EN VANLIG DAG FOR MEG

Hei alle sammen, håper dere har hatt en fin fredag hittil!

(Ja, selvbruningen min gikk litt galt på hånda mi da dette bildet ble tatt. Jeg tar ikke meg selv så høytidelig at jeg ikke ville legge det ut til tross for det. Haha!)

Jeg har vært på skolen i hele dag også – i likhet med de fleste fredagene mine både nå og fremover. Dagene mine nå er som følger:

05:30 – 06:00 ♥ Jeg står opp

06:00 – 07:00 ♥ Jeg spiser frokost og leser litt til skolen, begynner å stelle meg og eventuelt gjør skolearbeid også dersom jeg har noe jeg mangler å gjøre

07:00 – 07:30 ♥ Jeg vekker barna klokken syv og steller dem, tar med noe hvis de skulle mangle noe i barnehagen og går til barnehagen med dem ca halv åtte

07:30 – 08:25 ♥ Jeg har levert barna nærmere klokken 08:00, går for å kjøpe meg kaffe og går på skolen

08:25 – 15:30 ♥ Jeg har vanligvis bare en slik full dag på skolen i uken fra fem på halv ni til halv fire – men oftest har jeg en skoletime her og en skoletime der, hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg begynner for eksempel vanligvis fem på halv ni 3 av 5 morgener, og så starter jeg 10 de resterende to. Noen dager begynner jeg fem på halv ni og er ferdig til lunsj, og da går jeg vanligvis innom butikken på vei hjem for å handle inn om det er noe barna eller vi trenger, og så går jeg hjem for å jobbe med bloggen, rydde i leiligheten og så videre. Og så henter jeg gjerne barna tidligere om jeg slutter tidligere. De morgenene hvor jeg starter klokken ti, gjør jeg det vanligvis motsatt – altså leverer jeg barna senere enn vanlig. Og så kan dagene mine være lagt opp til at jeg har en skoleøkt på starten av dagen, og så en helt på slutten av dagen til halv fire (som jeg forresten synes er så uvant og veldig sent! Haha!) Det er med andre ord litt varierende, men jeg synes uansett at fritimene jeg har går umåtelig fort altså!

16:00 – 17:00 ♥ Både barna og jeg er kommet hjem for en god stund siden, og vi spiser vanligvis middag omkring denne tiden. Ellers leker barna mens jeg rydder, jeg jobber med bloggen og begynner å tenke på hva jeg skal publisere og/eller skrive om, eller så koser vi oss med en film eller lignende. Noen dager er vi også ute på denne tiden, på besøk, kjøpesenter, eller bare på lekeplassen!

17:00 – 20:00 ♥ I løpet av disse timene får jeg gjerne publisert et blogginnlegg etter at barna er lagt for kvelden, barna spiser noe enkelt til kveldsmat og får gjerne smoothie før de skal stelles og legges. Ellers synes jeg alltid at det er kjempekoselig å kunne bade guttene mine på denne tiden, lese bok for dem på kvelden, eller bare slappe litt av sammen med dem før de skal sove.

20.00 – 23:00 ♥ Jeg jobber videre med bloggen og eventuelt skolearbeid eller foreberedelser til skolen – begynner å planlegge og skrive nye blogginnlegg, jobber med regnskap, og sovner en eller annen gang på sofaen før klokken rekker å bli elleve 😂 Da våkner jeg av alarmen min som er satt på slik at jeg skal huske å gå og legge meg i sengen min, og så starter det snart en helt ny dag.

Ønsker alle en kjempefin helg, og gleder meg til å oppdatere dere i morgen.

TING DU IKKE BURDE SI TIL EN TOPPBLOGGER

1.”Dette skriver du KUN fordi du får betalt for det!”

