Hei dere! ♥ For første gang på lenge føler jeg meg faktisk ganske bra i dag, overraskende opplagt! Til tross for lite søvn og litt av hvert. Jeg har hatt litt feber i dag også, men nå begynner ting å bli mye bedre. Dere kan tro jeg er lettet – kanskje spesielt fordi jeg som tidligere skrevet drar bort på venninnebesøk i helgen, og siden det ble bestemt har jeg gledet meg så mye! Nå ser det ut som at jeg blir helt frisk til i morgen, så nå er jeg altså så glad! Det er så utrolig typisk at man den ene helgen man skal bort blir syk, eller i andre selvopplevde tilfeller: At man blir akutt syk når man har en dag barnefri, at man føler seg helt uopplagt og trøtt, og så videre. I-landsproblemer, tenker kanskje du – men det er jo fremdeles litt irriterende spør du meg.
Jeg fant igjen verdens herligste bilde fra Leo var baby i dag, hvor det ser ut som at han ligger med hendene i været. Jeg husker at jeg tok dette bildet på en fredag, så samme dagen bildet ble tatt og publisert her på bloggen tullet jeg litt med at det var fordi han gledet seg så mye til helgen. Haha, noen ganger overrasker jeg meg selv litt over hvor mye jeg husker fra alt jeg har delt med dere! Det begynner tross alt og bli en god del nå🤗
Jeg måtte bare dele disse bildene også. Kan dere tro at det er 3 år siden de ble tatt? Fredrik, Leo og jeg har forandret oss så mye. Leo er jo ganske åpenbart da, ettersom han er et lite barn og vokser for hver måned som går – men da jeg var yngre, hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å forandre meg så mye innen jeg bare hadde fylt 19.. Og da snakker jeg ikke bare om utseende, altså. Morsomt å se er det i hvert fall!
Nå står tacoen på bordet og Fredrik har kjøpt vegansk iskrem til meg til dessert i anledning kvinnedagen – men dere som følger meg på Snapchat (@Mammasom16) vet jo allerede det. Det var koselig gjort, og jeg satser på at vi får en skikkelig koselig kveld også.
Det er det samme hvert år den 8 mars. Kommentarfeltene bugner over av sterke meninger. Nettavisene velter ut kronikker med nye samfunnsdebattanter. Å kalle seg feminist er over de seneste årene blitt et slags skjellsord, hvor man nesten kan se for seg at du er «en av dem» med hår under armene som hater menn og som aldri bruker bh.
Men feminister burde vi alle være, hår under armene eller ei.
Det samme spørsmålet dukker opp hvert år den 8 mars: Trenger vi fortsatt kvinnedagen? Gjerne servert sammen med kjente fraser som: «Vi er jo så likestilte her i Norge, tenk på hvordan det er i andre deler av verden!»
Og de har jo stort sett rett i det – vi er ganske likestilte her i Norge, især blir forskjellene tydelig om vi ser på resten av verden som sammenligningsgrunnlag. Men er det slik vi burde se det? Burde vi ikke heller sammenligne med en verden slik vi ønsker at fremtiden skal se ut for våre døtre, for våre sønner og våre nye landsmenn?
Vil vi ikke ha det slik: Vi er likestilte. Punktum.
Ikke «likestilte tatt i betraktning hvordan det er i resten av verden» om vi alltid skal sammenligne oss med resten av verden og ta til takke med hvordan vi har det fordi det alltid er noen som har det verre eller dårligere – så vil vi aldri se den endringen vi er nødt til å være med på å skape selv, for å kunne se.
I kjølvannet av det siste årets #metoo og #timesup kampanjer, og avsløringene som har blitt avdekket som et resultat av disse – har vi et prakteksempel på hvorfor vi trenger kvinnedagen.
Vi trenger kvinnedagen fordi abort fortsatt er ulovlig i enkelte land, og fordi man i El Salvador kan få fengselstraff om man opplever en spontanabort. Jeg gjentar: Spontanabort.
Vi trenger kvinnedagen fordi 1 av 10 norske kvinner er blitt utsatt for voldtekt.
Vi trenger kvinnedagen fordi Tv2 sitt kommentarfelt eksploderer av kvinnefiendtlige kommentarer når det deles en artikkel om Sophie Elise.
