HAPPY HALLOWEEN FRA OSS!

Happy halloween alle sammen!

Jeg pleier alltid å poste bilder av kostymene til guttene på denne dagen i året, men i år velger jeg heller å bare publisere bilder av mitt kostyme og holde barna utenfor. I år var jeg… Ja, dere kan jo egentlig gjette – jeg valgte nemlig kostyme på bakgrunn av hvem jeg har fått høre at jeg ligner på av dere blogglesere, i løpet av de siste årene. Så da jeg skulle velge ut Halloween-kostyme i år, tenkte jeg bare: Hvor gøy hadde det ikke vært å prøve å finne et kostyme av denne dama? Så da gjorde jeg det, og resultatet ble dette!

🎃 Happy hunger games 🎃

Jeg har sett så mange voksne den siste tiden som klager over den “nye” tradisjonen med halloween – som innebærer å gå fra dør til dør og be om godteri. Det ser jo ut som at denne tradisjonen er kommet for å bli, enten man liker det eller ei, og da kan man velge å delta, eller å la være. Verre er det faktisk ikke! For meg er ikke denne tradisjonen ny, med tanke på at jeg har vokst opp med dette. Jeg husker jo fra jeg var liten hvor morsomt jeg synes dette var, så å bidra til at andre barn også får en morsom halloween-feiring ved å dele ut godteri om noen skulle dukke opp på døren vår, gjør jeg faktisk med stor glede!

Håper dere får en veldig fin halloween. Kos dere!

Å DROPPE UT AV SKOLEN SOM GRAVID

Denne høsten da jeg skulle tilbake på skolen for mitt andre år, tenkte jeg ekstra litt mye på den høsten for noen år siden da jeg egentlig skulle ha begynt. Sammen med de som var akkurat like gamle som meg.

Det mange ikke vet er at jeg begynte på videregående høsten 2014, selv om det ble med kun noen få skoledager. Jeg møtte opp, nyinnflyttet i Larvik, kjente absolutt ingen på min alder, vel viten om at jeg var gravid. Planen var egentlig å fullføre første året, og gå ut i tidlig permisjon før Leo skulle komme til verden i mars året etter. Dessverre var jeg ekstremt dårlig i mitt første svangerskap. Jeg kastet opp hver eneste dag til jeg var omtrentlig halvveis i svangerskapet, stadig vekk etter det også. Jeg var generelt mye sengeliggende pga ekstrem kvalme. Likevel prøvde jeg meg altså på videregående, men skjønte omsider at det ikke kom til å gå da formen min var for dårlig.

For et nederlag det var! Ikke bare var jeg gravid, nå var jeg også en gravid 16-åring som hadde droppet ut av skolen. Flott. Nå kunne pappa bli stolt. Jeg husker at jeg tenkte at nå får det knapt blitt verre. Husker også at det var vanskelig å akseptere at jeg var nødt til å droppe ut, såpass vanskelig at jeg dagen etter det hadde blitt bestemt – ville prøve å gå på skolen og forsøke enda en gang. Da kastet jeg opp på veien til skolen, og måtte snu. Jøye meg, for en tid. Må bare le av dette nå!

Likevel er jeg så uendelig glad for at dette skjedde, den dag i dag. Jeg vet at jeg det siste året har hatt mye fokus på skole her på bloggen. Jeg har skrevet mye om hvor viktig det er for meg, og om ganske høye forventninger til meg selv, når jeg tross alt har en familie og jobb ved siden av.

Og selv om det er noe jeg står ved, at skolen er utrolig viktig for meg – så er livet mer enn skole og utdanning. Jeg droppet ut da jeg var 16, og det er ikke noe jeg er stolt av, men det var riktig for meg gitt situasjonen – og dersom jeg kunne skru tiden tilbake ville jeg valgt det samme. Om og om igjen. For skolen har man hele livet på å gjøre. Barnet i magen min ventet ikke.