Nei, jeg gjør faktisk ikke det.. Denne kommentaren har ikke jeg personlig opplevd å få tilskrevet mer enn en sjelden gang av noen som ikke kjenner til bloggen min, men jeg ser veldig mange andre får den – gjerne da det er snakk om reklame for et produkt eller en tjeneste. Når det er snakk bloggere som har dette som sin eneste jobb – så vil de fleste kunne velge og vrake litt når det kommer til hvem de ønsker å samarbeide med – ergo ville de nok ikke skrevet noe bare fordi de fikk betalt for det, men fordi de valgte å markedsføre akkurat dette produktet eller denne tjenesten i motsetning til veldig mye annet. Eksempelvis: Siden barna var små har jeg kjøpt en del leker fra det internasjonale leketøy-selskapet Fisher Price, barna har elsket lekene og jeg har med jevne mellomrom kjøpt nye. I slutten av. 2016 fikk jeg muligheten til å inngå et samarbeid med denne aktøren, og da gjorde jeg jo selvfølgelig det fordi jeg ville brukt produktene deres uansett, og fortsette å kjøpe dem uansett. Fratar det retten min til å mene noe, at jeg får betalt for å markedsføre noe jeg allerede liker og bruker? Selvfølgelig ikke. Hadde jeg ikke likt produktet eller tjenesten, ville du ikke sett noe om det på bloggen min. Sånn tror jeg virkelig det er for de fleste andre seriøse bloggere også – men ingen regel uten unntak og den pakka der.

2. “Du jobber jo ikke da. Du blogger”

Hva er det jobb defineres av som min ikke innebærer? Jeg forstår at det kanskje ikke ser ut som noen jobb når man klikker seg inn på en hvilken-som-helst blogg, og jeg påstår virkelig ikke at det er hardt og krevende fysisk arbeid – men det er en jobb, og det tar både energi og krefter å skulle jobbe med regnskap, nye bloggideer, skriving, bildetaking og bilderedigering, skape godt innhold og skrive godt – i tillegg til å holde seg aktuell og finne på nye ting. Jeg tenker mye på bloggen og selv om det ikke alltid trenger å være synlig i form av flere nye blogginnlegg hver dag, så jobber jeg flere timer med bloggen hver dag. Jeg synes det er veldig gøy å ha muligheten – så ikke tolk det som at jeg klager. Det ville jeg aldri gjort! Men det er klart det ikke bare er å sitte i sofaen og slenge ut et par innlegg hver dag, selv om jeg selvfølgelig forstår at det er lett å tenke at det er sånn det er.

3. “Slutt å blogge og bruk tiden din på barna dine istedenfor!”

– Et helt vilt forslag fra meg her: Kan det tenkes at jeg faktisk klarer begge deler? 😂 Jeg har jo takket være min jobb, en del ekstra tid med barna mine i hverdagen og muligheten til å hente tidligere/levere senere i barnehagen flere dager i uken. Hva med de i “vanlige” jobber? Ville du bedt de også bare slutte i jobben sin og bruke tiden på barna sine istedenfor? Slutter jeg å blogge må jeg jo ha en annen jobb, og da ville jeg jo fått betraktelig mye mindre tid med dem. Utrolig mye mindre, faktisk!

4. “Dette skriver du KUN for å få klikk!”

– Altså.. Selvfølgelig (!) skriver jeg nye blogginnlegg fordi jeg ønsker at leserne mine skal klikke seg inn på dem. Noe annet ville jo vært rart – jeg ønsker jo at noen skal lese det jeg skriver når jeg først skriver noe. Ganske åpenbart, og helt unødvendig å poengtere hver gang jeg legger ut noe. 

5. “Bloggere… Jeg hater bloggere”

– For all del, men alle bloggere er jo ikke samme person da. Det kan jo faktisk tenkes at det finnes oppegående mennesker som blogger også, men hva vet vel jeg 😂 Jeg blogger jo!

Ha en kjempefin torsdagskveld videre, alle sammen! Snart helg ❤️

DET BESTE MED Å VÆRE MAMMA

“Mamma? Jeg er ikke glad i deg.” sier sønnen min mens ser bort på meg fra sofaen.

“Er du ikke det, altså?”

“Nei.” Han tar en liten pause før han begynner å smile og fortsetter: “Jeg er ikke glad i deg, fordi jeg elsker deg faktisk mamma.”

