NEI, DU FÅR IKKE HENGEPUPPER AV Å AMME

Det har vært mye snakk om amming i det siste. Funkygine ammet på God morgen Norge for et par dager siden, og det skapte en massiv storm av oppmerksomhet i etterkant. Heldigvis har det vært tilsynelatende mest av den positive oppmerksomheten rundt ammingen på direktesendt tv. I andre enden av skalaen har folk sex på tv i “Ex on the beach” og lignende skandaleprogrammer, og det forbauser meg fortsatt at det skaper mer oppmerksomhet og debatt enn sex på tv. Det er unektelig litt.. trist?

For når vi først snakker om amming er det en ting som irriterer livet av meg. Mødre som skylder eventuelle hengebryster på amming. Senest her om dagen så jeg en snapstory hvor artist Cardi B, som for øvrig fikk sin første datter i starten av juli, langer ut mot amming og at ammingen har «ødelagt brystene hennes» (direkte sitat)

Er det rart det er vranglære, lurer jeg på.

Nei, du får ikke hengepupper av å amme!

1. For nei, det er faktisk ikke sånn at det er ammingen som er synderen om du får bryster som henger etter å ha fått barn. Dette er det blitt gjort hundrevis av undersøkelser og forskning og Gudene vet hva rundt, og det er ingenting som tyder på at du vil unngå hengepupper dersom du lar være å amme! Det man vet, er at det i hovedsak er graviditeten i seg selv, samt en rekke andre faktorer som avgjør hvordan brystene dine blir og kommer til å se ut etter svangerskap og fødsel. Jeg nevner i fleng: hormoner, vektoppgang, alder, hvor mange barn du har fått, og forskning viser også at det har en del å si om du røyker eller ikke. Røyking er nemlig en versting på dette området (også).

2. Det er ikke sikkert man får hengepupper eller “stygge” pupper eller hva enn du er redd for å få etter graviditeten heller. Dette er svært individuelt, nettopp på grunn av individuelle forskjeller og ulike utgangspunkt som alt fra hvor gammel man er til hvor mye man går opp i vekt. Jeg har fått to barn og ammet 2,5 måned med førstemann og over ett år med andremann, og puppene mine hang ikke etter jeg hadde fått mine barn. Jeg har venninner som har fått større pupper etter graviditet og amming, og noen som har fått mindre. Noen som fortsatt har faste bryster, og andre som har mistet litt av formen. Noen som har fått annerledes form (uten heng), og andre som har fått litt heng. Det du trenger å vite er at amming i så fall ikke er synderen, dersom du ender opp med hengepupper.

3. Altså.. Folk må for all del droppe å amme om de ikke skulle ha lyst til det, jeg har også forståelse for at det kan finnes mange grunner til at noen kvinner velger å ikke amme – og at det i noen tilfeller også ikke lar seg gjøre – hvilket jeg etter å ha forsøkt å amme i 2,5 måned opplevde selv med mitt barn nummer 1. Men om du på blodig alvor mener at du skal la være å amme barnet ditt fordi du ikke vil risikere at puppene dine skal bli “stygge” eller fordi du er redd for å få hengepupper, så har jeg en ting å si til deg: TA DEG SAMMEN! Og les punkt nr. 1!

MAN VET ALDRI!

Hei alle sammen! I dag føler jeg at jeg har fått så mye ut av dagen vår. Vi har hatt en merkverdig rolig og fin søndag – våknet opp til solen som skinte inn på soverommet vårt og alle var blide og fornøyde. Okei da, det hørtes voldsomt perfekt ut – men poenget er at vi fikk en veldig god start på dagen og at ingen (les: barna) sloss eller vekte med meg å sitte på hodet mitt. Eller med at de har klint sminken min utover spisestolene våre (been there, done that)

Utover formiddagen gikk vi en lang og fin tur i nærområdet vårt – jeg blir så rastløs om jeg ikke kommer meg ut i løpet av en dag, så jo tidligere jo bedre. Det er for all del veldig hyggelig å sitte inne på kveldene på høsten og ikke gjøre noe annet enn Netflix og spise god mat – men på dagtid MÅ det skje noe for min del. Heldigvis har jeg to stykker som alltid er veldig klare for å komme seg ut!

