PRIVATE BILDER FRA TELEFONEN MIN

Hei dere, og riktig god onsdag! Håper dere har det bra ♥ Her går sommerdagene i ett, og august nærmer seg også med stormskritt. Det er spesielt rart fordi jeg føler det akkurat ble juli: Men sånn er det, tiden går fort når man har det morsomt. Jeg tror jeg har glemt å fortelle dere det, men min storesøster kom på besøk hit på mandag – så disse dagene har vi egentlig bare funnet på mye gøy med barna, spist en is her og der, og vært på en og annen lekeplass!

I dag tenkte jeg skulle gjøre noe jeg ikke har gjort før: Nemlig å vise dere litt mer private bilder fra telefonen min! Jeg har sett at det har vært en nokså populær trend blant flere andre, så jeg tenkte å gi det en sjanse selv. Gjerne fortell meg dersom dere liker disse blogginnleggene eller ikke – det er så vanskelig for meg å skape innhold som absolutt alle leserne mine liker når dere er så forskjellige. Når det er sagt, så er den største andelen av leserne mine fra 25 og 35 år, og det synes jeg er litt kult. Flesteparten av bloggere har jo lesere og følgere som er yngre enn seg selv, mens den største andelen av mine er eldre enn meg. Utrolig gøy!

Jeg kan rett og slett ikke annet enn å le når jeg ser på dette bildet – jeg var helt sikker på at jeg smilte forsiktig og så glad ut på dette bildet som søsteren min tok av meg, men det gjør jeg såvisst ikke. Jeg ser altså så sur at det er helt flaut! Tror jeg må gå på smilekurs snart, for dette skjer i 90% av tilfellene med alle bildene andre tar av meg…

Leo som vil holde hånda mi her om dagen, da vi gikk tur på havnen her i Larvik ♥ Kan faktisk ikke tro på at han er 5 år om under et år… Jeg tenkte forresten snart å lage en liten guide for hva du kan gjøre i Larviks-området med barn, samt hvor man kan spise, og de fineste/beste butikkene i sentrum. Er det noe som er interessant for dere, kanskje? Er så glad i byen jeg bor i, og er faktisk en skikkelig fin by å ha barn i – spør du meg.

Med en gang vi er ute av døren ser synet mitt foran meg omtrent sånn ut: Barn som løper, herjer og koser seg sammen. Fine guttene! Akkurat slik det skal være.

Nå står plutselig speilet vårt på kjøkkenet. Haha. Dette tok jeg vel forrige uke før Fredrik og jeg dro ut på den lille daten vår, for å spise litt sammen ute. Det til venstre er deler av den gamle senga vår, som også står på kjøkkenet for øyeblikket. Den skal kastes i løpet av uken når vi skal kjøpe ny seng. Gleder meg skikkelig! Og ikke minst til å bli ferdig med soverommet vårt.

 

Dette bildet tok jeg for å vise at man ikke bare spiser salat når man spiser vegansk! Haha! Helveganske beyond burgere (Jeg kjøpte de på rema) med vegansk ost, brioche-brød, og hjemmelagde fløtegratinerte poteter. En leser spurte meg en gang om jeg måtte poengtere det i mat-innleggene mine dersom noe var hjemmelaget, og ja, jeg poengterer det, simpelthen fordi det er noe helt annet enn ferdigmat. Vi har også halvfabrikata og ferdigmat fra tid til annen her hjemme altså, så det er virkelig ikke (!) noen stikk til de av dere som bruker det mye, jeg mener bare personlig at det er noe helt annet enn hjemmelaget mat.

Og kan vi bare snakke om hvor godt vanilje-cola er? Føler jeg er den eneste som faktisk liker det, og cherry-cola. Vennene mine ler av meg for at jeg elsker det, men jeg kan da vel ikke være den eneste 😂

De norske jordbærene er jo kommet for lengst, og jeg spiser faktisk jordbær hver bidige dag nå. Her om dagen spiste jeg det sammen med iskrem, like før jeg begynte med et aldri så lite SAW-maraton. Ja, det er de grusomme skrekkfilmene – de er ganske groteske for å si det sånn, men jeg synes faktisk at selve fortellingen(e) i filmene er ganske bra.