Det morsomste, herligste, og beste med å være mamma fint oppsummert i en liten samtale 😂

ETT BARN ER SOM BARNEFRI

Hei alle sammen! I dag etter skolen hadde jeg kun minstemann her hjemme, og jeg merker det hver gang et av barna er borte: Å ha ett barn er jo faktisk nesten det samme som å ha barnefri! Haha! Det er jo noen som mener at “et barn er som ett, og to er som ti” men personlig har jeg aldri opplevd det slik – jeg synes to barn føles mer som.. to? Ikke som ti, i hvert fall! Det er jo faktisk dobbelt så mye som å ha en, så forskjellen merkes når det bare er en som er hjemme med meg.

Min eldste sønn var nemlig på besøk hos farmoren sin i dag, som han, i likhet med de aller fleste barn vil jeg tro, synes er veldig stas og gøy! Derfor har Noah og jeg fått en del tid sammen etter jeg hadde vært på skolen og han var hjemme fra barnehagen. Vi har gjort mye av det han liker aller best i dag, og bare hatt en veldig koselig og rolig tirsdag! Noe av det koseligste jeg vet er å se Disney-filmer med barna som jeg selv har sett på hele barndommen min. Da merker jeg at jeg raskt blir litt (les: veldig) sentimental.

Det var uansett veldig godt å få hjem eldstemann, og vi snakket masse om dagen hans før han la seg like etter lillebror tidligere i kveld.

Nå er begge guttene mine i seng og jeg er rimelig trøtt her jeg sitter – men jeg er nødt til å sette meg med litt skolearbeid og jobb før jeg kan legge meg om forhåpentligvis noen timer. Når jeg nå sitter på kveldene med både jobb og lekser, kan jeg tenke litt på at jeg synes det er morsomt at det før var så mange som mente at jeg aldri ville komme til å ta meg en utdannelse på grunn av at jeg fikk barna mine, når jeg på min side føler at de er den største og viktigste motivasjonen jeg har. ❤️

KRYSSER FINGRENE

Hei alle sammen! I dag har jeg vært en liten tur på skolen, i og med at jeg kun hadde en økt der i dag, så rakk jeg å ha foreldresamtale i barnehagen også i dag, før klokken hadde rukket å bli 13.00. Veldig fint å ha gjort det, siden begge barna nå har gått sammen i barnehagen i et par uker allerede! Det er litt rart at begge går i barnehagen nå, men jeg tror det føles mest rart fordi hverdagen min nå er helt annerledes enn tidligere. Jeg har også fått kjøpt litt småting som de manglet til rommet sitt i dag – jeg synes fremdeles at det å innrede barnerom er verdens koseligste ting å gjøre, spesielt når de har så stor plass nå! 

Angående blogginnlegget jeg publiserte i går kveld som hadde tittelen “Forelsket” med et koselig bilde som jeg tok med noen jeg er veldig glad i, og som ble slettet et par timer – så var det egentlig en relativt lang tekst i blogginnlegget også, men den ble sporløst forsvunnet da jeg publiserte blogginnlegget og kun overskriften sto igjen. Det la jeg ikke merke til før det hadde ligget ute i et par timer, faktisk. Og når jeg begynte å skrive teksten på nytt, kom jeg på at det var mye jeg ville skrive annerledes. Jeg gruer meg litt til å dele det, men det kommer ut på nytt om en liten stund. Og denne gangen skal det forbli publisert altså! Haha!

Denne uken har jeg en litt roligere skoleuke enn ellers – selv om jeg har noe tid på skolen hver dag uansett. Jeg skulle ha vært på noen møter i Oslo denne uken med bloggen, men det kræsjer med tidspunktene jeg har på skolen – så det er bare nødt til å vente. Med fraværsgrensa som gjelder for alle, også meg selv om jeg har barn, kan jeg ikke akkurat ta noen sjanser. Jeg er faktisk livredd for å bli syk og gå glipp av noe på skolen på grunn av fraværsgrensa, spesielt siden vi fremdeles er helt i starten av skoleåret. Derfor håper jeg virkelig at jeg denne høsten slipper unna sykdom – men med to små barn er det helt umulig å si hvordan det blir, så jeg får bare krysse fingrene.