Å vente flere år med å begynne igjen, er også noe jeg står ved. Kommer jeg noen gang til å sitte på gamlehjemmet og angre på at jeg tilbrakte tid med barna mine da de enda var små, og derfor ventet noen år med skolen? Jeg tror ikke det. Faktisk tror jeg det er en av tingene jeg kommer til å takke meg selv for å ha gjort. De årene jeg hadde med barna mine da de var små, er noen av de fineste årene i mitt liv. Det at jeg også hele tiden har hatt en jobb hvor jeg kunne tilbringe all tid med dem fra de var bittesmå, til de var nesten 2 år, hjemmeværende.. Det har rett og slett vært uvurdelig for meg.

Så til dere andre unge foreldre som enda ikke har begynt på utdannelse: Ikke glem den bort, og planlegg den gjerne – selv om det enda er noen år frem i tid. Men ikke la deg påvirke av kommentarer og slengbemerkninger fra bedrevitere som tror de vet hva som er mest riktig for deg, i ditt eget liv. Ta ting i ditt tempo. Nyt tiden med barna dine når de er små og aldri ha dårlig samvittighet for det – for den tiden får du aldri tilbake.

Jeg er nok ikke en av dem som tror fullt og helt på skjebnen, men jeg liker å tro at ting kan falle på plass, at det tilfeldighetene i livene våre bestemmer ikke må undervurderes – og at uforutsette ting ofte ender med å bli de aller beste. Det har jeg så absolutt fått erfare♥

EN SPENNENDE TID I VENTE!

Jeg kan nesten ikke tro det. Det er siste dagen i oktober på torsdag, og da gjenstår to måneder av hele 2019. Jeg føler 2019 akkurat startet, og føler meg fremdeles litt “stuck” i 2017 da jeg tar meg i å rette meg selv med at det er to år siden nå, faktisk også snart tre..

Likevel er det en utrolig koselig og spennende tid vi går i møte nå. Julen er jo det aller største, som vi gleder oss veldig til alle sammen her hjemme! I år skal vi feire julen med min familie i hjembyen min, da vi feirer annen hvert år her i Larvik med Fredriks familie, og min familie i Gjøvik. Etter hvert kommer vi sikkert til å ha et enda større fokus på å skape tradisjoner for oss selv, men enn så lenge stortrives vi med å gjøre det slik. Tror også barna har stor glede av at vi gjør det på den måten, og dermed får tid med begge sider av familien til Fredrik og meg i denne viktige og fantastiske høytiden.

Og det er virkelig sant at julen blir noe helt annet når man får egne barn. Jeg har riktig nok alltid elsket julen, men enda mer etter jeg fikk barn. Å kunne se julen gjennom deres øyne er virkelig så herlig, og ikke minst at de små tingene i forbindelse med julen, er så stort for dem. Denne julen feirer vi med en 3-åring, og en 4-åring, og jeg tror aldri vi har gledet oss mer♥

Håper alle sammen har hatt en god uke hittil, vi snakkes mer i morgen!

DET MÅ TA EN SLUTT!

God søndag alle sammen!

I dag tenkte jeg at jeg skulle åpne meg og fortelle dere litt om hvordan jeg egentlig har det for tiden. Og ikke misforstå: Jeg har det egentlig ganske fint for tiden.

Likevel, har jeg definitivt en innrømmelse å komme med. Som sitter utrolig langt inne.

Som dere antakeligvis har lagt merke til har det siste året vært mye. Både stressende, krevende, og veldig lærerikt – jeg er straks halvveis i videregående og det er mye jobb å gjøre det så bra som jeg ønsker å gjøre det, jeg har jobbet utrolig mye (selv om jeg har bloggkontrakt med Egmont, gjør jeg så og si alt av jobben med bloggen selv) det er også en slags fulltidsjobb å være mamma – selv om jeg selvfølgelig (!) ikke ser på mammarollen som en jobb. Det hadde i så fall vært verdens fineste og beste jobb, med verdens herligste to sjefer. Til tross for at det å være mamma også tidvis er krevende. Det er ikke lenger voldsomt lenge til Leo begynner på skolen, og både Fredrik og jeg er utrolig opptatt av å følge opp guttene på best mulig måte, lære dem nye ting, og å være den beste forelderen vi kan være for dem. På alle mulige måter.

