Her om dagen kom jeg til å tenke på noe jeg egentlig helt hadde glemt. Jeg scrollet på Netflix, etter nok en helgekveld hvor Fredrik og jeg ikke klarte å finne noe vi ville se på (standard prosedyre) og kommer plutselig over en serie jeg helt hadde glemt. Navnet lyste mot meg og jeg ble bare sittende og smile for meg selv. Den serien så jeg på sammen med Fredrik noen måneder før jeg ble gravid for aller første gang: Da vi var i avstandsforhold, og bodde 4 timer fra hverandre.

Det var vinter, nærmere forklart vinteren 2014. Vi var som sagt i avstandsforhold på dette tidspunktet, og besøkte hverandre hver helg. Jeg husker hvor fælt jeg savnet ham på ukedagene, men i gjengjeld fikk vi jo faktisk se hverandre hver helg – og det er jo i grunn ganske mye til noen som bor såpass langt unna hverandre.

Jeg var hos han en helg, og så var han hos meg neste helg, og slik byttet vi på. Denne helgen var det “min” helg, og jeg ventet på Fredrik. Etter 4 timer med tog rett etter at han hadde vært på skolen, sent på fredagskvelden, så kom han endelig frem. Jeg husker at gleden var like stor hver gang.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er rart å tenke tilbake på denne tiden, da det bare var oss og vi var «vanlige» tenåringer som ikke hadde noen forpliktelser. Ikke rart fordi jeg savner det, for det gjør jeg ikke, men rart fordi jeg ikke kan tenke meg tilbake til et liv uten barn. Da kvelden kom så vi alltid på serier eller en film før vi skulle legge oss, ikke så ulikt oss selv i nåtid. Og noen helger før det, hadde vi tilfeldigvis bare startet å se en serie, som vi så på den amerikanske versjonen av Netflix. Den handlet om en 15-åring som ble gravid, og som fikk barn. Faktisk også en sønn.

Jeg husker spesielt godt, faktisk kommer jeg aldri til å glemme, kommentaren til 16 år gamle Fredrik som satt ved siden av meg og så på da barnefaren også dukket opp i serien.

“Glad det der ikke er meg ass”

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

“Any man can be a father, but it takes a special one to be a dad” 

Tusen takk for at du alltid stiller opp for sønnene dine og meg. Vi tar deg aldri for gitt, og du fortjener å få høre hvilken fantastisk pappa og omsorgsperson du er hver eneste dag. Du skal vite at jeg er ufattelig stolt av deg og hvordan du har taklet alt. Det er jeg helt sikker på at alle familie og venner er også!

Bildene taler for seg ♥

Hei alle sammen, og riktig god onsdag! Nå er vi godt inne i mai, og jeg synes det er helt sprøtt å tenke på at 17. mai er neste uke. Vi drar (som jeg kanskje ikke har nevnt tidligere?) til Gjøvik i år, for å feire i hjembyen min med min familie. Jeg har ikke feiret 17.mai der på 6 år nå, og da hadde jeg såvisst ikke barn, så det er egentlig veldig rart å tenke på. Jeg kan jo huske utallige 17.mai-feiringer hjemme i Gjøvik fra da jeg var liten, og det er ganske koselig å tenke på at barna mine skal ta del i det i år.

I dag har vært en ganske normal og fin hverdag i vårt liv – eller, hva er egentlig en “normal” dag? Jeg kan selvfølgelig ikke nekte for at hverdagen kan bli noe ensformig da den i hovedsak består av jobb for Fredriks del, samt jobb og skole for min del, men likevel er det så mye koselig som skjer i livet vårt hver dag, ikke minst takket guttene våre – og på den måten blir ingen dag lik, og hver dag givende.

