EN KJEMPEFIN OVERRASKELSE!

Hei alle sammen, og beklager en veldig sen oppdatering i dag. Jeg skulle gjerne oppdatert bloggen tidligere, men i dag prioriterte jeg litt ekstra tid med barna og familien før jeg satte meg ned med bloggen! Jeg var ikke ferdig på skolen før 15:30 i dag (tross for flere friøkter i løpet av skoledagen) så i mellomtiden fikk barna overraskelsesbesøk av bestemoren sin, altså min mamma, og søsteren min som hadde kommet fra hjembyen min for å se dem litt! De hentet barna i barnehagen i dag og barna hadde blitt helt i ekstase av å se dem igjen, det var så koselig å høre om hvor glade de hadde blitt. En skikkelig fin overraskelse!

Deretter dro vi ut sammen for å spise middag i dag etter at jeg hadde kommet hjem fra skolen og barna hadde blitt hentet i barnehagen, ut på litt vanlige hverdagsærender, og på slutten av denne kvelden endte vi opp på det lokale kjøpsenteret fordi jeg skulle kjøpe litt nytt til barna og meg. Det er alltid litt ekstra hektisk på slike dager hvor vi finner på mye med barna, men det er i gjengjeld gøy å gjøre noe litt utenom det vanlige – slik som vi pleier når litt av familien min er på besøk hos oss!

Nå står noen timer med skolearbeid for tur for min del. Jeg glemmer litt at det er mandag i dag, fordi jeg føler av en eller annen grunn at det er tirsdag – aner ikke hvorfor. Jeg skal dele litt forskjellig på bloggen denne uken som jeg gleder meg til, men jeg er ikke helt klar for å dele absolutt alt om kjæreste-greiene og spørsmålene som så mange spør om, selv om det kommer et lite blogginnlegg om det snart. Haha! Jeg kan si at jeg har det veldig fint om dagen, da. Men det tror jeg faktisk dere som har fulgt bloggen min veldig lenge merker – at jeg har det fint altså, for jeg blogger naturligvis best når jeg er lykkelig.

Ha en veldig fin mandagskveld videre!

DET GÅR JO FAKTISK IKKE AN!

Her om dagen skrev jeg et blogginnlegg om ca hvordan en vanlig dag ser ut for meg, hva jeg gjør i løpet av de ulike timene om dagen. Det var det et par-tre blogglesere som fant svært provoserende.

Et par av dem dukket opp i innboks, og lød noe ala: “Jeg ser flere skriver i kommentarfeltet ditt at du må ha det hektisk osv… Jeg har tvillinger som er 5 måneder gamle, er alene og har så dårlig råd at jeg må jobbe ved siden av og ha barna hos dagmamma enda de er så små. Synes ikke du skal klage akkurat!”

“Ene barnet mitt er langtidssyk og har masse ekstra utfordringer.. Vær glad barne dine og du er friske. Synes ikke du skal klage på at du har det travelt i hverdagen din!”

Jeg synes alltid det er vondt å høre om de som har ekstra utfordringer i hverdagen med barn. Selvfølgelig kjenner jeg at det stikker litt når jeg får slike meldinger fra andre mødre og foreldre. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg tenker på at jeg er heldig som ikke trenger å bekymre meg for at jeg må jobbe ekstra ved siden av skolen, og for at jeg ikke måtte det da barna var små – slik at de hadde vært nødt til å være hos dagmamma da de var 5 måneder gamle.

På samme tid, så tenker jeg at jeg gjerne klager litt likevel. For hvis vi alle skal la være å utrykke glede over ting (og muligheter, for så vidt) som ikke alle andre har, så kan vi jo egentlig bare sette oss ned og holde kjeft alle sammen?

Jeg skjønner i hovedsak hva som forsøkes formidlet – da jeg sto midt oppe i forferdelig svangerskapskvalme første gang jeg var gravid hvor jeg, unnskyld ordbruken, spydde dag inn og dag ut halve svangerskapet – så kunne jeg også oppleve det smålig provoserende når noen fortalte meg at «de var litt småkvalme og synes det var litt ubehagelig nå i starten av svangerskapet»

Men ærlig talt, vi opplever alle utfordringer i ulik grad i løpet av livet eller i hverdagen. Det at din utfordring er større enn min rent objektivt, gjør ikke min utfordring noe mindre virkelig for meg og livet jeg lever. Selvfølgelig, jeg takker Gud og høyere makter hver dag for at barna mine er friske, for at jeg ikke trenger å bekymre meg for alt jeg kan se for meg at mødre med langtidssyke barn må gjøre – og som skjærer i hjertet mitt å tenke på. Men det fratar meg da ikke retten til å si noe om at jeg synes det er slitsomt om mine ikke-langtidssyke barn får omgangssyke med seg hjem fra barnehagen når det eventuelt skulle skje.