Håper dere har hatt en grei mandag! 

DETTE ER UAKSEPTABELT!

I dag kom det frem at unge venstre leder Sondre Hansmark vil utvide grensen for selvbestemt abort fra nåværende 12 uker, til 24 uker – det skriver NRK.

23-åringen uttaler at unge venstre har en etisk refleksjon rundt spørsmålet, men at han ikke er enig i at det er moralskt galt å ta abort selv om fosteret er levedyktig. Samt at han etter egne uttalelser, mener at man kan sette fosterets verdi til når det begynner å føle.

Det er vanskelig å ikke engasjere seg i unge venstres egen leder sin uttalelse om det å ha en etisk refleksjon, spesielt når den rett og slett er ikke-eksisterende. Jeg vet ikke om tallet 24 bare er et nummer for unge venstres leder, men for meg er tallet 24 og svangerskapsuke 24 ensbetydende med å føle at barnet hikker, at kommende pappa kan kjenne sparkene gjennom magen tydelig og at man faktisk er 6 måneder på vei i graviditeten!

Jo, det er i aller høyeste grad problematisk å flytte den selvbestemte abortgrensen frem til da barnet i magen er levedyktig! Vi snakker ikke lenger om et embryo her, vi snakker om et rimelig utviklet barn i magen – som attpåtil har en sjanse på 56% for å overleve utenfor magen, og den neste måneden vil sjansen øke til å ligge på nærmere 90%. 

Dessuten skal det nevnes at Norsk helseinformatikk mener at hjernen til barnet i magen er så utviklet i svangerskapsuke 21 at fosteret allerede da kan føle berøring – så dersom unge venstres leder mener man kan sette fosterets verdi til når det begynner å føle og ønsker å endre grensen til uke 24 – så faller jo dette forslaget fullstendig på sin egen urimelighet.

Så vær så snill, Hansmark, fortell meg igjen hvor uproblematisk dette egentlig er. Samtidig kan du gjerne sjekke ut bildet av meg nedenfor tatt i svangerskapsuke 24.

23-åringen viser til andre land som har en selvbestemt abortgrense til henholdsvis uke 24 og 21, og at Norge derfor ikke er noen liberalt land i forhold. Han uttaler også at han mener det fungerer bra i disse landene, og viser til at det i Storbritannia, som et av eksempel-landene, kun gjennomføres 2 prosent av abortene mellom uke 20 og 24.

Personlig sitter jeg og lurer på hvorfor i alle dager unge venstres leder mener at vi burde øke grensen for selvbestemt abort såpass drastisk, om han tar høyde for at vi ikke vil få bruk for det og at tallene vil være ekstremt lave. For meg viser det bare at vedkommende ikke forstår omfanget av dette forslaget, og at abort på dette tidspunktet i et svangerskap ikke er noe man skal ta lett på. Moralskt forkastelig er det, uansett.

Skal en abort finne sted i svangerskapsuke 24, mener jeg det burde være tungtveiende grunner som skal ligge i bunn. Vi skal være takknemlige for muligheten vi har med selvbestemt abort frem til svangerskapsuke 12, og om det ligger tungtveiende grunner til det – kan søke om abort etter dette. Vi skal og burde ikke misbruke muligheten, og hvert fall ikke bytte den ut med prevensjon, eller øke grensene så drastisk at hele svangerskapet er godt over halvveis fullført – for vi møter et ekstremt vanskelig etisk spørsmål idet vi på sykehuset har leger og jordmødre som jobber for harde livet for å redde det ene barnet, mens man i naborommet selvaborterer et som er akkurat like gammelt. Især i de tilfellene hvor det ikke finnes noen tungtveiende argumenter for hvorfor man skal gjøre det! Det, Hansmark, er ikke respekt for valget om abort. Det er rett og slett et hån!

DEL GJERNE!

SLITEN, MEN LYKKELIG

God kveld dere! 

