De gangene vennene mine snakker til meg om bloggen min, sier de alltid at jeg er så veldig forsiktig når jeg skriver om meningene mine. Egentlig er jeg litt glad for det, for det viser jo at jeg ikke er spesielt bastant på bloggen. Jeg er nok bare blitt mer forsiktig på bloggen fordi jeg ikke ønsker at noe jeg skriver skal mistolkes – så da har jeg ofte valgt å kjøre det “safe”.
En ting jeg ikke er redd for å skrive akkurat hva jeg synes om, er det å introdusere barna sine for en ny partner veldig tidlig. Når vi først er i gang med å ta den debatten, så er jeg faktisk nysgjerrig på å høre hva dere synes også.
Når man har fått barn, så mener jeg at man har et ansvar for at barnas liv skal være og føles stabilt. I hvert fall til en viss grad. Grunnen til at jeg mener at det burde gå rimelig lang tid før en eventuell ny kjæreste møter barna ens, er som jeg har skrevet tidligere fordi man ikke har noen garantier for at et nytt forhold skal vare.
La oss si at en mann, eller kvinne, er i et forhold og har barn sammen. De slår opp, går gjennom et samlivsbrudd, og er omsider single begge to.
La oss si at en av partene får en ny kjæreste. Når man er inne i et nytt forhold er det lett å tenke at man skal være sammen med den nye partneren sin for alltid – at man virkelig tror at det er akkurat han eller hun man ønsker å leve med. Til tross for at begge partene i et nytt forhold føler det på den måten, vet jeg utmerket godt at det likevel kan ta slutt. Tar det slutt, og man møter noen ny – og tenker det samme med vedkommende – og dermed satser på å introdusere han eller hun for barna også, så kan det jo fort bli en del nye menn (eller stemødre) i barnas og ditt liv før man kanskje finner noen man virkelig ønsker å dele hverdagen med.
Noen er heldige og finner kanskje noen de passer med på første forsøk etter at man har gått fra barnas far – og da kan jeg jo ikke si at det er feil å ha introdusert tidlig. Men det vet man jo ikke, og har man planer og et ønske om å leve sammen i mange år så ser jeg likevel ingen grunn til å ha noen hastverk.
Andre er kanskje ikke like heldige, og må treffe en del menn (eller kvinner) før man finner en som passer seg godt. Det er urettferdig og dessverre lite å gjøre med, men jeg mener fremdeles at det riktige er å ta ansvar for at barna ikke har 10 ulike steforeldre i løpet av oppveksten sin – fordi man går alt for fort frem og introduserer barna veldig tidlig. Jeg mener at man har et ansvar for å skåne barna. Barn knytter seg raskt til nye mennesker, kanskje især mennesker som de også ser at mammaen deres eller pappaen deres, tryggheten deres, står nær og tilbringer mye tid med.
Noen påpeker også at det slett ikke er sikkert at barna går overens med den nye kjæresten til mor eller far, og at man av den grunn burde introdusere tidligere. Når man møter noen og man velger å vente med å introdusere barn, vil man naturligvis lære å kjenne vedkommende ganske godt. Det gjelder også verdiene vedkommende har og personligheten deres. Jeg tror at man ut i fra dette, vil kunne få en viss anelse om vedkommende passer inn i livet til barna dine og deg eller ikke. Det er aldri noen garanti for at barna kommer kjempegodt overens med den nye kjæresten din heller selvfølgelig, uansett om man introduserer sent eller tidlig – men det er i hvert fall en risiko jeg kan argumentere mer for, enn å risikere å introdusere flerfoldige menn for barna mine.
Andre sier at man bare kan introdusere en ny partner på samme måte som man gjør når venner skal treffe barna dine, for de har man jo gjerne av begge kjønn uansett. Men venner beholder man jo gjerne gjennom tidene, kjærester kan komme og gå. Det er en forskjell på venner og kjæreste uansett om man introduserer kjæresten sin som en «venn».
Hva tenker dere?
Bra skrevet! Helg enig!
vel ,det er ikke bra, heller ikke få en ny kjæreste som faren gjorde med engang det ble slutt mellom oss. var vondt for både meg og barna, vi ble skilt når barna var 10 og 12, far har lite kontakt med de, han har de kun 3 uker løpet av 1 år, er mest guttene som ønsker dette, tror han helst vil slippe, de er idag 12 og 14 og pappan har allerende rukket og få en nytt barn med hun nye som er 14mnd og venter en liten en til i april.
Her må jeg si meg enig og uenig. Jeg var alene i 3 år med mine barn (4 og 5 år) da jeg møtte min nå værende kjæreste og samboer, han møtte mine barn etter 5 uker og jeg Hannes datter, vi tok det på barnas ønske og økte med overnattinger sammen med barna, skal sies at vi kjøpte hus sammen etter 6 mnd og har i dag vært en familie på 5 i snart 1,5 år .. noen tenker galskap, men her har alle det bra – til og med pappaen til ungene har det godt med min å barnas situvasjon.. hadde jeg nå blitt alene igjen så hadde jeg aldri tatt inn en ny på mangen mangen år.. og jeg vet at min nå værende mann – bonuspappaen alltid vil stille opp for mine barn som om det var Hannes egne – sammen med meg eller ei.. alt kommer til syvende og sist frem til hvem og hva du velger å putte inn i barnas liv!