Jeg setter høyre kav til meg selv, noe dere antakeligvis allerede vet. Hjemmelaget mat hver eneste dag (da ofte 2, noen ganger også 3 middager, selv om jeg prøver å gjøre det enklest mulig for meg selv) vi har et ekstremt kresent barn, en veganer (meg) og da en tredje middag til de to andre familiemedlemmene i den lille familien vår. Trening flere ganger i uken for min del, helst hver dag. Barn som skal leveres i barnehagen, barn som skal hentes. Og vi har jo ikke bil, et bevisst valg fra vår side som vi står ved – men som selvfølgelig gjør enkelte ting noe mer utfordrende. Ofte går jeg derfor opp mot 20 000 skritt på en enkelt, vanlig dag.

Lite søvn, barn som er våkne om natten, sene kvelder, og en god del press og forventninger jeg har til meg selv.

Jeg har stresset for mye og presset meg selv til det ytterste, og blitt fysisk syk. Ikke syk som i forkjølet, hodepine eller den slags – men skikkelig syk, som et resultat av, blant annet, alt stresset jeg har utsatt meg selv for. Jeg har vært hos lege og fått medisiner som jeg må gå på over en lengre periode, og skjønner at jeg er nødt til å roe ned. Jeg orker ikke å gå inn i detaljer, for jeg synes rett og slett at det blir for privat – men det er viktig for meg at dere vet dette. Jeg kan ikke fortsette som jeg har gjort, så det er nødt til å ta slutt.

Jeg vet at jeg har presset meg selv lenge nå, men jeg har tenkt at jeg er ung og at kroppen min takler det, at det går bra og hele den pakka der. Jeg trodde aldri at man faktisk kunne bli fysisk syk av dette. Det eneste jeg har tenkt over er at det kanskje, muligens kunne gå noe utover psyken min, men den vet jeg er sterk og det har virkelig ikke vært noe problem. Ante heller ikke at man kunne bli så syk av stress og det kjøret jeg har holdt på med, selv om jeg så klart har visst at det ikke har vært helt bra.

Hvor hardt dette vil ramme bloggen, er jeg noe usikker på, men jeg er nødt til å lytte til kroppen min da jeg risikerer å bli verre om jeg ikke tar tak nå. Og da kan det faktisk bli ganske alvorlig. Så jeg vil selvsagt fortsette å blogge, men jeg må først og fremst legge opp dagene mine på en helt ny måte, og ikke stresse dersom jeg ikke får blogget en dag her og der. Jeg kan rett og slett ikke stresse, noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare å unngå. Tips mottas derfor med stor takk. Haha ♥

Tusen takk for at dere leser. Dette er et stort nederlag for meg, men når det først er skjedd ønsket jeg å være ærlig.

UKENS SPØRSMÅL OG SVAR: LØNN, HALLOWEEN OG VEKT

Skal barna kle seg ut til Halloween, og skal dere? I så fall hva? – Jeg tror barna skal kle seg ut, men usikker på hva enda. Fredrik skal også kle seg ut, jeg også. Jeg har nemlig valgt antrekk i år etter hvem dere blogglesere mener jeg ligner på, som jeg har hørt utallige ganger på bloggen de siste årene. Haha!

Hvorfor skal det være så “hemmelig” hva man tjener som blogger? Jeg har ingen problemer med å fortelle folk hva jeg tjener? Alle bloggere sier det er en ordentlig jobb, men ingen vil si noe om hva de tjener..

– Jeg kan kun snakke for meg selv, og ikke andre bloggere. Blogging er fortsatt en jobb selv om man ikke nødvendigvis liker å fortelle om lønnen sin til Gud og hvermann. Det handler ikke om bloggyrket i seg selv for min del, jeg ville ikke likt å snakke om hva jeg hadde tjent uansett hva slags jobb jeg hadde hatt – fordi lønn og økonomi er noe jeg anser som en privatsak. Jeg er heller ikke interessert i å vite hva andre tjener, så det går begge veier. Istedenfor å irritere seg grønn over at enkelte bloggere ikke liker å snakke om hva de tjener, kan man jo heller stille seg spørsmålet om hvorfor det er så forbanna viktig for en selv å vite hva andre ukjente mennesker tjener.