  

Lyset på høsten er helt fantastisk, som dere kan se på disse bildene! Noe av det morsomste med å være blogger er når man føler at bildene blir skikkelig bra, føler jeg. At man gjør en god jobb. Og når vi først er inne på det å være blogger: Tusen hjertelig takk for så overveldende hyggelig respons på sist blogginnlegg! Noe jeg har oppdaget de siste årene hvor jeg har blogget hver eneste dag, er at man virkelig aldri vet hvordan et blogginnlegg kan slå ut. Om det blir godt tatt i mot eller ikke. Nå er det ikke sånn at jeg tenke at det skulle være noen spesiell grunn til at gårsdagens innlegg ikke skulle bli godt tatt i mot, men at jeg bare synes det er stort sett like vanskelig hver gang ellers – å vite om et spesifikt blogginnlegg vil «slå an» eller ikke. Man vet aldri!

De blogginnleggene jeg har skrevet som har blitt lest av 50 000+ mennesker er stort sett alltid de blogginnleggene jeg ikke har noen stort håp eller forventninger til. Mens de innleggene jeg jobber veldig mye med, og kanskje tenker at kan leses av mange – blir stort sett ikke lest mer enn alt annet jeg poster på bloggen. Litt morsomt at det er sånn!

Håper dere har hatt en fin helg og at dere har kost dere. Høstferie-uken min starter i morgen, og det er masse som står på kalenderen min denne uken. Gleder meg til å dele disse dagene med dere!

ANGÅENDE MIN NYE KJÆRESTE

“Hvorfor i alle dager fant du ut at du skulle lete etter ny kjæreste akkurat nå?

Skulle du ikke vente?”

Jeg lette aldri etter noen. Aldri har jeg lastet noen dating-apper eller dratt ut på ting med intensjoner om å finne meg kjæreste i løpet av denne tiden. Ingen planlegger å forelske seg i noen, det skjer bare. På samme måte hadde jeg aldri noen sterkt ønske om at det måtte skje akkurat nå, men det skjedde bare og jeg kommer ikke til å lyve for dere og si at jeg ikke er glad for at det gjorde det.

På forhånd var jeg ganske tydelig med de rundt meg at jeg ville vente så lenge som mulig med kjæreste. Jeg var så sliten, og jeg gikk til psykolog for å få litt orden i følelseslivet mitt. Jeg trengte å få alt som hadde med kjærester å gjøre på avstand.

Jeg lette aldri etter noen, men vi fant hverandre. Og jeg klarte ikke tanken på hvor mye jeg ville angre om jeg ventet enda lenger og i verste fall mistet det. Derfor holdt jeg ikke fast ved at jeg skulle vente og holde meg unna alt som hadde med kjærester å gjøre. Fordi jeg visste at jeg kom til å angre. Og fordi jeg tenker at hvis du ikke klarer å få noen ut av hodet ditt uansett hva du gjør, så er det kanskje fordi de er ment til å være der.

ENDELIG ER DAGEN HER!

Endelig fredag, og endelig høstferie! Det er så uvant at jeg faktisk har ferie fra noe nå – sist gang jeg hadde noen slags type skoleferie var ungdomsskolen. Jeg vet at langt fra alle som studerer videre etter videregående har høstferie, så jeg må sørge for å sette pris på den ekstra ferieuken nå – tross at jeg føler at jeg egentlig ikke har det største behovet for ferie per nå. Kommer sikkert til å hate meg selv for å ha skrevet her inne at jeg ikke følte jeg hadde behov for høstferie den gangen i fremtiden jeg holder på med videre studier. Hah! Når det er sagt – jeg takker selvfølgelig ikke nei til ferie, mer søvn og noen dager hvor jeg kan slette litt dårlig samvittighet ved å ha tid med barna. Tvert i mot er jeg veldig glad for at dagen er her nå, for jeg vet at vi kommer til å ha en veldig fin høstferie her hjemme!

