TELLER NED TIL…

Jeg har fått så god respons på slike blogginnlegg tidligere, så i dag tenkte jeg å fortelle dere litt om hva jeg teller ned til og gleder meg til for tiden ❤️

2 dager til miniferie! På mandag drar min eldste gutt og jeg til Gjøvik for en liten miniferie. Minstemann skal være hos pappaen sin i Larvik så lenge! Er det noe jeg har innsett så er det at det er viktig at man har litt alenetid med en og hver av barna en gang i blant også! Jeg gleder meg til å se igjen venner og familie, og selvfølgelig til å få mye tid sammen med skatten min som har blitt så stor. Han elsker virkelig å være på tur, og derfor gleder jeg meg så mye bare til å dra sammen med han 🚂

12 dager igjen til stavernfestivalen! Stavern er faktisk helt nydelig på sommeren, og stavernfestivalen har jo endt opp med å bli en veldig populær festival hvor det kommer drøssevis av mennesker. De siste årene hvor den har blitt holdt kan jeg huske hvor mye mennesker det har vært i både Stavern og Larvik på dagtid! Det blir så gøy, og det er første året mitt hvor jeg drar på festival – så jeg aner ikke hva jeg kan forvente. Men jeg lover oppdateringer, og krysser fingrene for at det blir like hyggelig som jeg ser for meg at det blir 🤞

Omtrent 40 dager til aleneferie! I august en gang drar jeg jo på aleneferie (så antall dager som gjenstår er litt unøyaktig) og jeg skal ikke være mutters alene heller altså. Jeg er såpass sosial at da ville jeg enten gått på veggen, eller ringt mamma såpass mange ganger om dagen at hun ville gått på veggen. Hah! Jeg drar enten med ei venninne, eller søsteren min. Første ferien min alene siden jeg fikk barna og det gleder jeg meg stort til!

45 dager til barnehagestart for guttene! Minste gutten min begynner i barnehagen for første gang i år, og jeg kjenner bare at jo nærmere vi kommer barnehagstart, jo mer riktig føles det. Jeg tror det blir en stor glede for barna å gå i barnehagen sammen, og at de kan passe litt på hverandre i årene som kommer. Også har de jo alltid en venn i hverandre, og det er så godt for meg å tenke på.

50 dager til skolestart for min del! Skal ikke innrømme at jeg blir litt svett av tanken på at det er relativt kort tid igjen til skolestart, men det handler ikke om nerver eller at jeg tenker at jeg ikke kommer til å mestre det. Jeg tror det handler mest om at tanken er så utrolig uvant! Nå har jeg jo ikke gått på skole siden 2014, og det var jo ungdomsskolen. Helt merkelig å tenke på at det er gått 4 år siden det, og jeg kjenner at jeg er så klar for skole, eksamen og hva enn som venter.

176 dager til jul med barna! Haha, dette er jo ganske lenge til da, men jeg måtte bare ha det med likevel siden jeg gleder meg så enormt til den fineste tiden på året. Jeg er så heldig å få feire med begge barna mine i år, til tross for at jeg ikke er sammen med Fredrik lenger. Vi har bestemt at vi skal feire sammen i år, fordi vi begge vil være med barna og siden vi har en såpass god tone, så gjør det oss ingenting å være sammen for guttene våre. Hvilket jeg er kjempetakknemlig for, selvfølgelig. Man er nødt til å sette egne behov til side, og jeg er så glad for å se at det er noe vi får til begge to. Jeg tror at de eneste som taper på at vi har noe annet enn en god tone oss i mellom, er barna våre.

Ha en kjempefin lørdagskveld videre!

HUN BLOGGEREN

Det er ikke veldig lenge til jeg kan dele en stor nyhet på bloggen, og jeg skal ikke bruke dette blogginnlegg for å melke det for alt det er verdt annet enn å nevne det i en bisetning i det som kommer til å bli et ellers langt blogginnlegg – men jeg vil faktisk heller bruke dette blogginnlegget til å åpne meg.