Nå har jeg fått lagt guttene mine etter en fin fredagsettermiddag med mine to favorittpersoner. Jeg har vært på skolen i hele dag, og jeg skal være helt ærlig med dere: Jeg er så sliten! OG trøtt. Det er nok en vanesak, for det er altså så uvant for meg å skulle stå opp så ekstremt tidlig hver morgen for å rekke alt jeg skal før jeg drar på skolen. Jeg er riktig nok vant til å måtte opp tidlig i seg selv, men når jeg i tillegg må på skolen etterpå tar det mye energi. Mye mer enn jeg trodde på forhånd! Til tross for at jeg ikke en gang har fulle dager på skolen hver dag. Det er lite/ingen tid til meg selv, men heldigvis vet jeg at det bare er for en periode.

Opp tidlig og stelle barna, lage frokost, ordne meg selv, huske bleier/skift eller annet til barna om de trenger det i barnehagen og så levere dem i barnehagen før jeg drar på skolen selv. Etter skolen er det hente barna, butikken om jeg ikke har handlet tidligere i uken, og så hjem for å lage middag + husarbeid, jobb med bloggen og få litt tid med barna før det er leggetid. Og så legge meg selv før jeg sovner på sofaen. Haha! Ettermiddagene bare flyr avgårde! Men jeg er ganske sikker på at det at jeg har vært en del sliten denne uken har noe med at det er så mange år siden jeg har gått på skolen selv, at jeg er litt “ute” av det. Jeg har hatt flere fag de siste dagene, og synes for å være helt ærlig at det er gøy å være i gang igjen – selv om det på samme tid er rart å ikke være en “normal” elev.

Så i dag måtte vi feire litt at det var fredag og at den første uken min på skolen er unnagjort! Ganske mange uker igjen, men da er det nettopp ekstra koselig å kunne ha noe å se frem til på fredagene – så det er noe jeg har lyst til å gjøre til en vane. Å gjøre noe koselig på fredagene, spise noe godt eller dra ut på noe! Trenger ikke være så stort eller mye, men at vi gjør eller finner på noe som vi ikke gjør så ofte. Jeg tror det hadde vært bra for meg å ha noe å se frem til hver uke, tror også det hadde vært fint for barna.

Det var så godt å få barna hjem etter barnehagen i dag at jeg kan nesten ikke få sagt det nok – nå føler jeg at jeg har skrevet ti tusen ganger at jeg er sliten de siste dagene, i dag skal jeg derfor ikke glemme å få med at jeg er lykkelig ❤️ Ønsker alle lesere en riktig god helg!

DU KAN LIKE GJERNE GI OPP!

Er det en ting jeg har lært de siste årene, så er det at det ikke er noen enkel oppgave å gjøre alle til lags. Det går nemlig ikke. Det har tatt meg litt tid å innse det, men det går ikke.

For om du er åpen om at barna dine får se på nettbrett eller telefonen din mens du handler, får du høre fra eldre generasjoner hvor trist de synes det er at barn sitter foran en skjermbruken når de “egentlig burde leke ute” og hvordan de kommer til å ta skade av skjermtiden.

Om du derimot ikke lar barna dine se på nettbrett, får du høre at du risikerer at barna dine vil henge etter når de begynner å snakke om nettbrett, telefoner og apper på barneskolen. Og så legger du opp til et press om at man barn ikke trenger nettbrett, og får andre mødre til å føle seg utilstrekkelige når de bruker det til barna sine selv.

Skriver man “for perfekt” om tilværelsen som alenemamma, rosenmaler man tilværelsen.

Skriver man mer hvor slitsomt man synes det er og om de negative sidene, har man et negativt fokus. “Man har da selv valgt å få barn!” og den pakka der.

Legger man ut bilder på sosiale medier av det store, fine bursdagsselskapet med blå- og sølvdetaljer man har ordnet i stand for barnet sitt – bidrar man til et press blant andre mødre om at det er slik man burde gjøre det hver bursdag.

Gjør man ikke det, burde man ikke hatt barn om man ikke en gang kan stelle i stand noe ordentlig på bursdagen deres.