“Hva er ditt happy moment denne uken? Ett eller annet som har skjedd, stort eller lite, som har gjort deg glad?” – Noah i dag tidlig like før Fredrik skulle levere guttene i barnehagen: han ville gå ikke før han hadde gitt meg et kyss på kinnet, og krøp opp til meg som halvsov i sengen og gav meg et kyss på kinnet og SÅ kunne han bli med storebror og pappa til barnehagen. Fantastiske lille gutten min, akkurat som storebroren sin.

Hei! Har synet ditt på eksponering av barna gjennom bilder endret seg i det siste? Synes du var så veldig nøye med å ikke vise ansikt da du først endret, men så har det blitt gradvis mer og mer, og nå synes jeg vi ser ansiktene deres ganske ofte. Jeg mener det absolutt ikke som kritikk eler noe, jeg bare oppriktig lurer på om du har endret mening eller om det er ubevisst/tilfeldig. Må bare legge til at jeg synes du har en fin blogg og at du virker som en moden og reflektert jente og mor.”

– Synes det er så fint at dere også spør meg om disse tingene! Jeg føler ikke selv at jeg deler flere og flere ansiktsbilder av barna, men det oppleves kanskje sånn fordi jeg for tiden deler mest gamle bilder fra guttene var små (hektisk om dagen, så rekker ikke ta like mange bilder ellers av meg selv og hverdagen som jeg skulle ønske!) det tenker jeg er helt innafor da de tross alt har endret seg mye siden den gang. Det hender også at jeg deler nye bilder hvor ansiktene deres er synlige, men det skjer kun en gang i blant. Både i tekst og bilder mener jeg barna mine er svært lite eksponerte i bloggen. Jeg kom til et punkt, når jeg kun delte bilder hvor ansiktene aldri var synlige, da jeg tenkte: jeg ville jo likevel kjent igjen barna, dersom de ikke var mine, selv om ansiktene aldri var synlige på bildene jeg deler. Så da kom jeg til problemstillingen: Enten utelukke dem fullstendig fra alt, slik at det ikke en gang er synlig at jeg er mamma, eller ikke ha en så streng tilnærming til det så lenge man er bevisst med tanke på mengden eksponering. Da valgte jeg sistnevnte, for å blogge/skrive om et liv uten barn ville ikke vært å skrive om mitt liv. Mitt liv innebærer og dreier seg om mye, men i stor grad barna mine. Så derfor er det vel en liten endring i hva jeg tenker om det. Og tusen takk for fine ord!

En liten sidenote også, som jeg føler blir litt nødvendig når jeg først skal si noe om eksponering:

Når alt kommer til alt er jeg (og Fredrik) forelderen til guttene, og frem til de er voksne tar vi valg på vegne av dem. Jeg tenker ikke en gang at det er et stort valg å ta, at jeg deler et bilde av barna en gang i blant. “Men hvorfor ikke bare la dem bestemme selv når de blir eldre?” Mange foreldre tar andre valg som går på ting som jeg personlig mener kanskje ikke er til det beste for barna deres, som kanskje barna bør få bestemme selv når de blir eldre, og som jeg mener forelderen ikke bør ta på vegne av barnet sitt – men jeg ser aldri noe oppstyr rundt andre av den type valg, det er liksom kun eksponering av barn det er snakk om på den måten. For da, dere.. DA er man dårlig mamma, da! Det er jo verdt å tenke over, synes jeg. Enda jeg grøsser ved overeksponering selv, og aldri i livet ville brukt barna mine i reklame for eksempel. Det er jo også et lite svar til de som mener at man alltid eksponerer barna sine for egen fortjeneste og penger – har fått to spørsmål om reklameoppdrag hvor annonsøren krevde at barna mine var med i reklamebildene bare den siste måneden, og takket glatt nei. Forteller ikke om det fordi det er noe jeg vil ha skryt for, men som et svar til de som mener overnevnte ☺️