Fineste kjæresten min som skriver gjesteinnlegg til dere her på bloggen, sist gang han gjorde det. ♥ Som der så vidt kan skimte i bakgrunnen bor vi ikke akkurat i noen interiørmagasin her hjemme, selv om vi bor i en SÅ fin leilighet, vi er som småbarnsforeldre flest og har innsett at det viktigste ikke er at alt er strøkent til en hver tid!

Ønsker alle sammen en nydelig kveld videre!

“DU ER OVERVEKTIG!”

Her for en ukes tid siden oppdaget jeg noe ganske merkverdig.

Jeg oppdaget ved en tilfeldighet at den gamle badevekten vår hadde sunget på sitt siste vers, for å si det sånn, og derfor tenkte jeg at jeg skulle kjøpe en ny samme dag. Fredrik mente den hadde strøket med for lenge siden, og det er ikke noe jeg kan utelukke – for jeg veier meg sånn ca… aldri.

Da jeg kjøpte en ny tenkte jeg at jeg skulle veie meg bare for moroskyld. Jeg tror ikke jeg har veid meg jevnlig siden jeg trente av meg mammakiloene jeg fikk da jeg hadde gått gravid for andre gang i 2016, men jeg har jo både visst lenge og delt med dere tidligere at jeg har gått opp i vekt i løpet av det siste året. Før brukte jeg klesstørrelse XXS og nå må jeg opp i S. Det er egentlig den store forskjellen, kort fortalt.

Uansett.

Et par dager senere tenkte jeg at jeg skulle sjekke BMIen min, eller body mass index, som det egentlig heter. Og hva viser den? Jo, at jeg visstnok er overvektig (!) den regner altså dette ut i fra høyde og vekt, som man selv plotter inn på de ulike feltene. Når dette resultatet lyste opp på telefonen min da jeg satt i sofaen, visste jeg ikke helt om jeg skulle le eller bli sint.

For sånn her ser jeg ut, og jeg er vitterlig ikke overvektig. Ikke litt en gang. Jeg kjøper fortsatt klær på barneavdelingen på H&M og Cubus noen ganger, og jeg skal liksom være overvektig? Det irriterer meg hvor mye dette satte griller i hodet på meg i starten, for først fikk jeg utvilsomt litt sjokk og lurte på om jeg hadde et helt vridd bilde av meg selv og egen kropp, siden jeg aldri i min villeste fantasi kunne ansett meg selv som overvektig. Nå har jeg for øvrig kommet dit at jeg ler av det, og så tullet jeg litt med det på Instastory for en liten stund siden også. For det er jo egentlig bare helt latterlig, og viser tydelig at man ikke kan stole på BMI- og andre latterlige vekt-kalkulatorer du finner på nett.

Samtidig, er det ikke til å legge skjul på at det er litt alvor i det også.

For jeg kunne ikke annet enn å tenke: Hvordan ville 14-årige meg reagert, dersom jeg hadde lagt på meg litt i tenårene (hvilket er HELT normalt) og vektkalkulatorer som er et tastetrykk unna på internett, hadde fortalt meg at jeg var overvektig?

Jeg kan faktisk ikke sitte her å lyve til dere: for jeg tror jeg ville gått fullstendig i kjelleren. Tror jeg at jeg er den eneste som ville gjort det, i vår ekstremt utseende-fikserte verden? Nei, det tror jeg ikke.

Vi er forskjellige, vi ser forskjellige ut, vi kan være forskjellig bygd, og en som veier det samme som deg kan se helt annerledes ut enn deg.

Alt er så tilgjengelig for oss i dag gjennom internett, både på vondt og på godt. Og vekt-kalkulatorer og Gudene vet hva som bare er et tastetrykk unna, kan fortelle normalvektige, sunne mennesker at de er overvektige.

Tror jeg at jeg er den eneste som kan få satt griller i hodet på meg av dette? Nei, det tror jeg ikke.

Det er skummelt å tenke på, med tanke på yngre generasjoner i tenårene som er i en sårbar periode av livet sitt hvorav mange av dem ofte er usikre på seg selv og om hvorvidt de er bra nok, har fin nok kropp, er tynn nok..

Og ikke minst med tanke på alt unge i dag og i fremtiden må håndtere daglig av kroppshysteri- og fiksering, som eksisterer på internett allerede.

