“Så fin han er!”

“For en tøff og pen gutt!”

Jeg ser deg når du smiler når du får komplimentene, med tennene du fikk så tidlig. Med munnen du samme morgen testet leppestiften til mamma på. For du er snart 3 år, og jeg vet at du liker å høre at du er fin. Og du er fin. Og du er tøff. Men hva tjener du på å bli påminnet dette mange ganger hver eneste dag?

Det er alltid koselig når noen kommenterer barnas utseende når vi er ute i selskaper, på tur, eller på større sammenkomster – det er ikke det. Jeg tror på ingen måte at det er ment som noe annet enn et koselig kompliment. En fin ting å si. Men 3-åringen min, i likhet med så mange andre små barn der ute, er så mye mer enn det.

Han er latter, han er glede, han er smart, han er morsom. Han er en sol på en grå dag, og er i likhet med den kjempefine 4 år gamle jenta med den kjempefine kjolen – så mye mer enn bare “fin”! 

OK da – nå tenker du sikkert at jeg ser denne saken i svart hvitt. Jeg gjør ikke det. Jeg blir ikke sint om du kaller sønnen min fin, og selvfølgelig skal man få lov til å kalle andre barn, både gutter og jenter, for både fin og pen. Det er flere nyanser her! Men hvis vi skal bygge barns selvtillit, så vi må se dem for den de er. Gi dem tro på seg selv og den de er, ikke minst gjøre dem trygge på seg selv og den de er – ikke bare på utseendet deres. Utseendet er jo bare et skall.

Det handler om å prøve å gi færre kommentarer som går på utseende, og kanskje komme med flere kommentarer som går på de positive sidene til barnet man ikke kan se med det blotte øyet, istedenfor.

Og misforstå ikke, jeg er på ingen måte uskyldig med å komme med slike kommentarer selv. Når min gutt på straks 3 år har pyntet seg med finskjorten sin helt på egenhånd, så er det lett for meg som hans mamma å fortelle han hvor fin han ble. Veien er ikke lang. Men jeg tar meg selv i det, og prøver heller å si at han ser så stolt ut i finskjorten sin, eller at han ser så lykkelig og fornøyd ut.

Satt på spissen: Noen ganger har jeg lyst til å spørre gutten min om han kanskje føler et press som innebærer ikke vise følelser, åpne seg, eller vise seg sårbar – om han hele oppveksten sin blir fortalt hvor innmari tøff han er. Men han er alt for liten til å svare på det nå, og når han i fremtiden kan svare utfyllende – er det kanskje litt for sent?

Noen ganger tenker jeg bare at vi kanskje skal droppe standardkommentarer som “Hei, for en tøff gutt du er i dag!” eller i små jenters tilfeller: “Så utrolig nydelig du er i kjolen din i dag!”

Jeg vet at de nærmest kan komme automatisk, kanskje nesten uten at vi tenker over det en gang – fordi vi vet at det gleder små gutter å høre at de er tøffe, og fordi vi vet at det gleder små jenter å høre at de er nydelige. 

Men kanskje de blir glade, og til og med enda gladere, hvis vi også viser dem at vi ikke bare ser hvordan de ser ut, men hvem de er. Og at vi setter pris på dem som individer.

Inspirasjonskilden min finner du her: https://www.huffingtonpost.com/lisa-bloom/how-to-talk-to-little-gir_b_882510.html

Hei! Jeg fikk veldig mange tilbakemeldinger på at jeg skriver mye som er forvirrende om dagen, og det tynger meg veldig når jeg får høre det fra dere. Derfor tenkte jeg å kjøre et blogginnlegg hvor jeg svarer på noen spekulasjoner, sånn at dere kanskje sitter med en litt bedre forståelse av bloggen min den siste tiden.

Første spekulasjon:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

«Jeg dro hjem til Larvik fordi Fredrik ønsket at vi skulle komme hjem til valentines, men Fredrik var ikke hjemme»

Litt feil og litt riktig. Jeg dro hjem delvis fordi Fredrik ønsket oss hjem, og på grunn av en annen ting som jeg er nødt til å holde privat av hensyn til barna mine. Da jeg skrev DETTE blogginnlegget i går hvor jeg skrev om turen vår hjem og at vi hadde kommet frem til Larvik, nevnte jeg at vi hadde vært alene hjemme i mange timer allerede. Det skulle jeg aldri ha nevnt, for da misforsto mange og trodde at Fredrik aldri kom hjem den dagen og at jeg derfor løy da jeg sa at vi dro hjem på grunn av Fredrik. Sannheten er at Fredrik måtte gjøre seg ferdig på jobb før han kunne komme hjem til oss. Og siden Fredrik så gjerne ønsket oss hjem da jeg snakket med han da jeg var i Gjøvik, så bestilte jeg derfor togbillett på et relativt tidlig tidspunkt på hjemreisedagen og tenkte ikke på at Fredrik kanskje jobbet da toget vårt var fremme i Larvik. Jeg regnet med at han ikke gjorde det siden han så gjerne ville at vi skulle komme hjem, men det gjorde han. Jeg er ikke av typen som kaster penger ut av vinduet, så derfor tok vi like så greit toget med billettene jeg hadde bestilt – selv om det betydde at vi måtte være hjemme alene i ganske mange timer før han kom hjem.