“Når fikk du barn første gang?” – Da jeg var 16. Derfor “Mammasom16”

Hei! Skjer det at folk tar Noah for å være jente? Elsker selv langt hår på guttebarn, og har selv en gutt på snart 3, som jeg vil at skal få langt hår. Men er redd folk blir å ta han for å være jente” – Det skjer at han blir tatt for å være jente, ja! Utvilsomt. Men vi synes han er helt bedårende med langt hår og de nydelige krøllene hans (må for øvrig klippe luggen hans nå snart, haha!) og for oss er det blitt en del av han, at han har litt lengde på håret sitt. Jeg retter på noen dersom de refererer til han som jente (hun var søt etc, hva heter hun) jeg vil aldri at han skal føle at han må kle seg på en bestemt måte, ha håret på en bestemt måte, eller ja – hva enn – fordi det liksom skal være kjønnsbestemt. Så det er noe jeg kommer til å oppfordre guttene mine til når de blir eldre også: gå som du vil, og vær akkurat den du er, uavhengig av hva som kanskje anses som “jentete” eller “guttete” ♥

Hvor mye veide guttene dine da de ble født? – 4 kg så og si, begge to. Skilte 60 gram mellom dem. Glemmer aldri da en jordmor kom for å sjekke til meg etter keisersnittet med førstemann, og hun bare “Ja, han var 4 kg?” jeg nikker, og hun bare “Ja, ja. Like greit det ikke ble fødsel da, for det ville neppe gått” 😂 Var også i faresonen for å ha smalt bekken, nemlig.

Hvor kjøper du de lyseblå buksene dine? Ref snap og bilder her på bloggen. – Bik bok! Ingen reklame, men elsker lyseblå jeans og de har de fineste der.

Riktig god helg til dere alle sammen!

EN DAG UTENOM DET VANLIGE

Hei fine dere ♥

Etter en lang dag i hovedstaden sitter jeg nå på toget, endelig på vei hjem til en Fredrik som savner meg skikkelig og til sovende barn som jeg skal stryke på og gi nattakyss til så fort jeg kommer inn dørene hjemme. Jeg leverte guttene i barnehagen i halv elleve tiden i dag, da jeg måtte haste rett ned til jernbanestasjonen for å ta toget inn til Oslo. Har hatt en SÅ koselig dag, altså. Startet med noe utrolig gøy og spennende som jeg i kjent bloggerstil ikke skal si så mye mer om enda, men som dere vil få vite om innen to uker. Vanligvis ville en slik dag i Oslo vært en naturlig dag for møter med samarbeidspartnere, men i dag valgte jeg å vente med det til en annen dag – da jeg ville tilbringe litt tid med lillesøsteren min og kjøpe julegaver. Å kjøpe julegaver er nok noe av det absolutt koseligste jeg vet om, og nå er vi tross alt straks i november! Så da gjorde vi rett og slett det – samt spiste på Pincho, og var innom et par andre spisesteder mellom slagene. Her kommer et fåtall bilder fra dagen min ♥

BARN MED FLERE FORSKJELLIGE FEDRE

“Har barna dine samme pappa? For det ser ikke sånn ut”

Dette har jeg fått høre en del, nå som barna vokser til. Mest i virkeligheten, faktisk!

Fordi barna mine visstnok ikke ligner noe særlig, fordi de ikke har samme hårfarge, og generelt ser ulike ut. Får jeg høre.

Og da blir jeg litt overrasket, egentlig. Ikke fordi jeg er totalt uenig, for barna mine er ikke identiske, ikke på langt nær – men hvilken rolle spiller vel egentlig det?

Hvorfor er dette noe folk er så tilsynelatende opptatt av, og hvorfor er det noe å lure på?

Jeg hadde aldri trodd at akkurat det skulle bli et tema. Det viktigste er at de får være seg selv og ligne den de er♥ Ikke om de ligner eventuelle søsken. Selv om det så klart er hyggelig, det også!

Spør folk fordi de oppriktig mener at barna mine er såpass forskjellig at det er vanskelig å tro at de er helsøsken?