Så derfor ville jeg bare dele dette med dere. Drit i BMI. Drit i tallene. Kast badevekten.

Nå skal jeg kaste badevekten i søpla selv og dra den overvektige ræva mi bort til butikken for å kjøpe is.

Håper dere har noen nydelige sommerdager med masse is, god mat, sol, badetøy og minst mulig tanker på kropp og vekt!

I DAG GIKK DET OPP FOR MEG…

Vet dere hva som gikk opp for meg i dag? At det nå er 4 år siden vi flyttet til leiligheten vi bor i. Jeg så gjennom bilder fra den tiden litt tidligere i dag, flyttingen og tiden like etterpå, og det føles nesten litt ut som et helt annet liv. Jeg ble sittende så lenge og kikke på hvordan Fredrik og jeg så ut – ikke minst hvordan Leo så ut!

4 år siden vi flyttet hit til leiligheten vår sammen ♥

Meg, som hadde fylt 17 år bare en måned tidligere. Leo som nærmet seg 5 mnd, og Fredrik som var 18. Et nytt hjem sammen, og så bor vi her jammen enda. Trives så uendelig godt, og vet med sikkerhet at det er et av de beste valgene vi har tatt. Kanskje noen av dere har fulgt oss så lenge, og i likhet med meg – kan huske disse bildene? Hvis ikke, og det er første gangen dere ser disse bildene – så synes dere kanskje vi har forandret oss en del siden den tid? Haha!

For hvor mye kan egentlig skje på 4 år? Og hvem vet hvordan familiebildet vårt ser ut om nye 4 år.. ♥

Stor klem

UKENS SPØRSMÅL OG SVAR: KJÆRLIGHETSSORG, ØKONOMI OG FERIE

Hei og riktig god søndag! Da ble det visst bloggfri på meg denne helgen, det var ikke noe jeg planla men jeg tar meg sjeldent helt fri og det følte jeg for denne helgen. Gjør meg faktisk litt vondt å se at så mange av dere har klikket dere inn hver dag i løpet av helgen når jeg vet at jeg ikke har publisert noen nytt blogginnlegg. Det blir i hvert fall en god stund til neste gang jeg tar meg noe fri!

Nå kommer i hvert fall spørsmålene fra den siste uken jeg har fått inn fra dere, i og med at jeg ikke har svart på dem enda!

Du og Fredrik har jo vært i avstandsforhold, jeg lurte på hvordan det gikk? Hva gjorde at det gikk fint? Hva gjorde dere for å få det til, og slo dere opp i denne perioden? – Vi var i avstandsforhold i nesten ett år. Det var veldig tøft, men også veldig fint. Vi følte at nyforelskelsen varte veldig lenge fordi vi ikke hadde mulighet til å ses hver dag. Jeg vet ikke helt hva vi gjorde for å få det til, annet enn å planlegge å tilbringe ferier etc sammen, slik at vi alltid hadde noe å så frem til. Og så snakket vi alltid litt på telefonen før vi skulle legge oss om kvelden, for å si natta. Vi skypet et par ganger i måneden, og så oppdaterte vi hverandre på meldinger hvis det var noe spesielt som skjedde i livene våre. Vi slo ikke opp i denne perioden, nei.

Hvorfor har du ikke blogget på et par dager? – Som jeg skrev innledningsvis trengte jeg rett og slett litt ferie. Jeg har vært litt sliten og ønsket et par dager bloggfri, siden det tross alt er så sjeldent at jeg tar meg helt fri. Det er lett å tenke at blogging kun er å skrive litt her og der, og knipse et par bilder – og jeg har aldri vært en av de bloggerne som påstår at blogging er beinhardt arbeid for det tror jeg ikke – men jeg lyver om jeg sier at det ikke tar opp mange timer hver dag, så da tok jeg meg litt fri. I går var jeg også en tur på Stavernfestivalen, hvilket var veldig gøy!

Kunne du tenkt deg å skrive mer om da du var deprimert? – Per nå så er svaret på det nei, da det ikke er så mye mer som jeg ikke allerede har sagt, som ikke blir for privat for meg. Det er viktig for meg å skille mellom det jeg synes er OK og dele, og det som blir for privat. Men det kan selvsagt endre seg etter hvert dersom jeg føler det er mer komfortabelt å snakke mer om noe av det.