I dag, for eksempel, hadde vi en veldig koselig middag samlet. Bare oss fire. Akkurat det er jo ikke så unikt her hjemme da, men de koselige samtalene med barna, latteren som vi aldri blir lei av. Tett etterfulgt av boklesing (Barna ELSKER å bli lest for og jeg synes det er det herligste noensinne) kos, og tid sammen. Jeg må sikkert sitte lenge oppe i dag fordi jeg skulle ha satt meg med skolearbeid etter middag, men ikke hadde hjerte til å si nei til boklesing og kos med alle de tre guttene mine. Det toppet seg da vi hadde lagt Leo og Noah og fått utdelt sånn ca tusen nattaklemmer – og Leo spør: “Kan du synge en sang, mamma?” Holdte på å bryte sammen, haha! Verdens skjønneste gutten vår❤️

Nei, nå må jeg få tatt igjen tapt skolearbeid! Neste uke, rett før 17.mai faktisk, kan det hende at jeg blir trukket opp i eksamen. Enten da, eller i midten av juni. Det er ikke sikkert jeg blir trukket opp noen av gangene, da. Det er så fullt opp på skolen nå uansett, hvilket det har vært en god stund nå – så jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten og at det skal bli godt med sommerferie om ikke så alt for lenge!

Klem

Hei dere!

Nå har vi landet litt etter en lang dag. Jeg vet jeg ofte sier at jeg synes dagene går fort, men denne har virkelig gått i et helt vanvittig tempo. En annen verden enn hva det føles ut som til vanlig. Nå har guttene lagt seg etter at jeg har lest bøker og lekt med dem. Fredrik var selvfølgelig også med, og det er noe veldig koselig ved å ha rolige kvelder med god kveldsmat og lesing med barna synes jeg.

I dag har jeg hatt kort dag på skolen, ryddet leiligheten vår og jobbet med skolearbeid! Rundt middagstider fikk vi besøk av Se&Hør som ville gjøre et intervju med oss igjen. Vi hadde den samme journalisten og fotografen på besøk som første og andre gang, siden de har vært her to ganger tidligere (en gang i 2015 og 2016) i 2015 var Leo en baby på 5 måneder, og den andre gangen var Noah en liten baby på bare noen uker! Veldig koselig å tenke tilbake på, og like hyggelig var det med besøk av dem i dag.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Både Fredrik og jeg følte at selve intervjuet gikk bra, og gleder oss til å se resultatet når det kommer ut. Jeg vet at de også fikk noen veldig fine bilder av oss alle sammen som jeg gleder meg stort til å se. Jeg kommer til å si ifra her på bloggen før intervjuet kommer ut, slik at dere også kan få det med dere – dersom dere ønsker det!

Vi har med andre ord hatt en veldig fin mandag og start på uken. Håper dere har hatt det samme ♥ Ha en fin kveld videre, så snakkes vi snart igjen! Nå er jeg både sulten og sliten etter en lang dag, så i dag dropper jeg trening for å få god tid til å spise en nydelig (og ganske sen) middag med Fredrik. Gleder meg!

Hei, og god søndag alle sammen. Håper alle sammen har hatt en god helg! Denne helgen har jeg nesten fått gjort alt jeg skulle, til en forandring. Haha! Noen helger går i overkant av til å kose oss, og da har det en tendens til å bli litt mye kos og litt lite av det jeg vet jeg burde gjøre, men som jeg tillater meg til å utsette. Å rydde barnas rom har vært en av de tingene! Enda det ikke er lenge siden vi hadde storrengjøring der inne, så var det kaos der inne nok en gang med klær, leker og diverse i skjønn forening. Svigermoren min sier alltid at “Leker er ikke rot” så det prøver jeg å leve litt etter selv. Dessuten tenker jeg også at et rotete barnerom er et barnerom det har blitt lekt masse på, og det er jo i grunn en bra ting. Jeg er egentlig i overkant flink til å godta at vi har det litt rotete, så på samme tid er jeg glad Fredrik fikk dratt med meg på en skikkelig rydde-runde i dag mens barna var ute med “Mimmi” (Bonus-farmor) og “Faffa” (Farfar) – for det er så utrolig deilig når man blir ferdig og har et tilnærmet strøkent hjem!

