ER DET EN SJANSE VERDT Å TA?

Den siste tiden har det blusset opp igjen en debatt om matvare-anbefalingene for gravide. Anbefalinger som er satt for å i hovedsak unngå parasitten Toxoplasmose og bakterien Listeria, sammen med noen miljøgifter, bakterier og fremmedstoffer som kan smittes over på den gravide gjennom enkelte matvarer – som derfor frarådes. Noen mener at man bare kan trosse anbefalingene uten problemer, og at man bør lytte til seg selv istedenfor. Er det en ting jeg tenkte mye på da jeg gikk gravid, så var det å følge disse anbefalingene. Derfor blir jeg litt irritert og satt ut av hvordan noen gravide og mødre tilsynelatende forsøker å ufarliggjøre det å trosse de norske anbefalingene for hva som er trygt å spise for gravide.

Som du sikkert allerede har skjønt, ja, jeg var absolutt en av dem som fulgte hvert eneste råd fra matportalen fra punkt til prikke da jeg gikk gravid. Hvorfor i alle dager skulle jeg ikke gjort det?

Turte jeg spise sushi? Nope. En kyllingpåleggs-pakke som hadde ligget åpen i kjøleskapet i over fire dager? Aldri i verden. Så da var jeg vel hysterisk da, om hysterisk nå har utviklet seg til å bli definisjonen på en kommende mamma som følger anbefalingene satt av fagfolk som garantert vet hva de snakker om. Men så hadde jeg heller aldri tilgitt meg selv dersom noe skulle skje på grunnlag av at jeg ikke kunne velge noe annet å spise. Det er snakk om 9 måneder av livet ditt, hvorfor ikke bare følge anbefalingene som er satt? Anbefalinger for hva som blir ansett som trygt å spise for gravide blir vel da ikke satt opp for moroskyld. Ei heller er de satt opp fordi noen vil være kjipe, eller for å være irriterende for deg som hormonell gravid som kan finne på å irritere deg litt over listen når du har skikkelig lyst på salami eller brieost.

“Men sjansen er jo så liten for at den maten man spiser som er forbundet med en risiko inneholder parasitten/bakterien som er farlig for barnet i magen”

Satt på spissen, så er det veldig mye som er lite sannsynlig, men som likevel skjer. Er sjansen verdt å ta for å spise en spesifikk matvare, når det virkelig finnes SÅ mye annen trygg mat man kan velge i? Dessuten tror jeg at det mest naive vi kan tenke på generelt grunnlag, er tanken om at «det skjer ikke meg».

Det er greit at du personlig velger å trosse anbefalingene, men du bidrar til en normalisering av det å trosse disse om du har en stor instagramkonto, blogg eller lignende og i tillegg skriver om at du er lei av alle anbefalingene og velger å lytte til deg selv istedenfor. Beklager, men argumentet som går ut på at “man vet best selv” holder ikke mål når det er snakk om anbefalinger satt av fagfolk i helsedirektoratet og folkehelseinstituttet. Dette er ikke ment som noen skremselspropaganda, men fakta er at man ikke alltid vet best selv.

Jeg kan si en ting, og det er at jeg aldri har angret på at jeg fulgte anbefalingene – men jeg er ganske sikker på at jeg ville ha angret og følt meg passe dum dersom jeg hadde fått i meg en parasitt som er farlig for barnet i magen bare fordi jeg måtte ha en skive med salami.

DETTE ER UAKSEPTABELT!

I dag kom det frem at unge venstre leder Sondre Hansmark vil utvide grensen for selvbestemt abort fra nåværende 12 uker, til 24 uker – det skriver NRK.

23-åringen uttaler at unge venstre har en etisk refleksjon rundt spørsmålet, men at han ikke er enig i at det er moralskt galt å ta abort selv om fosteret er levedyktig. Samt at han etter egne uttalelser, mener at man kan sette fosterets verdi til når det begynner å føle.