Eksponering av barn og kritikk

Jeg har tidligere nevnt at jeg har sluttet å eksponere barna mine på sosiale medier. Jeg kommer nok til å la noen babybilder av dem ligge ute på Instagram og bloggen – det fordi de uansett er rimelig ugjenkjennelig på disse bildene nå som de er eldre, og fordi et og annet gammelt babybilde ikke er problemet: Problemet er ukritisk eksponering. Jeg har hatt et bevisst forhold til eksponering fra starten, nettopp på grunn av kritikken jeg har mottatt på grunn av dette, men jeg ser selv at jeg har endt opp med å dele mange flere bilder enn jeg tenkte jeg skulle gjøre fra starten av. Ett og ett bilde i seg selv er kanskje ikke så mye å tenke på, siden jeg alltid har hatt fokus på at bildene skal være anstendige og fine, men summen av så mange bilder til sammen er noe annet.

Noe jeg synes er forbanna viktig som blogger, er at man må være mottakelig for kritikk og tilbakemeldinger. Noe jeg prøver å leve etter – selv om det er satt litt på spissen – er at om «alle andre» alltid tar feil og du selv alltid har rett, så kan det være lurt å gå litt i seg selv. I dette tilfellet sikter jeg da til eksponeringen av barna mine og at jeg har stått hardt på at jeg mener jeg kan eksponere barna mine og at det er uproblematisk så lenge man følger forholdsregler man har satt, mens det har vært en del blogglesere som har kritisert meg for dette og påminnet meg om hvorfor de mener det har vært kritikkverdig. Jeg følte meg etter hvert litt alene om meningen min om at eksponeringen var helt innafor, og da må man kunne være voksen nok til å se seg selv fra utsiden og revurdere valget sitt. Jeg synes det er viktig å kunne innrømme egne feil og mener det var feil av meg å legge ut så mange bilder av barna mine gjennom de siste årene, selv om bildene var “fine” i den forstand. Det skader dem nok aldri, men det gagner dem heller ikke.

Noe jeg finner litt frustrerende er for øvrig at jeg fortsatt blir kritisert for eksponeringen av barna selv etter jeg har sluttet. Jeg har satt i gang en prossess hvor bilder skal fjernes både fra bloggen og Google, men dette er ikke gjort over natten. Hadde jeg kunne skrudd tiden tilbake og ikke lagt ut den mengden bilder, ville jeg selvsagt latt være – men det er ikke fysisk mulig. Jeg har gjort en feil og gjør nå det jeg kan for å rydde opp igjen, og det håper jeg dere kan forstå.

Penger og topplisten

Noen ganger blir jeg litt lei av å føle at jeg ikke blir sett i havet blant bloggere som er ute etter å provosere og komme med uttalelser som kanskje ikke er helt det jeg ville definere som innafor, og at jeg blir satt i samme bås som enkelte bloggere som ikke takler kritikk eller at noen er uenige.

“INGEN bloggere tåler kritikk!”

“ALLE bloggere er narsissister”

“Bloggere selger sjela si for et par ekstra klikk og kroner”

Jøye meg så mye dumt jeg får tilbud om å reklamere for i uken! Ville jeg tjent dobbelt så mye av det jeg tjener nå dersom jeg hadde takket ja til alt? Jepp! Betyr det at jeg kommer til å takke ja til alt? Nei. Vi bloggere som ikke tenker at penger er det aller, aller viktigste – vi finnes faktisk vi også. Og det er trist at noen antar at vi ikke finnes. Som jeg skrev for et par uker siden: Det er ikke allverdens med penger som kan få meg til å reklamere for plastisk kirurgi, forbrukslån (Fikk mail om dette forrige uke og jeg fikk hakeslepp!) spill/casino-nettsider, pels eller annet som strider i mot mine verdier og prinsipper. Jeg er enormt takknemlig for hva bloggen og leserne mine har gitt meg, skrivingen og responsen jeg får på den og blogginnleggene mine betyr noe for meg. Litt klisje kanskje, men det betyr faktisk mer enn penger.

Tross at jeg synes det er ganske rart å være vitne til bloggere som fjerner alle kommentarer som ikke er utelukkende positive og som kanskje ikke takler det så greit å bli kritisert – savner jeg likevel flere refleksjoner og mer forståelse rundt hvorfor noen kan synes det er så uforståelig at enkelte bloggere kan synes det er vanskelig å bli kritisert. Som blogger deler mange veldig mye av livet sitt. Jeg gjør også det, selv om jeg prøver å begrense. Når man da blir kritisert på en krass måte, kan jeg forstå at det kan være lett å ta det personlig. For i motsetning til mange andre bedrifter, så er blogging, bloggere og deres bedrifter livene deres. Det handler i mange tilfeller om livene deres. Å føle at noen går til “angrep” på livet sitt og valgene man tar for seg selg og i noen tilfeller egne barn, tror jeg kan oppleves vanskelig. Her er det veldig lett å sitte på sidelinjen og si at man bør tåle kritikken når man har valgt å gjøre bedrift ut av livet sitt, men jeg tror det er enklere sagt enn gjort. Personlig mener jeg at det er essensielt å kunne tåle kritikk i bloggeryrket, men det er alltid viktig at man i det minste kan forsøke å sette seg inn i andres situasjon. Det tror jeg man har alt å tjene på.