Ikke noe koselig å høre at noen mener at jeg er lite troverdig på grunn av dette, jeg har aldri løyet til dere på bloggen. Hele denne saken handler jo i bunn og grunn om en misforståelse. Jeg tar åpenbart selvkritikk, men jeg hadde aldri forventet den stormen som kom etter at blogginnlegget ble publisert, da hadde jeg åpenbart formulert meg annerledes i det aktuelle blogginnlegget. Jeg synes aldri det er gøy når dere sitter igjen med mange spørsmål og ikke forstår, ei heller når jeg blir kalt dum i eget kommentarfelt.

Spekulasjon nummer to:

«Jeg dro hjem fordi jeg har løyet om at vi sliter med forholdet vårt og fordi vi derfor ville ha valentinsdagen sammen. Og for klikk på bloggen»

Feil. Jeg dro hjem fordi Fredrik ville ha oss hjem, samt av en annen årsak som jeg av hensyn til barna ikke kan dele på en offentlig blogg. Når jeg først var nødt til å reise hjem igjen med barna av overnevnte grunn(er), så tenkte jeg at Fredrik og jeg like gjerne kunne gjøre det beste ut av situasjonen og “feire” dagen med å tilbringe tid sammen. Det ble uansett ikke noe særlig feiring, vi brukte gårsdagen på å diskutere forholdet vårt – som for øvrig ikke går særlig bra. Uansett hva jeg skriver på bloggen så får jeg kommentaren “Dette gjør du bare for klikk” men altså… Åpenbart blogger jeg for å få lesere, hva er vitsen med å skrive om ingen leser? Alle bloggere ønsker lesere, men jeg er ikke villig til å gjøre ALT for å få lesere. Og i motsetning til andre får jeg dårlig samvittighet om jeg gjør en dårlig jobb med bloggen, om et blogginnlegg blir tolket feil og om noen ender opp med å sitte igjen med et inntrykk av at jeg er en løgner når jeg ikke er det.

Spekulasjon nummer tre:

«Jeg hopper når Fredrik sier hopp, fordi jeg kom hjem da Fredrik ønsket det»

– Feil. Jeg er ganske alfa av meg når det kommer til hvem jeg er i et kjæresteforhold, og hopper på ingen måte bare Fredrik sier hopp. Jeg skjønner for øvrig at det kan virke sånn i dette tilfellet, fordi jeg fortalte dere at Fredrik ville ha oss hjem og at vi da endte med å dra hjem igjen selv om vi absolutt kunne hatt veldig godt av en lenger pause. Men ikke glem at det at Fredrik ville ha oss hjem, ikke er den eneste grunnen til at vi dro. Det er ingenting i veien for at vi kan få en ny pause fra hverandre igjen snart, og det trenger vi nok. Men da får vi heller bytte på å være her hjemme med barna, for jeg vil ikke at barna skal måtte reise med så kort mellomrom som vi måtte denne gangen, og jeg vil heller ikke at de skal måtte reise på en stund nå.

Spekulasjon nummer fire:

«Jeg er blitt singel og står oppført som singel på Facebook»

Jeg er fortsatt sammen med Fredrik selv om det uten tvil har vært et veldig slitsomt døgn, både bloggmessig og på privaten. Jeg står oppført som singel og har gjort det veldig lenge, det er ikke noe som har skjedd i det siste. Som jeg har sagt tidligere, så får dere vite det tidsnok dersom jeg blir singel.

Ha en fin kveld videre ♥

Jeg har tatt mye tog og buss med barna siden de kom til verden hvor jeg har opplevd litt av hvert: og i går startet det en diskusjon i kommentarfeltet mitt om noe jeg har tenkt ganske mye på siden jeg gjorde det for første gang. Nemlig barn som er urolige på tog, buss, trikk og fly.

Vi har sikkert alle vært der. Du sitter på bussen, toget eller trikken – og plutselig hører du et barn hyler, skriker eller trasser.

Før jeg fikk barn så vet jeg hva jeg tenkte. Jeg ble irritert. Det er flaut å innrømme, men jeg ble irritert av trassete barn og babyer som hylte. Jeg liker å tro at jeg ikke visste bedre – og det gjorde jeg nok heller ikke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag vet at jeg babyer ikke gråter fordi de er små demoner som ønsker å gjøre livet ditt surt, men fordi det er babyens måte å si ifra på – det, til tross for at man kanskje ikke alltid kan løse det sporenstreks slik at barnet roer seg tvert. Babyer kan gråte av mange ulike grunner. Kanskje er det at de ikke er helt i form, kanskje er det at de er overstimulert, kanskje er det at de har mageknip, kanskje er de overtrøtte.