Vi trenger kvinnedagen fordi jeg i kjølvannet av #MeToo avsløringene er glad jeg ikke har en liten datter. Er det sånn det skal være?
Vi trenger fortsatt kvinnedagen selv om vi er kommet et stykke her i Norge. Et godt stykke. Og det skal vi ikke glemme, men vi skal heller ikke ta det for gitt. Kvinnene i midtøsten, Mellom-amerika, og Afrika kan tross alt ikke kjempe på egenhånd.
Og vi trenger kvinnedagen fordi den største trusselen mot likestilling, er tanken om at vi allerede er i mål.
I dag fikk jeg endelig den siste av to etterlengtede pakker i posten! Litt nytt til guttene mine og den nye garderoben deres. Siden det er en god stund siden jeg har brukt en del penger på barna – (altså, ikke misforstå – jeg kjøper selvfølgelig gode sko, klær etc til guttene når enn de skulle trenger det) så fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet etter å ha kjøpt dette. For trenger de virkelig dette? Svaret på det er nei, annet enn kanskje skoene som er nye vårsko. Grunnen til at jeg får litt dårlig samvittighet er fordi jeg det siste året har blitt enda mer bevisst på forbruket mitt, og prøvd å ikke kjøpe bare for å kjøpe. Jeg føler at jeg har vært flink til å overholde det, det er fornuftig å stille seg selv noen spørsmål før man kjøper ting til barna – av erfaring vet jeg at det er veldig enkelt å havne i “kjøpe bare for å kjøpe”-fella, for det er jo gøy å kjøpe ting til dem. Men det er jo greit å begrense det litt også. Når det er sagt, så tror jeg guttene blir veldig fine i de nye klærne og skoene sine – selv om det enda er en liten stund til de kan bruke det ute i vårsolen 👟👖👕🖤
Ellers har det vært en rolig dag for oss, jeg er fortsatt ikke helt i form så jeg prøver å ta ting litt rolig slik at jeg er helt frisk til jeg reiser på fredag. I morgen skal jeg jobbe videre med prosjekt-få-orden-i-leiligheten-vår, samt kvalitetstid med minsten på dagtid, og få besøk av ei venninne på kveldstid når Fredrik er vel hjemme fra jobb og Noah sover.
Akkurat nå har Noah sovnet for en liten stund siden – han sovnet senere enn vanlig i dag fordi han holder på å få nye tenner igjen stakkars. Så nå ligger Noah sovende på Fredriks bryst i andre enden av sofaen hvor jeg sitter, mens Fredrik følger med på fotballkampen som står på lavt i bakgrunnen. Jeg spurte Fredrik akkurat om Noah ikke skulle legges i sengen sin snart, men Fredrik ristet forsiktig på hodet og sa “Men han sover jo så godt her hos pappaen sin” 😍
Hei dere! Gjett hva? I dag har moren min, søsteren min og barna vært på et vegansk spisested i Tønsberg, og herregud så positivt overrasket jeg ble! Ikke at jeg ikke forventet at det kom til å være god mat altså, men det var virkelig SÅ mye bedre enn jeg hadde trodd at det kunne være. Helt nydelig mat! Vi bestilte “burger”, “nuggets”, hummuswraps og båtpoteter. Det var en skikkelig opptur, og vi spiste opp hver eneste smule 😅 Dette er ikke sponset eller noe, men når jeg vet at mange av leserne mine har vist så stor interesse for at jeg er blitt veganer – så måtte jeg bare nevne det! Leo spiste til og med opp nesten alle nuggetsene sine, han synes det var såå godt 😋 Det var han ikke alene om for å si det sånn.
Ellers sov Noah underveis under måltidet vårt – så han fikk ikke smakt da. Leo har vært så blid og fornøyd i hele dag, han synes det er så stas og gøy når bestemoren hans og tante er på besøk! Derfor har det gått i en rasende fart i hele dag, og jøye meg så mye vi har fått gjort. Dette var jo bare lunsjen vår! I tillegg har vi vært og handlet i Sandefjord, vært på besøk hos oldemoren til barna (altså min bestemor) her i Larvik, og fått besøkt min tante som bor her i Larvik. Det er alltid så koselig når vi er flere fra familien min fra Gjøvik, og vi sammen får besøkt de fra familien vår som bor her i Larvik. Vi har rett og slett bare hatt en skikkelig fin dag. Jeg håper dere har hatt det samme!