Det er vanskelig å ikke engasjere seg i unge venstres egen leder sin uttalelse om det å ha en etisk refleksjon, spesielt når den rett og slett er ikke-eksisterende. Jeg vet ikke om tallet 24 bare er et nummer for unge venstres leder, men for meg er tallet 24 og svangerskapsuke 24 ensbetydende med å føle at barnet hikker, at kommende pappa kan kjenne sparkene gjennom magen tydelig og at man faktisk er 6 måneder på vei i graviditeten!

Jo, det er i aller høyeste grad problematisk å flytte den selvbestemte abortgrensen frem til da barnet i magen er levedyktig! Vi snakker ikke lenger om et embryo her, vi snakker om et rimelig utviklet barn i magen – som attpåtil har en sjanse på 56% for å overleve utenfor magen, og den neste måneden vil sjansen øke til å ligge på nærmere 90%. 

Dessuten skal det nevnes at Norsk helseinformatikk mener at hjernen til barnet i magen er så utviklet i svangerskapsuke 21 at fosteret allerede da kan føle berøring – så dersom unge venstres leder mener man kan sette fosterets verdi til når det begynner å føle og ønsker å endre grensen til uke 24 – så faller jo dette forslaget fullstendig på sin egen urimelighet.

Så vær så snill, Hansmark, fortell meg igjen hvor uproblematisk dette egentlig er. Samtidig kan du gjerne sjekke ut bildet av meg nedenfor tatt i svangerskapsuke 24.

23-åringen viser til andre land som har en selvbestemt abortgrense til henholdsvis uke 24 og 21, og at Norge derfor ikke er noen liberalt land i forhold. Han uttaler også at han mener det fungerer bra i disse landene, og viser til at det i Storbritannia, som et av eksempel-landene, kun gjennomføres 2 prosent av abortene mellom uke 20 og 24.

Personlig sitter jeg og lurer på hvorfor i alle dager unge venstres leder mener at vi burde øke grensen for selvbestemt abort såpass drastisk, om han tar høyde for at vi ikke vil få bruk for det og at tallene vil være ekstremt lave. For meg viser det bare at vedkommende ikke forstår omfanget av dette forslaget, og at abort på dette tidspunktet i et svangerskap ikke er noe man skal ta lett på. Moralskt forkastelig er det, uansett.

Skal en abort finne sted i svangerskapsuke 24, mener jeg det burde være tungtveiende grunner som skal ligge i bunn. Vi skal være takknemlige for muligheten vi har med selvbestemt abort frem til svangerskapsuke 12, og om det ligger tungtveiende grunner til det – kan søke om abort etter dette. Vi skal og burde ikke misbruke muligheten, og hvert fall ikke bytte den ut med prevensjon, eller øke grensene så drastisk at hele svangerskapet er godt over halvveis fullført – for vi møter et ekstremt vanskelig etisk spørsmål idet vi på sykehuset har leger og jordmødre som jobber for harde livet for å redde det ene barnet, mens man i naborommet selvaborterer et som er akkurat like gammelt. Især i de tilfellene hvor det ikke finnes noen tungtveiende argumenter for hvorfor man skal gjøre det! Det, Hansmark, er ikke respekt for valget om abort. Det er rett og slett et hån!

DEL GJERNE!

NEI, DET ER IKKE EKKELT

Stadig vekk er det oppe til diskusjon i mammaforum og i mødregrupper om hvor lenge det er “innafor” å amme et barn. En gang i blant dukker det også gjerne opp saker i media hvor mødre som ammer større barn frontes, som for eksempel 4,5 og 6-åringer, og det oppfordres til diskusjon. Ironisk nok er det oftest andre mødre som slenger mest dritt om mødrene som velger å amme lenge i kommentarfeltene.

Personlig ville jeg nok aldri ammet veldig mye lenger enn jeg gjorde da guttene mine var små – men det handler mest om praktiske årsaker og hva som føles riktig og nødvendig for meg og for barna mine. Hva andre ønsker og hva som måtte føles riktig for andre, får være deres sak. Er det virkelig noe å henge seg opp i?