At man er bevisst på at verden rundt seg ikke bare er rosa skyer og lykke – er selvfølgelig viktig. Jeg kan ofte finne på å skru av tven når det dukker opp nyheter om grusomme ulykker eller krig hvor barn blir drept, og bite tennene mine sammen før jeg rekker å få tankene over på noe annet, og deretter klemmer barna mine tett inntil meg. Samtidig som jeg tar meg litt tid til det å bare være takknemlig, og kjenner på at jeg er heldig.

Likevel tror jeg det er sunt å tillate seg å klage litt en gang i blant. Å anerkjenne for seg selv og kanskje til og med ytre at dette synes jeg er slitsomt/tøft/vanskelig, jeg håper det blir lettere med tiden. For er det ikke egentlig det klaging er, et ønske om bedring eller at ting skal føles lettere? Kanskje det for noen også føles greit at jeg klager litt om enkelte ting – så lenge det skjer i moderate mengder selvfølgelig – fordi andre mødre muligens kan oppleve og tenke at “Dette synes jeg også er slitsomt/vanskelig, så fint å se at jeg ikke er alene”.

Skal vi virkelig slutte å ytre egne opplevelser og tanker om hvordan vi har det fordi noen kan ha større utfordringer enn oss selv? Det går jo faktisk ikke an, all den tid det alltid vil være noen som har det verre.

DET GIKK IKKE HELT SOM PLANLAGT

Hei dere! Jeg startet denne lørdagen med at barna vekket meg, og det var fryktelig deilig å våkne til noe annet enn den grusomme mobilalarmen min som jeg er vant til hver dag ellers. Heldigvis er det litt forskjell på hverdag og helg. Ellers lekte de for seg selv mens jeg brukte litt tid på å våkne opp, og så begynte jeg å lage litt frokost. Litt senere var vi ute på en gåtur, før vi kom hjem igjen og jeg lagde lunsj til dem bestående av vegetarpizza (frossenpizza, altså – ikke hjemmelaget. Haha! Grenser for hva man orker en lørdagsmorgen) og appelsiner.

Planen litt senere var at jeg skulle ha litt alenetid med Leo og ta han med på barnekino – jeg tror han hadde elsket det, og så har jeg ikke hatt fullt så mye tid med han i det siste som jeg føler at jeg burde ha. Men filmen som jeg planla at vi skulle se, som for øvrig var av typen “tillatt for alle”, gikk ikke i dag – og barnevakten til Noah måtte på jobb likevel – så dagen ble ikke helt som planlagt. Jeg hadde jo gledet meg til å dra på kino for første gang med Leo – men det ser altså ut til at vi blir nødt til å ta det igjen. Og nå som vi har hatt en skikkelig koselig hjemmedag i dag, kjenner jeg at det egentlig føles helt greit at det ble sånn på denne fine lørdagen!

Angående at jeg føler at jeg ikke har fått like mye alenetid med Leo i det siste som jeg kanskje skulle ønske, så “advarte” rådgiveren min på skolen meg om at det var ganske vanlig at mødre som tok på seg for mye skole, lett kunne ende opp med en del dårlig samvittighet for at man ikke helt strekker til spesielt med tanke på barna sine. Jeg føler ikke at jeg ikke strekker til og at jeg har tatt på meg alt for mye altså, men selvfølgelig har jeg også dårlig samvittighet som mamma. Skulle hentet tidligere i barnehagen, skulle levert senere, skulle dratt ut og funnet på mer, skulle ditt og skulle datt.

Jeg prøver å trøste meg med at jeg trolig ville hatt dårlig samvittighet uansett hva, og da føles det litt bedre. Jeg vet jo at jeg sett utenfra får tilstrekkelig med tid med barna mine, og jeg vet jo innerst inne at det jeg gjør er godt nok.

Håper dere har en fin lørdag videre, så snakkes vi litt senere!