Nå har jeg nesten akkurat avtalt med bestevenninna mi at jeg skal til henne på besøk i helgen, altså drar jeg alene til Gjøvik på fredag og blir til søndagen. Jeg kan ikke huske sist jeg var borte fra barna en helg – men nå skal ta til meg rådene jeg får fra dere lesere om å unne meg litt alenetid og tid til å være noe annet enn bare mamma. Jeg er jo tenåring også.
Jeg sitter i sofaen en tidlig kveld sammen med Leo og ser på ting til bursdagsselskapet hans på nett. Ballonger, duker, og litt pynt er det som skal kjøpes inn – og de to bursdagene han har hatt før 3-årsdagen som nå er like rundt hjørnet, har vært to veldig blå bursdagsselskap. Nå som han begynner å bli stor gutt og har egne meninger om hvordan han vil at ting skal være, tenkte jeg at Leo kunne få være med på å se på bursdagsting i år – og la han bestemme litt. Det er tross alt hans selskap!
“Jeg vil ha rosa!” kommer det fra en bestemt liten barnemunn ved siden av meg.
Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket, uten at jeg gav uttrykk for det til Leo selvsagt, kanskje mest fordi gutten vår er særdeles glad i typiske «gutteting» (enda hvor lite jeg liker å bruke det ordet) som biler og traktorer.
Jeg spør han igjen: “Vil du ha et rosa bursdagsselskap, gutten min?”
Han utbryter: “JA! Rosa bursdag, rosa ballong, og…” og slik fortsatte han.
Vi ble sittende å se på nettopp ballonger, duker og bursdagsting sammen på ulike nettsteder. Leo pekte, og jeg viste frem. Og når jeg spør han i dag, så svarer han fortsatt at han vil ha rosa selskap.
Jeg tok det opp med Fredrik: Leo har lyst på rosa selskap, skal jeg kjøpe inn rosa til han? For meg er det ingen problem om det er det han vil ha – verken om han vil ha rosa selskap nå, eller rosa jakke i barnehagen om et par år. Men jeg tenkte bare å høre med deg hva du synes.
Etter at vi har snakket litt sammen hvor vi kommer frem til at Leo skal få hvilken farge han vil ha i selskapet sitt, måtte det være gult, grønt rødt eller rosa – så kommer vi etterhvert også inn på noe annet som har med jente- og guttefarger og små barn å gjøre. Dette med å kjøpe knæsjrosa jakker til gutter første året på skolen, og/eller rosa blinkesko, rosa ryggsekk og så videre. Er det greit å kjøpe dette til små gutter, selv om man vet at det kan føre til at poden blir den eneste gutten med rosa ryggsekk eller jakke på trinnet?
Fredrik er i utgangspunktet helt enig med meg om at barna skal få velge selv hvilke farger de vil ha på ting – uavhengig av hva som kategoriseres som jente- og guttefarger. Men samtidig uttrykker han litt bekymring for om det hadde vært Leo i den situasjonen første året på skolen, og om det kunne føre til at de andre barna kunne vært slemme med han som et resultat av “jentefarger” på tingene hans.
Fredrik sier noe jeg er fullstendig enig i: “Barn kan være nådeløse med hverandre”
Jeg skjønner så godt hvordan Fredrik tenker, han ønsker jo bare det beste for Leo og skjerme han for situasjoner som potensielt kan være sårende for han. På samme tid, så synes jeg heller ikke det blir helt riktig å prøve å viske ut forskjellene blant barna våre, ved å ikke la dem få gå i de fargene de vil eller leke med leker som egentlig er forbeholdt det motsatte kjønn – fordi vi er redd for at barna skal skille seg ut og dermed potensielt være et offer for mobbing eller erting. Alle foreldre har dessuten et ansvar for å lære barna sine at mobbing ikke er greit.
Så om Leo vil ha rosa bursdagsselskap, så blir det rosa bursdagselskap på 3-års dagen til gutten vår. Rosa er tross alt bare en farge!