For nei, det er faktisk ikke ekkelt at noen ammer barnet sitt – uansett hvor gammelt barnet er. Når en liten baby mates er det bare søtt, men er det et litt større barn er det plutselig ekkelt og motbydelig og fysj. At du er vant til å se at barna er små når de ammes, er en annen sak. Det gjør ikke at det motsatte automatisk er ekkelt – kun fordi det er nytt eller ukjent for deg. WHO (Verdens helseorganisasjon) anbefaler faktisk amming i tillegg til annen mat frem til 2-års alder og gjerne lenger. Så lenge mor og barn trives, så ser jeg ikke hvordan ammingen kan skal føre til noe negativt. Så hvorfor skal da andre utenforstående legge seg opp i hvor lenge en mamma velger å amme barnet sitt? Det burde virkelig være helt opp til en selv.

For hvor lenge du ammer, hva angår det meg? Akkurat. Jeg tror vi av og til kanskje glemmer at vi ikke  ha en mening om absolutt alt. For folkens, som mamma må jeg bare lære å velge mine kamper, på samme måte prøver jeg å velge å ytre meningene mine om ting som faktisk betyr noe.

BARE VENT TIL HAN BLIR TENÅRING!

Jeg er en sånn person som ikke ser noen grunn til å legge skjul på meningene mine om noen spør, og jeg ser heller ingen grunn til å pynte på sannheten sånn ellers. Hvis noen spør meg om jeg er sliten en mandagsmorgen når jeg har sovet 3 timer usammenhengende nattenfør, og skiftet klær på meg selv 5 ganger fordi barna har sølt på både meg og dem selv ørten ganger med banan, smoothies og brødskive med leverpostei samme morgen, ja, da svarer jeg at jeg er sliten. Nettopp fordi jeg er det.

Og da kommer det berømte svaret. Svaret som man alltid får fra mødre som har vært mødre lenger enn deg selv. “Bare vent! Det blir verre!”

Verre?

Verre?!?!

Det blir litt sånn “Du må ikke tro det er ille nå”

Fortell meg heller at jeg kommer meg gjennom det også, akkurat som at jeg på et mirakuløst vis har kommet meg gjennom kolikkbarn, trass og tette barn – som unektelig er tøft i perioder. Gi meg heller et klapp på skulderen og litt støtte.

Det er vel ingen konkurranse om å ha hatt det tyngst, er det vel?

Jeg har sagt det tusen ganger og jeg sier det igjen: Barn er ulike, foreldre er ulike, og hvordan vi takler de forskjellige fasene ved å ha baby eller tenåring, er også individuelt.

Men jeg lever ikke for 1,5 år siden når minstemann var en helt nyfødt baby, ei heller om 14 år – når han i fremtiden er en tenåringsgutt. Jeg lever her og nå.

DET ER UTE!

Hei dere ♥ En liten oppdatering nå! Jeg tenkte jeg bare skulle gi beskjed om at det siste intervjuet jeg gjorde (og nevnte her om dagen) er ute nå! Det ligger bak betalingsmur, så jeg tenkte bare å gjengi en kort del av det slik at dere som ikke har abonnement ville få med dere noe. Jeg har allerede fått flere Snapchatmeldinger fra lesere i dag som har fått det med seg og som likte det, og det er jo alltids veldig koselig!

«Hun har nettopp levert sin eldste sønn i barnehagen, minstemann Noah begynner til uka.

– Jeg har en nokså fleksibel hverdag og har derfor valgt å bruke god tid på innkjøringa denne gangen. Det tar tid å bli trygg. For oss var det ikke nok med to eller tre dager.

– Hva gjorde mest inntrykk?

Jeg husker at jeg gråt og gråt på vei hjem fra barnehagen, tenkte at dette kan jo ikke være riktig. Men alle sa at det kom til å bli bra, det var sånn det var. Det var liksom ikke helt rom for alt jeg gikk og følte på.»