Spør de fordi de ser at jeg er ung?

Barna mine har samme far og er helsøsken, og for dere som leser bloggen fast er vel ikke det akkurat noe å lure på – men den sterke fornemmelsen og følelsen jeg har av at noen ser ned på mennesker som har barn med forskjellige fedre gjør meg altså bare så sint!

Det er relativt vanlig i dagens samfunn at man kan få barn med forskjellige fedre. Og det sier ikke noe om deg som mamma, som omsorgsperson, eller som menneske. Det sier rett og slett bare at du ikke er sammen med den eller de første du fikk barn med, og at sånn er det.

Det er ikke lenger veldig uvanlig, slik det var tidligere, og det er noe jeg synes vi skal kunne klare å akseptere. Ærlig talt. Det er ikke slik at man alltid må være enig med hva andre velger å gjøre i livene sine, men man kan vise respekt likevel. I en ideell, perfekt verden hadde vel alle som har fått barn forblitt sammen. Fordi det på mange måter kan anses å være det mest praktiske, og kanskje også det enkleste. Så når noen likevel velger å gå fra hverandre av ulike grunner, som vi utenforstående for øvrig ikke vet noen ting om, så bør det være en god nok grunn til å respektere det. Om vi prøver å forstå, istedenfor å rekke pekefingre så tror jeg vi kommer langt.

Jeg elsker Fredrik og kan ikke noen gang se for meg selv med noen andre, eller å få barn med noen andre for den saks skyld – men jeg vet at hvis det mot all formodning en dag skulle ta slutt og jeg skulle ende opp med annen, og kanskje skulle ende opp med å få et barn til i fremtiden med en ny mann, så ville ikke det endret noe annet med meg enn antall barn jeg ville vært mamma til. ♥

INGEN DANS PÅ ROSER…

I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om krangling. Det tror jeg er noe som de fleste småbarnsforeldre har vært borti.

Nå kan jeg selvfølgelig kun snakke på eget vegne, men jeg er rimelig sikker på at det å krangle er noe vi ikke er alene om som par. Så har vi jo alltid de bloggleserne og mødrene som aaaldri krangler med partneren sin, eller som aaldri blir sliten, og som bare har det tipp topp hele tiden, 365 dager i året. Og til dere vil jeg bare si: Good for you. Oppriktig talt.

For oss vanlige, dødelige, folk tror jeg krangling og diskusjoner er en del av et normalt forhold. Ikke til den graden at man går og hakker på hverandre hele tiden selvfølgelig, eller at det går over til å være snakk om et giftig forhold – men at man i perioder kan krangle, er da etter min oppfatning helt normalt. Lite søvn, ulike forventninger, omveltninger, krevende perioder med barn, tidsklemma.. Jeg kunne nevnt i fleng!

Jeg tror virkelig ikke det er uten grunn at mange går fra hverandre når barna er små. Faktisk forstår jeg dem som går fra hverandre. Fordi det er rett og slett beintøft for veldig mange. For oss har det også vært det.

Dette velger jeg å være åpen om, fordi det er noe jeg synes er viktig. Jeg husker enda jeg snakket med den flotte helsesøsteren vår da vi akkurat hadde fått Noah, og hun fortalte meg at man ikke skulle tro hvor mange som har et urealistisk forhold til parforholdet rett etter man har fått barn, og i småbarnsforelder-tiden. Derfor tror jeg det er viktig at vi bloggere og profiler i sosiale medier også kan være med på å normalisere krangling, og det å skru ned forventningene mange hakk. Jeg ønsker jo ikke å dele absolutt alt, da det går på hvor mye jeg ønsker å eksponere av familielivet vårt – ikke minst tenker jeg på guttene mine som kanskje en gang vil lese alt jeg har skrevet på denne bloggen.

Men å bekrefte at vi, som de fleste andre småbarnsforeldre, også krangler – det gjør jeg med glede. Det har vært vanskelige tider, det har vært krangling, og det har vært tungt – men det har gått bra, og vi sitter jo her sammen i dag – så noe riktig må vi da ha gjort. Uten at jeg trenger å utbrodere noe voldsomt, så har det gått litt i det min mor så fint kaller klassiske småbarnsdiskusjoner. Eller om du heller vil kalle det småbarnskrangling, det går for det samme.