Har fått en del spørsmål når det kommer til hva jeg synes om det Jessica deler. Og spesielt da med tanke på alt det personlige hun deler om oss. Så nå tenkte jeg å skrive noen ord angående det.
Jessica blogger ærlig og åpent om alt, nesten i alle fall. Til og med personlige ting. Og det er også en av grunnene til at hun har kommet så langt som det hun har gjort idag, fordi hun er ærlig om hvordan hun føler ting. Noen ganger kan det bli litt for privat for meg, Jessica og jeg er veldig forskjellige på akkurat det, haha. Enkelte ting liker jeg mer å holde for meg selv. Jeg blir fort veldig opptatt av hva alle andre mener dessverre. Jeg blir så sykt lett påvirka av hva andre sier og mener. Derfor ville jeg aldri passet som blogger.
Mens Jessica er motsatt, og blir ikke så lett påvirka. Hun liker å snakke om det meste og være åpen. Hun tar alltid hensyn til meg, og hun deler aldri ting som har med vårt liv eller vårt forhold å gjøre før hun har avklart det med meg. Før så var hun veldig kresen på hva hun la ut på bloggen, men nå så bare skriver hun om det som føles riktig å skrive om. Uten å tenke så mye på hva andre mener. Før kunne hun sitte lenge med et tomt arkiv og bli skikkelig frustrert. Ikke fordi hun var tom, men fordi det hun ville skrive var ikke bra nok etter hva hun syntes.
Dere har jo ikke bare fulgt Jessica og hennes liv siden dere begynt å følge denne bloggen, men også mitt og vårt liv sammen. Siden jeg har vært en del av hennes liv siden bloggen ble starta. Og da synes hun at det er helt naturlig at jeg får lov til å være med å bestemme på hva som legges ut, for det er sånn at mye av det angår også meg og oss. Når hun har skrevet ferdig blogginnlegg og det er klart til å postes, så går vi alt gjennom det hun har skrevet. Hun legger aldri ut noe som jeg ikke er enig i. Det skjer sjeldent at hun har lyst til poste noe som jeg ikke føler for å dele på bloggen. Men det er en veldig stor trygghet for meg å vite at hun er veldig empatisk og at hun alltid tar hensyn til at selv om hun blogger om vårt liv, så kan hun ikke legge ut ting jeg ikke er enig i. Det er en selvfølge for henne.
Sist brudd kom brått på Jessica, og da kom det ikke noe mindre brått på dere kan jeg tenke meg. Og siden det skjedde så plutselig, så virket det sikkert som at hun skjulte sannheten. Siden ingen trodde at et brudd mellom noen som bor sammen og har barn sammen kunne komme så brått på. Hvis det går mot slutten for oss nå, så vil vi ikke at noen skal tro at Jessica med vilje prøvde å skjule at ting gikk dårlig.
Vi har sklidd veldig fra hverandre, og det har Jessica skrevet om på bloggen. Hun er opptatt av at dere skal være tett på. Det er både overraskende og fint å se at så mange bryr seg om at ting skal løse seg for oss. Jeg synes det er spennende og skummelt å tenke på fremtiden og hva som kan skje, jeg har blandede følelser. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan alt endte, noe ingen kan forutse. Sånn er livet på godt og vondt.
AKKURAT NÅ: Blogger jeg samtidig som jeg ser på bursdagsting til Leo sitt bursdagsselskap. Tenk at han blir 3 hele år om et par uker! Jeg synes det er litt vanskelig å tro noen dager, samtidig som jeg gleder meg veldig over at han snart har bursdag igjen og blir ett år eldre. Jeg snakker en del om alder med han om dagen, og så pleier jeg å spørre han hvor gammel han blir. Han svarer stolt “Snart 3 år. Og Noah er 1 år!” han må alltid legge til hvor gammel lillebror også er. Haha, så herlig det er å se at Noah er så viktig for han ♥
CRAVINGS: Den siste uken har jeg hatt så sinnssykt lyst på kiwi! Jeg spiser alltid kiwi med skallet på etter at bestevenninna mi tipset meg om det for et års tid tilbake. Nå blir jeg nesten irritert på meg selv når jeg tenker tilbake på hvor mange ganger jeg har brukt tid på å skrelle dem – de er jo bedre med skallet på! Haha!