Vi skal nemlig ha et intervju her hjemme i morgen, som jeg gleder meg veldig til, og da synes jeg det er greit å ha det ordentlig ryddig. Jeg synes alltid det er skikkelig koselig å gjøre intervjuer, og har i grunn rukket å gjøre veldig mange nå siden jeg startet å blogge. I starten var jeg alltid så nervøs at det var på grensen til komisk – det er jeg glad jeg er forbi! Nå gleder jeg meg bare hver gang, spesielt siden vi alltid får koselige journalister på besøk.

Det er lenge siden jeg har nevnt ordentlig hvordan det står til med Leo, så jeg tenkte jeg skulle dele et par ting med dere. Leo utvikler seg så utrolig mye for tiden, og jeg sliter skikkelig med tanken om at hans neste bursdag er 5-års dagen. Men jeg forstår at jeg ikke kan tenke sånn hver gang barna fyller et nytt år, og at jeg må flytte fokuset til å nyte tiden som er her og nå – alle hverdagene våre sammen og tiden vår med barna.

Det er en så stor gave å ha en storebror i hus, og jeg må innrømme at det av og til kan være en utfordring å følge begge barnas tempo når de er på så forskjellige stadier – tross at det kun er 1,5 år mellom dem. Jeg synes jo det er veldig viktig å følge utviklingen deres, møte dem der de er og lære dem nye ting – og Leo er så liten samtidig som han er så veslevoksen og smart. Som regel så forstår han så veldig mer enn vi tror. Leo er alltid klar for å hjelpe til med å ut av oppvaskmaskinen, henge opp klær, og hjelper mer enn gjerne lillebror med å kle på seg når vi skal ut eller med å finne bamser og leker han etterspør.

Jeg synes Leo er et så flott forbilde for lillebroren sin, og hittil virker det i hvert fall som at vi har klart oss riktig så bra som foreldre. Heldigvis – for det er en oppgave vi tar på alvor. En dag skal guttene våre bli tenåringer, voksne og kanskje ektemenn – og vi ønsker, som forhåpentligvis de fleste andre foreldre, at de skal bli gode mennesker som vet viktigheten av å ta vare på de rundt seg, og å behandle alle med respekt. Det er så viktig for meg, og jeg føler et enormt ansvar når det kommer til dette.

Ønsker alle en veldig fin søndagskveld videre! I morgen gleder jeg meg til å fortelle hvem vi har hatt på intervju-besøk!

Er det en ting som fascinerer meg veldig, så er det de menneskene som tror de sitter på fasiten når det gjelder barneoppdragelse. Har de bare hatt englebarn som har nikket, smilt, takket pent for maten og sluttet å mase om is på matbutikken når de får beskjed om at det ikke blir noen is – siden de var nyfødte, eller hva er egentlig greia?

Og.. Finnes det sånne barn? Som spør om noe de kan få noe, enten sjokoladen du prøvde å gjemme på kjøkkenet eller en leke på lekebutikken, for den saks skyld, får et nei og smiler mens de sier “Okei, mamma!” og livet går videre? Som aldri trasser, protesterer eller sutrer når de får en upopulær beskjed?

Jeg har utvilsomt fått et par hundre råd siden jeg ble mamma for litt over 4 år siden, stort sett velmenende råd som blir gitt i beste mening, men så har man jo også de som tilsynelatende ikke fatter hva man sliter sånn med fordi….

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“Det er jo bare å…”

Og det er ikke måte på hvor mye som bare blir løst ved at man bare gjør ditten og datten. Den mest populære tror jeg kanskje må være “Det er jo bare å være konsekvent!” når det er snakk om barn som ikke alltid hører etter og trass. Vet dere hva, det å være forelder er ikke alltid like lett og det er såvisst ikke bare, bare.