I dag vet jeg at man ikke alltid kan styre når 3-åringen skal begynne å trasse, selv om det er på bussen og man gjør sitt aller beste for å avlede og sette en stopper for det.

I dag vet jeg at å være foreldre er slitsomt. Og det kan tidvis tære på. Det at alle ikke mener at det tærer på, betyr ikke at jeg lyver når jeg sier at det kan tære på. Det kan kanskje bety at man har opplevd å ha veldig ulike barn. Noen barn krever mer enn andre, noen barn trasser mer enn andre, og noen barn sover natten gjennom fra de er 3 måneder gamle og er rolige så det holder.

Hva med om vi begynner å tenke at mødre som ikke griper ordentlig inn når barnet trasser på toget, ikke egentlig er giddalause, dårlige mødre (eller fedre) – men at de er utslitte og er nødt til å ta dette toget hjem? Hva om de har en liten baby hjemme som gråter natt og dag, og ikke orker å ta kampen akkurat nå fordi da mister de besinnelsen. Hva om de går gjennom en skillsmisse. Hva om vi begynner å se på andre grunner til at foreldre gjør som de gjør, uten å stemple dem som dårlige foreldre når vi ikke en gang kjenner dem?

Jovisst kan det være slitsomt å høre på babygråt over lengre tid når man er stuet sammen med et knippe andre mennesker på et såpass begrenset område som hva en buss og et tog kan være. Det er det absolutt ingen tvil om. Men jeg vil fortelle deg som irriterer deg over dette en ting. Vi foreldre ønsker heller ikke at barnet vårt skal trasse, gråte eller hyle.

Jeg hadde en grusom togtur med sønnen min en gang, som jeg enda får helt vondt inni meg av å tenke tilbake på. I fjor en gang da Noah var omkring 5 måneder gammel, skulle vi ta toget til Gjøvik. Noah gråt konstant i en time, jeg gjorde alt jeg kunne for å roe han ned, og folk begynte å stirre og hviske. Gutten min hadde trolig voldsomt vondt i magen, men ingenting hjalp. Jeg bysset, trøstet, forsøkte å amme, og vugge han i vognen sin. Jeg masserte til og med, samt strøk på han, og gjorde alt i min makt.

Jeg glemmer ikke den følelsen jeg satt med da jeg kjente tårene presse på i øynene mine. Det er noe av det mest ubehagelige jeg har vært med på.

Etter en liten stund kom det en dame bort til meg og hun sa: Hei du – så lei seg babyen din er da, kan jeg hjelpe med noe? Hva som helst?

Og akkurat da betydde det så utrolig mye for meg. Hun fortalte meg at hun jobbet på barselavdelingen på sykehuset og hadde gjort det i mange år, og hun hjalp meg på et mirakuløst vis å roe babyen min ned. Gutten min ble nok ekstra stresset fordi jeg synes situasjonen var så utrolig ubehagelig – for når mamma er stresset, så påvirker det også gjerne barnet. Det i tillegg til hvor utrolig vondt det er å ikke få hjulpet barnet ditt når du ser at jenta eller gutten din har det så vondt og ikke stopper å gråte.

Hadde det vært lettere å roe han ned om jeg ikke hadde blitt så stresset av hvor ubehagelig situasjonen var, når folk stirret og viste tydelig tegn til at det var slitsomt å høre på? Og hadde det vært enklere for meg å håndtere det om medpassasjerer ikke hadde vist disse tegnene, slik at situasjonen bare ble enda mer ubehagelig og stressende å være i enn den allerede var?

Hva om vi prøver å tenke mer som denne superkoselige damen, som istedet for å sitte og irritere seg i setet sitt over den hysteriske gråten til sønnen min, som for øvrig ikke hjelper det spor, strakk ut en hånd og spurte hva hun kunne gjøre for å bedre situasjonen? For å hjelpe, slik at alle får det bedre?

Vi har alle like stor rett til å være på kollektiv transport. Og jeg irettesetter alltid barna mine, dersom de gjør noe som jeg tror at kan være forstyrrende eller til plage for andre medpassasjerer når jeg reiser kollektivt. For når vi lever i et samfunn sammen, så er vi nødt til å ta hensyn til hverandre også på tog som alle andre steder – og jeg er klar over at alle verken er vant til eller er veldig glade i barn. Og det er helt greit.

Men det minste vi kan forvente av hverandre når vi sitter på et så fullstappet tog, buss eller trikk at vi nesten sitter på fanget til sidemannen, er å vise hverandre forståelse. Og det bør vi pokker meg også klare.