MEST LESTE BLOGGINNLEGG:Barnas nye garderobe er ukens mest leste blogginnlegg. Jeg synes det er så gøy å vise dere slike bilder, og gleder meg til å fortsette å vise dere at barnerommet til guttene tar form.
PÅ DENNE TIDEN I FJOR: Hadde jeg en baby på 5 måneder, og Leo som straks skulle bli 2 år gammel! Det var fine tider det. Jeg drev i likhet med hva jeg gjør nå, med bursdagsforberedelser til Leo sitt selskap, og jeg minnes at det var utrolig fint vær. Jeg håper denne måneden blir like fin som den i fjor, for jeg merker at jeg smiler bare jeg tenker på mars i fjor. Meg i fjor på denne tiden – litt dårlig kvalitet, men det funker 👇
UKENS TANKE: Jeg vet at det kanskje ikke er helt innafor at jeg skriver om dette, fordi bloggere som kan ha en yngre følgerskare skal være gode forbilder og ikke fortelle om usikkerheter, fordi det kan få yngre, mer lett-påvirkelige lesere til å bli mer kritiske til seg selv og sammenligne seg med andre. Men jeg gruer meg så til å gå i bikini til sommeren. Og det verste av alt er jo at jeg har egentlig ingen grunn til å grue meg til det – jeg har ingen kilo ekstra (snarere tvert i mot), jeg har ingen løshud etter svangerskapene, ikke synlige strekkmerker eller noen typiske sånne komplekser. Ikke at jeg mener at det gir en grunn til å grue seg til å gå på stranden, men jeg vet jo at det er mange som sliter med komplekser på grunn av for eksempel slike ting. Jeg er mye mer fornøyd med kroppen min nå enn jeg var før jeg fikk barn, og jeg har ingenting å peke ut som noe jeg gjerne skulle vært foruten. Æsj, vet ikke hvorfor det er sånn – men det er helt ærlig noe jeg har tenkt på i det siste. Skulle ønske jeg klarte å bare gi blaffen i det.
UKENS BILDE: Fredrik og jeg har ledd så mye av dette bildet helt siden første gangen jeg så det, og denne uken dukket det opp i newsfeeden min på Instagram igjen. Dette stemmer så ekstremt bra, håper det er flere som kjenner seg igjen her😂
UKENS NEDTUR: At mobilen min er i ferd med å gå til dundas. Igjen. At det faktisk er mulig å klare å ødelegge telefonene mine såpass ofte som jeg gjør, har jeg nesten vanskelig for å tro på. I tillegg har batteriet på det nye videokameraet mitt blitt ødelagt. Jeg ser jo at fellesnevneren her er meg, så jeg burde kanskje bli litt bedre til å ta vare på tingene mine 😬
UKENS GLEDER SEG TIL: Mamma og søsteren min som kommer for å besøke oss i morgen! Fredrik har full jobb-uke og jeg er fortsatt syk, så jeg kjenner at det skal bli veldig greit og at jeg gleder meg veldig. Da jeg fortalte barna om besøket vi venter i morgen ble de helt i ekstase, og denne uken skal Leo blant annet klippe seg, det blir en del å ordne med rommet til barna, og jeg skal muligens klippe meg og/eller gjøre noe annet med håret. Og så blir det helt sikkert en del annet nå som vi får besøk også. Jeg gleder meg!
Nå blir det Cola samt dokumentarserie på meg resten av kvelden! Håper dere har det bra, og tusen takk for den fine responsen på forrige blogginnlegg ❤️
Jeg har lagt om livsstilen min den siste to månedene, og jeg lovde dere å skrive litt mer om akkurat det. Jeg spiser utelukkende mat som er vegansk, og jeg savner ikke en gang animalske produkter. Utrolig? Ja. Jeg, som det cheeseburger-elskede mennesket jeg husker jeg var, bestemte meg på dagen tidlig i januar i år, for at NÅ tester jeg ut en uke som veganer. Jeg så bare fordeler med det uansett – å få i meg mer grønnsaker (som jeg har hatt så mye dårlig samvittighet for at jeg har hatt vanskelig for i hverdagen tidligere) Jeg ser dokumentarer. Jeg leser, oppsøker fakta, finner sikre kilder, tilegner meg kunnskap om matproduksjonsindustrien, om dyrevelferd, om miljøutfordringer som har med matindustrien å gjøre. Og så ser vi hvor lenge jeg klarer å holde ut. Hva har jeg å tape? Før trodde jeg ikke en gang at jeg kunne leve uten animalske matprodukter.