Jeg var rett og slett nødt til å ferie at det både er fredag og høstferie i dag – så jeg kjøpte inn noen kanelboller (som faktisk var veganske!) jordbær, samt melkesjokolade til guttene i dag. Vet ikke helt hva de ble mest glade for å se når de kom hjem – om det var sjokoladen, eller om det var meg 🤷

Jeg har også vært hos legen i dag for å skaffe legeerklæring på at jeg var syk 3 timer på slutten av skoledagen sist fredag da jeg hadde 40 i feber og var veldig dårlig. Har egentlig merket etter at jeg startet på skolen at fraværsgrensa er et greit tiltak, men det er litt strengt med bare rom for 10% fravær i mitt tilfelle siden jeg har barn. Spesielt med tanke på at jeg må til legen for å få legeerklæring hver eneste gang jeg er borte fra skolen.

Nå har jeg bare vært borte de tre timene totalt, og har nå også fått det dokumentert slik at fraværet blir borte – men likevel. Kan se for meg at barna mine kommer til å bli noe syke det neste året, og da må jeg altså til legen for å få legeerklæring hver eneste gang, og så synes jeg det er unødvendig å bruke av både legens og min tid/resursser på noe som strengt tatt ikke trengs. Når alle som går på vgs må ha legeerklæring hver gang de er borte, så blir det jo en del tid og ressurser som går til nettopp dette totalt. I tillegg så presser jo alle seg ytterligere for å gå på skolen nå i og med at man vet at man har lite å gå på – så man går på skolen syk, smitter andre og det blir en evig runddans. Det er i og for seg bra at man presser seg til å gå på skolen side man automatisk vil ha en høyere terskel for å bli hjemme. Og jeg forstår selvfølgelig at det måtte gjøres tiltak da det tidligere var mange som skulket på videregående med få konsekvenser. Det er bare litt synd at absolutt alle (også ikke-skulkere) må betale prisen for det!

Nå skal jeg straks i gang med å lage taco 🌮 Håper dere får en nydelig helg, og ikke minst god høstferie til dere som også har ferie nå!

JEG LEGGER MEG FLAT!

Hei alle sammen! Endelig er det torsdag igjen. Jeg slutter alltid tidlig på torsdager, og i dag var intet unntak. Da jeg var ferdig i dag dro jeg inn til byen for å kjøpe litt nytt til guttene mine. Shoppingturen min dokumenterte jeg i form av et bilde jeg la ut på instastory og kalte for “babyshopping” – den slettet jeg etter fem minutter da det allerede var mange som spurte om jeg var gravid igjen. Jeg holdte på å le meg ihjel da disse meldingene dukket opp i innboksen min! Dumt ordvalg fra min side, innså jeg raskt i etterkant. Jeg har jo alltid kalt det babyshopping siden jeg er vant til at barna er små, og fordi de for meg alltid er “babyer” men den feilen gjør jeg ikke igjen med det første, det kan dere være trygge på! Hahah, jeg legger meg rett og slett flat! Beklager!

Jeg vet at jeg skrev på bloggen senest i går at jeg ønsker meg flere barn «totalt» men dere er spinnville om dere tror det blir med det første. Jeg har hatt et par (hundre) tøffe netter med barna i det siste, og når man prøver å få barnet sitt til å sovne på endte timen og det nekter plent å legge seg, og man forsiktig ser bort på klokka og innser at man begynner på skolen om 4 timer.. Ja, da er det lov å tenke sitt. At 2 barn er nok akkurat nå, for eksempel 😂 

Resten av dagen gikk raskt bort til at jeg lå på sofaen, sorterte barneklær, jobbet med bloggen og funderte på hva vi skulle gjøre neste uke i høstferien, og tenkte på barna som skulle bli hentet av farmoren sin i dag i barnehagen. Jøye meg som de elsker å være på besøk hos familie – onkler, tanter, bestemødre og bestefedre. Før hadde jeg mange bekymringer angående det at de var borte på besøk. Har de det bra? Etterfulgt av tanker som «Selvfølgelig har de det bra, nå får du se til å roe deg ned» og ja. Vanlige bekymringer for mødre, antar jeg!