HVEM er mest sliten?

HVEM har sovet minst?

HVEM har gjort mest husarbeid?

HVEM har gjort minst, og bør derfor få passet sitt påskrevet? 😂

Er det en ting jeg har lært meg etter de siste årene, så er det når man krangler som verst, så kan det være lurt å stoppe opp, puste med magen, tenke seg om og vurdere om hvorvidt det er verdt diskusjonen eller ikke.

Veldig mye enklere sagt enn gjort, det vet jeg, men det er nok det beste rådet jeg kan gi.

For noen ganger handler det ikke om det å “ha rett” eller om hvem som faktisk er mest sliten (for det spiller ingen rolle, det er ingen konkurranse!) men at den dårlige stemningen som kommer med diskusjonen og den påfølgende onde sirkelen, rett og slett ikke er verdt det i det lange løp.

MIN STØRSTE MATFAVORITT!

God lørdagkveld alle sammen ♥

Her har vi hatt en rolig og fredelig lørdag, med innekos, film, masse boklesing, leking med guttene og litt småshopping på det nærmeste kjøpesenteret. Altså, må bare si det igjen: jeg elsker å bo i sentrum! Kunne aldri bodd i Oslo sentrum akkurat, men sentrum i litt mindre byer passer meg helt perfekt.

I dag tenkte jeg at jeg skulle dele min absolutt største matfavoritt for tiden! En helvegansk middagsrett som jeg spiser hver lørdag nå! Jeg har jo lovd å komme med flere oppskrifter, så jeg kjører på fremover og så får dere heller gi tilbakemelding om det blir for mye mat-fokus. Haha!

Bakt søtpotet med sprø kikerter og tilbehør 

Dette trenger du:

♥ 1 søtpotet per person, gjerne litt stor

♥ 1 boks kikerter (husk å skylle i kaldt vann før bruk)

♥ Et par spiseskjeer olje, jeg bruker raps

♥ Salt og pepper

 

Tilbehør

♥ 1 rødløk

♥ 1 pakke cherrytomater, gjerne søte

♥ 1 boks vegansk rømme (Jeg bruker imat fraiche fra Oatly og elsker den!)

♥ 1 avokado

♥ En kvart lime (kan sløyfes)

♥ 1 boks mais, jeg bruker utelukkende fra green giant da den definitivt er best på smak (og ofte også innhold)

Du kan også legge til andre ting, eller lage din egne vri med topping! Her finnes det uendelig med muligheter: Stekt sopp med persille og ruccola, vegansk “kjøttdeig” med tacokrydder, stekte paprikabiter, og chili samt vegansk ost, er to andre varianter.

Slik gjør du:

  1. Start med å vaske søtpoteten godt. Kutt den i to på langs, og stikk mange hull med en gaffel på begge sider (se bilde under) deretter legg den på et stekebrett, tilsett en spiseskje olje på hver halvside, og stek den på 180 grader i omtrent en time. Obs: Hver ovn er forskjellig, så følg med på den: stikk en gaffel i midten på den når du vil sjekke om den er ferdig, da kjenner du om den er myk eller om den trenger noen flere minutter i ovnen.
  2. Skyll kikertene og krydre dem med eksempelvis paprikakrydder, salt og pepper, og stek disse i omtrent 30-35 minutter. De skal være litt sprø! Igjen, hver ovn er forskjellig så følg litt med, så går det nok bra.
  3. Finkutt (!) rødløk, skjær avokado i skiver eller små terninger (eller lag guacamole, om du helst foretrekker det) samt kutt opp cherrytomater i små båter.

Når søtpoteten er ferdig, topper du den med vegansk rømme, deretter kikerter og resten av tilbehøret. Avslutt med litt limejuice på toppen fra en kvart fersk lime! Håper dere har lyst til å prøve ♥ Og gi meg mer enn gjerne tilbakemelding om dere gjør det!