Har du hatt kjærlighetssorg? Har du noen råd til meg? Ble slutt for noen dager siden.. Elsker bloggen din! – Kjære deg da! Huff, så vondt å høre. Jeg har hatt kjærlighetssorg flere ganger. Det er så vondt at det føles ut som verden raser sammen – og uansett hva man gjør eller hvor man er, så faller tankene tilbake på den ene personen. Sånn var det i hvert fall for meg. Dere som har vært dypt inne i en heftig kjærlighetssorg selv vet sikkert hva jeg snakker om. Det som fungerte for meg var å ta en dag om gangen, ikke tenke langt frem i tid, unfollow på Instagram, Facebook og alt mulig – ikke for å være barnslig, men for meg fungerte dette ved at jeg slapp å få opp hva vedkommende hadde likt, postet, og så videre hele tiden. Da får man et slag i trynet gang på gang, spesielt om vedkommende er aktiv. Jeg vil også råde deg til å ha gode venner rundt deg, tilbring tid med familie og mennesker som får deg til å føle deg bra. Men tillat deg å være alene og kjenne på følelsene dine, selv om det kan være helt forferdelig. Det vil bli bedre, selv om det kanskje ikke føles sånn ut. Jeg lover! En dag kommer du til å klare å tenke navnet til han/henne og ikke føle noen ting.

Har dere noen flere planer for sommeren som en familie? – Haha, jeg vet ikke enda! Vi tar det rett og slett litt som det kommer. Kanskje, kanskje ikke. Fredrik og jeg skal jo til England i august, annet enn det vet vi altså ikke.. Enda.

Hvor mange følgere har du på Snapchat? – Litt over 10 000, det er veldig gøy! Jeg nærmer meg 7000 på Instagram også, og det synes jeg er litt rart av den grunn at jeg så sjeldent oppdaterer og egentlig er skikkelig kjedelig på Insta.. Burde skjerpe meg der, vet det. Haha!

Hva synes du om at bloggere får mange tusen kroner per betalte reklameinnlegg? Synes du ikke det er litt urettferdig ovenfor de som jobber som mye viktigere ting, men som får dårligere betalt? – Altså, jo.. Jeg synes jo det. I en ideell verden hadde leger, sykepleiere og barnehage-ansatte tjent mye mer enn de største bloggerne – men dessverre er det ikke sånn. Jeg tror nok det er mange yrker som gjør en mye større og viktigere jobb enn de største bloggerne, og som derfor hadde fortjent en god lønning for det. Foreldrene mine lærte meg for øvrig fra tidlig alder at vi lever i en verden som er ekstremt urettferdig, men at det ikke alltid er så mye å gjøre med det. Noen ganger gjør man seg selv en stor tjeneste ved å bare akseptere det..

Jeg har lest at du ønsker å studere psykologi og juss, men kan jeg spørre hva du har lyst til å bli? – Jeg har lyst til å utdanne meg til å bli enten jurist eller psykolog ⚖️

Dette er ikke stygt ment, men det virker som om du sitter godt i det økonomisk hvert fall mer enn veldig mange andre unge foreldre. Hvorfor gir du ikke mer penger til veldedighet? Flere bloggere gjør det, men har ikke sett noe av det hos deg? – Dette synes jeg var et veldig rart spørsmål av flere grunner. For det første er min økonomi noe jeg aldri har hatt fokus på her på bloggen i fortiden, og det er heller ikke noe jeg kommer til å ha i fremtiden. For det andre synes jeg dette er et rart spørsmål fordi du kritiserer meg for å ikke gi penger til veldedighet, når du ikke kan vite om jeg gjør det eller ikke – på grunn av punkt nr 1. Når det er sagt, skriver jeg aldri om veldedighet fordi det er veldig mange bloggere og influencere som gjør det – men som også alltid skal fortelle om dette til Gud og hvermann hver gang det skjer. Og vet dere hvorfor jeg lar være? Fordi det fokuset for meg er helt feil. Det blir det samme som å gjøre noe fint for noen, men samtidig høste cred for at man gjør det. Å stille opp for andre uten å høste ros, likes, og fine kommentarer – for er det ikke nettopp da det faktisk virkelig betyr noe? ♥