Jeg har kun morgendagen igjen før det er høstferie, og det er så deilig! Spesielt når jeg kun har 1,5 time på skolen i morgen. Det skal bli godt med ferie, men jeg er ikke helt utslitt av skolen så det hadde ikke gjort meg noe om høstferien ikke fantes – hvis dere skjønner hva jeg mener? Jeg tolker det som et tegn på at jeg ikke har tatt på meg for mye og er veldig glad for at jeg føler det på den måten. Samtidig, kan jeg ikke akkurat klage over noen fridager, kvalitetstid med barna, bursdagsferiring av gutten min som fyller 2 år om relativt kort tid – samt dager med besøk av familie og venner!

Ønsker dere en fin kveld videre ❤️

UKENS SPØRSMÅL OG SVAR!

Hei dere! Håper dere har hatt en ålreit onsdag. Jeg startet litt senere på skolen i dag og det var helt fantastisk å sove litt lenger enn vanlig. Jeg vil nok alltid være et B-menneske som er ekstra glad i å ligge lenge å dra meg om morgenen uansett hvor mange barn jeg en dag ender opp med, men jeg fikk en herlig start på dagen takket være barna. Jeg fikk med meg at noen etterlyste Ukens spørsmål-innleggene mine her på bloggen, så derfor kommer denne spalten i dag! Til neste ukens spørsmål kan du sende inn spørsmål på snap (Mammasom16) DM på Instagram, eller bare kommentere under blogginnleggene mine!

Hvorfor ønsker du deg flere barn? Har sett at du har skrevet at du ønsker deg 5. Blir det aldri nok for deg? – Vet du hva, dette har jeg tenkt at jeg skulle svare på i lang tid nå. Grunnen til at jeg ønsker meg flere handler i utgangspunktet om at jeg føler at barn er veldig viktig for meg, og fordi det gir meg veldig mye å være mamma. Nå hørtes jeg kanskje en smule egoistisk ut – det handler selvfølgelig også om at jeg vet at jeg har mye å gi, og at jeg opplever at jeg er en veldig god mamma for de barna jeg har. Når det kommer til den tidligere uttalelsen min om at jeg ønsker meg 5 barn, var det spørsmål om hva jeg ønsket meg. Et ønske er bare et ønske, og Ikke nødvendigvis hva som er realistisk å få til. Skal jeg være realist tenker jeg at et barn til holder. Man må tenke litt på at barna kommer til å vokse opp og kreve mye av deg på andre måter enn hva de kanskje gjør når de er små.

Hvilken alder barna har vært i hittil liker du best? – Jo eldre Leo blir, jo morsommere synes jeg det er. I kveld da jeg skulle legge han var han så fornøyd etter dagen og kom med den lange tiraden om hva vi måtte finne på i helgen og at vi rett og slett var helt nødt til å kjøpe sjokoladeis på fredag (noe jeg sa ja til fordi han spurte meg om vi vææær så snill kunne det, mens han så på meg med store øyne – og da var egentlig slaget tapt for min del) Det er noe utrolig fint over å se barnet sitt vokse opp og bli større, og få ta del i det. Å se alle gledene gjennom øyenen deres, på den måten kun barn ser på ting. Derfor synes jeg at hver ny alder er like fin. Men jeg må innrømme at jeg også synes at babytiden er helt herlig. Til tross for at jeg fortsatt har skrekken etter at Noah hadde kolikk som baby. Haha!

Jeg lurer på om du merker forskjell på klikk og lesertall nå kontra da du utleverte barna/familien mer? Og sliter du oftere med å finne ting å blogge om nå? – Lesertall og klikk er høyere nå enn på samme tid i fjor (hvor jeg eksponerte mye mer og la ut en del bilder av barna) og nå har jeg jo vanligvis bare ett blogginnlegg om dagen også, i fjor på denne tiden hadde jeg jo to blogginnlegg per dag i og med at jeg ikke gikk på skolen. Synes ikke nødvendigvis at det er vanskeligere å finne ting på ting å blogge om nå, men det er selvfølgelig dager hvor det er vanskelig å finne på nye ting – det tror jeg for øvrig handler mer om at jeg har blogget i 4 år nå, enn at jeg ikke eksponerer barna så mye lenger!