Ha en toppen lørdagskveld videre! Nå er det endelig litt kjærestetid med Fredrik, og muligens en film, før jeg skal jobbe litt med skolearbeid. Haha, det er lødagskvelden sin, det! Snakkes mer i morgen, alle sammen.

SLUTTE Å BLOGGE?

..Og jeg som lovde meg selv at jeg aldri skulle bli en av de bloggerne som plutselig kunne oppdatere dårligere noen dager, og så love gang på gang å bli bedre uten å klare det. Nå har jeg jo kommet dit selv! Det må ta en slutt nå. Det har jo til og med dukket opp flere spørsmål enn noen gang om jeg skal slutte å blogge på grunn av dårligere oppdateringer, og det er jo ikke noe jeg liker å se. Det betyr jo at noen faktisk tenker at det er en sjanse for at jeg skal slutte å blogge, og det skal jeg virkelig ikke. Jeg følger meg ikke på langt nær ferdig med bloggingen, og er kjempemotivert og spent på tiden fremover med bloggen.

Hva skal man si? Jeg tror ikke jeg helt har klart å se hvor travel hverdagen er blitt før nå. Og ikke minst det faktum at guttene blir eldre og eldre, og krever mer av oss på så og si alle plan. Klart merket vi forskjell da vi gikk fra ett til to barn også, men det er nå det virkelig begynner å bli travelt! Noah følges opp på en annen måte nå enn da han var en baby. Det samme gjelder selvfølgelig også Leo, men siden de er på forskjellig alder, så krever de også forskjellige ting.

Da Leo (og Noah) var yngre og de sovnet om kvelden, så kunne jeg sette meg med bloggen og jobbe i flere timer med den. Når de sovner om kvelden nå, så våkner gjerne begge to et par ganger i løpet av kvelden, jeg er nødt til å jobbe med skolearbeid, ta igjen husarbeid, og Fredrik jobber også noen kvelder overtid. De sov også på dagtid da de var yngre, og jeg hadde muligheten til å hente meg litt inn igjen med bloggen i løpet av den tiden også. Det gjør de jo ikke lenger (Noah sover kanskje litt når han er i barnehagen, men ikke på fridager) og jeg jobber minst dobbelt så mye med alt som skjer bak bloggen enn det som kommer ut i form av ferdige blogginnlegg og bilder. Poenget er rett og slett at det alltid er et eller annet som skulle ha vært gjort, og at det ikke var sånn i slike stor grad tidligere, og at barna alltid vil komme først.

Det var veldig mye enklere å være en flink blogger da jeg hadde ett barn, rimelig enkelt også da jeg fikk to og kun hadde guttene og bloggen å konsentrere meg om. Og det er mye vanskeligere nå som jeg har to barn, skole, rett og slett en veldig full timeplan..

Men det betyr ikke at jeg må velge mellom barna, skolen eller bloggen. Barna vil alltid komme først, det er den største selvfølgelighet for meg♥ Men blogg er utvilsomt mye mer jobb enn de fleste kanskje tror. Jeg var en skikkelig bloggleser før jeg startet å blogge selv, og tenkte at det måtte være deilig å «få betalt for å sitte på ræva» skrive et par setninger, og ta noen bilder. Som alle andre ting, så er de færreste ting akkurat som man tror, og dette var absolutt en av dem for min del. Jeg ante virkelig ikke hva jeg snakket om. Jeg kommer aldri til å påstå at dette er verdens mest krevende jobb, for det er det definitivt ikke (og jeg skjønner meg aldri på de bloggerne som oppriktig mener det) men i kombinasjon med alt annet i livet mitt er det absolutt mer enn nok jobb, altså.

Poenget er bare at det å drive en blogg og i tillegg være tobarnsmamma, gå på videregående, være en kjæreste/samboer, ha tid til venner og ikke minst trene – ikke alltid er verdens letteste oppgave. Men det betyr jo ikke at jeg ikke skal klare det bedre nå fremover.

Ønsker dere en kjempefin kveld videre! Gjerne klikk på “liker”-knappen under om du er glad jeg ikke skal slutte å blogge ♥