Hvordan har du fått tilrettelagt videregående? Fikk du det bare sånn fordi du har fått barn? – Nei, det var ikke noe jeg bare fikk tilrettelagt fordi jeg har barn. Jeg følger en regel for å fullføre VGS hvor jeg bare trenger de 6 studiekompetansefag for å få generell studiekompetanse. Jeg er altså ferdig med VGS neste år! De 6 studiekompetansefagene er Norsk (Vg1, vg2 og vg3), engelsk (Vg1), naturfag (Vg1), samfunnsfag (Vg3?), Historie (vg2) og matematikk (Vg1 og vg2). Du kan lese mer om regelen jeg følger HER. Kan absolutt anbefale dette for dere andre som har barn og som ønsker å fullføre VGS!

Håper helgen deres har vært like fin som min, nå blir det godt med en ny ferieuke med guttene og meg. Fredrik har full jobbuke, så det kan bli spennende å finne ut av hva vi skal finne på her hjemme uten han på dagtid!

EN ALVORSPRAT: KROPP OG KLESTØRRELSER

I annonsesamarbeid med Ellos

Hei alle sammen, og riktig god torsdag! Dere husker kanskje at jeg både viste og tipset om Ellos plus collection for et par uker tilbake, hvorpå jeg viste dere masse fint badetøy fra både Ellos collection og Ellos plus collection? Da nevnte jeg at jeg ønsket å vise dere mer fra Ellos plus collection i et annet blogginnlegg siden de har så mye fine klær også, og det tenkte jeg at jeg skulle gjøre i dag!

Aller først vil jeg bare fortelle dere om en hendelse for et år tilbake. Venninna mi skulle kjøpe seg nytt badetøy, og sjekket ut plus-utvalget på diverse nettsider. Der la hun raskt merke til at mange nettsider solgte badetøy merket som plus-size med radmagre modeller, og da hun fortalte meg dette ble jeg altså så provosert! Absolutt ingenting galt i å være slank eller tynn, for jeg mener vi trenger aksept for absolutt alle kroppstyper i samfunnet vårt, men når badetøyet frontes og skal selges med PLUS SIZE i stor skrift – skal man ikke forvente at modellene faktisk er plus size og ikke undervektige? Dette provoserte meg såpass mye at jeg valgte å sende flere av de aktuelle nettsidene en mail med noen kritiske spørsmål til hvorfor de valgte å gjøre det på denne måten, hvorpå flere av dem enda ikke har valgt å gjøre noe med det (!)

Enda en grunn til at jeg er stolt av mitt samarbeid med Ellos er altså at de bruker Plus size modeller når de selger plus size tøy – for meg er det bare rart å skulle gjøre noe annet ♥

Her er mine klesfavoritter i sommer fra Ellos plus collection:

Nydelig rosa bluse finner du ved å klikke deg inn HER ♥ Beige topp HER ♥ Kjole med blomstermønster finner du HER ♥ De har SÅ mye fint altså, hvis du i likhet med flere av mine venninner er noen som aldri finner noe fint på Plus-avdelinger i fysiske butikker (og ellers, for øvrig) vil jeg absolutt anbefale deg å ta en titt på Ellos sin nettside!

Og så over til noen av klesfavorittene mine fra Ellos collection:

Ferskenrosa kjole HER (Fredrik mener bestemt at den ikke er ferskenrosa, men jeg er helt uenig og mener den ER ferskenrosa. Kan noen vennligst fortelle oss hvem av oss som er fargeblind?😂) ♥ Mønstret omslagsskjørt finner du HER ♥ Rosaktig bluse HER ♥ Skjørtet tror jeg er min største favoritt blant disse! Ville kanskje stylet det akkurat som på bildet, faktisk, men tror også det er veldig fint med noen hvite sneakers og en hvit tettsittende topp!

Senere i dag kommer barna tilbake fra miniferien sin med bestemoren og bestefaren sin (min mamma og pappa) og jeg kan ikke annet enn å glede meg. For jajøss er det deilig å ha litt fri og egentid, men som man savner de små når man først har fått litt av det!..