Jeg er ikke en av de som ber folk skamme seg for å spise kjøtt eller drikke melk, eller som hele tiden påpeker at jeg spiser vegansk og knapt snakker om noe annet – jeg er egentlig ganske tilbakeholden når det kommer til å snakke om dette temaet med andre. Og jeg blir voldsomt irritert når jeg ser veganere som kritiserer istedenfor å applaudere de som gjør noe. Måtte det være kjøttfri mandag, kutte ned kjøtt-inntaket generelt, vegansk uke, eller rett og slett bare teste ut produkter på markedet som er vegetariske eller veganske. Det er bra. Og det er sant at ingen kan gjøre alt, men at alle kan gjøre noe.
Jeg har nå gått 2 måneder som veganer, og jeg kjenner at dette er riktig for meg. Jeg hadde aldri trodd i min villeste fantasi at jeg kom til å gå over til å ikke spise verken melk, egg, kjøtt, fisk eller kylling – ei heller noe annet av det som stammer fra dyr. Men jeg er veldig glad for at jeg prøvde, for om ikke ville jeg aldri visst det jeg vet nå, og hatt den kunnskapen jeg har nå.
Som jeg har fortalt dere tidligere, så var det vanskelig i starten fordi alt var nytt for meg. Før trodde jeg også at det var veldig begrenset hva jeg kunne lage av mat, og at det ville bli et veldig ensidig kosthold. Jeg tror helt ærlig mye av det var grunnet lite kunnskap om emnet, noe som kanskje ikke er så rart. Jeg har tross alt spist kjøtt og drukket melk store deler av livet mitt, og siden dette er en såpass stor del av matkulturen vår – så er det kanskje vanskeligere å stille spørsmål omkring det?
Kanskje ville jeg ende opp med mye vitaminmangler og ikke få i meg nok protein om jeg ble veganer? Etter å ha gjort en del (les: mye!) research, fant jeg ut at det overhode ikke er tilfelle om man (i likhet med hva man må uansett hva man spiser og ikke spiser) er flink til å ha et variert kosthold. Jeg må for øvrig ta b12 tilskudd, men jeg har slitt så mye med b12 mangel da jeg spiste både kjøtt og annet så og si hver dag – så det er ikke noe banebrytende nytt for min del.
Mange har spurt meg: Hvorfor ble du veganer? Jeg ble veganer av hensyn til miljøet og dyrene. Enkelt og greit. Det er bare et stort pluss at det å være veganer “tvinger” meg til å gjøre bedre og sunnere valg i matveien. Da jeg hadde lest meg opp såpass mye, sett så mange dokumentarer (som jeg så med et kritisk blikk og sjekket fakta i etterkant) og satt med så mye kunnskap som et resultat av all informasjonen jeg hadde fått gjennom så mange ulike runder med research, så var det ikke noen vei tilbake for meg.
“Men blir du virkelig mett på vegansk mat?” Ja, absolutt. Jeg sitter ikke akkurat hjemme og drøvtygger spinat hele dagen, for å si det sånn. Haha! Jeg spiser så mye forskjellig! Mange gode pastaretter, pizza, burger, gryter, taco og supper. Det er så mange gode erstatningsprodukter på markedet til dags ikke bare for melk og melkeprodukter, men for kjøtt og kylling også. Og om dere ikke har smakt soya-sjokolademelk (som er vegansk), så burde dere smake den. Samboeren min, som for øvrig fortsatt spiser alt av anmialske produkter, mener i likhet med meg at det er den beste sjokolademelken av alle på markedet. Nam!
“Savner du ikke enkelte matvarer?” Egentlig ikke. Det er en vanesak, tror jeg.