Hvorfor vil du ikke svare på hvem kjæresten din er? – Fordi jeg ikke har noen hastverk med å dele det, og jeg vil at det skal gå litt tid først. Det er noen som blir irritert over at jeg ikke bare kan bekrefte/avkrefte hvem det er, forstår selvfølgelig at noen er nysgjerrig. Men med all respekt, så er det er mitt valg når jeg eventuelt ønsker å dele noe mer om det.

Jeg har ikke skjønt helt hvordan du går på skole, er det voksenopplæring? Går du deltid? – Jeg går på vanlig videregående skole i en vanlig klasse. På en måte kan man si at jeg går deltid – jeg følger 23/5-reglen på VGS, så jeg skal kun bestå fellesfagene før jeg har studiekompetanse (siden jeg har jobbet flere år samt fått barn) Fellesfagene jeg må bestå er altså matematikk, norsk, naturfag, engelsk, sammfunsfag og historie. De to sistnevnte har jeg neste år sammen med norsk ett år til, og muligens litt matte (om jeg husker riktig?) Derfor vil jeg trolig være ferdig på 2 år. Jeg går ca 23 timer på skolen i uken, til sammenligning er en vanlig skoleuke for en fulltids-elev på 35 timer.

Har du planlagt hvilke frittidsaktiviteter barna skal begynne på? – Nei, det har jeg ikke – men det er nok ikke noe jeg ville utlevert på bloggen uansett. De skal for øvrig få lov til å begynne med akkurat hva de vil når den tid kommer! Akkurat nå er de ganske slitne etter barnehagen og hverdagen ellers, så det å begynne på fritidsaktiviteter kommer vi nok til å drøye et år eller to.

Jeg husker du skrev om at du synes det var veldig slitsomt å ta med barna til syden i fjor. Kommer du til å gjøre det igjen? – Absolutt! Det var slitsomt, men å ha barn er slitsomt. Det var bare kanskje litt unødvendig å reise med dem når de enda var så små, og selv om jeg er helt sikker på at eldstemann synes det var gøy – så er det jo ikke sånn at destinasjonen er utslagsgivende for om barna koser seg på ferie eller ikke. Det trenger ikke være i varmere strøk! Med det sagt, jeg kommer nok til å gjøre det igjen. Men jeg vil ikke gjøre det til noen fast greie at man MÅ dra til syden hvert år. Det finnes mange andre fine land man kan reise til, eller så kan man alltids finne på ting andre steder i Norge eller i nærområdet sitt. Sistnevnte er veldig kjekt med små barn, for da slipper man å reise så langt. Og det er faktisk veldig mange fine tilbud her i Vestfold i hvert fall! Regner med at det er det i andre deler av Norge også. 

Hvordan har du det om dagen? – Så koselig det er at dere lurer på dette! Jeg har det jevnt over veldig fint. Selvfølgelig er det enkelte dager hvor jeg rett og slett er møkkasliten, men stort sett går det strålende altså. Alle har vel dager som ikke er helt toppen. Dagene mine går stort sett til skolen, barn, trening og jobb – men heldigvis får jeg også tid til venner, familie og andre som betyr mye for meg. Jeg er veldig fornøyd med hvordan livet mitt er nå ❤️

EN SNIKTITT PÅ BARNAS NYE SOVEROM!

Hei dere, riktig god kveld! Herrejesus for en dag dette har vært! En effektiv en, også. Dagen min startet 06:00, eller like før – i og med at jeg har begynt å våkne like før alarmen min går av hver morgen nå. Veldig snodig fenomen, kan huske det fra jeg gikk på barne- og ungdomsskolen også. Halve dagen min har derfor vært som “normal” med levering i barnehagen og en halv skoledag – før jeg dro innom matbutikken på vei hjem, og omsider kom meg hjem for å gå i gang med å fortsette med innredning/rydding på barnas nye rom, sov en ufrivillig halvtime på sofaen, i tillegg til at jeg rakk å jobbe litt med skolarbeid før jeg laget middag og hentet barna i barnehagen.