Privat 

“Hun bloggeren” har jeg fått høre så mye om meg selv de siste årene. Jeg skal ikke slutte å blogge med det første.

Det har skjedd så mye annet i livet mitt de siste årene enn at jeg har blitt mamma og at jeg har drevet en blogg. Ikke at det er en liten jobb, men etter jeg ble mamma følte jeg ofte at andre tenkte at det var det eneste jeg var. Å være mamma er en stor del av meg, men langt i fra alt. Noen ganger har jeg synes at det har vært vanskelig å skulle balansere rollene som mamma, tenåring og blogger. Og jeg lurer på hvor mange runder jeg har gått med meg selv om hva jeg vil skrive om på bloggen, og hvordan jeg ønsker at livet mitt skal bli fremstilt. Og ikke minst, hvordan jeg ønsker å fremstille meg selv. Det er jo en makt man har på godt og vondt når man blogger.

Vet dere hva jeg synes er trist? Bloggere som skriver uten substans. Uten å vise at de tenker, uten å vise at de reflekterer, og stille spørsmål rundt ting. Hvor alt handler om det overfladiske. Jeg har aldri blitt misunnelig på et slikt liv, eller rettere sagt en slik fremstilling av livet.

Det eneste jeg ønsker er å fortsette å skape et godt liv for barna mine og meg selv – og skrive mer om det som betyr noe. For selv om du klikker deg inn på bloggen min og leser om hva jeg synes om en debatt eller om de nye barneklærne jeg har kjøpt, så er det jo ikke det jeg tenker på før jeg skal legge meg om kvelden.

JEG VILLE IKKE ENDRET NOE

Hei dere! I dag har vi vært på tur og gikk tilfeldigvis forbi (Okei da – HELT tilfeldig var det kanskje ikke) forbi der hvor vi bodde da Leo var baby. Det var helt rart å gå forbi noe som en gang har vært et hjem! Vi bodde der fra jeg var ca 7 måneder på vei med min eldste sønn, til han var 4 måneder gammel. Det gikk med andre ord ikke så altfor lang tid før vi flyttet til en større leiligheten, altså denne jeg fortsatt bor i nå, men likevel husker jeg tilbake på den tiden med så mye glede. Utrolig mange fine minner fra jeg ble mamma for første gang, og noen rimelig tøffe stunder også. Alle våkennetter, og alle koselige stunder med den nyfødte babyen min. Da vi gikk forbi fikk jeg helt flashback, det var så rart. Så heldig jeg var som fikk en så fin start på mammalivet – jeg ville faktisk ikke endret noe om jeg fikk mulighet til å gå tilbake.

Jeg er mye ute med barna om dagen fordi været er så fint – men jeg blir ordentlig sliten av varmen også jeg! Barna sover nå, så jeg har bare tenkt til å lage meg en god middag og slappe av resten av kvelden. Med dokumentarserier. Haha! Jeg gleder meg til helgen, og håper dere gjør det samme ❤️ God helg!

ETTER ET SAMLIVSBRUDD

Jeg har ei venninne som gikk gjennom et samlivsbrudd omtrent på samme tid som jeg gjorde det. Det var litt godt å ha noen som kunne forstå de tingene som de fleste andre ikke forsto.

Jeg har faktisk hatt flere venninner som har vært gjennom et samlivsbrudd med barn involvert de siste årene, og er det en gjenganger jeg har fått høre, så er det bekymringen om at de ikke kommer til å få seg ny kjæreste på grunn av “all bagasjen” man tar med seg inn i et nytt forhold når man har fått barn med en annen mann.

Sånn tenkte jeg ikke selv, men da jeg var langt nede etter bruddet kunne nok jeg forstå tankene til tross for at jeg fremdeles mente at det ikke var noe å bekymre seg for. Jeg tror nok også at det er lettere å tenke slike destruktive tanker når man er veldig langt nede etter en slikt brudd, og det vet jeg at flere av mine venninner var. Jeg var også langt nede, men jeg var ikke helt knust. Jeg hadde nok kanskje bare lettere for å akseptere bruddet på grunn av vår historie.