Foto: Roger Neumann (Dette er ikke bilder fra samme sak)

«Neste uke begynner minstemann Noah (2) i barnehage for første gang.

– Jeg kjenner meg tryggere nå, sier Enerberg.

– Sist brukte jeg mye tid på å lese meg opp.

– Hva lærte du?

– Jeg tror at dette med fleksibilitet og tid er viktig for både foreldre og barn.  At noen ganger kan det ta litt til å bli trygg, og at det er helt greit.»

Dere kan lese resten av intervjuet bak betalingsmur HER.

Jeg vet at det er mange eksperter, deriblant i dette intervjuet, som råder deg til å ikke ha dårlig samvittighet og ikke gå med en klump i magen hele dagen. Jeg vet at det bare er godt ment, men jeg tror det er lettere sagt enn gjort for mange av de som er ferske barnehageforeldre. Jeg tenker det er helt greit å anerkjenne de følelsene, heller enn å skyve de bort og tenke at slik som dette kan jeg da ikke føle det. Det å ha dårlig samvittighet er jo helt naturlig fordi det naturligvis føles vondt å gå fra et gråtende barn som strekker seg etter deg med de små hendene sine, og som roper på deg med gråt i stemmen. Det er helt greit å kjenne litt på at det er tøft. Men samtidig tror jeg det er viktig å ha en åpen dialog med barnehagen og kunne si i fra om at man synes det er vanskelig, og kanskje også be om å få en melding når barnet har roet seg ned etter man har dratt fra det i barnehagen – og så tror jeg muligheten til å ha kunne tilrettelegge i starten er gull verdt for de som har den. (jeg sier ikke at det er verdens undergang om man ikke har det)

Også tror jeg det er viktig at man har og får litt kunnskap om hvorfor det er som det er. Javisst er det like vondt å gå fra barnet ditt når det er lei seg uansett pokker, men man får også en større forståelse for det hele når man vet litt mer om hvorfor barnet reagerer som det gjør – og at det tar tid å bygge tillit ikke bare for oss voksne, men for de små også❤️

DE SOM IKKE ØNSKER SEG BARN..

Det har vært en del snakk om frivillig barnløshet, det å ikke ønske seg eller skaffe seg barn i det siste – jeg har lest flere artikler og interjvu med blant annet blogger Kristin Gjelsvik, og jeg leste også et blogginnlegg hos Andrea Sveinsdottir i dag om temaet.

Det kommer kanskje overraskende at jeg som mammablogger og typisk mamma som elsker å tilbringe hver eneste våkne time med barna sine sier det jeg skal si nå: Men det at noen velger å ikke få barn, er da selvfølgelig helt greit! Uansett hvor fantastisk jeg personlig synes det er. Jeg er kanskje lik mange i denne verdenen med tanke på akkurat hvor glad jeg er i være mamma og det å ha barn, men jeg er langt i fra som alle. For meg bunner dette med å klare å akseptere frivillig barnløshet, at noen simpelthen ikke ønsker seg barn – som en del av det å akseptere at alle ikke er som deg. At vi er og ønsker oss forskjellige ting i løpet av livene våre.

Hvorfor, hvordan, og hva som ligger til grunn. Hva betyr vel egentlig det? Hvis noen ikke vil ha barn, så er det vel heller ingen som ønsker å påtvinge noen det ansvaret et barn er?

Det er veldig mange i samfunnet vårt som finner den gleden og det de mener er meningen med livet i mye annet enn barn. Det kan være alt fra livsstiler til hobbyer. Men jeg vil helst ha meg frabedt å bli påvtunget det disse menneskene mener er meningen med livet, for det er slett ikke sikkert jeg vil føle at akkurat det er meningen med livet selv om de gjør det. Akkurat slik er det med frivillig barnløshet også.

Å få barn er kanskje en av de største forventningene som samfunnet har til oss. Vi skal gjøre ferdig utdanning, gjerne ha hatt noen år ute i arbeidslivet, for å så få barn. Når noen velger å ikke følge denne A4-malen på den ene eller den andre måten, så skaper det reaksjoner. Men nå er det vel strengt tatt på tide at vi forstår at vi ikke må leve det eksakt samme livet alle sammen for å kunne leve et godt et.