Legger man ut bilde av kroppen sin og den er tynn og veltrent etter man har fått barn, bidrar man til et økt kroppsfokus og uoppnåelige idealer og forventninger til kroppen etter man har fått barn.

Er man litt større og veier noen kilo ekstra etter man har fått barn og legger ut bilder av kroppen sin, bidrar man til usunne idealer, samt normaliserer overvekt.

Det skal ikke være lett altså. 

Uansett hva man velger å gjøre som mamma og som forelder ville det uansett vært noen som ville mene at man gjør noe feil. Å innse dette har hjulpet meg å forstå at siden man ikke kan tilfredsstille alle, bør man vel i hovedsak fokusere på å ta de beslutningene i livet som man selv mener er riktig. For når det alltid er noen som føler seg krenket eller som mener det man gjør er feil, så er det jo ikke akkurat sånn at man har så mye å tape på å gjøre det som føles riktig uansett.

NEI, DET ER IKKE EKKELT

Stadig vekk er det oppe til diskusjon i mammaforum og i mødregrupper om hvor lenge det er “innafor” å amme et barn. En gang i blant dukker det også gjerne opp saker i media hvor mødre som ammer større barn frontes, som for eksempel 4,5 og 6-åringer, og det oppfordres til diskusjon. Ironisk nok er det oftest andre mødre som slenger mest dritt om mødrene som velger å amme lenge i kommentarfeltene.

Personlig ville jeg nok aldri ammet veldig mye lenger enn jeg gjorde da guttene mine var små – men det handler mest om praktiske årsaker og hva som føles riktig og nødvendig for meg og for barna mine. Hva andre ønsker og hva som måtte føles riktig for andre, får være deres sak. Er det virkelig noe å henge seg opp i?

For nei, det er faktisk ikke ekkelt at noen ammer barnet sitt – uansett hvor gammelt barnet er. Når en liten baby mates er det bare søtt, men er det et litt større barn er det plutselig ekkelt og motbydelig og fysj. At du er vant til å se at barna er små når de ammes, er en annen sak. Det gjør ikke at det motsatte automatisk er ekkelt – kun fordi det er nytt eller ukjent for deg. WHO (Verdens helseorganisasjon) anbefaler faktisk amming i tillegg til annen mat frem til 2-års alder og gjerne lenger. Så lenge mor og barn trives, så ser jeg ikke hvordan ammingen kan skal føre til noe negativt. Så hvorfor skal da andre utenforstående legge seg opp i hvor lenge en mamma velger å amme barnet sitt? Det burde virkelig være helt opp til en selv.

For hvor lenge du ammer, hva angår det meg? Akkurat. Jeg tror vi av og til kanskje glemmer at vi ikke  ha en mening om absolutt alt. For folkens, som mamma må jeg bare lære å velge mine kamper, på samme måte prøver jeg å velge å ytre meningene mine om ting som faktisk betyr noe.

SANNHETEN OM Å FIKSE PÅ UTSEENDET SITT

Titt og ofte er det noen kritikere som er innom bloggen min som lurer på om jeg ikke synes det er trist at så og si alle jenter på bloggtopplistene har “fikset” på utseendet i form av fillers, kosmetiske operasjoner og så videre. Og om jeg ikke synes det er trist at jeg også har bidratt til det. Planen er vel å stille meg litt til veggs, og det synes jeg er helt greit.

(Bildet er fra sommeren i fjor)

Jeg har lyst til å svare at jeg selvfølgelig synes det er utrolig trist. Jeg er dobbeltmoralsk, tenker du kanskje nå. Nei, for det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Det er ikke enten eller, og takk Gud for det – en verden hvor det ikke var mulighet for å reflektere og å se flere sider av samme sak ville jammen meg vært en trist verden.

Samtidig er jeg litt sint, fordi det er så mange bloggere som skriver om hva de opererer eller fikser på i form av andre ting. Hva som er operert vises også gjerne flittig frem. Det som gjør meg litt sint er det som ikke vises frem.

For det dere ikke ser, er baksiden av å begynne å fikse på utseendet sitt i den grad jeg snakker om – ved hjelp av kosmetiske operasjoner og kanskje også mindre inngrep som fillers. Selvfølgelig individuelt, men jeg har opplevd baksiden som en påkjenning.