Husk rabattkoden min 395446! Den gir dere 30% rabatt på den dyreste varen blant ordinære priser (ikke møbler) og er gyldig helt til 31/7.

Ønsker alle sammen en fin torsdag videre, så snakkes vi igjen om ikke så lenge!

UTEN DETTE VILLE DET VÆRT SLUTT FOR LENGE SIDEN!

God kveld dere! En litt sen oppdatering i dag, men det får gå greit! Jeg tar tross alt sjeldent noe særlig fri fra bloggen – ikke at det er en svært krevende fysisk jobb heller, altså. Men man er jo konstant pålogget, på godt og vondt. Likevel synes jeg det er helt greit – for det er ulemper og fordeler med alle type jobber, og jeg er tross alt ekstremt heldig som i det hele tatt kan kalle dette jobben min.. Å skrive til dere hver dag. Må ta meg i det noen ganger, det er helt surrealistisk!

Uansett – over til overskriften. Som jeg skrev i forrige blogginnlegg HER er guttene på miniferie hos mine foreldre, og dermed har Fredrik og jeg hatt noen herlige kvelder sammen siden dagen de dro denne uken. I kveld var intet unntak og Fredrik foreslo at vi skulle dra ut alene for å spise, noe jeg nevnte i en bisetning i går, og det synes jeg virkelig var et koselig forslag – så da gjorde vi det! Dermed dro vi ut for å spise her på Bedehuset i Larvik (kan absolutt anbefale å reise hit, de har fantastisk mat!)

Jeg må bare ha det sagt: Jeg er så redd for å fremstille meg som noen jeg ikke er på bloggen – og for å være helt ærlig er jeg ganske sikker på at det ville vært slutt for lenge siden dersom Fredrik og jeg aldri hadde fått tid til å være sammen alene. Å være litt alene, uten barn. Vi er jo fremdeles ikke de som ber om barnevakt i hytt og gevær akkurat, og vi elsker jo å være sammen med guttene våre og hverdagen vår sammen med dem, men jeg tror oppriktig talt at dersom vi aldri hadde tillot oss å være oss to alene, som kjærester og ikke som foreldre – så ville det vært slutt for lenge siden. En helt ærlig innrømmelse fra meg der altså.

Samtidig vet jeg at det er mange par der ute som kanskje ikke har familie i nærheten eller som av andre ulike grunner sjeldent får hatt barnevakt, og derfor vil jeg også bare benytte anledningen til å si at jeg synes dere er helt rå. Å være småbarnsforeldre kan være så beintøft, og vi både burde og trenger å heie på hverandre for den jobben vi alle gjør – selv om man ikke nødvendigvis alltid tar like eller samme valg ♥

Nå skal jeg rett og slett trene litt før jeg skal legge meg – uansett om dere er på ferie eller ikke så håper jeg dere har hatt en like fin dag som meg. Nå gleder jeg meg rett og slett til å legge meg. Haha!

PLUTSELIG HELT ALENE..

Hei dere! Dette blogginnlegget skulle egentlig publiseres i går kveld, men da resten av kvelden ble tilbrakt på annen jobb samt trening gikk det rett og slett helt i glemmeboken. I dag da jeg våknet nærmet klokken seg faretruende 1200 – og jeg satt med en enorm følelse av at jeg hadde glemt noe. Noe jeg da selvfølgelig ikke hadde – fordi jeg nå er helt alene på dagtid frem til torsdag! Fredrik jobber og barna er nemlig på miniferie med mine foreldre. De dro i går og ut i fra de videoene og bildene mamma sender meg på snapchat, ser det ut som at de storkoser seg så til de grader!

De er ikke lenger unna enn en halvtime fra der vi bor, men skal altså tilbringe dagene sammen frem til torsdag. Ja, også forguder barna mine besteforeldrene sine på både min og Fredriks side av familien – så jeg tror ikke dere aner hvor stas det er når besteforeldre kommer på besøk, eller når de får tilbringe tid med dem. Det varmer så å se! Og så ble det jo i samme slengen noen dager sommerfri for Fredrik og meg også, selv om Fredrik skal jobbe frem til torsdag denne uken på dagtid. Vi har allerede planlagt en liten tur ut for å spise i morgen kveld, helt alene, og det blir både rart og uvant uten barna – det kjenner jeg allerede. Jeg har holdt barna hjemme hver juli og litt til på sommerstid helt siden Leo begynte i barnehagen, og det synes jeg er utrolig viktig når vi har muligheten til det. Guttene har jo en hverdag i barnehagen de trenger fri fra de også, på samme måte som jeg gjør fra skolen og Fredrik gjør fra jobb.