På den andre siden så kan jeg forstå hvorfor noen blir litt kritiske til skråsikre 24-åringer som står frem i media med at de skal sterilisere​ seg så fort de bare kan. Jeg tror ikke at alle som er kritiske mener å være slemme og ikke vise respekt for valget til 24-åringene og andre frivillige barnløse som velger å gjennomføre et slikt inngrep. Jeg tror det handler om at kritikere er redde for at disse skråsikre 24-åringene kan komme til å angre seg senere i livet, og at det da ikke vil være noen vei tilbake.

Det vil alltid være slik at de som er eldre vil ha mer livserfaring. Det kommer vi ikke unna. Jeg er ung, og jeg har skjønt hvor mye jeg har vokst de seneste årene. Gudene vet hvor mye jeg kommer til å vokse de neste årene også, og mest sannsynlig kommer jeg til å se tilbake på valg jeg har tatt og ikke fatte hva jeg tenkte når jeg tok valgene. For det vet jeg at jeg allerede har gjort hittil, og at sannsynligheten for at jeg kommer til å gjøre det i fremtiden mest sannsynlig er ganske stor. Jeg tror at mange av de som er kritiske til frivillig barnløse – kanskje egentlig bare er redd for at de skal ta et valg som de kan komme til å angre på i ettertid. Og da er det faktisk for sent – Ikke fordi du bare har tatt valget om å være frivillig barnløs, men fordi du også har gjort noe fysisk ut av valget ditt som i utgangspunktet ikke kan reverseres. 

Jeg tror at fra man er i 20-årene til man kommer i slutten av tredveårene forandre seg ganske mye. Tanker kan endre seg. Oppfattelser kan endre seg. Ting kan endre seg. Slik som med absolutt alt annet i livet. 

Å være mamma er det aller beste jeg vet. Det gir meg så mye at jeg får vondt av tanken på å skulle leve uten det. 

Men et godt liv handler ikke om å gjøre det alle andre gjør eller mener du burde gjøre. Jeg, for eksempel, ble ikke mamma fordi andre mødre elsker mammarollen. Jeg ble mamma fordi det føltes mest riktig for meg. Jeg synes kanskje det blir en smule urimelig å forvente at spørsmålet om barn skal likestilles med spørsmålet om å ikke få det, altså at det skal være like vanlig å ha bestemt seg for å ikke få barn, som å ha bestemt seg for å få barn. Men det handler jo mest om at det alltid har vært og nok alltid kommer til å være mest vanlig å få barn. For å si det sånn så er jeg jo utvilsomt glad for at mine forfedre valgte å få barn, ellers hadde jeg neppe vært her i dag.

Vi lever i en verden hvor vi ikke akkurat er totalt avhengig av å skulle føre menneskeheten videre lenger. Vi lever ikke i steinalderen eller under svartedauden. Vi er over 7 milliarder mennesker på jorden – og det siste vi trenger er at mennesker som absolutt ikke ønsker barn skal tvinges til å måtte skaffe seg barn. Vi trenger at de menneskene som bor her faktisk lever et godt liv – uansett hvordan de velger å gjøre det ❤️

DU SITTER IKKE PÅ FASITEN!

I går leste jeg et debattinnlegg som har gått som en farsott blant foreldregrupper på facebook og som generelt har fått mye oppmerksomhet det siste døgnet – du kan lese det HER. Kort fortalt går det ut på hva den riktige måten å legge et barn er på, samsoving, og hvilke forventninger samfunnet har til hvordan små barn skal sovne om kvelden. Og ikke minst den evige disuksjonen om det er riktig å amme små barn i søvn eller ei.