Jeg er veldig tydelig på at hvis jeg noen gang hadde møtt noen som hadde sett barna mine som bagasje, så hadde jeg aldri vært interessert i vedkommende. Så det er det jeg har sagt til venninnene mine også.

Jeg forstår at det kanskje blir mer komplisert å få seg ny kjæreste etter man har fått barn med noen andre, men barn i seg selv er aldri bagasje. Barn er jo tvert i mot det som gjør bagasje lettere å bære.

DET ER FORBANNA TRIST!

I dag tok jeg med meg barna mine ned til et lite badested med lekeplass i området. Vi dro hovedsaklig for lekeplassen, men barna endte opp med å leke i vannkanten likevel. For er det en ting de fleste barn liker på sommeren, så er det strand, lek med vann og bøtter og spader. Mine er ingen unntak.

Og når gradestokken viser 27 grader, så er det fristende å kle av dem så mye som mulig. Kanskje spesielt de aller minste – som ikke kan si i fra om at de kjenner seg veldig varme. Men jeg kjenner oppriktig talt at jeg synes det er vanskelig å kle barna mine nakne på stranda i vår tid med mobiltelefoner og kamera som når som helst kan ta bilder uten at man en gang ser det. Kall meg paranoid, men jeg synes tanken alene er så ekkel at jeg helst vil la være. Så får barna gå i badebukse eller badebleie – jeg tror ikke de blir så mye varmere med enn uten.

Noen mener også at man seksualiserer barnekroppen ved å kle på de minste badetøy på stranden og andre offentlige badeområder i sommersesongen – men ærlig talt, det er vel ytterst få som kler barna sine i badetøy fordi de mener at barn bør dekke seg til? Det handler vel mer om at man kanskje som meg er bekymret for “voksne som gjemmer seg i buskene” gjerne med en mobiltelefon med kamera på slep. For det som er hovedproblemet mitt, er også at de ikke en gang trenger å gjemme seg i buskene lenger med dagens mobiltelefoner og kamera.

Når vi er i private hager hvor det er lite innsyn, har jeg ingen problem med at barna går nakne når de skal bade i et basseng. Ei heller om vi er på en oversiktlig strand, i den grad en strand kan kalles oversiktlig, og det kanskje bare er et par andre barn på stranden. Men det er jo fordi jeg føler at jeg har kontroll over hvilke andre mennesker som er innenfor rekkevidde. Nå er det ikke sånn at jeg går og saumfarer området når vi er på en strand heller, men er det mange mennesker der og jeg føler jeg ikke har helt oversikt, så går ikke barna mine nakne. 

En sexolog gikk ut tidligere i år og ba foreldre om å la barn gå nakne på stranden.  “Mange tror kanskje at det er fremmede folk som tar bilder av barna deres på stranda, men vi skal ikke være så redde for det. Slike folk finner det de leter etter på internett, og ikke på stranda, så faren for det er nok ganske liten” sier hun.

Men det som ligger på Internett kommer vel fra et sted det også?

Hun uttaler også at barn bør få gå nakne fordi «det har de godt av, og det er naturlig for barn å være nakne» Helt enig i det, og jeg skal ikke bedrive noen skremselspropaganda, for trolig er det ytterst få syke menn voksne som kunne funnet på å ta bilder av nakne barn på stranden, og sannsynligheten er vel også rimelig liten. Men sannheten er jo at det har skjedd før og at det vil skje igjen. Jeg kjenner derfor at jeg synes det er vanskelig å ikke tenke på det – så istedenfor å la tanken plage meg hele strandturen når jeg egentlig skal kose meg med barna – velger jeg å ha på dem badetøy eller badebukse, og så er det en bekymring mindre. For min del kan det like gjerne handle om å slippe den ekstra bekymringen som mor, som spørsmålet om bekymringen i seg selv er reell eller ikke.

Men det er jo forbanna trist da! At vi har kommet dit at flere av oss faktisk ikke tør å la barna våre gå nakne på stranden lenger. At noen skal kunne påvirke valgene jeg tar for barna mine, på grunn av frykt. Jeg kjenner at jeg blir litt sint av at noen har klart å skape den frykten hos meg.