Som jeg nevnte forrige uke ville jeg dele noen snikbilder av barnas rom denne uken, siden jeg har snakket om det nye rommet deres i evigheter og dere ikke har fått se noe enda!

Jeg har ikke rukket å henge opp alt av ytterklær i den ene delen av garderoben, som dere kan se! I den andre delen av garderoben som for øvrig er himla stor (som ikke er med på bildene her denne gangen) så er det to også lange stativ hvor jeg planlegger å henge opp gensere, skjorter, t-skjorter etc. Jeg er i hvert fall i gang med å få orden der, for kles-delen, samt sortering etc av klær er den største jobben, synes jeg. I hverdagen ellers tar jeg klesvasken sånn litt etter hvert og vasker jevnlig, men nå må jeg vaske alt av klærne deres for å få alt på plass på rommet deres, og det er ingen liten jobb for å si det slik.

Og så satt jeg tidligere i dag og lurte på hva i alle dager jeg skal gjøre med den store pulten inne på rommet deres, som jeg i dag brukte til å se på litt barneroms-inspirasjon. Å si at det er nok oppbevaringsplass i massevis på det nye rommet deres, ville vært en underdrivelse. Så tips til hva den kan brukes til og som kan se fint ut (haha!) tas i mot med stor takk! Det er ikke akkurat sånn at de trenger den til å gjøre skolearbeid og lignende med det første, så det hadde vært gøy å finne på noe kreativt den kan brukes til. Andre ting jeg mangler til rommet deres nå er gardiner som må kjøpes på IKEA fordi vinduene våre er gigantiske og jeg ikke har funnet lange nok gardiner noen andre steder, samt en kommode for å fylle opp litt plass samt bruke til oppbevaring av leker + en hylle og litt småinteriør. Jeg er hittil ellers veldig fornøyd med hvordan rommet deres tar form, men det er fortsatt en god del jobb igjen. Og det synes jeg er helt greit, fordi jeg koser meg sånn med å innrede det.

Håper dere synes dette var gøy å se – nyt kvelden videre, så snakkes vi igjen om ikke så alt for lenge!

GLAD JEG IKKE VISSTE HVA JEG HADDE I VENTE!

Gjett hva? Helt borte vekk som jeg er om dagen, innså jeg i dag at det nå nærmer seg fire år siden jeg opprettet bloggen nå. Herregud. 4 år. Litt morsomt er det jo at jeg opprettet den helt tilfeldig i bilen til moren min da jeg var på besøk hos henne i Gjøvik. Det er også litt morsomt å tenke på hvor mye som ville vært annerledes, dersom jeg aldri opprettet den. Hvordan et egentlig så lite valg som jeg nesten ikke tenkte over i det jeg gjorde det – kan forandre livet ditt såpass mye.

Da jeg var i slutten av graviditeten med Leo, lå bloggen min på topp 10 hver dag. 6 måneder etterpå var bloggen min den største i aldersgruppen 10-17 år. Førstnevnte ønsker jeg meg virkelig ikke tilbake til, men det er utrolig gøy å se tilbake på. Jeg trives litt lenger ned på listen, hvor jeg slipper unna de verste drittkommentarene som følger med å ligge veldig høyt oppe, og samtidig har god kontakt med alle mine faste lesere.

Bloggen ble faktisk opprettet nøyaktig 11 oktober 2014. Nærmere forklart: En dag etter at det ville vært 2 år til Noah skulle komme til verden. Takk Gud for at 16-årige meg nesten halvveis i graviditeten med Leo, ikke visste hva jeg hadde i vente de neste to årene. For hadde jeg visst, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg ville opprettet bloggen. I dag er jeg selvfølgelig sjeleglad for at jeg gjorde det ♥

Jeg er ikke bitter på de menneskene som har prøvd å gjøre ting vanskelig for meg, etter at jeg gjorde meg ekstra synlig og utsatt ved å opprette bloggen som ung gravid. Å være bitter kommer man aldri noen vei med. Jeg ser kun tilbake på tiden hvor jeg har blogget som en tid hvor jeg har lært en hel masse, og jeg håper at jeg har muligheten til å skrive i flere år i fremtiden!