Forfatteren skriver at “Det er nemlig allment å være ekspert på små barn og søvn. Utallige bøker, helsesøstre eller rett og slett fremmede mener noe om hvordan du tar best vare på barnet ditt.” men med egne sitater som “Dette er det beste du kan gjøre for barnet ditt, uansett hva noen sier.” er det ganske vanskelig å ikke finne det hele litt ironisk.

Forfatteren av innlegget skriver en del jeg er enig i, blant annet dette med å la små barn gråte seg selv i søvn. Når det er sagt: Det er flere nyanser her. En ting er å la et spedbarn gråte seg selv i søvn i sprinkelsengen helt alene, en annen ting er at 3-åringen begynner å trasse ved leggetider fordi han ikke får sjokoladepudding og dermed gråter hysterisk i sengen sin og sovner etter et par minutter – enda han er fullt kapabel til å reise seg, komme seg ut av sengen sin, gå ut i stuen og videre ut til mamma og pappa og si ifra om barnet skulle ha vondt – eller om noe virkelig skulle være galt.

For i likhet med hva denne mammaen ytrer, har jeg selv også ofte undret meg over enkelte foreldres forventninger til den nyfødte babyen. Om jeg kan, så vil jeg helst slippe å sove alene i det hele tatt. Og jeg er 20 år, og har to egne barn. Jeg tror ikke en gang min egen mor på over 40 år liker å sove helt alene, og det er sjeldent jeg møter andre mennesker som digger å sove helt alene uten sin partner eller uten trygghet på et eller annet vis. Hvordan kan vi da forvente at nyfødte babyer skal synes at det er helt toppen? Ofte opplever jeg en slags automatikk i at babyer skal sove i egen seng på eget rom fra fødselen av, og faste rutiner skal innføres fortere enn svint. Og når det viser seg at babyen ikke liker det, og dermed gråter når det blir lagt alene i en seng – så skal barnet få gråte seg selv i søvn? Spørsmålet her er vel kanskje heller: Er dette en realistisk forventning til et nyfødt barn? 

Samtidig har jeg selv hatt et kolikkbarn, og jeg kan med hele mitt hjerte forstå at noen foreldre blir så utslitte at de trenger en pause fra gråtingen. Hvorvidt det å la barna ligge og gråte seg selv i søvn er løsningen, er jeg ikke så sikker på. Og jeg mener ikke at jeg er en ekspert heller, til tross for at jeg er enig med forfatteren som mener det er galt å la et lite spedbarn gråte seg selv i søvn.

For la oss være ærlige her: Som foreldre, som mødre og som fedre gjør man seg unike erfaringer. Disse erfaringene hjelper oss videre på veien når barna vokser og vi bruker dem når vi tar valg for barna våre – og ikke minst når vi håndterer vanskelige situasjoner med dem. Å dele erfaringer er supert og helt topp – især hvis man kanskje sliter med noe av den samme problematikken som andre gjør med sine barn. Men du sitter ikke på fasiten, og det gjør ikke jeg heller. Det som fungerer for mitt barn, fungerer ikke nødvendigvis for ditt – og vice versa.

Forfatteren skriver at “Jeg har ammet i søvn i over tre år til sammen, fordelt på mine to små. Jeg har nattammet og samsovet. Aldri har leggetid vært en vond tid. Aldri har mine små nektet å legge seg. Alltid har de sovnet trygt og godt sammen med sin mor eller far. Og jeg ser hver dag i min eldste at jeg har gjort riktig….” Sammen med at hun kan legge sine to små barn i ro hver kveld, ha bena på bordet på kvelden og sove godt med barna sine om natten uten at det forstyrrer noens søvn nevneverdig. Det er selvfølgelig kjempeflott å høre – jeg på min side ammet i søvn – men barna sov like fullt urolig de første årene og ofte var vi heldige om det var ordentlig natta innen klokka 01:00. Jeg samsov også med det eldste barnet mitt lenge (!) og han våknet like fullt flere ganger hver natt, sov urolig, og vekte med det også meg. Når vi først la han i egen seng sov han hele natten gjennom og våknet ikke en eneste gang. Skulle ønske jeg prøvde meg selv frem tidligere, uten å være så opptatt av hva som har fungert for andre – det prakkes dessverre på mange nybakte foreldre, selv om jeg er helt sikker på at det er godt ment.