Generalsekretær i Norges Livredningsselskap kan fortelle at på de strendene de har livreddere, så har det dessverre vært tilfeller av at folk tar bilder av barn – heter det i en artikkel publisert av Side2 i 2016. «Hvert år så får vi tilbakemeldinger fra folk om at det er noen som tar bilder på strendene, og oftest er det menn som er alene på stranda» uttalte han til Side2 i samme artikkel.

Man får jo aldri helgardert seg mot syke mennesker, måtte det være pedofile eller andre – men når barna er i en såpass sårbar situasjon synes jeg det er min plikt som mor å ha øynene ordentlig åpne – og akkurat det kan man jo gjøre uavhengig av om man lar barna sine gå nakne eller ikke.

UKENS SPØRSMÅL OG SVAR

Det spekuleres på Jodel i om du og bloggeren du hevder kopierte deg har avtalt dette som en bloggkrig for å få lesere. Stemmer det?

– Jeg burde kanskje ikke være overrasket, men det ble jeg faktisk over dette spørsmålet! Ikke meningen å være ufin her, men det provoserer meg at noen i det hele tatt kan tenke det. Skjønner at jeg alltid må tåle at noen stiller spørsmålstegn ved hva jeg skriver på bloggen og at det er noe man burde regne med om man skal drive en offentlig blogg, men til tross for mine feil jeg har gjort som blogger, har jeg alltid vært ærlig, og jeg synes derfor ikke jeg fortjener disse spekulasjonene. Jeg ville aldri startet noen “bloggkrig” for å få lesere. Beklager, men det synes jeg er skikkelig lavmål. Dessuten hadde ikke den andre bloggeren i denne saken så veldig mange lesere heller, så det gir ikke mening om man skal bruke samme tankegang. Dette har utelukkende handlet om prinsippet for min del: At man ikke får lov til å kopiere andres verk.

Processed with VSCO with a5 preset

Hva vil du studere når du er ferdig med VGS?

– Jeg har så lenge jeg kan huske ønsket å studere psykologi – så det vil vel bli svaret mitt, men med tanke på at jeg ikke føler at jeg kan flytte rundt og ta barna ut av nettverket sitt her i Larvik, vet jeg ikke hvor realistisk det blir å få til når den tid kommer. Spesielt ikke om det å studere psykologi er noe jeg må flytte for å få gjort. Det er noen av ulempene med å få barn tidlig, man må legge en del drømmer på is. Går for øvrig helt fint for min del det altså, jeg føler meg trygg på at jeg kommer til å ende opp i et yrke jeg trives med. Og først er det uansett videregående!

Jeg har i likhet med deg også et barn som begynner i barnehagen denne høsten – kunne du laget et blogginnlegg om barnehagetøy og tips ellers?

– Det kan jeg selvsagt få til! Jeg skal få det ut i god tid til barnehagestart. Helt sprøtt at lille sønnen min skal begynne i barnehagen nå denne høsten også. Det at jeg har vært gjennom dette en gang tidligere med eldstemann, gjør naturligvis meg litt tryggere på hele situasjonen. Jeg er selvfølgelig ingen ekspert – men jeg har jo litt erfaring og den deler jeg velvillig om dere skulle ønske det (Forresten, bildet under er ikke noe godt eksempel på barnehageklær på grunn av hettene. Det er å foretrekke uten. Haha, litt har jeg lært siden vår første barnehagestart!)

Hva bestiller du ute på restaurant og kafe nå som du er veganer? Jeg vil gjerne prøve ut noen veganske alternativer selv om jeg ikke er veganer eller vegatarianer, og lurer på hva du liker best!

– Det varierer veldig fra hva de har på menyen! Jeg velger jo bare det veganske som er på menyen, så det blir jo de alternativene de eventuelt har. På “vanlige” kafeer har de vanligvis ingenting av bakverk som er vegansk, så da blir det iskaffe med soyamelk vanligvis. Ellers er jeg veldig glad i Frappe laget på soyamelk med vaniljesmak – den er alltid safe. Vet at soyamelk høres ut som det kjipeste i ca hele verden, men jeg tror virkelig du blir positivt overrasket om du tester ut det istedenfor “vanlig” kumelk om du skal ha iskaffe eller frappe en dag

Når det kommer til mat ute på restaurant er det litt verre (Peppes Pizza har for øvrig kjempegod vegansk pizza) – men her varierer utvalget noe enormt fra sted til sted. De fleste steder har pizza, så jeg har funnet ut at jeg bare tar med meg vegansk ost når jeg skal dra ut på det som ikke er kjederestauranter (litt rart, kanskje – men da vet jeg hvert fall at jeg får noe å spise) og så spør jeg dem bare om de kan lage pizza med den osten. De aller fleste restauranter, så og si alle tror jeg, har i hvert fall vegetarretter – så det går det jo an å teste ut. Vil du veganisere retten, kan du bare be om uten ost/rømme eller andre egg og meieriprodukter – samt be om å få feks bbq saus, olivenolje etc istedet. Om du bor i Larvik-området kan jeg anbefale et helvegansk spisested i Tønsberg som heter Beet&co – hvis du vil teste ut noe nytt som er vegansk. De har kaker og nydelig mat!