NÅ HAR DET GÅTT FOR LANGT!

God kveld, alle sammen!

Tusen takk for så mye god respons på sist blogginnlegg, samt alle hyggelige god-bedring hilsener jeg har fått i løpet av helgen etter at jeg skrev at jeg var blitt syk. Det er sånt jeg synes er så vanvittig hyggelig! Jeg er ikke 100% frisk enda, men jeg er mye bedre og er definitivt klar for en ny skoleuke i morgen – den siste skoleuken før høstferien min, faktisk. Jeg synes tiden fløy avgårde da jeg gikk hjemme med minstemann, men der tok jeg sannelig feil. Tiden flyr nå som jeg går på skolen, skal jeg love dere. Disse ukene har altså gått SÅ fort! Går resten av semesteret like fort, er jeg vel ferdig med første året mitt fortere enn jeg aner.

I kveld ville jeg bare skrive noe om et tema jeg har skrevet om flere ganger tidligere, men som jeg føler er på tide å ta opp igjen ettersom jeg opplever at dette tar litt av. Nemlig bloggerbarn og barn i sosiale medier generelt. Det er mye snakk om eksponering av barn i sosiale medier om dagen. Jeg har så og si vært den eneste mammabloggeren som faktisk har ønsket å stille opp til intervjuer om dette temaet de siste 3 årene – så dere kan tro jeg synes det er fint at så mange har et såpass bevisst forhold til dette nå sammenlignet med tidligere – etter at det periodevis har vært høyaktuelt i media og ellers over en lengre periode.

Følgerne mine har merket en markant endring på bloggen min det siste halvåret. Jeg har ikke vist ansiktene til barna mine og holder det veldig generelt når jeg skriver om hverdagen min som barna mine er en del av, samt at jeg ikke utleverer informasjon om dem slik jeg gjorde tidligere. Når det er sagt – er ikke spørsmålet om eksponering enten/eller og DET er noe jeg savner at noen sier noe om. Jeg kan skjerme barna og samtidig si at det ikke er siste gangen dere vil se ansiktene deres selv om det vil tilhøre sjeldenhetene, og det er også bloggere der ute som påstår at de skjermer barna fordi de ikke legger ut bilder av dem, men som “tar det igjen” i form av massiv utlevering i tekstform.

I dag fikk jeg for første gang høre at jeg var en dårlig mamma fordi jeg drev en mammablogg. Og det er ikke det at en slik kommentar gjør meg usikker på meg selv, ei heller vil jeg ha sympati for å motta slike kommentarer. Jeg bare lurer på om det ikke kanskje har gått litt langt angående eksponering-debatten, dersom man kan konkludere med at noen er en dårlig mamma simpelthen fordi de driver en blogg i foreldrekategorien?

Dårlig mamma = mamma som blogger, uavhengig av hvordan bloggingen foregår og i hvilken grad man velger å skjerme barna.

God mamma = ikke blogger.

Herregud så deilig det må være å leve i en verden som er så sort hvitt!

Fra spøk til alvor, så synes jeg vi bør være ytterst forsiktige med å hive etter hverandre at man er dårlige mødre via internett. Toppen av isfjellet og den pakka der. Pust med magen! Ønsker du å nå inn til en person som bedriver tilsynelatende hensynsløs eksponering av egne barn i sosial medier (hvilket jeg definitivt ikke opplever at jeg er en del av) så er det kanskje uansett en dårlig ide å gå frem ved å fortelle dem at de er grusomme mødre? Ærlig talt, hva vet vel du egentlig om hvilke mødre de er – annet enn at du mener de eksponerer barn sine for mye? Jeg skal for all del ikke bagatellisere tematikken utlevering av barn for jeg har åpenbart en mening om dette selv, ellers ville dere jo ikke sett denne tydelige endringen i bloggingen min og hva jeg deler det siste halvåret. Men skal man følge samme tankegang, blir det jo satt på spissen at «alle mødre som tar andre valg enn meg selv hva angår barna våre og hva jeg mener er riktig, er dårlige mødre»

Hvis det at jeg kan finne på å legge ut bilder hvor ryggen til barna mine er synlige, eller det at jeg kan finne på å “utlevere” en så generell type informasjon som at barna mine og jeg har kost oss på kafe samme dag – i seg selv, gjør meg til en dårlig mamma. Ja, da lurer jeg virkelig på hvilken mamma alt annet jeg foretar meg hver eneste dag, gjør meg til?