Det fungerer ikke for alle, og jeg mener det blir feil å antyde at bare man gjør sånn og sånn, så vil alt bli bra. Det skaper urealistiske og urettferdige forventninger. Nå skal det sies at forfatteren legger til en kort setning at hun ikke mener at dette vil fungere for alle, og poengterer at alle ikke er like. Men det mister på en måte ganske mye av sin hensikt når en del av debattinnlegget avsluttes med følgende: “Til deg som har anledning til å amme i søvn – gjør det! Dette er det beste du kan gjøre for barnet ditt, uansett hva noen sier.”

 Amm om du kjenner at det er riktig, amm lenge om du vil, og samsov om du vil. Hvis du ikke vil samsove så gjør du ikke det, og om du ikke vil amme i søvn så gjør du ikke det heller.

Jeg er absolutt ingen motstander av å amme i søvn – så det er ikke det kritikken min går ut på. Bare at vi skal ta individuelle hensyn fordi ingen barn er like, heller enn å legge opp til en forventning om at siden det har fungert for oss, så må det da fungere for andre også.

Lytt til babyen din, og ikke minst lytt til deg selv. Det er det viktigste du kan gjøre for å finne ut av hva som vil fungere for deg og barnet ditt ❤️ 

FERIE TIL BARNA FOR EN HUNDRELAPP!

For et rabalder det har vært rundt temaet sommerferie med barn i år! Jeg ler fortsatt av kommentaren jeg fikk tidligere i år om at det var synd på barna mine som ikke fikk dratt på utenlandsferie. Og i den anledning har jeg bare lyst til å dele noe jeg la skikkelig godt merke til i dag.

I dag tok jeg nemlig med meg begge guttene mine på en-dagsferie til et badevann like i nærheten. Jeg lagde hjemmelaget, enkel pastasalat som vi tok med oss, badehandklær, vannflasker, og så kjøpte vi noen billige lekebøtter- og spader på en lokal lekebutikk som også ble med. Prislappen ble totalt en hundrelapp!

Og vet dere hva? De ELSKET det!

Som mange av leserne mine allerede vet, hadde jeg med meg barna til et kjempefint barnevennlig hotell i Mallorca i fjor sensommer/høst – alt i alt ble det ingen råbillig affære, og selv om det selvfølgelig var koselig – så var det et stress uten like. Jo da, barna koste seg nok de – men hadde de den enorme store gleden av å reise til et annet land som jeg kanskje innbilte meg? Betyr det virkelig mest for barna hvor du oppholder deg i ferien? 

Ferie handler ikke om prislapp og destinasjon. Holdningene som vi foreldre viser om at ferie må tilbringes i utlandet med bamseklubb og ørten badesklier i badebassenget, smitter over på barna. Og plutselig blir det synd på de barna som «bare» skal ha hjemmeferie i år. 

Ferie handler ikke om prislapp og destinasjon, for barna sitter ikke igjen med å huske hvor mye ferien kostet og om hvorvidt den var verdt det, navnet på det ekslusive hotellet eller villaen du sjekket inn på, eller hva den fantastiske øya i Hellas het. De husker opplevelsene, uansett hvor de befinner seg!

NÅ ER JEG SÅ LEI!

På sommeren blir det en del måltider som spises ute siden mye tid naturligvis blir tilbrakt ute sammen med barna. Men fare for å virke som en ytterst irritabel og sutrete person er jeg bare nødt til å si noe om en ting jeg er skikkelig lei av.

For jeg har hatt med meg barna i flerfoldige lekeparker med tilhørende kiosk/spisested, lekeland, og familieparker. 

Og hva står på barnemenyen mon tro – om man mot formodning ikke har med seg niste eller tenkte det kunne være hyggelig med et måltid ute med barna?

Pølse og hamburger!