Hvilke andre bloggere liker du (både privat hvis du har møtt dem og bloggen deres i seg selv?)

– Jeg skal være såpass ærlig å si at jeg er ekstremt dårlig til å følge skikkelig med på andres blogger – jeg trodde jeg kom til å klare å følge helt med, men det gjør jeg virkelig ikke. Jeg har møtt en del av de andre bloggere og synes Andreaasveinsdottir er veldig hyggelig, det samme med Martinehalvs, Fitliving, Pappahjerte, Konatil og Supporterfrue. Isabel Raad og Stina hadde kjempefin utstråling da jeg hilste på dem. De fleste har jeg bare hilst på og kanskje utvekslet et ord med, noen har jeg snakket litt mer med. Også er det enkelte som jeg ikke har hilst på fordi de ikke vil hilse på meg, og det er jo også greit 😂

Siden du er ung mor selv, har du sett Teen Mom OG og synes du det er et bra program?

– Jeg har sett noe av det men langt i fra alt, og hittil synes jeg det er et ganske trist program. Jeg vil ikke virke dømmende og er heller ikke det – jeg forstår at det garantert er mye som skjer bak kulissene og at når man skal lage TV så er det nødt til ende opp med å være ja, nettopp bra TV. Men ut i fra serien å dømme er det mye konflikter, uansvarlige foreldre, dop, fraværende fedre og ja.. Det meste jeg ikke liker å tenke på i sammenheng med små barn, om jeg skal være ærlig. Sånn jeg har tolket det har de fleste mødrene slitt en del på flere måter, både med fedrene og med det å være forelder i seg selv – og selvfølgelig liker jeg ikke det bildet av unge mødre generelt. Jeg skulle ønske produksjonen var flinkere til å få frem og presisere at hvordan man takler mammarollen handler mer om hvem man er, enn alderen sin. Men jeg burde vel kanskje bare ta det for hva det er – lett underholdning. Og underholdende er det, jeg skulle bare ønske at underholdningen ikke resulterte i fordommer, noe jeg dessverre tror den gjør i dette tilfellet. Sånn jeg opplever denne serien er den en blanding av skremselspropaganda mot det å få barn tidlig, og noen skrekkscenarioer fra de som har endt opp med å gjøre det likevel.

Jeg tok med litt færre spørsmål denne gangen fordi det ikke er lenge til spørsmål og svar-videoen kommer ut, og da blir det kanskje litt overload med så mye spørsmål og svar. Haha! Håper dere har en fin tirsdag, alle sammen ❤️ 

SKUFFELSEN VAR STOR

I fjor tok jeg med meg begge barna på mine, som var henholdsvis 10 måneder og 2,5 år gamle, til Spania. Det var alt i alt en kjempefin tur, og barna storkoste seg. Men jeg tror de kunne kost seg vel så mye med hjemmeferie i Norge istedenfor.

Jeg skal være helt ærlig med dere og si såpass at jeg tror at den største grunnen til at jeg dro, mest sannsynlig var fordi jeg følte at det måtte vi, nå som jeg hadde barn. Når noen spurte hva vi skulle den sommeren, så ville jeg kunne svare at vi skulle dra til utlandet på ferie. Så da gjorde vi jo det da.

Jeg hadde nok ikke helt realistiske forventninger til turen. For blir barna med, så blir hverdagen med. De våkner 05:00 uansett om du er i Norge eller Spania.  Babyen min ville fortsatt sitte konstant på fanget mitt som mange babyer vil, og selv om vi teknisk sett dro på ferie, så var det ingen ferie. Det var mye arbeid og ekstra stressende siden vi var i utlandet. Syk ble jeg også underveis, sånn bare for å toppe det hele.