Helt enig meg deg, har sagt til samboeren at her er det hvertfall en 3 mnd regel på og få møte kjærester hvis det så skulle bli slutt mellom meg og samboer, men nå planlegger vi bryllup og ikke skille så håper det ikke kommer til det
Kanskje en skal tenke at enhver bør feie for egen dør, istedenfor å alltid mene noe om andre situasjoner en ikke har gått selv?
Godt sagt! Er veldig enig med deg 🙂
Har selv en bonusjente på snart 9 år. Pappan hennes og jeg ventet en god stund før frøkna ble introdusert for meg. Vi har vært sammen i 6 år nå, og hans frøken og jeg har et helt fantastisk forhold – og hun er verdens fineste storesøster for vårt felles barn 🙂
Enig med deg! Det handler også litt om hvilken rollemodell man er for barna. Å lære dem opp til at gjennomtrekk av partnere er normen, gir ikke et godt grunnlag for at de selv skal klare å skape relasjoner som varer senere. Det gir også grunnlag forustabile forhold helt inn i det som skal være basen og tryggheten deres, noe som kan være stressende for dem. Selvfølgelig er det vanskelig å garantere at man skal være livet ut med noen og derfor kan man godt vente slik at forelskelsen har lagt seg litt og man ser at dette kan bli ekte kjærlighet som varer.
Det er også en annen grunn jeg tenker på når det kommer til å introdusere mange partnere og det er at man ikke kan ble om vandelsattest når man møter noen akkurat. Man vet ikke hvilken historie de har i forhold til vold eller andre typer overgrep, slik at jeg mener man skal være føre var.
Du skriver forresten god norsk! Det gleder et lærerhjerte 😊
Takk for fin kommentar 🙂 Helt enig i det du skriver angående å være en rollemodell også, det var veldig riktig synes jeg.
Har selv skilte foreldre og jeg har møtt noen få av begge mine foreldre sine kjærester opp gjennom årene. Jeg er 21 og mamma har nå vært gift i 10 år og jeg har der en bror. Pappa har vært gift i 8 år.
Før mine steforeldre kom inn i bildet, har jeg møtt et par kjærester på begge sider. Pappa hadde to litt lange forhold før stemoren min. Hun ene ble jeg veldig glad i, og de er venner ennå heldigvis.. Mamma hadde én kjæreste som jeg vet om, og så er det stefaren min. Jeg synes selvsagt at det ikke er bra med mange kjærester når man er liten. Det kan bli vanskelig å binde seg til folk når man opplever at omsorgspersoner drar igjen.
Likevel så går det som regel fint, så lenge man snakker med barna sine. Uansett hvor små de er så kan du prøve å forklare for dem hva som skjer. Jeg tror det er derfor jeg ikke kan huske at det har vært særlig vanskelig, fordi mamma og pappa forklarte oss det. Jeg ble åpen og lærte å bry meg om mine foreldres glede også, og det er viktig.
Hva med å FÅ barn med 3-4 forskjellige fedre? Syns det er like ille som det du skriver om
Må si meg både eni og uenig i det du skriver. For man har jo aldri en garanti uansett hvor lenge man er sammen, skal man ikke introdusere barnet (a) på flere mnd da? Nå har jeg fått meg ny kjæreste for 2 år siden, men da ventet jeg i 5 mnd før jeg introduserte barna mine for min nåværende kjæreste. Vi har det veldig bra sammen, og har ingen planer om å gå fra hverandre. Men det KAN jo skje mye, og plutselig kan man gå fra hverandre…
Hei.
Jeg har mye på hjertet om dette emnet, og skriver derfor et eget blogginnlegg om det.
Håper det er i orden at jeg refererer til dette innlegget?
(Er ikke 100% enig med deg, men heller ikke egentlig direkte uenig. Skriver ikke noe negativt om deg heller selvfølgelig, bare refererer til det du skriver om.)
Venter et par dager på svar fra deg, hvis jeg ikke får svar da så svarer jeg på kommentaren min her med lenke til innlegget mitt.
(Hvis jeg først poster et innlegg uten å ha fått svar kommer jeg mest sannsynlig ikke til å redigere det eller slette det etterpå, men om ønskelig kan du få se det før jeg poster hvis du er rask til å svare, for da har jeg mulighet til å redigere… 😊)
Hei 🙂 Det går helt fint om du ønsker å skrive om dette.
Skrev ferdig og glemte å poste, men postet den nå.
Lenken til den er her:
https://miniblogg.no/oppdragelse-undervisning/78434/steforeldre-som-kommer-og-gaar.html
Skjønner poenget ditt. Jeg hadde kjent min mann i ca 1 år, før vi ble et par. Han hadde ikke truffet min datter når vi kun var venner. Når vi ble sammen tok det 3 mnd før han møtte datteren min, som den gang var 4 år. Nå har vi vært sammen i 8 år, gift i 7 år. Har fått to barn sammen, på snart 6 år og en baby på 4 mnd, og min datter på 11 år.
Helt enig!! En tidligere venninne av meg har en jente på 4 år og hun har allerede hatt hvertfall 4 stefedre. Synes så synd på barnet hennes, som må forholde seg til nye mannfolk hele tiden. Jeg tenker at det må være veldig forvirrende for er så lite barn at stefedrene blir byttet ut støtt og stadig. Da tar man absolutt ikke hensyn til barnet sitt, er min mening. Spesielt i så ung alder. Kanskje annerledes når barna blir voksne, men ikke når du er små.