Og muligens en kjip variant av en eller annen rett fra Kanda med pommes frites. Skikkelig næringsrike greier.

Fra spøk til alvor: Jeg forventer ikke noe delikatesse-mat eller uhyre sunn veganmat til barna mine når jeg er ute og velger spisested eller er på lekeland med barna, men herrefred så ensformig da! Det er jo bare pølse og hamburger som står på barnemenyen! 

Ikke bare er jeg lei av at det ikke går an å få en ordentlig barnemeny på plass, eller i det minste få en annen barnerett på menyen også som ikke er pølse og burger – men hadde det vært meg som måtte velge fra barnemenyen hver gang vi var ute og skulle spise, ville jeg vært sur. Jeg skjønner at tanken er at barnemenyen må inneholde noe «alle» barn liker – men vi er i 2018 nå. Det finnes så mye annen mat som barn liker! Er det ikke egentlig virkelig på tide at barnemenyene snart begynner å bestå av annet enn junkfood og gatekjøkkenmat?

Lik gjerne blogginnlegget ved å klikke på “liker”-knappen under om du er enig 👍

DET BLIR IKKE ALLTID SOM MAN TROR

Hvordan jeg tenkte – før jeg fikk barn:

«Jeg synes det er skikkelig uting at små barn skal se på Ipad og iphone´s og Gudene vet hva – mine barn skal aldri få se på slikt før de er minst 10!»

Meg nå: 

«Leo? Noah? Vil dere se på Tøfferud eller Peppa gris på mamma sin mobiltelefon nå når  vi skal i matbutikken?»

Meg før:

«Jeg skal aaaldri gi barna mine ketchup på all mat, hvorfor i alle dager gjør noen foreldre det?! SNAKK om tillegge barna sine uvaner de ikke trenger å ha..»

Meg nå, etter at Leo på endte forsøk nekter å røre maten jeg har laget og bare gjentar ordene liker ikke om og om igjen: “Lover du å spise litt pasta om du får ketchup på Leo? Ja? Ketchup it is!”

Hva jeg tenkte før når jeg så barn kaste seg på gulvet i matbutikken fordi de ikke fikk en is:

«Hadde det vært mitt barn ville jeg bare vært bestemt og konsekvent, så vil nok barna høre. Man må bare stå i det, man får jo de barna man fortjener så da er man vel for ettergivende da»

Meg nå:

«Hvilken is vil du ha, Leo?»

Meg før:

«Jeg synes det er så teit å bruke barna sine som en unnskyldning for at man ikke får trent når man er mamma. Det handler om å prioritere.»

Meg nå:

«Om jeg vil være med på trening? NÅ? Nei, jeg sov en time i natt pga barna og har ikke spist middag enda, så det kan jeg ikke. Ja, jeg vet at middagen klokken 20.00 er sent.»

Det er så mange ting jeg sa før jeg fikk barn at jeg aldri i verden skulle eller kom til å gjøre med barna mine. Men gjett hvem som endte opp med å gjøre ganske mye av det likevel? 🙋‍♀️

Det jeg vil si med dette blogginnlegget er ikke at barn skal få se så mye på Ipad de bare vil, eller at de skal få spise så mye is de bare vil (selvfølgelig må man begrense!)- eller at det er barna mine som bestemmer i mitt hjem. Men at det er veldig lett å stå og rette pekefingre når det kommer til hva man aldri ville gjort med sitt barn før man får barn, eller spesielt når man ikke har barn selv i det hele tatt. Men selv når man har, er barn så forskjellige – at det blir for lett å si at finnes noen one size fits all når det kommer til barneoppdragelse. Da ville jo alle bare fulgt den ene oppskriften også ville ikke fenomen som trassige barn på butikken eksistert.

Før jeg fikk barn satt jeg på mye av det jeg trodde var fasiten – nå som jeg har vært mamma i godt over 3 år vet jeg utmerket at jeg ikke hadde den minste peiling. Selvfølgelig er det enkelt å snakke om barneoppdragelse, når man ikke har barn!