Nå holder vi på med middagslaging her hjemme og det er merkverdig stille, altså. I morgen har jeg bare to planer, og det er å stå opp for 12.00 og rydde barnerommet til barna: så det er koselig og ryddig for dem å komme hjem igjen på torsdag. I kveld har vi planer om å treffe noen venner og ellers slappe av, nyte at det er sommer, og gå en tur i byen siden det er nattåpent i Larvik i dag. Ønsker alle sammen en fin tirsdag, håper dere har det fint ♥

JEG BLIR HELT RØRT..

God mandag alle sammen! Jeg hadde egentlig ikke planlagt noen nytt blogginnlegg før i kveld, men jeg kjente bare at jeg var nødt til å takke dere så mye for responsen på mitt siste blogginnlegg. Ikke nok med at jeg fikk flere veldig koselige kommentarer, så fikk jeg også en ganske full innboks og flere mail jeg skal svare på fra dere i dag.

Det er bare så utrolig rørende å se alt det fine dere har skrevet til meg, og jeg håper at jeg har vært med på å bidra til at det ikke er fullt så tabubelagt å snakke om psykiske sykdommer, sammen med det å ha barn, i fremtiden. Det har vært en tung hemmelighet å bære på alene så utrolig lenge, og selv om det er noe av det vanskeligste jeg har skrevet om på denne bloggen: så er jeg glad for at jeg valgte å dele litt om det. Det var stort for meg å klare å åpne meg om dette, men jeg føler at samtidig som jeg klarte noe for meg selv – så klarte jeg også å gjøre noe for andre. Og akkurat det betyr rett og slett veldig mye.

Nå får vi besøk om ikke så lenge, så dette ble bare en veldig kjapp oppdatering. Tusen takk for at dere fortsatt leser, støtter, og heier! Ha det fint så lenge, vi snakkes senere i dag ❤️

MIN STØRSTE HEMMELIGHET

De siste årene har jeg fått en del tilbakemeldinger på at jeg ikke er så personlig på bloggen som jeg en gang var.

Jeg er helt enig.

Det har det åpenbart vært en grunn til, som jeg har holdt tett om i snart 2 år. Ikke en eneste sjel har visst hva dette har dreiet seg om.

Mange ganger før jeg bestemte meg for å begynne å skrive dette blogginnlegget har jeg vært litt sånn, skal jeg orke å dra dette inn på bloggen? Orker jeg å forholde meg til det dersom jeg får kritikk for det?

Klarer jeg å stå i det?

Nå gjør jeg det, men jeg måtte vente i ganske lang tid før det føltes riktig.

Vi kan skru tiden tilbake nesten 2 år.

“Bloggen din har tapt seg skikkelig!” skrev noen. Etter hvert flere og flere, jo mer tiden gikk.

Jeg var helt enig.

For straks 2 år siden nå ble jeg deprimert. Dette holdt jeg skjult fra alle menneskene jeg kjenner i livet mitt, fordi jeg skammet meg så mye over det. Såpass mye at min egen samboer ikke fikk vite om det før inntil en måned siden. Da hadde jeg gått til psykolog i skjul i nesten 2 år. Jeg var selvfølgelig ikke like syk hele tiden, men på et tidspunkt var det så ille at jeg synes det er vondt å tenke tilbake på det.

Jeg forsto at jeg måtte komme meg til psykolog fortest mulig, hvilket jeg gjorde, da jeg forsto at jeg var blitt syk. Og jeg ble for en stund siden nå erklært frisk. Etter ganske lang tid riktig nok, for det har jo vært en prosess.