Personlig har jeg to veldig ulike barn, og det er både givende og veldig lærerikt. Og litt sprøtt! Jeg må jo ta meg i at de er brødre noen dager, helsøsken til og med. Jeg virker kanskje skikkelig overrasket over at barn kan være så ulike, og for noen virker det sikkert rart. Jeg vet ikke, kanskje jeg bare ikke reflekterte nok omkring dette før jeg fikk barna mine? For er det ikke både morsomt og sprøtt? Samme mamma og pappa. Samme forutsetninger. Samme miljø. Samme utgangspunkt. Likevel to så forskjellige barn – som er like perfekte begge to, selv om de er to små vidt forskjellige mennesker. Og det er kanskje både derfor og på den måten jeg for alvor lærte at barneoppdragelse ikke er noen “one size fits all”.

Jeg er kanskje det staeste mennesket som finnes på denne jord, så jeg vet å være konsekvent og gir meg sjeldent – rett og slett på grunn av min egen stahet. Det er både en velsignelse og en utfordring noen ganger, å være såpass sta. Likevel har jeg hatt mine kamper. Og jeg har dem til stadig vekk enda! Alle problemstillinger blir ikke borte om man bare er konsekvent med barna – som noen tilsynelatende gir inntrykk av. Jeg er selvfølgelig ingen ekspert på barneoppdragelse selv, jeg synes bare det er viktig å presisere at det ikke finnes noen løsninger som fungerer for absolutt alle barn, og den frustrasjonen jeg vet at mange småbarnsforeldre føler som får disse “Det er jo bare..”-rådene slengt etter seg – den frustrasjonen deler jeg.

Noe jeg er ekstremt glad for (!) at mine barn elsker, er havregrøt. Fredrik og jeg fikk de til å smake på det, ikke spør oss hvordan vi klarte det, for et par år tilbake og etter det var de frelst. De forguder havregrøt, og velger det LETT over pizza og annen “junkfood”. Med tanke på hvor næringsrikt det er, kan dere tro vi er sjeleglade for at akkurat det er matfavoritten. Og hvorfor er det det? Tja, mest sannsynlig flaks. Eller, skulle jeg kanskje skyldt på at jeg spiser masse havregrøt selv, og at vi alltid snakker positivt om all mat her hjemme, i håp om at det vil gjøre det lettere for barna våre å smake på nye ting?

Så kan jeg jo svare “Det er jo bare å snakke positivt om all mat i nærheten av barna” om jeg noen gang møter på foreldre som har barn som ikke er så glad i å smake på nye ting… 😉

For bare et år siden så det ut til at fremtiden slik jeg så den for meg var totalforandret, og at forholdet til den som betyr aller mest for meg var over for godt.

Det så ut til at det var en stor, fatal endring som skulle skje i livet mitt. Jeg skulle bli alenemor. Det jeg hadde blitt fortalt hele tiden at garantert kom til å skje meg, det skulle plutselig skje. På ekte.

Etterhvert, etter mange måneder – så det ut til at ting skulle løse seg. Sakte men sikkert. Det var opp og ned, men vi fant omsider ut at vi var alt for glade i hverandre. Det var på ingen måte slik at vi våknet opp en dag og plutselig innså det, men det skjedde gradvis. Vi skjønte at det var ikke rett å gå fra hverandre likevel. Det var faktisk ikke i nærheten av rett lenger for noen av oss.

Det tok tid før vi begge forsto hvorfor det ikke føltes riktig. Men da vi først forsto, tror jeg det gikk opp for oss begge hvor avhengig vi var (er) av hverandre og hvor mye glede vi hadde i hverandre og guttene våre – sammen som en familie. Klart er det ingen dans på roser og det har det aldri vært, men det betyr ikke at det ikke er verdt å kjempe for.