“Får du i deg nok proteiner, da?” Med et normalt, variert kosthold, tror jeg det er vanskelig å ikke få i seg nok proteiner. Vanlige voksne menn skal ha i seg mellom 55 og 60 gram proteiner per dag, vanlige kvinner 40-50 gram og ca 70 gram om du er gravid eller ammer. Selvfølgelig mer om man trener masse, men igjen – med et variert kosthold og at man ikke minst spiser nok – så løser det seg helt fint. Det er masse proteiner i kjøtt-erstatninger som for det meste blir laget av soya – samt bønner og linser. (Jeg vet at linser kan høres dritkjipt ut, det tenkte jeg før jeg smakte det for første gang i januar i år. Nå spiser jeg det på lørdagskvelden liksom. Haha!)
Om dere skulle ha noen flere spørsmål som har med dette å gjøre, så svarer jeg gjerne i kommentarfeltet om dere lurer på noe. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg sjeldent har følt meg bedre enn hva jeg har gjort etter jeg ble veganer ♥
Det føles som i går, samtidig som det er veldig lenge siden.
Når min mellomste datter velger å flytte 24 mil unna for å starte sitt eget liv, sin egen vei videre fra det trygge hjemmet på Gjøvik, i en alder av 16 år, synes en mor det er i overkant vågalt.
Så blir den lille jenta til den overbeskyttede og (antagelig)Oscarnominerte hønemora, gravid på toppen av det hele.
Man gjør seg noen tanker, og de er gjerne av det svært bekymrede slaget, for å uttrykke meg mildt.
Så begynner hun å blogge.
Det er som å plassere den du elsker høyest midt i Gaza, kle dem naken og skrive med store blokkbokstaver med sort tusj «MAKE LOVE, NOT WAR» på brystet. Og håpe på det beste. Sånn ca.
Vi vet jo alle hvordan det kan fare hen, enten går det bra eller så går det over.
Så gikk det bra, det var bingo, men det gikk bra. Og jeg velger å tro at du har noe mer i deg enn de fleste som opplever utfordrende situasjoner, men jeg er jo din mor så selvfølgelig gjør jeg det.
Jeg kan fortsette å skryte av deg til krampa tar meg, og det har jeg virkelig tenkt å gjøre, men jeg synes det er like viktig å formidle hvorfor dette kunne gå bra, og ikke over.
Du er en fighter, har vært alltid, og vil alltid være.
I dag er jeg mye mer overbevist og hvilepulsrolig, fordi jeg har sett hva du gjør hvordan du gjør det, og at du står steinhardt uansett- du gir deg aldri.
Erfaring der altså, jeg er rolig fordi jeg ser at du er like tøff, standhaftig og stabilt steinhard som jeg håpet på, jeg var aldri i tvil, jeg var bare redd som en mor alltid vil være.
Jeg er ikke så bekymret for deg lenger, du gir meg ingen grunn til det.
Det som eventuelt kunne bekymre meg, fordi jeg blir så hoderystende fortvilet over slike, er de som skyter med løskrutt fra kjellerleiligheten på nett, og de er nettopp det – løst og dårlig.
Du har skutt dem så iherdig og gjennomført med ord, handlinger og sannheter, at de blir mer og mer borte- slik vi alle ønsker at slike troll skal bli borte.
Gi trollene sol og varme så stivner de og blir til stein.
Elsker deg og guttene, og er umåtelig stolt av hva du gjør og hvem du er
Når jeg først så dette bildet så klarte jeg ikke annet enn å le – for det er unektelig litt komisk. Men da jeg sluttet å le synes jeg det var mer sjokkerende, for dette er jo egentlig helt på tryne?! Finnes det virkelig mennesker der ute som sminker babyen sin?.. Det er egentlig flere år siden jeg fant dette bildet for første gang, og når jeg i dag fant det igjen måtte jeg bare dele det med dere. Jeg håper dette er en eller annen skikkelig dårlig spøk! Hva er det som skjer med verden?
Men uavhengig av det: Hva tenker dere om å sminke babyer? Hva med hull i ørene? La babyer være babyer tenker jeg. Selv om kropps- og utseendefikseringen har tatt helt av blant ungdommer, tenåringer og nå til og med yngre barn, kan vi vel la de stakkars små babyene få lov til å slippe å gå med påtegna bryn og og hull i ørene? Grøss.
