“Har barna dine samme pappa? For det ser ikke sånn ut”
Dette har jeg fått høre en del, nå som barna vokser til. Mest i virkeligheten, faktisk!
Fordi barna mine visstnok ikke ligner noe særlig, fordi de ikke har samme hårfarge, og generelt ser ulike ut. Får jeg høre.
Og da blir jeg litt overrasket, egentlig. Ikke fordi jeg er totalt uenig, for barna mine er ikke identiske, ikke på langt nær – men hvilken rolle spiller vel egentlig det?
Hvorfor er dette noe folk er så tilsynelatende opptatt av, og hvorfor er det noe å lure på?
Jeg hadde aldri trodd at akkurat det skulle bli et tema. Det viktigste er at de får være seg selv og ligne den de er♥ Ikke om de ligner eventuelle søsken. Selv om det så klart er hyggelig, det også!
Spør folk fordi de oppriktig mener at barna mine er såpass forskjellig at det er vanskelig å tro at de er helsøsken?
Spør de fordi de ser at jeg er ung?
Barna mine har samme far og er helsøsken, og for dere som leser bloggen fast er vel ikke det akkurat noe å lure på – men den sterke fornemmelsen og følelsen jeg har av at noen ser ned på mennesker som har barn med forskjellige fedre gjør meg altså bare så sint!
Det er relativt vanlig i dagens samfunn at man kan få barn med forskjellige fedre. Og det sier ikke noe om deg som mamma, som omsorgsperson, eller som menneske. Det sier rett og slett bare at du ikke er sammen med den eller de første du fikk barn med, og at sånn er det.
Det er ikke lenger veldig uvanlig, slik det var tidligere, og det er noe jeg synes vi skal kunne klare å akseptere. Ærlig talt. Det er ikke slik at man alltid må være enig med hva andre velger å gjøre i livene sine, men man kan vise respekt likevel. I en ideell, perfekt verden hadde vel alle som har fått barn forblitt sammen. Fordi det på mange måter kan anses å være det mest praktiske, og kanskje også det enkleste. Så når noen likevel velger å gå fra hverandre av ulike grunner, som vi utenforstående for øvrig ikke vet noen ting om, så bør det være en god nok grunn til å respektere det. Om vi prøver å forstå, istedenfor å rekke pekefingre så tror jeg vi kommer langt.
Jeg elsker Fredrik og kan ikke noen gang se for meg selv med noen andre, eller å få barn med noen andre for den saks skyld – men jeg vet at hvis det mot all formodning en dag skulle ta slutt og jeg skulle ende opp med annen, og kanskje skulle ende opp med å få et barn til i fremtiden med en ny mann, så ville ikke det endret noe annet med meg enn antall barn jeg ville vært mamma til. ♥
Jeg liker ikke ordene «helsøsken» og «halvsøsken». For meg er man like mye søsken uavhengig av genetikk. Skal man kalle barn som er adoptert «adopsjonsøsken»? Barna mine er søsken. De bor sammen 24/7, vokser opp sammen. De er søsken. Om de er «hel» eller «halv» er for meg ikke noe tema, og heller ikke noe andre trenger å bry seg om. De er søskenlik, men ligner mest på seg selv. At mange legger tyngde på at «barna mine er helsøsken», føles som de sier det ene og alene for at det skal være bedre. Å kun ha barn med en person er bedre. For søsken tror jeg dette spiller liten rolle. Mine barn feks vokser opp som dine, sammen med sin søster/bror. Det siste de bryr seg om er om de er hel eller halv. Det er ikke noe de kommer til å vokse opp å høre. De er sine søsken. Punktum.
Her er jeg rett og slett helt enig med deg, Monica! Synes dette var utrolig klokt sagt.
jeg er uenig at halvsøsken er søsken… mine har 2 halv søsken, og for meg er de nettopp det.
og jeg synes Leo og Noah har blitt veldig like idag
Når du sier dette, så ser jeg for meg at de «halvsøskenene» ikke er dine barn, eller bor i ditt hus. Mine to barn har ikke samme far, men vokser opp sammen. Bor sammen 24/7, og vokser opp som alle andre søsken gjør. De er søsken. Punktum. Hadde du adoptert et barn, hadde det barnet da ikke vært søsken til dine andre barn? Har jo ikke samme biologiske mor eller far, så da er ikke adopterte barn søsken til de biologiske?