Personlig tror jeg oppriktig på at det skjer noe psykisk i det du begynner å fikse på utseendet på den måten – og om du ikke har gjort det tidligere, så tror jeg at man har veldig lett for å begynne å se seg selv som et prosjekt hvor noe alltid kan bli bedre eller finere. For det er jo så lett – akkurat det var noe som slo meg i etterkant da jeg valgte å gjennomføre noe slikt selv. Jeg forsto hvorfor noen fortsatte, og fortsatte og fortsatte å operere seg. Det begynte å gi mening, og jeg begynte å forstå menneskene bak skrekk-bildene vi ser av ihjelopererte mennesker fra Hollywood. For det er lett. Og har du pengene, så er nok veien enda kortere.

Hjalp operasjonen på akkurat det komplekset jeg slet med? Jepp. Fikk jeg nye komplekser? Jepp. Enda flere faktisk, for nå vet jeg jo at alt kan fikses på og hvor lett det er å få det gjort. Du blir blind.

En ting er jo å gjennomføre mageplastikk etter flere svangerskap når magen henger over knærne dine, eller brystløft/brystoperasjon om brystene dine er helt tomme/henger. Jeg mener ikke at jeg avgjør hvem som har rett til å operere eller ikke, eller at tomme bryster nødvendigvis er stygt – på ingen måte, men at jeg i disse tilfellene naturlig nok har forståelse for hvorfor noen opererer. Og så mener jeg jo at det på generelt grunnlag er mer akseptert å operere ting som ikke kan trenes bort eller bedre seg på egenhånd og som kanskje i tillegg er fysisk plagsomt (som feks løs hud ved mage og bryst i overnevnte tilfeller) 

Jeg begynte plutselig å se forbedringspotensial i kroppsdeler jeg aldri har sett som noe problematisk tidligere. Men siden du vet at ting alltids kan bli bedre eller finere, så ligger tanken i bakhodet: Kanskje jeg burde gjøre dette inngrepet? Jeg tok meg selv i å sjekke priser på andre inngrep relativt kort tid etter jeg hadde gjort noe, og da måtte jeg fortelle meg selv at jeg nå var nødt til å tenke litt over hva jeg holdt på med. Hvor skal det i så fall slutte? Fettsuging av valker jeg ikke har, botox i rynker som ikke eksisterer i det 20-år gamle ansiktet mitt? Det er jo faktisk galskap.

Jeg forstår at det kanskje er fristende når influencere skriver om operasjoner med før/etter bilder hvor resultatet ser flott ut, det kommer frem detaljert informasjon, og gjerne hvor det ble gjort også. Du som er yngre og kjenner på mye press for å se ut på en bestemt måte, ender kanskje opp med å sjekke priser på ulike inngrep eller fillers, og undersøke videre. Tror jeg at det er fristende når slik informasjon blir tilgjengelig og man innser hvor “lett” det er? Opplever jeg at det har vært fristende? Absolutt!

Derfor føler jeg meg helt nødt til å opplyse litt om baksidene. Jeg vet at det jeg skal si nå ikke er så sosialt akseptert å si, men jeg velger å være ærlig: La oss si det ikke nødvendigvis ligger noe dypere bak det, enn at du har ett kompleks du vil fikse på. Ja, du blir trolig kvitt det ene komplekset ditt hvis du opererer deg og går til en ordentlig kirurg som naturligvis vil vite hva han driver med, som jo de fleste oppegående som velger å gjennomføre en operasjon gjør. Men tror du at det stopper der? Tror du at du aldri vil kjenne på det å være usikker igjen på den måten, at andre komplekser umulig kan dukke opp?

For i det du velger å legge deg under kniven, så vedkjenner du at det er ting ved din kropp og ditt utseende som kan bli enda bedre og enda finere. Og at du sånn som du er, ikke er bra nok. Og jeg tror dessverre ikke den tankegangen og det fokuset nødvendigvis stopper med bare en operasjon.