Når jeg leser kommentarer fra lesere, prøver jeg alltid å tenke at jeg tror ikke at det er veldig mange der ute som vet hvordan det føles å få kommentarer på alt du gjør og alle valg du tar. Ned til den minste detalj. Glemt å vaske av bordet i bakgrunnen før du tok et bilde av deg selv og la det ut, kanskje? Synd for deg! Gjør deg klar for en tirade fra et eller flere vilt fremmede mennesker om hvor uegnet du er som mor. Fordi du ikke har vasket bordet ditt en enkelt gang, og det kunne skimtes i bakgrunnen på et bilde. Forstå det den som kan, for Gudene skal vite at det gjør ikke jeg.
La du barnet ditt litt senere enn vanlig en kveld fordi dere hadde fri dagen etter? Kanskje på grunn av besøk av familie som hadde kjørt mange timer for å se dere, eller fordi dere var bortreist? Kanskje på ferie? Nevnte du det tilfeldigvis i en bisetning i et ellers langt blogginnlegg? Synd for deg! Gjør deg klar for å høre hvordan du ødelegger barnet ditt ved at leggetid utsettes et par ganger i året.
Tok du deg en 15-minutters time out hvor du så på litt serie etter du hadde laget kveldsmat til sønnen din, mens han satt og spiste pent og pyntelig og koste seg tydelig ved spisebordet? Vær klar for å høre fra alle som visstnok aldri tar seg noen minutter hvor de setter seg ned i løpet av dagen. Spiller ingen rolle om det er første gangen det skjer!
Helt ærlig er jeg ganske sikker på at mange av dere som kanskje vet med dere selv at dere legger igjen kommentarer som kanskje ikke er så hyggelige, ikke vet hvordan det føles når man til stadighet mottar slike. Hvordan det føles at noen pirker på hver minste lille ting du gjør, og hvor sliten du blir av å føle at du aldri kan være et menneske. Et menneske som blir både sliten, trist og lei seg.
Jeg har ingen offer-mentalitet, men en dag er det nok og for meg er vi kommet dit nå. Hva skjedde med å være litt grei med andre mennesker? Hva skjedde med å gi folk «the benefit of the doubt»? Være litt grei, høflig til og med?
Jeg vet at det er mange av leserne mine som er mødre selv. Om du ikke er mamma, så kan du jo bare forestille deg. Hvordan ville du følt deg om noen fortalte deg til stadighet at de er glade for at de ikke har foreldre som deg? Og at bakgrunnen for det er fordi du tok deg en 15 minutters pause etter en dag med to aktive barn. Eller fordi man kunne skimte at du ikke hadde vasket bordet ditt i bakgrunnen på et bilde du la ut?
Det er lett å tenke at man ville ristet på hodet av slike bemerkelser og så ville det vært borte fra verden. Man er ganske lei av å riste på hodet etter den tusende gangen det skjer.
Tenk deg selv når du ser bort på barna dine, når du sitter i sofaen hjemme og de leker foran deg på gulvet. Du tenker på alt du gjør for dem hver eneste dag, og hvor mye du elsker dem med hvert eneste fiber i kroppen din. Og så mener noen på blodig alvor at man ikke burde vært foreldre til dem, fordi man ikke har et strøkent hjem til en hver tid. Fordi man noen ganger trenger å sette seg ned litt, etter en lang dag med barna.
Spør du meg er det sjokkerende å se.
For noen dager siden publiserte jeg nemlig et lite hverdagsinnlegg om en kort samtale jeg hadde med Leo. Hvor jeg akkurat hadde kommet ut av dusjen, og Leo hadde badet. At jeg hadde lagd kveldsmat til han, og han satt fornøyd borte ved spisebordet og spiste mens jeg satt på sofakanten og så en episode av en Youtube-serie i 15 minutter. Et kvarter, altså. Før jeg avsluttet, lekte litt med han og gjorde nattastellet med han før jeg la ham. Slik jeg alltid gjør.
Hele kommentarfeltet under dette blogginnlegget valgte jeg å stenge i dag. En diskusjon hadde gått over styr, sammen med et par andre kommentarer som hadde dukket opp i dag. Jeg fikk også meldinger hvor noen fortalte meg at noen til og med tok seg bryet med å tipse Bloggomtoppbloggere om at jeg tok meg denne 15 minutter lange pausen med litt serie på sofaen.
Skal man le eller gråte?
Kanskje det er på tide å gå litt i seg selv dersom man føler et behov for å bryte ned en sliten mamma fordi hun for første gang satte seg ned i 15 minutter på sofaen mens sønnen hennes spiste kveldsmat i fred og ro?!
Stopp verden, nå vil jeg av!
Og til alle dere mødre som tidvis har glemt å vaske av spisebordet, som kanskje til og med har opplevd å ha et rotete hjem og føle et behov for å slappe av noen minutter på sofaen i en ellers hektisk småbarnstid: En god mor måles i de nære tingene. Det ingen andre ser. Det du ikke kan legge ut på Facebook eller blogg, men som du kjenner på ovenfor barna dine hver eneste dag.
God helg!