Nå sier ikke jeg at utenlandsferie med småbarn ikke kan være både bra og mindre slitsomt enn det, jeg sier bare at det ikke var tilfelle for oss – og at det muligens er flere der ute som kjenner seg igjen i det.

Jeg skulle ønske jeg ikke hadde forventninger i forkant til at det skulle være en typisk ferie, men at jeg kanskje heller så på det som en utenlandstur hvor vi hadde muligheten til å oppleve og se andre ting som en familie. Da ville kanskje forventningene blitt mer realistiske også – og kanskje ville jeg ikke følt på den skuffelsen over at ferien på absolutt ingen måte ble som jeg trodde, selv om det selvfølgelig var en koselig tur alt i alt!

Så tidligere i dag mens jeg så på barna leke på lekeplassen vi var på og jeg får øye på at de spiser grus, gråstein samt krangler så busta fyker om et par pinner – tenker jeg bare i mitt stille sinn: Fy SØREN så glad jeg er for at vi både er og skal befinne oss hjemme denne sommeren 😂

ALENEMAMMA, MEN IKKE ALENE

Etter jeg ble alenemamma har jeg opplevd av og til at det er noen som synes synd på oss alenemødre. Noen ganger kan jeg til og med føle at at jeg går rundt med en merkelapp i panna, og jeg kan kvie meg litt for å si at ja, jeg er alenemamma. Men jeg har ikke lyst til det lenger.

Alenemødre er ikke alle i en bestemt situasjon, i en bestemt sinnstemning og med ett bestemt liv. Det kan godt være at det er mange alenemødre i den kategorien som ikke trives så godt i tilværelsen og som helst skulle ønske at det var annerledes, men jeg tror også det kan være en del som er som meg.

“Uff, du må ha det slitsomt” opplever jeg ofte å bli fortalt etter det kommer frem at jeg er alenemor. Så klart er det slitsomt å ha barn, det var også slitsomt da jeg var sammen med barnas pappa. Å ha barn bør nesten være litt slitsomt, for da vet man at man gjør sitt ytterste. Men det er en vanesak å tilvenne seg å være alene om omsorgen. Så klart var det en overgang å gå fra å være vant til å være to om å gjøre alt, til å bare være en person. Men det meste går seg til, så lenge man er positiv og kreativ med løsningene sine når det trengs.

Jeg vil ikke at du skal synes synd på meg. Til tross for at noen liker å tro det. Selv om jeg er alenemamma og vet at det er noe flere kan forbinde med noe negativt. Selv om ting ikke fungerte med barnets pappa. Det er ikke synd på meg. Jeg har det veldig fint.

Det heter “alenemamma” og selv om jeg egentlig er alene om omsorgen med barna mine, så er jeg ikke helt alene likevel. Jeg har mange gode venner, og en fantastisk familie. Jeg har også et velfungerende samarbeid med barnets far. Jeg vet ikke om det egentlig er helt innafor å si dette, men jeg stortrives som alenemamma. Og det siste jeg vil, er at noen skal synes at det er synd på meg.

STAKKARS BARN!

Processed with VSCO with x1 preset

Nå i juni er det pride måned, og flere store aktører har brukt kampanjer og reklame denne måneden til å vise nettopp sin aksept for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. En av dem er finansselskapet DNB.

Følelsesmessig ruinert som jeg er etter jeg ble mamma, måtte jeg nesten grine litt etter å ha sett videokampanjen deres om hvor mye man egentlig vet om et menneske, på bakgrunn av kun ett bilde. Og at familier kommer i alle mulige former, og at ingen former er noe mer riktig enn andre🏳️‍🌈

I kjølvannet av dette dukker igjen debatten om barn av homofile opp. “Stakkars barn” er en gjenganger når man får høre om foreldre som er av samme kjønn. Noen drar det også så langt at de mener at homofile og lesbiske ikke burde få adoptere fordi barn har rett til både en mamma og en pappa. Men hvor mange barn i dagens samfunn er det ikke som ikke har kontakt med en av sine foreldre? Hvor mange barn er det ikke som har “bare” en mamma eller pappa som aleneforsørger? I disse tilfellene er det aldri snakk om at de ikke burde få ha barn fordi “barn har rett til både en mamma og en pappa”? 

Der hvor barnet får alt det trenger av omsorg og kjærlighet, finnes det trygghet. Og det er det som betyr noe, ikke kjønn og ikke legning.