Jeg skjønner at det å slite med depresjon er noe som er ekstremt tabu blant mødre. Men nettopp fordi det er så tabu, så tror jeg det er viktig å dele. Selv om det er vanskelig. Så forbanna vanskelig. Jeg har aldri gruet meg så mye til å publisere et blogginnlegg som jeg gjør med dette innlegget. Fordi det er vondt å gjøre seg så sårbar for så mange mennesker. Samtidig kjenner jeg at jeg nå har fått det hele på såpass avstand at jeg kjenner at det føles greit.

Den største grunnen til at jeg skammet meg så mye, og for at det har gått såpass lang tid før jeg har turt å si noe til noen i det hele tatt – ikke bare her på bloggen, men generelt, tror jeg må være frykten for at noen skulle tro at jeg ikke klarte å ta vare på barna mine. Det har jeg jo klart uten problemer hele veien – selv når jeg var deprimert. Det å være deprimert er på absolutt ingen måte synonymt med at man ikke klarer å ta hånd om barna sine, og dette vet jo alle oppegående mennesker. Likevel har jeg vel kjent et behov for å skjerme meg selv da jeg hadde det vanskelig, fordi jeg av alle mennesker, vet hvor mye stygt noen kan skrive anonymt på nett.

Og i dag er jeg glad jeg ventet så lenge med å si noe. Jeg er glad jeg ventet til nå. Til jeg var blitt frisk. Til jeg hadde fått alt på avstand.

Barna mine er faktisk det som har hjulpet meg mest i den vanskelige tiden. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har veldig vanskelig for å tro at de har merket noe som helst. For den eneste jeg ikke klarte å ta godt vare på i den vanskelige tiden, var meg selv. Og ingen andre.

Er det en ting som fortsatt gjør meg vondt, så er det se ulike bloggere/influencere slenge rundt seg med psykiske diagnoser. Slutt, vær så snill. Det er så stygt og ødeleggende for de som faktisk sliter. Jeg mener for all del ikke at jeg avgjør hvem som sliter og hvem som ikke gjør det, men er det en ting vi alle kan gjøre, så er det å vise litt respekt for hva disse diagnosene innebærer!

Jeg har alltid vært den som er glad “hele tiden”, så ingen hadde nok noen gang trodd at jeg skulle være deprimert. Jeg forstår at dette kanskje er en overraskelse for mange der ute, kanskje også en liten oppvekker. Det er fælt å tenke tilbake på da jeg var lengst nede, og ingen merket noen ting. Ta vare på de rundt deg, også de som er tilsynelatende glade og fornøyde hele tiden. Det er muligens de som skjuler det aller best.. ❤️

Jeg er som sagt blitt erklært frisk for en stund tilbake, og ønsker nå å legge dette kapittelet bak meg. Men jeg ville dele, for å vise at hvem som helst kan rammes, og for å tydeliggjøre at man ikke kan se på noen om de har det vanskelig eller ikke. Og ikke minst, for å vise at det er helt menneskelig å ha det vanskelig.

JEG TROR JEG ER FORELSKET..

Follow my blog with Bloglovin

Jeg står på kjøkkenet og Fredrik sitter ute i stuen. “Kan du komme og hjelpe til med å lage middagen?” spør jeg mens jeg samtidig strekker hodet innenfor soverommet vårt hvor begge guttene sover. Klokken er omtrent 20.00 på kvelden og vi planlegger som vanlig en sen middag. Når Fredrik er halvveis på vei inn til kjøkkenet hvor jeg står, så hører vi gråt fra soverommet og Noah er våken. Igjen.

Fredrik går for og hente han mens jeg begynner på maten vår, og han setter seg i sofaen med Noah på fanget for å se om han sovner. Litt etter litt sovner han igjen, denne gangen på brystet til Fredrik, og jeg spør om Fredrik vil komme og hjelpe til med resten av maten. Jeg kan ikke annet enn å smile når jeg får øye på smilet han har når han ser på den sovende lille sønnen sin som sover på brystet hans ute i stuen. “Ja, jeg skal bare legge Noah i sengen sin igjen” hører jeg fra ute i stuen.

3 minutter går. 5 minutter går. 10 minutter går. Ingen Fredrik, og det er helt stille der ute. Jeg går med raske skritt ut til Fredrik før jeg utbryter “Kommer du snart eller, jeg-” og lenger kommer jeg ikke før jeg ser at Fredrik har sovnet han også!

Ble helt forelsket i synet ♥