Vi ventet en stund med å si noe til noen for at vi skulle få denne tiden til å løse opp absolutt alt og for å bli fullstendig sikre på at å satse på en fremtid sammen var så nært 100% riktig som det kunne bli.

Fredrik og Noah i dåpen hans i 2017

Selvfølgelig kan forholdet vårt ta slutt igjen en gang. Det er ikke akkurat til å stikke under en stol. Ting kan alltid skje uforutsett, det er en del av livet. Men jeg kommer ikke til å sitte å tenke “hva hvis” eller “hva om” resten av livet og fremtiden. Jeg vil ikke tenke slik, eller leve slik – for den saks skyld. Skal jeg alltid bekymre meg og være urolig for at det kan bli slutt – istedenfor å faktisk nyte at det ikke er det? Det som har skjedd har skjedd, og man kan aldri endre fortiden. Heldigvis trenger ikke det samme gjelde for fremtiden. ❤️

“Du har litt store lår mamma, men jeg er veldig glad i deg uansett.”

– Leo, 4 år.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Er du alenemor, så er du et dårlig forbilde for barna dine. Mor og far bør være sammen, og det nesten for en hver pris.

Er du sammen med barnefar, så vil det nok bli slutt uansett. Bare tenk på skilsmissestatistikken! Ikke noe å glede seg over.

Har du god økonomi, så kommer du til å skjemme bort barnet ditt så det blir en bortskjemt drittunge.

Har du dårlig råd, så skulle du aldri fått barn fordi penger er nøkkelen til alt.

Hvis du er hjemmeværende med barna dine snylter du på samfunnet og er en byrde.

Hvis du jobber fulltid setter du alltid karrieren din foran barna dine, og burde skamme deg for å i det hele tatt tenkt tanken om å få barn.

Har du barnefri er du en dårlig mor som aldri burde hatt barn.

Har du ikke barnefri noen gang er du en freak uten venner, og du gjør barnet ditt ekstremt avhengig av deg.

Sender du barna dine tidlig i barnehagen, er du egoistisk og tenker ikke på barnets beste.

Venter du med å sende i barnehagen så forstår du ikke viktigheten av at barna får noen år i barnehagen før de skal begynne på skolen.

Har du mål og ambisjoner om å få deg en utdannelse til tross for at du fikk barn tidlig, er du naiv og godtroende om du tror du kan klare det.

Har du ikke mål og ambisjoner om å få deg en utdannelse til tross for at du fikk barn tidlig, er du umoden og uskikket som mor fordi du ikke har lagt en plan for fremtiden.

Kjøper du bare nye klær til barna dine, er du miljøsvin og skjemmer bort barna dine.

Men bruker barna dine mye arveklær er du å anse som fattig og barnet ditt risikerer å bli mobbet på skolen.

Er du opptatt av at barna dine ikke skal få i seg unødig sukker, er du fanatisk. Herregud, når ble litt sukker så himla farlig da?!

Er du derimot ikke så veldig opptatt av det, er du egentlig bare en slapp forelder som ikke tenker på ernæring.

Kan du som mamma være litt streng, så er det synd på barna dine som må leve med en streng forelder.

Kan du være ettergivende og ikke fullt så streng, er det også synd på barna dine og du kan skylde på deg selv om barna dine ikke hører etter. “Barn trenger voksenpersoner som tydelig setter grenser og viser barna hvem som er forelderen!”

Får du barn i det hele tatt tar du et egoistisk valg og tenker på deg selv fordi jorden er overbefolket. Og hvem vil sette barn til den verdenen vi lever i idag?

Får du ikke barn tenker du også bare på deg selv og må være vanvittig selvopptatt.

La oss være ærlige her: Uansett hva du gjør, så kan man ikke tilfredsstille alle og alle andres meninger og syn. Derfor kan man like gjerne fokusere på å ta de valgene man tenker er til det beste for seg selv, og stole på at det er godt nok både for seg selv og barnet sitt!