Når det er snakk om blant annet samlivsbrudd med barn involvert, gjøres det alltid et poeng ut av barna har det bra når foreldrene har det bra og at det er det viktigste. Kanskje vi alle skal begynne å tenke slik når det er snakk om legningen til foreldrene også. En lykkelig forelder er en god forelder, sies det. Burde ikke det gjelde uavhengig av legning? 

Derfor er det akseptabelt om man ønsker å gå fra far til barnet sitt om forholdet ikke fungerer lenger, men det å være sammen med noen og adoptere eller få barn på andre måter med en av samme kjønn – det skal ikke være greit? 

Fordi “stakkars barn”?… Fordi de kan risikere å bli mobbet?

Vi må slutte å tro at bare vi klarer å viske ut alle forskjeller blant barna våre, bare vi klarer å viske ut alt som kan kalles annerledes eller uvant, så vil vi klare å utrydde mobbing. Da tenker jeg at veien å gå heller burde være åpenhet, aksept, og at man snakker om det med barna. Ja, og så kan det jo kanskje være greit å sørge for å lære barna sine at mobbing aldri er greit – kontra å nekte homofile mennesker som meg og deg å få lov til å ha barn. Ganske absurd å tenke på at noen faktisk mener at løsningen her burde være at homofile ikke burde ha barn.

For ja, news flash: Homofile er som meg og deg. 

De er politimenn.

De er dommerfullmektige.

De er butikkansatte.

De er mennesker.

Det er nok av de der ute som ønsker å nedverdige homofile og det å forelske seg i samme kjønn til å handle utelukkende om sex. Noe ala «Dere er homofile ja? Kos dere så mye dere vil dere, bare ikke prøv dere på meg» Derfor tenkte jeg det kanskje var greit med en liten påminnelse om akkurat det. Regner med at kjærligheten du har til din heterofile kjæreste ikke utelukkende handler om det seksuelle, så kanskje vi bare skal slutte å anta at det er tilfelle for homofile også.

Også vil jeg bare sitere Morgan Freeman helt til slutt:

Homofobi er ingen fobi. En fobi er en angstlidelse, og en homofob er derfor ikke redd. Bare en drittsekk.

ENDELIG I GANG!

Jeg tror (og håper?) jeg snakker for flere enn bare meg selv når jeg kan si at jeg er så glad for at jeg _endelig_ har fått spilt inn en videoblogg til dere 😍 Jeg lurer på hvor mange hundre ganger jeg har fått spørsmål om jeg snart kunne begynne med videoer. Det er mye som skjer med bloggen fremover, og nå var tiden endelig inne for å sette i gang. Men det tok noen år, da.. Jeg spurte på Snapchat i går og på Facebook-siden min i dag tidlig etter spørsmål, og har fått haugevis. Jeg plukket for øvrig ut de som ble spurt om flest ganger, fordi jeg ikke vil starte med en alt for lang svar-på-spørsmål video. Da synes jeg det er bedre å fokusere på litt færre spørsmål – i hvert fall i første omgang. Det er jo tross alt også min første ordentlige video. Jeg tror det blir veldig bra, og har fått ansatt noen til å redigere videoene mine også – jeg har jo virkelig ikke peiling, men kanskje jeg kan få til å lære meg den biten også etter hvert. 

Jeg har derfor tilbrakt dagen i Oslo i dag og fikk spille inn videoen hos Egmont, de jeg har bloggkontrakt med, og søsteren min var med som moralsk støtte. Vi har spist litt, tatt en kaffe og koste oss litt i sentrum da vi var ferdig med innspillingen (som for øvrig tok veldig mye lenger tid enn jeg trodde) det var også veldig gøy i seg selv.  Vi valgte litt feil dato da, for Oslo sentrum var jo stappfullt i dag fordi det var/er(?) vg lista i Oslo i kveld. Herregud så mye folk, jeg blir helt svimmel bare av tanken på det.

Da jeg satt på toget på vei hjem til Larvik med 1% strøm igjen på mobilen min, priset jeg meg for det første lykkelig for at jeg ikke bor i Oslo til vanlig, og innså i tillegg raskt at jeg hadde klart å glemme mobilladeren min i Oslo. Så jeg har mildt sagt hatt mobil-abstinenser på veien hjem igjen, men etter at den enorme irritasjonen omsider gav seg, gikk det samtidig opp for meg at jeg hadde litt godt av det også 😂

Nå er det endelig helg og jeg er trygt hjemme igjen etter lang dag ❤️ Håper dere får en kjempefin helg, alle sammen!