Livet er så mye mer enn hva som skjer på Internett. Selv om jeg personlig også synes det er vondt å se når noen legger ut bilder av barna sine nakne og utleverer sykdomshistorie og gudene vet hva offentlig – så kan man i det minste, dersom man ønsker å si ifra, gjøre det på en skikkelig måte.

Dette har jeg vært veldig tydelig på siden jeg sluttet å eksponere dem på måten jeg gjorde før: Men det viktigste for meg da jeg sluttet å eksponere barna mine var ikke at det var fullstendig krise med et ansiktsbilde om det skulle skje en sjelden gang. Jeg tror ikke det er skadelig å legge ut et bilde av barna sine en sjelden gang. Men den daglige eksponeringen, i form av bilder og mye tekst, er jeg mer usikker på. Og den holder jeg meg derfor helt unna.

JEG KOMMER ALDRI TIL Å NEKTE MINE BARN EN FAR

Jeg har merket det av og på helt siden samlivsbruddet var et faktum i mars i år. Folk har blitt overrasket over at vi samarbeider så godt om barna våre. Når forholdet tok slutt, var vi raskt i gang med å snakke om hvilket samarbeid vi ønsket oss videre. Vi skal feire julaften sammen med barna våre, og når et av barna har hatt bursdag så har vi jammen feiret den sammen også. For vi ser at det gjør barna våre lykkelige, og vårt felles ønske er åpenbart at barna skal ha det så godt som mulig.

Om det er noe spesielt som skjer i byen eller nærområdet som pappaen til barna mine ønsker å ta dem med på, kan han selvfølgelig gjøre det til tross for at de i utgangspunktet er hos meg den aktuelle dagen. Det handler om å sette egne behov til side. Skal jeg liksom si at nei, det kan du ikke – fordi nå er barna hos meg, punktum. Enda vi ikke hadde lagt noen planer en gang, og jeg innerst inne vet at barna gjerne vil bli med? Selvfølgelig ville jeg aller helst hatt barna mine hos meg hele tiden. Men allerede her er det noen som glemmer det vesentlige – det handler ikke om meg eller mine egoistiske behov for å se barna hele tiden. Det handler om at barn skal ha både mor og far, og at min tid med barna ikke er mer verdt enn fars.

Den gangen vi tok valget om å bli foreldre og sette barna våre til verden, så fikk vi med det tildelt en like stor rolle begge to. Barn trenger begge foreldrene sine, måtte det være to mødre, to fedre, eller i vårt tilfelle: Både mammaen og pappaen sin. Hvorfor er det noen som tenker at det er en automatikk i at mødre er bedre og mer egnede omsorgspersoner enn fedre? Det finnes mange udugelige mennesker der ute, og jeg kan love dere at de finnes totalt uavhengig av kjønn.

Jeg vet godt at det dessverre finnes mennesker der ute som ikke ønsker å vite av noe særlig om barna sine, eller som av ulike grunner ikke kan eller får tillatelse av utenforstående instanser til å ha noe med barna sine å gjøre. Jeg tror for øvrig at det jevnt over finnes flest oppegående foreldre som kun ønsker barnas beste, men i enkelte tilfeller er jeg usikker på om de forstår hvor ødeleggende det er for et barn å vokse opp med noen som snakker nedlatende om den andre forelderen, eller som er vanskelig når det kommer til samvær. 

Uansett om du er mor eller far, så eier du ikke barnet ditt.

Så hvorfor er det så mange som reagerer sånn på at vi samarbeider. Er det ikke normalt? Er normen å være egoistisk, å sette seg på bakbeina og være vanskelig? De eneste det hadde gått utover dersom jeg hadde valgt å være egoistisk, er jo faktisk barna mine.

Ikke bli overrasket over at vi samarbeider godt når alt ligger til rette for det. Det skulle ærlig talt bare mangle!